Medavhengighet

[Følelsesmenneske]

Andre som har lest om det og vet hva det vil si? Andre som vil si de "lider av" det?

Jeg har hatt en helt forferdelig oppvekst. Endelig trodde jeg at jeg møtte en snill gutt, han har et helt normalt utseendet og er ingen typisk kjekkas men virket vanvittig snill, god - en mann jeg følte jeg kunne ha stor respekt for.

Forholdet utviklet seg ikke helt som det burde. Jeg la mye mer i det fra starten av enn han gjorde, han var usikker uten å egentlig sette ord på hvorfor. Jeg fant ut etterhvert at han ikke var over eksen. Forsøkte å hjelpe ham siden det var snakk om et ekstremt destruktivt forhold. Det hele endte med at det ble slutt mellom oss.

Etter noen måneder kom han tilbake og sa han ikke kunne skjønne at han ikke kunne behandle meg bedre. Jeg var lykkelig men noe skurret. Han var fremdeles ganske usikker. Jeg fant ut at han var utro mot meg med henne en måned etter det ble slutt og at han var sammen med henne mens det var slutt. Dette fortalte han meg ingenting om og det kom opp i ettertid.

Jeg føler at jeg har blitt usikker på om forholdet kanskje er for destruktivt for meg. Han angrer som en hund, kryper og sier han er på et helt annet sted nå enn da for halvannet år siden. Jeg hjalp ham til å bestå et skoleår ved å skrive oppgaver for ham og forsøke å hjelpe ham på alle mulige måter, han var utro mot meg og slo opp rett før jeg hadde eksamen selv.

Føler ikke at han er en ond person, men føler han er lite gjennomtenkt. Han er også veldig innesluttet, har ingen nære venner og har ingen som egentlig kjenner ham godt.

Er veldig usikker på hva jeg burde gjøre og hva som føles riktig. En del av meg har lyst til å få forholdet over på rett kjøl fordi jeg vet vi kunne fått det veldig bra sammen. En annen del av meg har lyst til å gi faen og gå videre, men livet har vel lært meg at det er høy risiko knyttet til å bli kjent med nye og jeg vet ikke om jeg orker mer sjekkestress.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er medavhengig. Men det var jeg ikke klar over før jeg ble voksen og begynte i grupper på Alanon.

Jobber med det hver dag, og etter mange år vil jeg si at jeg er på bedringens vei og iferd med å få min sunne fornuft tilbake. Men merker at jeg stadig går i samme fellene som før, bare at jeg greier å takle det litt bedre nå.

Når det gjelder forhold, så har jeg også vært medavhengig, og gjort hva jeg kunne for å holde det sammen selv om det var dødfødt. Vi som er medavhengige har en tendens til å finne oss i altfor mye og handle deretter. Jeg var feks gift med en mann som ikke var glad i meg. Det skjønte jeg ikke før etter mange år. Jeg levde etter prinsippet: hvis jeg bare gjør eller sier det og det, så vil han nok bli glad i meg. Det skjedde aldri.

Og da vil jeg si til deg, at denne vennen din kan umulig være glad i deg på den riktige måten slik som han oppfører seg. Du strever og strever, men resultatene uteblir.

Hvis du synes sjekking er stress, så ta deg ein pause fra hele sjekkingen. Jobb med deg selv, få mer selvinnsikt. Noe som vil komme til nytte i ditt neste forhold.

Anonymous poster hash: d130c...df8

[Gjest Marmot]

Jeg har vært der du er, og kan bare si at du ikke kan fikse ham. Han er en drittsekk, det kommer ikke til å gå over. At du rasjonaliserer og bagateliserer oppførselen hans er jo et av de veldig typiske tegn på medavhengighet. Også det du skriver helt til sist er ganske skummelt, for du forutsetter at du trenger noen. Du kan ikke være lykkelig alene, så da er det bedre å bli i et forhold med en som behandler deg dårlig.

Endret 20. juni 2013 av Marmot

[Følelsesmenneske]

Jeg vet et eller annet sted i hodet at dere kanskje har rett. Det er bare vanskelig å ikke forsvare ham. Vanskelig å ikke unnskylde valgene han har tatt. Han var i et destruktivt forhold som sagt og jeg tror mye av grunnen til at han gikk tilbake til henne var derfor.

Men han burde ikke bedratt meg mens vi var sammen. Og han burde lagt alle kort på bordet før han kom tilbake så han kunne la meg ta et ærlig valg.

Jeg syns synd i ham. Oppriktig sett synd i ham. I mine øyne er han en god person som opplevde noe som han overhodet ikke har taklet. Forholdet han var i var som sagt veldig destruktiv. Du kan si det sånn at det var ei jente med store problemer som truet med å ta livet av seg hvis han forlot henne. Etter han dro har han slitt mye med samvittighet over det.

Det er bare noe som overhodet ikke har noe med meg å gjøre og det unnskylder ikke måten han har behandlet meg på. Han er veldig klar på det selv og prater mye mer med meg om ting nå.

Jeg vet bare ikke om jeg egentlig klarer å tilgi. Ser at situasjonen er enkel sett utenfra og kan se hva jeg hadde svart hvis noen ukjente hadde skrevet en sånn her post. Jeg sitter bare skikkelig fast selv.

Var alene i over 6 år før jeg fikk meg kjæreste igjen. Jobbet mye med meg selv og føler at jeg er på et bedre sted. Det er bare tungt å være alene når en ikke har familie. Spesielt kanskje på bursdager og i høytider. Utover det klarer jeg meg fint alene også, vet jeg.

Endret 20. juni 2013 av Følelsesmenneske

[AnonymBruker]

Hva er medavhengighet?

Anonymous poster hash: 308db...427

[Følelsesmenneske]

Står litt om det her - http://rosenbehandling.com/er-du-medavhengig-vanligere-enn-man-tror/

[AnonymBruker]

Står litt om det her - http://rosenbehandling.com/er-du-medavhengig-vanligere-enn-man-tror/

Kjenner meg veldig igjen.

Anonymous poster hash: 308db...427

[Gjest Eurodice]

Jeg vil absolutt anbefale denne boken:

Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde av Robin Norwood (forfatter).

Beskrivelse:

Når kjærlighet blir smerte: Forbausende mange kvinner knytter seg til menn som ikke bryr seg om dem, men bare utnytter dem i ødeleggende forhold. - Når de treffer en ny mann, fantaserer de om hvordan de skal endre ham eller hjelpe ham eller gjøre ham lykkelig. - Selv om han minner dem om andre menn som har gjort dem ulykkelig, har de likevel følelse av at denne gangen blir det annerledes. I denne internasjonale bestselgeren trekker familieterapeuten Robin Norwood grenser mellom sunn og syk kjærlighet. Gjennom sin tankevekkende bok hjelper forfatteren kvinner som ødsler sin kjærlighet til å se, forstå og endre den måten de elsker på. Ved hjelp av en lang rekke dyptgående og avslørende pasienthistorier og et detaljert selvhjelpsopplegg tilbyr Robin Norwood kvinner en sikker måte å fri seg fra ødeleggende kjærlighet på.

Endret 20. juni 2013 av Arabella

[Følelsesmenneske]

Hvis det ikke er snakk om en dårlig oversettelse virket den bra og verdt å lese. Tusen takk for tipset Arabella. Problemstillingen virker som den er noe mange kvinner har problemer med. Det har kanskje ikke nødvendigvis heller noe med medavhengighet å gjøre.

[Gjest Eurodice]

Hvis det ikke er snakk om en dårlig oversettelse virket den bra og verdt å lese. Tusen takk for tipset Arabella. Problemstillingen virker som den er noe mange kvinner har problemer med. Det har kanskje ikke nødvendigvis heller noe med medavhengighet å gjøre.

Jeg har dessverre ikke denne boken lenger, så jeg husker ikke hvem som har oversatt den til norsk. Men den er bra. Jeg har arbeidet på krisesenter og har mye litteratur fra den tiden, har lånt bort bøker som jeg i flere tilfelle ikke har fått tilbake, slik som denne.

Tilføyelse:

Jeg vil også anbefale en annen bok, skrevet av psykolog dr. Susan Forward og Joan Torres: Menn som hater kvinner og kvinnene som elsker dem.

Susan Forward

Susan Forward, Ph.D., is an internationally acclaimed therapist, lecturer, and author. Her books -- which include the #1 New York Times bestsellers Men Who Hate Women and the Women Who Love Them and Toxic Parents, as well as Emotional Blackmail, Obsessive Love, Betrayal of Innocence, and Money Demons -- have been translated into more than fifteen languages. In addition to more than twenty years in private practice, she has served as a group therapist, instructor, and consultant in many Southern California medical and psychiatric facilities. She is much sought after as a guest in the media, and she hosted a daily national call-in radio program on...

Endret 20. juni 2013 av Arabella

[Følelsesmenneske]

Jeg må bare få tilføye at han har vært usikker og først fortalt meg i februar i år at han elsker meg. Det at jeg har blitt hos ham selv om han har vært usikker har utelukkende vært mitt valg. Jeg har kanskje vært altfor tålmodig og er ikke vant til å få så mye så tidlig.

I hverdagen har vi det veldig fint sammen. Krangler lite. Han har aldri flørtet med noen andre eller vært slem mot meg på noen andre måter. Det er bare det at han har vanskelig for å snakke ut om følelser og vanskelig for å åpne seg. Det at han er så innesluttet gjør nok at han har vanskelig for å komme seg over noe som egentlig er for vanskelig til at han klarer å takle det alene.

Ikke at det er noen unnskyldning, men ... Det er en forklaring på hvorfor han er som han er.

[AnonymBruker]

Jeg vet bare ikke om jeg egentlig klarer å tilgi. Ser at situasjonen er enkel sett utenfra og kan se hva jeg hadde svart hvis noen ukjente hadde skrevet en sånn her post. Jeg sitter bare skikkelig fast selv.

Var alene i over 6 år før jeg fikk meg kjæreste igjen. Jobbet mye med meg selv og føler at jeg er på et bedre sted. Det er bare tungt å være alene når en ikke har familie. Spesielt kanskje på bursdager og i høytider. Utover det klarer jeg meg fint alene også, vet jeg.

Jeg er anonym i svar 2.-

Jeg skulle ønske at noen ga meg gode råd når jeg stod midt oppi vår krise. Det er lett å bli blind når man står midt i prosessen. Kanskje andre kan rasjonalisere for deg og komme til kjernen på en måte? Jeg vet ikke, jeg har ikke fasitsvaret. Men på slutten skriver du at det er tungt å være alene når man ikke har familie, ja, det kan jeg skrive under på.

Samtidig er jeg sjeleglad at jeg ikke fortsatt er i et dårlig forhold som var på vei til å ødelegge meg både fysisk og psykisk. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det mye mye bedre alene, selv om også jeg savner noen rundt meg på slike typiske familiedager.

Slik du framstiller han, så synes jeg han høres altfor ustabil ut til å ha noe positivt å tilføre et sunt forhold. Og jeg tror neppe at din oppofrende hjelpsomhet vil forandre ham.

Anonymous poster hash: d130c...df8

[Følelsesmenneske]

Det er bare det at de fleste jeg kjenner som jeg har pratet med har vært borti utroskap på godt og vondt. På en måte virker det ikke som så veldig mange klarer seg gjennom et langvarig, sunt forhold i lengden uten at slike ting oppstår. Det virker heller ikke som så veldig mange er sammen fordi de baserer forholdet på noe veldig bra. Mange holder sammen og jobber seg gjennom vanskelige ting som gjør at de kommer nærmere.

Er det bare noe jeg innbiller meg? Hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis fant ut av dette hadde jeg levd lykkelig uvitende fremdeles. Sånn som jeg erfarer menn ute på byen og på nettet skal det ikke mye til før en som har kjæreste, samboer eller ektefelle er villig til å være utro. Jeg har vel bare mistet litt troen på at noe i nærheten av det jeg ønsker egentlig er mulig å finne.

Jeg tror ikke jeg kan forandre ham, men jeg føler at han har forandret seg mye i løpet av det siste året. Han trengte den siste "erfaringen" med henne for å være istand til å komme seg videre. Jeg havnet bare midt oppi noe jeg overhodet ikke burde vært oppi og det burde han vært mer åpen om fra starten av. Han sier han følelsesmessig i dag ikke kan forstå at han kunne gjøre noe sånt mot meg og det føler jeg også på meg i forhold til tidligere. Jeg har gått rundt med murring i magen over lang tid og nå føler jeg at det har roet seg.

Men om jeg vil fortsette eller ikke er noe som svinger veldig. Jeg har også blitt mer egoistisk, prater mer med kjente om noe som egentlig bør holdes mellom meg og han for å finne ut hva jeg burde gjøre. Han henvendte seg aldri til meg i utgangspunktet, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det.

[Gjest Anonymus]

Hei.

Jeg er også medavhengi, jeg har en samboer som har vært på Alfa Behanling hvis noen vet hva det er. Vi er nå i en kjempevanskelig situasjon. Han er Rusavhengi. Vi har vært sammen i to år og bodd sammen et av de årene. Hans rusproblemer eskalerte fra januar til mai og det skjedde mye vondt. Jeg trodde hele tiden jeg hjalp ham, men jeg gjorde ikke det jeg bare gjorde det lettere for han og ruse seg. Til slutt sa det stopp og han godtok å få hjelp han ville ha hjelp. Uken før han skulle dra op alfa dro han hjemmefra og ble borte en uke før jeg fikk tak i han og å han kom hjem. Han var så rusa som jeg aldri hadde sett han før, han hadde vært utro og fortalte meg at vi ikke passet sammen og at han ville flytte han sa mange ting som at han ikke elsket meg osv. Jeg fikk meg en smell rett i ansikte. Faren hans kom og han pakket baggen å dro på alfa. Det gikk en uke før vi snakket sammen. Jeg dro å besøkte han og han sa han viste han elska meg og han ville gjerne jeg skulle komme på familie uke. Jeg dro på familieuken. Vi fikk lagt alt på bordet og jeg skjønte også da at jeg er medavhengi. Når han kom hjem hadde vi det kjempefint. Det er ca 1 måned og 3 uker siden. Vi startet med å lage projekter vi skulle gjøre hjemme, vi tinglyste eiendommen så den sto på oss begge. Vi hadde nå helt blanke ark og skulle gå videre sammen. Jeg begynte å jobbe med min medavhengihet og han dro på møter. Jeg ble kjent med hans nye venner og det var kjempekoselig, men så ut av det blå skjedde det. Min bestemor døde brått, han var kjempeflink til å støtte meg den uken det skjedde, for jeg var i sjokk. Jeg begynte plutselig å slite med å åpne meg for han og andre rundt meg, han ble plutselig også ikke så åpen som han var. Han var mer åpen og hjelpsom mot ei vennine som han har i NA, jeg vet at det ikke er mer enn vennskap fra hans side der, men jeg følte når jeg snakka med henne at noe skurret. En rant begre over å jeg begynte å gråte, jeg klarte ikke mer jeg hadde bare katastrofetanker, det å miste bestemoren min gikk veldig inn på meg å jeg ville bare lokke meg inn jeg følte at det var noe galt og at alt snart skulle rase sammen, jeg åpnet meg da og fortalte ham det, han sa at ingenting var galt, at det bare var jeg som følte det. Når vi la oss spurte jeg igjen om han hadde det bra med meg, DA KOM det, han viste ikke hva han følte, han trengte tid for seg selv og han viste ikke om det mellom oss var rett. Jeg ble slått i bakken, jeg hadde stolt på han jeg hadde tro på oss. Han sa han hadde tenkt på det i 2 uker. Han har vært mye sliten og sovet mye det skal sies også. Det var da 2 uker siden jeg mistet bestemoren min. Nå sitter jeg da igjen å vet at jeg er medavhengi som bare fy og ikke kan stole på mine egene følelser, jeg vet jeg har et enormt kontroll behov, jeg vil ikke miste han og det fine vi hadde, jeg elsker han å vil jobbe oss mellom det her, men er det bare jeg som har et sykt behov for å rette på ting.. en ting er at han dro fra situasjoner når han var aktiv i rusm, men nå er han rusfri og gjør nesten det samme føler jeg. Jeg aner ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er også medavhengi, jeg har en samboer som har vært på Alfa Behanling hvis noen vet hva det er. Vi er nå i en kjempevanskelig situasjon. Han er Rusavhengi. Vi har vært sammen i to år og bodd sammen et av de årene. Hans rusproblemer eskalerte fra januar til mai og det skjedde mye vondt. Jeg trodde hele tiden jeg hjalp ham, men jeg gjorde ikke det jeg bare gjorde det lettere for han og ruse seg. Til slutt sa det stopp og han godtok å få hjelp han ville ha hjelp. Uken før han skulle dra op alfa dro han hjemmefra og ble borte en uke før jeg fikk tak i han og å han kom hjem. Han var så rusa som jeg aldri hadde sett han før, han hadde vært utro og fortalte meg at vi ikke passet sammen og at han ville flytte han sa mange ting som at han ikke elsket meg osv. Jeg fikk meg en smell rett i ansikte. Faren hans kom og han pakket baggen å dro på alfa. Det gikk en uke før vi snakket sammen. Jeg dro å besøkte han og han sa han viste han elska meg og han ville gjerne jeg skulle komme på familie uke. Jeg dro på familieuken. Vi fikk lagt alt på bordet og jeg skjønte også da at jeg er medavhengi. Når han kom hjem hadde vi det kjempefint. Det er ca 1 måned og 3 uker siden. Vi startet med å lage projekter vi skulle gjøre hjemme, vi tinglyste eiendommen så den sto på oss begge. Vi hadde nå helt blanke ark og skulle gå videre sammen. Jeg begynte å jobbe med min medavhengihet og han dro på møter. Jeg ble kjent med hans nye venner og det var kjempekoselig, men så ut av det blå skjedde det. Min bestemor døde brått, han var kjempeflink til å støtte meg den uken det skjedde, for jeg var i sjokk. Jeg begynte plutselig å slite med å åpne meg for han og andre rundt meg, han ble plutselig også ikke så åpen som han var. Han var mer åpen og hjelpsom mot ei vennine som han har i NA, jeg vet at det ikke er mer enn vennskap fra hans side der, men jeg følte når jeg snakka med henne at noe skurret. En rant begre over å jeg begynte å gråte, jeg klarte ikke mer jeg hadde bare katastrofetanker, det å miste bestemoren min gikk veldig inn på meg å jeg ville bare lokke meg inn jeg følte at det var noe galt og at alt snart skulle rase sammen, jeg åpnet meg da og fortalte ham det, han sa at ingenting var galt, at det bare var jeg som følte det. Når vi la oss spurte jeg igjen om han hadde det bra med meg, DA KOM det, han viste ikke hva han følte, han trengte tid for seg selv og han viste ikke om det mellom oss var rett. Jeg ble slått i bakken, jeg hadde stolt på han jeg hadde tro på oss. Han sa han hadde tenkt på det i 2 uker. Han har vært mye sliten og sovet mye det skal sies også. Det var da 2 uker siden jeg mistet bestemoren min. Nå sitter jeg da igjen å vet at jeg er medavhengi som bare fy og ikke kan stole på mine egene følelser, jeg vet jeg har et enormt kontroll behov, jeg vil ikke miste han og det fine vi hadde, jeg elsker han å vil jobbe oss mellom det her, men er det bare jeg som har et sykt behov for å rette på ting.. en ting er at han dro fra situasjoner når han var aktiv i rusm, men nå er han rusfri og gjør nesten det samme føler jeg. Jeg aner ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Du skal DUMPE FYREN!!!!!

Og passe på deg selv og ditt eget liv. Før du våkner opp i søpla når du er 52 og innser at du har brukt deg opp på et jævla skrothue som ikke fortjener deg og som ikke bryr seg!

[Gjest Anonymus]

Du skal DUMPE FYREN!!!!!

Og passe på deg selv og ditt eget liv. Før du våkner opp i søpla når du er 52 og innser at du har brukt deg opp på et jævla skrothue som ikke fortjener deg og som ikke bryr seg!

Ja, men jeg føler at når vi har kommet så langt og mellom så mye så skal vi kaste det bort fordi ting blir tøft i perioder av livet. Jeg er så forvirra. Jeg har bedt han om å dra hjem til sine foreldre så jeg kan være alene og få tenkt jeg også, det er så irrieterende å føle at han sitter med fjernkontrollen til forholde vårt.

[AnonymBruker]

Jeg er medavhengig, mye mer rammet enn jeg tidligere forestilte meg. Og det har hatt stor innvirkning på mine relasjoner til andre.

Det skal være et seminar om dette i Oslo om ca 2 uker. Påmeldingsfristen har gått ut, men du kan jo ringe å høre om du kan få en plass?

http://arbef.no/

Anonymous poster hash: 9cb0d...5bc

[Gjest Anonymus]

Jeg er medavhengig, mye mer rammet enn jeg tidligere forestilte meg. Og det har hatt stor innvirkning på mine relasjoner til andre.

Det skal være et seminar om dette i Oslo om ca 2 uker. Påmeldingsfristen har gått ut, men du kan jo ringe å høre om du kan få en plass?

http://arbef.no/

Anonymous poster hash: 9cb0d...5bc

Tusen takk jeg har ringt å fikk meldt meg på, jeg håper bare jeg kan få fri fra jobben til dette. Jeg håper det ikke var det samme min samboer snakket om han skulle på et voksne barn møte, men uansett så er det ikke for han sin del jeg drar det er for min egen jeg må slutte å tenke på han og heller tenke på hva jeg trenger. Det føles hvertfall riktig ¨å skrive det, noe annet er å faktisk gjøre det :/

[AnonymBruker]

Tusen takk jeg har ringt å fikk meldt meg på, jeg håper bare jeg kan få fri fra jobben til dette.

Var du på seminaret? Var det bra?

Anonymous poster hash: 9cb0d...5bc

[Majott]

Det er bare det at de fleste jeg kjenner som jeg har pratet med har vært borti utroskap på godt og vondt. På en måte virker det ikke som så veldig mange klarer seg gjennom et langvarig, sunt forhold i lengden uten at slike ting oppstår. Det virker heller ikke som så veldig mange er sammen fordi de baserer forholdet på noe veldig bra. Mange holder sammen og jobber seg gjennom vanskelige ting som gjør at de kommer nærmere.

Er det bare noe jeg innbiller meg? Hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis fant ut av dette hadde jeg levd lykkelig uvitende fremdeles. Sånn som jeg erfarer menn ute på byen og på nettet skal det ikke mye til før en som har kjæreste, samboer eller ektefelle er villig til å være utro. Jeg har vel bare mistet litt troen på at noe i nærheten av det jeg ønsker egentlig er mulig å finne.

Jeg tror ikke jeg kan forandre ham, men jeg føler at han har forandret seg mye i løpet av det siste året. Han trengte den siste "erfaringen" med henne for å være istand til å komme seg videre. Jeg havnet bare midt oppi noe jeg overhodet ikke burde vært oppi og det burde han vært mer åpen om fra starten av. Han sier han følelsesmessig i dag ikke kan forstå at han kunne gjøre noe sånt mot meg og det føler jeg også på meg i forhold til tidligere. Jeg har gått rundt med murring i magen over lang tid og nå føler jeg at det har roet seg.

Men om jeg vil fortsette eller ikke er noe som svinger veldig. Jeg har også blitt mer egoistisk, prater mer med kjente om noe som egentlig bør holdes mellom meg og han for å finne ut hva jeg burde gjøre. Han henvendte seg aldri til meg i utgangspunktet, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det.

Jeg får ikke helt tak i dette. Var han utro mot deg? Det du sier er at han var sammen med henne en mnd etter at det ble slutt mellom dere? Da var dere jo ikke sammen, men han kom tilbake siden, og ville ha et forhold med deg igjen?

Han var altså ikke utro mot deg mens dere var sammen??

Må også si at når du sier medavhengighet, så tolker både jeg og flere det som at det er rus i bildet.

Endret 21. oktober 2013 av Majott