Ingen hører på meg.

[AnonymBruker]

Mine meninger teller ikke. Om det blir diskutert noe, kan min mening bli oversett. Når noen spør om andres meninger, så er det ingen som spør meg.

Familien min tar heller ikke mine meninger seriøst, og det sårer meg.

Jeg blir aldri hørt!

Om venner spør om råd f.eks gjør de det stikk motsatte av hva jeg sier til dem.

Frustrerende!

Anonymous poster hash: d956f...e95

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det.

Har ingen råd, men det er jævla irriterende.

Anonymous poster hash: 3f640...2f0

[Gjest Blondie65]

Lær deg å svare tilbake.

"Hvis du ikke har tenkt å følge rådene du får, hvorfor ber du da om råd?"

Når det gjelder familien din kan det være en fordel å snakke med en av de du stoler mest på og si at du føler du ikke blir hørt. At det hadde vært fint med litt støtte.

[Gwen]

Jeg skjønner hva du mener.

I min venninegjeng er vi 5-6 stykker om alle er samlet, og alles mening teller. Det er skikkelig godt lag, mange forskjellige meninger, vi tør kjefte på hverandre, og forteller gode historier.

Men noen steder blir jeg også en stemme som ikke teller, og jeg merker det på hvilket sosialt humør jeg er i den dagen eller hvordan jeg har fremstilt meg selv til folkene tidligere. Det er snakk om reunion for en klasse jeg gikk i på barneskolen, og vi har en fb-gruppe som vi diskuterer detaljer i. Vi får liksom aldri gjort noe med det, så jeg kom med et godt forslag, som ALLE ignorerte og bare pratet videre om de samme tingene som det aldri blir gjort noe av. Jeg er fremdeles den lille, gråe musen som ikke har noe å si for dem. Hadde det vært ansikt-til-ansikt så hadde de kanskje merket at jeg er en utadvendt og selvsikker kvinne som de ville høre på, eller så er jeg bare fanget i den rollen med akkurat dem.

Et par tips jeg kan gi:

- Kom med dine meninger når timingen er rett, ikke avbryt eller kom inn når det er upassende

- Smil og ha øyekontakt

- Vit at du har kontakt med den du snakker med og at du ikke slenger ord ut i lufta

Jeg hadde nylig en klassevennine som var dårlig med timing. Vi var en klasse på 9 og satt ofte samlet for å diskutere løsninger på prosjekter. Det var alltid masse ideer i lufta, og hun her vennina mi pleide å bare si sin mening imens noen pratet, og hun sa dem relativt lavt, rekte aldri opp hånda før hun gjorde det så hun fikk ikke oppmerksomhet, og mumlet "neivel, skal ikke si noe jeg" om ideene hennes ikke ble hørt. I slutten av året forsto hun at hun måtte rekke opp hånden for å si noe, men ideene hennes var som regel ganske dårlige, fordi hun var den som kunne minst om faget, var minst kreativ osv. Da ble hun igjen sur for at vi ikke brukte noen av hennes ideer.

Nå var det litt mange ting på en gang fra meg, men jeg håper noe kan være til refleksjon.