Han vil ikke ha barnet..

[AnonymBruker]

Dette er utrolig tøft. Jeg og sambo har vært sammen i et halvt år. Vi ble samboere for to måneder siden. Jeg har nettopp funnet ut at jeg er gravid. Og hans umiddelbare respons var at jeg måtte ta abort. Jeg er helt fra meg, siden han virkelig ikke vil ha dette barnet.

Vi er veldig unge til å bli foreldre, det vet jeg. Jeg er 21, han 25. Jeg har ingen utdanning enda, men har jobb. Han har god utdanning og veldig nok så bra inntekt. Dessverre har jeg ikke jobbet lenge nok til noen rettigheter på penger, så vidt jeg vet, da jeg har vært student.

Jeg ønsker ikke å ta abort. Jeg vet jeg kommer til å angre noe grusomt, og jeg blir kvalm bare av tanken. Jeg har gått igjennom en SA for noen år siden, og bare tanken på å ta livet av mitt eget barn av fri vilje, nei, jeg ser det virkelig ikke for meg. Jeg har sagt akkurat hva jeg føler, og han blir like fortvilet og redd som det jeg er.

Jeg er livredd for at dette skal ødelegge forholdet mellom oss. Vi har det så utrolig bra sammen. Ja, jeg er livredd. Ingen av oss er egentlig klar for et så stort ansvar. Men gjort er gjort, vi har ikke vært forsiktige nok og jeg mener ærlig og brutalt at vi bare må ta konsekvensene av våre uforsiktige handlinger.

Jeg er helt rådvill. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Tar jeg abort kommer jeg nok dessverre til å klandre han for det senere, for jeg vet at jeg kommer til å angre. Tar jeg ikke abort driter jeg jo i hans følelser og meninger, og det heller er jo ikke greit.

Vi har snakket mye sammen. Og vi blir nok å fortsette å snakke sammen også. Vi har blitt enige om å dra til legen sammen i begynnelsen av neste uke, og vi skal snakke med legen og få råd og hjelp der, håper vi. Men jeg trenger virkelig å bare få ting ut, og kanskje allerede nå få noen gode råd fra noen som ikke kjenner oss, og høre hvilke tanker dere KG-ere har om dette. For jeg står virkelig HELT fast!

På forhånd - tusen takk!

Anonymous poster hash: 4be9b...753

[Semydfe]

Husk at både dine og hans følelser til dette kan endre seg når nyheten har fått sunket litt inn, og jeg syntes dere velger lurt i å ta en tur sammen til legen. Men det er ikke alle leger som er flinke til å snakke om de følelsesmessige sidene ved dette. De er nok bedre til å snakke om de fysiske følgene - Selv om en del sikkert er gode på begge deler.

Et tips kan derfor være også ta kontakt med Amathea som er en rådgivningstjeneste for de som er usikre rundt graviditet: http://www.amathea.no/

Der kan de gi dere gode råd og hjelpe dere til å se dette fra flere sider.

MEN HUSK DET ALLER VIKTIGSTE: Det er ditt valg!

Endret 20. juni 2013 av Niennas

[Amananas]

Du skal på ingen måte ta abort dersom du gjør det for kjæresten din. Abort skal være noe du kan stå inne for selv. Om det er så utenkelig som det kommer fram i innlegget ditt, så synes jeg du skal velge å få barnet. (Dette er bare min personlige mening, altså.) Om det er noe som enten nå eller på sikt ødelegger forholdet deres er det selvfølgelig trist, men jeg mener at om han virkelig elsker deg og ser for seg et liv med deg så kommer han over det faktum at du gikk i mot hans ønske om abort.

Han burde dessuten prøve å forstå hvorfor du har vanskelig (umulig?) med å ta abort.

Det er det jeg har å si, ellers så får du nok håpe på hjelp fra legen

Endret 20. juni 2013 av Niennas

[Avalon]

Du skal ikke bli presset til abort!

Det er ditt valg, det er din kropp.

[sol87]

Vel, det kreves to for å lage barn. Hvis han var SÅ redd for å bli med barn, hvorfor insisterte han ikke på at dere skulle være mer forsiktige? Det er en veldig fortvilet situasjon for dere begge, men jeg tror ikke det å ta abort under press er et særlig sunt valg. Han er 25 år gammel med utdanning og jobb. Da er det i alle fall ingenting med hans livssituasjon som tilsier at han ikke takler et barn. Jeg synes du må gjøre det DU synes er rett.

[AnonymBruker]

Dere er unge. Ikke vært sammen så lenge og bodd sammen i kun få måneder.
Ja, jeg skjønner at han steiler og ikke vil dette. Nå er det sånn at du faktisk er gravid og du må gjøre dine valg. Velger du abort så blir han happy, men ikke du og muligens forholdet ikke overlever.

Velger du å beholde, noe som han ikke ønsker pr. i dag så kan følgende skje: Han venner seg til tanken og dere fortsetter som samboere og blivende foreldre. Det blir brudd. Han betaler bidrag, men du blir 100% alene om barnet eller at han betaler bidrag og tar sin del av samvær. At han viser at han vil være der for barnet, men ikke for deg.

Her må du bare se og kjenne på hva som er riktig for deg, men du må vite de ulike alternativene han har. Vær forberedt på at velger du å beholde så kan du muligens stå helt alene.

Anonymous poster hash: fc24b...df0

[AnonymBruker]

Huff, for en utrolig vond situasjon, TS

Dere har vært to om å ha sex, og sex vet alle at det kan bli barn av. Synes det ikke høres særlig lurt ut å la seg overtale til å ta abort når du skriver det du skriver, det kan bli mye vondere i ettertid enn man på forhånd kan forestille seg... Jeg kjenner en dame som aldri klarte å tilgi kjæresten sin etter at han truet med å gå om hun ikke tok abort.

Har dere tenkt på å ta kontakt med Amathea? Kanskje kjæresten din ikke er så motvillig som han virker, at det kom et sjokk?

Masse lykke til iallefall

Anonymous poster hash: fc7fc...f26

[AnonymBruker]

Dere er unge. Ikke vært sammen så lenge og bodd sammen i kun få måneder.

Ja, jeg skjønner at han steiler og ikke vil dette. Nå er det sånn at du faktisk er gravid og du må gjøre dine valg. Velger du abort så blir han happy, men ikke du og muligens forholdet ikke overlever.

Velger du å beholde, noe som han ikke ønsker pr. i dag så kan følgende skje: Han venner seg til tanken og dere fortsetter som samboere og blivende foreldre. Det blir brudd. Han betaler bidrag, men du blir 100% alene om barnet eller at han betaler bidrag og tar sin del av samvær. At han viser at han vil være der for barnet, men ikke for deg.

Her må du bare se og kjenne på hva som er riktig for deg, men du må vite de ulike alternativene han har. Vær forberedt på at velger du å beholde så kan du muligens stå helt alene.

Anonymous poster hash: fc24b...df0

Jeg forstår også hans side av saken kjempegodt. Det faktum at vi ikke har vært sammen så lenge skremmer livet av meg også. Jeg vet at situasjonen er helt håpløs, og det er virkelig ikke dette livet jeg har sett for meg. Jeg vil ha en god utdanning, en jobb og være gift før jeg får barn. Nei, dette barnet er virkelig ikke planlagt. Men jeg kjenner at jeg allerede har blitt knyttet til det lille knøttet i magen, og jeg vet at dette barnet kommer til å bli elsket mer enn noe annet. Jeg vet at foreldrene mine kommer til å stille opp som aldri før - og jeg vet at med litt god innsats fra begge to så kommer dette til å gå fint. Det blir knallhardt, ja, men vi har satt oss selv i denne situasjonen. Sånn er det bare! Nei, en abort er for meg bare helt utenkelig. Jeg kommer aldri i verden til å klare det!

ts

Anonymous poster hash: 4be9b...753

[tulipaner]

Jeg forstår også hans side av saken kjempegodt. Det faktum at vi ikke har vært sammen så lenge skremmer livet av meg også. Jeg vet at situasjonen er helt håpløs, og det er virkelig ikke dette livet jeg har sett for meg. Jeg vil ha en god utdanning, en jobb og være gift før jeg får barn. Nei, dette barnet er virkelig ikke planlagt. Men jeg kjenner at jeg allerede har blitt knyttet til det lille knøttet i magen, og jeg vet at dette barnet kommer til å bli elsket mer enn noe annet. Jeg vet at foreldrene mine kommer til å stille opp som aldri før - og jeg vet at med litt god innsats fra begge to så kommer dette til å gå fint. Det blir knallhardt, ja, men vi har satt oss selv i denne situasjonen. Sånn er det bare! Nei, en abort er for meg bare helt utenkelig. Jeg kommer aldri i verden til å klare det!

ts

Anonymous poster hash: 4be9b...753

jeg skjønner deg så godt. Hadde aldri klart det selv heller....

Jeg har egentlig ikke så mye å si til deg utenom at jeg ønsker deg lykke til og alt godt. jeg håper virkelig at det løser seg for dere.

[AnonymBruker]

Bare så det er sagt så har vi aldri hatt sex uten prevensjon. Jeg går på p-piller, noe jeg har gjort i mange, mange år, og vi har til og med brukt kondom av og til. Like vel har dette skjedd. Vi har rett og slett vært max uheldige, om man kan si det på den måten...

ts

Anonymous poster hash: 4be9b...753

Endret 20. juni 2013 av Niennas

[AnonymBruker]

Du kan ikke tvinge barnefar til å ha lyst på dette barnet like lite som han kan tvinge deg til abort. Dersom du velger å beholde barnet som det virker som du kommer til å gjøre, må du forberede deg på at han kanskje drar sin vei for godt og at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre. At barnet vil måtte vokse opp uten en far. Hvordan skal du fortelle dette til barnet?

Jeg er enig med deg i at en abort er veldig vanskelig, men det å oppdra et barn uten far tilstede er også veldig vanskelig. Både for deg, men ikke minst for barnet som hele oppveksten og som voksen må leve med vissheten om at far ikke vil ha noen med h*n å gjøre.

Anonymous poster hash: 6c19a...d57

[Shadee]

Hvis du har jobb nå, så rekker du å opparbeide deg rett til foreldrepenger.

Håper dere kan få en god samtale hos legen, evnt amathea som noen andre skriver her. Lykke til!

[AnonymBruker]

Hadde aldri latt meg bli tvunget til abort fordi en idiot av en mann sa jeg måtte gjøre det. det hadde bare gjort det mer tydelig at jeg ville beholdt.

Anonymous poster hash: 5a1b2...93d

[AnonymBruker]

Hvis han virkelig ikke ønsker et barn og ser på din abortmotstand som ulogisk og ødeleggende har jeg lite tro på at forholdet deres vil holde dessverre. Og om det gjør det er sannsynligheten enda større for at den fyker når dere er blitt småbarnsforeldre og stresset og slitet virkelig sparker inn. For denslags leser du ikke om hos mammabloggere for å si det slik. Selv for lange solide forhold er den første tiden den største samlivsbruddsårsaken.....

Mange mener nok han kun tenker på seg selv. Men i og med at du ikke har utdannelse og er kun 21 skal du ikke se bort ifra at han tenker på dere begge. Om du blir fanget i en minstelønnsposisjon skaper det en sirkel hvor han må jobbe ekstra for å kompensere for din manglende inntekt.

Anbefaler dere å ta en tur begge to på amatheaklinikken. Så får dere pratet med noen som kan å snakke om slike vanskelige spørsmål . Og med hverandre i en annen setting.

Anonymous poster hash: 943c6...79b

[Niennas]

Tråden er ryddet for avsporinger og støtende innlegg.

Niennas, mod.

[AnonymBruker]

Jeg ble så og si presset til abort da jeg var 20 og jeg sliter med det enda. Selv om jeg har fått et barn og har et til på vei nå.(5 år siden aborten).

Jeg sier ikke dette for å overtale deg til å beholde, men hvis det er det du virkelig vil så ikke la andre fortelle deg at du skal gjøre noe annet.. Det er i alle fall mitt råd til deg!

Jeg vet det er vanskelig i forhold til kjæresten og sånn- håper dere finner ut av dette sammen og at resultatet er noe dere begge kan leve med.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 82602...13e

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har ikke vært sammen så altfor lenge, og han ønsket barn, men ikke enda. Da jeg fant ut at jeg var gravid var han veldig likegyldig til det hele egentlig. Han ønsket ikke å sette et barn til verden nå, og jeg syntes det var tøft å høre han si at han ikke ønsket det som ville bli vårt barn. Jeg følte som du føler nå at det var helt feil å ta abort, og gikk inn her for å høre råd som du nå gjør. På en måte gjorde det meg mer fortvilet og usikker, men samtidig fikk jeg de samme svarene som du nå får. Det er din kropp, og ingen kan tvinge det til en abort. Dette er ditt valg, og ikke hans.

Jeg valgte å beholde. Det at jeg var usikker på om en abort var riktig fikk meg til å forstå at det ikke var riktig å ta det bort. De første ukene var tunge. Han var usikker på hva han ville, og vi snakket ikke så mye sammen. Så bestilte jeg en legetime for å se hvor langt jeg var på vei, og fikk ultralyd. Han ble med inn i rommet. Det var ikke stort å se da jeg ikke var mer enn 9 uker på vei, men du kunne se nok til å vite hva som var hva. Der kunne vi se det som ville bli vårt barn. Han smilte litt, men var fortsatt usikker. Det gikk så to uker, og jeg bestilte en ny ultralyd av andre grunner. Denne gangen ble han også med, og vi fikk se en liten bevegelse. Jeg har ikke sett min kjære smile så mye som hva han gjorde da!

Han som egentlig var så imot det forandret seg helt! Nå har jeg en samboer som benytter hver sjanse han har til å holde på magen min, og legge hodet sitt der mens han stryker forsiktig.Hva jeg skal frem til er at ting tar tid. Dette er nok et stort sjokk for han, men det blir bedre med tiden som går. Det er jeg helt sikker på! Han trenger kanskje lengre tid til å tenke på. Kunne se på flere alternativer? Se at det er ikke så ille og vanskelig som det høres ut? Min samboer er kun to år mindre enn din..

Anonymous poster hash: dfb4b...351

[AnonymBruker]

Hvis du har jobb seks av de siste ti månedene før fødsel, så har du krav på lønnet permisjon. Så fortsetter du med å jobbe nå, blir det ikke noe problem.

Anonymous poster hash: 03ccf...5a2

[Miah]

Slik jeg ser det vil mest sannsynligvis forholdet deres gå dunken uansett hva du velger. Tar du abort blir han fornøyd, men du blir ikke. Beholder du er sjansen stor for at han ikke kommer til å bli særlig fornøyd, ikke vil delta i barnets liv og generelt sett holde seg unna. Men, det er alltid en liten sjanse for at han faktisk etter en stund innser at det å få barn med deg kanskje ikke er så verst uansett.

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har ikke vært sammen så altfor lenge, og han ønsket barn, men ikke enda. Da jeg fant ut at jeg var gravid var han veldig likegyldig til det hele egentlig. Han ønsket ikke å sette et barn til verden nå, og jeg syntes det var tøft å høre han si at han ikke ønsket det som ville bli vårt barn. Jeg følte som du føler nå at det var helt feil å ta abort, og gikk inn her for å høre råd som du nå gjør. På en måte gjorde det meg mer fortvilet og usikker, men samtidig fikk jeg de samme svarene som du nå får. Det er din kropp, og ingen kan tvinge det til en abort. Dette er ditt valg, og ikke hans.

Jeg valgte å beholde. Det at jeg var usikker på om en abort var riktig fikk meg til å forstå at det ikke var riktig å ta det bort. De første ukene var tunge. Han var usikker på hva han ville, og vi snakket ikke så mye sammen. Så bestilte jeg en legetime for å se hvor langt jeg var på vei, og fikk ultralyd. Han ble med inn i rommet. Det var ikke stort å se da jeg ikke var mer enn 9 uker på vei, men du kunne se nok til å vite hva som var hva. Der kunne vi se det som ville bli vårt barn. Han smilte litt, men var fortsatt usikker. Det gikk så to uker, og jeg bestilte en ny ultralyd av andre grunner. Denne gangen ble han også med, og vi fikk se en liten bevegelse. Jeg har ikke sett min kjære smile så mye som hva han gjorde da!

Han som egentlig var så imot det forandret seg helt! Nå har jeg en samboer som benytter hver sjanse han har til å holde på magen min, og legge hodet sitt der mens han stryker forsiktig.Hva jeg skal frem til er at ting tar tid. Dette er nok et stort sjokk for han, men det blir bedre med tiden som går. Det er jeg helt sikker på! Han trenger kanskje lengre tid til å tenke på. Kunne se på flere alternativer? Se at det er ikke så ille og vanskelig som det høres ut? Min samboer er kun to år mindre enn din..

Anonymous poster hash: dfb4b...351

Du sier han snakket om at han ville ha barn. Spør du meg blir ikke det det samme. TS sin samboer sier rett ut at han ikke vil ha barn.

Anonymous poster hash: 943c6...79b