Abort eller alenemor?

[Alva86]

Kom hjem fra en lang studietur for litt siden og fant ut for 2 uker siden at jeg er gravid.

Er en jente som akkurat er fylt 27 år.

Den potensielle barnefaren er 22 og bor i Nederland. Han vil at jeg skal ta abort å ringer meg ofte fortvilet siden jeg er så usikker på valget.

Tenker også på han og at han overhode ikke vil ha dette barne,vil jo ikke ha et barn som ikke er ønsket og siden han er så ung gjør det bare ting verre.

Det som gjør meg usikker er min alder, og at jeg har gått så lenge å merker at kroppen er forandret.

Vil bare ikke ta et valg jeg angrer på. Tenk om drømmemannene aldri kommer inn i bildet uansett så sitter jeg barnløs og tenker på hva som kunne ha vært.

Lillesøster har nylig fått barn og dette påvirker meg veldig.

Men var jo ikke dette jeg hadde sett for meg og føler meg redd og alene med tanken på å være alenemor.

Føler at tiden renner ut da jeg snart er 10 uker på vei.

Noen tips og råd ? Hilsen ulykkelig.

[AnonymBruker]

Ja, og når man ser hjerte banke på ultralyd er det jo ekstra vanskelig.

Anonymous poster hash: 633a7...722

[Gwen]

Hvis du vil ha en MENING: jeg er sterkt opptatt av at barn skal bli oppvokst i ett hjem med 2 foreldre. Det kommer ikke på tale om det blir noe annet for mine barn. Jeg blir oppgitt når folk rundt meg får barn og gjør det slutt 3 måneder etter fødselen eller at jenta beholder om hu er gravid med eksen som er arbeidsløs og hasjmisbruker. Virker som barn er lekestue for dem.

Hvis du vil ha et RÅD: Et seriøst et; finn en rådgivningstelefon eller psykolog(men det kan ta tid før du eventuelt får treffe en psykolog), de kan hjelpe deg å ta et valg som er bare ditt og ikke påvirket av de rundt deg. Et useriøst; Ta kron/mynt. Det du håper at det blir imens mynten er i lufta er det du har mest lyst til.

[Alva86]

Ja,.har vært på utlralyd å det er jo noe der med hjerte å alt..føler det er så fælt å at jeg nermest dreper noe.. har time til abort på tirsdag men er overhode ikke sikker på det. Går bare rundt å griner å er full av hormoner.

[Silfen]

Er du usikker så lar du vær. Enkelt. Det er ytterst sjeldent at man angrer på et barn man har fått.

[AnonymBruker]

Enig med Silfen...

Kjenn ordentlig etter hva DU føler. Han er 22, det er klart han er ung. Du er jo eldre, på gjennomsnittsalder hva angår første barn. Du er lengre frem i tid, så for deg er bildet et annet. Hvis du fjerner ham fra likningen, hva står du igjen med da? Er det hans reaksjon du er redd for eller er det det at du tenker på evt alenemor?

Anonymous poster hash: fdf26...b59

[hjärterdam]

Hvis du vil ha en MENING: jeg er sterkt opptatt av at barn skal bli oppvokst i ett hjem med 2 foreldre. Det kommer ikke på tale om det blir noe annet for mine barn. Jeg blir oppgitt når folk rundt meg får barn og gjør det slutt 3 måneder etter fødselen eller at jenta beholder om hu er gravid med eksen som er arbeidsløs og hasjmisbruker. Virker som barn er lekestue for dem.

Hvis du vil ha et RÅD: Et seriøst et; finn en rådgivningstelefon eller psykolog(men det kan ta tid før du eventuelt får treffe en psykolog), de kan hjelpe deg å ta et valg som er bare ditt og ikke påvirket av de rundt deg. Et useriøst; Ta kron/mynt. Det du håper at det blir imens mynten er i lufta er det du har mest lyst til.

Å si at "det kommer ikke på tale for mine barn" høres fryktelig naivt ut i mine øyne.

Jeg hadde samme tanke fram til barnet mitt var fire år, bodde med pappaen og alt virket helt fantastisk og så ut til å bli en "happily ever after", men sånn ble det ikke.

Man kan ikke styre alt. At man kan ta et bevisst valg mens man er gravid er en annen sak.

Til TS: Snakk med Amathea, de har god erfaring med tilfeller som dine. Lykke til

[Stinelin]

Skulle egentlig inn for å skrive "Gå for abort", siden jeg synes det kryr av gravide ungejenter som virker til å ikke ha noe på stell. For meg er det viktig at barn vokser opp i en stabil familie, men man har jo aldri noen garanti uansett. Og det er jo helt normalt med aleneforeldre i dag, så det går nok greit for barnet sin del. Drømmemannen kan jo dukke opp etterhvert, og er han den rette vil ikke barnet være noen hindring.

Etter at jeg fikk barn selv forstår jeg godt ønsket om å beholde selv om ikke timingen er optimal. Særlig når man er godt oppi 20-årene. Sier IKKE at du er gammel, men det er annerledes å være 17 og ha "hele livet" foran seg. Jeg var 31 da min første ble født, og mener mange har bedre tid enn de tror.

Men jeg tenker det avhenger litt av livssituasjonen, og du høres jo mer voksen ut enn mange som starter lignende tråder (uten at jeg kan vite det). Det er forskjell på en 27 åring som kanskje er ferdig med utdanning, har jobb og stabile forhold, enn en 18 åring som knapt har tenkt på noen av delene.

Har du familie og venner rundt deg som kan støtte og følge opp? Det er tøft å få barn, og spesielt alene.

[AnonymBruker]

Abort er jo drap av et liv (nei jeg er ikke en fanatisk abortmotstander). Har selv blitt gravid uplanlagt med en fyr jeg hadde dumpet før jeg fant ut at jeg var gravid, men å ta abort klarte jeg ikke, selv om det var uaktuelt å bli sammen med barnefaren igjen. Jeg var 26 år, hadde jeg vært 16-20 år så hadde jeg nok tatt abort, eller om jeg hadde blitt voldtatt (uansett alder). Men det er meg da. Angrer ikke på at jeg ikke tok abort, hvem gjør det?

Gjør det du føler for, vi kan ikke bestemme og jeg trur at Amathea kan hjelpe deg med bedre råd enn oss Lykke til!

Anonymous poster hash: f2006...0bd

[Gjest Marmot]

Å si at "det kommer ikke på tale for mine barn" høres fryktelig naivt ut i mine øyne.

Helt enig. Ungen min skulle også vokse opp med begge foreldrene tilstede, og så ble plutselig mannen min psykisk syk og jeg innså at pappaen hans ikke var noe mer tilstede når han bodde med oss enn når han ikke bodde med oss.

[Alva86]

Har en mamma, pappa og en søster som jeg vet vil være der for meg. Så har heldivis noen, har også fast jobb og er ferdig med utdanningen.

Har vært hos Amathea men føler ikke jeg ble noe særlig klokere der desverre.

Tenker jo på barnefaren og selv om jeg bør bare tenke på meg selv klarer jeg ikke å la være.

Er jo begge sitt dna og barn og at mannen ikke skal ha noe å si er fælt også.

Men er like fælt om jeg hadde baserer aborten på bare hans mening.

Nei huff.. har aldri hatt et så tøft valg noen gang før.

[AnonymBruker]

Det hadde liksom vært enkelt hvis du selv helte mot abort. Men hvis du er så nedfor, så virker det jo som om du egentlig helst vil beholde, men på grunn av måten han er angående dette så føler du at du må?

I Nederland er det veldig vanlig å være voksen uten barn lenge. Jeg bor her selv, og de fleste får barn etter 30-35. Det er veldig vanlig å vente en god stund, så nå når han er 22 så reagerer han som en guttevalp. for som jeg sa, han er jo ikke der som du er.

Det neste er at, tror du at, hvis du tar abort, at du kommer til å angre på at du hørte på en 22-åring som krevde abort? Hadde noen krevd abort av meg, å skulle bestemme over mitt valg, min kropp, så hadde det gjort valget enda enklere for meg. Da hadde jeg forstått at om jeg lar meg presse, så mister jeg noe av min selvrespekt. Hadde vært noe annet hvis han hadde sagt "du må velge, jeg støtter deg uansett"....

Anonymous poster hash: fdf26...b59

[Stinelin]

At du har fast jobb og familie rundt deg er jo veldig bra!

Hvordan er det egentlig med barnefaren, kan de skrive fra seg alt ansvar, slik at dere ikke forholder dere mer til han? Vet noen som har unger som de aldri har noe med, ingen rett på arv osv.

Jeg hadde sett litt svart på å ha en ung barnefar i Nederland om han vil være sammen med barnet, ser for meg å sende ungen på ferie til utlandet osv. Da tenker jeg det er enklere om han er helt ute av bildet, så kan barnet evt. oppsøke han på eget initiativ når han/hun blir oksen nok. Men jeg aner ikke hvordan slikt fungerer.

Får en god følelse for å beholde ut fra innlegget ditt, men samtidig er abort en måte å "nullstille" på om man takler det psykisk. Jeg tok abort for noen år siden da jeg ble gravid men helt feil mann. Har aldri angret, men var heller aldri i tvil. Jeg tenker ofte på hvor glad jeg er for at jeg slipper å forholde meg til han pga felles barn. Jeg fant drømmemannen etterpå, og da var det godt at vi begge var uten ekser å "dra på" i åresvis pga felles barn.

Men om barnefaren er helt ute av bildet er det jo enklere.

[Silfen]

Kan ikke fatte at du går inn for å oppfordre at et barn ikke skal kjenne sin far, Stinelin. Trodde faktisk du var mer intelligent enn som så.

[Stinelin]

Kan ikke fatte at du går inn for å oppfordre at et barn ikke skal kjenne sin far, Stinelin. Trodde faktisk du var mer intelligent enn som så.

Jeg oppforderer ikke til noe, sier bare hvordan det hadde vært meg for. Som sagt vet jeg ingenting om hvilke rettigheter faren har i en slik situasjon, men om han etter et halvår kan kreve å få barnet på besøk til Nederland hadde det vært vanskelig. Men etterhvert kan man jo gjøre som man ønsker i samråd med faren. I dette tilfellet er jo faren imot hele prosjektet, men det kan jo endre seg.

[Nerine_]

Skulle egentlig inn for å skrive "Gå for abort", siden jeg synes det kryr av gravide ungejenter som virker til å ikke ha noe på stell. For meg er det viktig at barn vokser opp i en stabil familie, men man har jo aldri noen garanti uansett. Og det er jo helt normalt med aleneforeldre i dag, så det går nok greit for barnet sin del. Drømmemannen kan jo dukke opp etterhvert, og er han den rette vil ikke barnet være noen hindring.

Etter at jeg fikk barn selv forstår jeg godt ønsket om å beholde selv om ikke timingen er optimal. Særlig når man er godt oppi 20-årene. Sier IKKE at du er gammel, men det er annerledes å være 17 og ha "hele livet" foran seg. Jeg var 31 da min første ble født, og mener mange har bedre tid enn de tror.

Men jeg tenker det avhenger litt av livssituasjonen, og du høres jo mer voksen ut enn mange som starter lignende tråder (uten at jeg kan vite det). Det er forskjell på en 27 åring som kanskje er ferdig med utdanning, har jobb og stabile forhold, enn en 18 åring som knapt har tenkt på noen av delene.

Har du familie og venner rundt deg som kan støtte og følge opp? Det er tøft å få barn, og spesielt alene.

Det er jo helt avhengig av når man selv tenker at det passer å få sitt første barn.

[Stinelin]

Det er jo helt avhengig av når man selv tenker at det passer å få sitt første barn.

Ja selvfølgelig, men mange tror jo man er gammel når man har passert 25. Om man tenker det er passelig å få barn som 20-åring er man jo allerede seint ute ved 25, men det er ikke alltid ting går etter planen. Uansett har de fleste mange år på seg etter den tid, rent fysisk.

[Gwen]

Å si at "det kommer ikke på tale for mine barn" høres fryktelig naivt ut i mine øyne.

Jeg hadde samme tanke fram til barnet mitt var fire år, bodde med pappaen og alt virket helt fantastisk og så ut til å bli en "happily ever after", men sånn ble det ikke.

Man kan ikke styre alt. At man kan ta et bevisst valg mens man er gravid er en annen sak.

Til TS: Snakk med Amathea, de har god erfaring med tilfeller som dine. Lykke til

Du kjenner ikke meg og omgivelsene jeg har vokst opp i, så du trenger ikke å dømme meg. Jeg har vokst opp med 2 foreldre som har jobbet seg gjennom hver hindring, hver gang de ikke følte seg forelsket lenger og hver gang noen var syke fysisk eller psykisk. De har oppdratt 4 intelligente, snille barn(nå voksne) som klarer seg kjempebra. Jeg starter kun familie med en mann som er på samme bølgelengde som meg, at familien er for å bli og skal ikke deles opp, og vi holder sammen uansett om det er stress og trist i perioder. Livet handler ikke om å bli/være forelsket hele tiden, og å finne noen nye når man har mistet det for mannen sin(mannen er faktisk et familemedlem) og omvendt! Jeg er utstyrt med de psykiske verktøyene til å leve slik, andre må gjerne gjøre det annerledes, jeg har bare min mening, ikke fakta om hva som er det rette. For det finnes vel ikke.

[Nerine_]

Du kjenner ikke meg og omgivelsene jeg har vokst opp i, så du trenger ikke å dømme meg. Jeg har vokst opp med 2 foreldre som har jobbet seg gjennom hver hindring, hver gang de ikke følte seg forelsket lenger og hver gang noen var syke fysisk eller psykisk. De har oppdratt 4 intelligente, snille barn(nå voksne) som klarer seg kjempebra. Jeg starter kun familie med en mann som er på samme bølgelengde som meg, at familien er for å bli og skal ikke deles opp, og vi holder sammen uansett om det er stress og trist i perioder. Livet handler ikke om å bli/være forelsket hele tiden, og å finne noen nye når man har mistet det for mannen sin(mannen er faktisk et familemedlem) og omvendt! Jeg er utstyrt med de psykiske verktøyene til å leve slik, andre må gjerne gjøre det annerledes, jeg har bare min mening, ikke fakta om hva som er det rette. For det finnes vel ikke.

Man kan ikke forutse hva som skjer i fremtiden, hva hvis mannen du trodde du skulle dele livet med forlater deg? Det er visse ting du ikke kan gjøre noe med

[Nerine_]

Ja selvfølgelig, men mange tror jo man er gammel når man har passert 25. Om man tenker det er passelig å få barn som 20-åring er man jo allerede seint ute ved 25, men det er ikke alltid ting går etter planen. Uansett har de fleste mange år på seg etter den tid, rent fysisk.

Ja rent fysisk. Men man må få mene at det er sent når man er over 30 fordi om det er flere år igjen fysisk