Ahhhrgh! På tide å "skremme" mannen litt?

[AnonymBruker]

Jeg vet det er barnslig av meg, men etter å ha snakket med mannen, sagt i fra om hva problemet er er jeg både lei og skuffet.

Saken: Jeg har to barn og en mann som reiser mye i jobben + hund, jeg jobber 100%

Siden mannen fikk den nye jobben er han blitt mer og mer grinete og tar mindre og mindre ansvar hjemme. Selv om han er hjemme alene, uten barn minst to hverdager i uka, er det visst fryktelig vanskelig å gjøre noe som helst i huset i løpet av dagen. I tillegg går han rundt og uffer seg, sukker tungt om han må være alene med barna en time, til og med at jeg går en tur i dusjen mens han passer barna er visst fryktelig slitsomt, men selv kan han når som helst trekke seg tilbake for å sove, se film eller noe slikt, uten å si fra, selv har jeg ikke sovet en hel natt på over ett og et halvt år.

Når jeg kommer hjem fra jobb, etter å ha hentet barn i barnehagen, klager han over at det er rotete, over at han ikke har nok skjorter i skapet, hunden og det som måtte være. Når jeg er sliten og kommer hjem til sånn sutring og klaging blir jeg rett og slett lei meg, spesielt når det står kopper og fat rundt som han har brukt og han ikke gidder å putte i oppvaskmaskina.

Han har også blitt utrolig negativ til å finne på ting og nærmest glefser til meg for små bagateller.

Utrolig nok vet jeg at han er glad i oss.

Neste gang han kommer hjem, har jeg lyst til å være ute av huset, med barn og hund. Jeg vil dra på uanmeldt ferie, så får han sitte der og lure på hvor vi ble av. Jeg vil gi lyd fra meg, før det blir så kritisk at han ringer politiet. Jeg orker bare ikke å bli nedpsyket av all denne negativiteten! Jeg er utslitt av å ta meg av alt, utenom plenklipp og å handle melk og brød, samt å rydde opp etter ham.

Har snakket med ham om at jeg ikke trives med å ha det sånn, men det har vært liten bedring. Et par ganger har jeg faktisk begynt å gråte fordi jeg blir så lei meg, men han bryr seg ikke. Før gadd han da i det minste å holde litt rundt meg, når jeg var sliten og lei.

Anonymous poster hash: 9d813...188

[AnonymBruker]

Ts her, jeg ville bare si at han trives godt i jobben, så det er ikke det som er problemet. Jeg er 99,9% sikker på at han ikke er utro heller.

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[AnonymBruker]

Jeg vet det er barnslig av meg, men etter å ha snakket med mannen, sagt i fra om hva problemet er er jeg både lei og skuffet.

Saken: Jeg har to barn og en mann som reiser mye i jobben + hund, jeg jobber 100%

Siden mannen fikk den nye jobben er han blitt mer og mer grinete og tar mindre og mindre ansvar hjemme. Selv om han er hjemme alene, uten barn minst to hverdager i uka, er det visst fryktelig vanskelig å gjøre noe som helst i huset i løpet av dagen. I tillegg går han rundt og uffer seg, sukker tungt om han må være alene med barna en time, til og med at jeg går en tur i dusjen mens han passer barna er visst fryktelig slitsomt, men selv kan han når som helst trekke seg tilbake for å sove, se film eller noe slikt, uten å si fra, selv har jeg ikke sovet en hel natt på over ett og et halvt år.

Når jeg kommer hjem fra jobb, etter å ha hentet barn i barnehagen, klager han over at det er rotete, over at han ikke har nok skjorter i skapet, hunden og det som måtte være. Når jeg er sliten og kommer hjem til sånn sutring og klaging blir jeg rett og slett lei meg, spesielt når det står kopper og fat rundt som han har brukt og han ikke gidder å putte i oppvaskmaskina.

Han har også blitt utrolig negativ til å finne på ting og nærmest glefser til meg for små bagateller.

Utrolig nok vet jeg at han er glad i oss.

Neste gang han kommer hjem, har jeg lyst til å være ute av huset, med barn og hund. Jeg vil dra på uanmeldt ferie, så får han sitte der og lure på hvor vi ble av. Jeg vil gi lyd fra meg, før det blir så kritisk at han ringer politiet. Jeg orker bare ikke å bli nedpsyket av all denne negativiteten! Jeg er utslitt av å ta meg av alt, utenom plenklipp og å handle melk og brød, samt å rydde opp etter ham.

Har snakket med ham om at jeg ikke trives med å ha det sånn, men det har vært liten bedring. Et par ganger har jeg faktisk begynt å gråte fordi jeg blir så lei meg, men han bryr seg ikke. Før gadd han da i det minste å holde litt rundt meg, når jeg var sliten og lei.

Anonymous poster hash: 9d813...188

Du har sagt ifra, men har du satt ned foten? Har du sagt at 50% er maks? At våkenetter, bleieskift og unge"pass" (en passer ikke egne unger, mann eller ikke..).

Hva med å heller foreslå å dele husstanden? Sett deg ned og ha en liste med minimumskrav. Fikser han ikke å bidra til AS familien så avtaler du med en slektning/venn at dere får låne/leige et sted å bo for 2-3 mnd. Ungene fordeles 50/50 - du og mannen blir enige om hvem som midlertidig forlater huset.

Skremselsskudd har jeg ikke tro på. Men en vekker kan fungere. Men husk at han må ha ungene halvparten av tida. Bonding etc ser ut til å mengle litt mellom far og barn? Og i så fall kan alenetid gjøre godt. Og (om du nå ikke vurderer å gå fra han) ikke gi inntrykk av at det er annet enn en hardt tiltrengt pause.

Anonymous poster hash: 0243f...761

[Havbris]

Skjønte ikke helt om det er mannen du har barn med eller en samboer som ikke er far til dine barn.

[Gjest Summers]

Nei, du skal ikke skremme mannen din, du skal snakke med han. Din ide skaper bare enda dårligere stemning og er rimelig useriøst.

Endret 19. juni 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke bare dratt på ferie, jeg ville flyttet ut. Han har degradert deg til hushjelp og er ikke interessert i å ordne opp i det. Helt uakseptabelt.

Anonymous poster hash: 35027...4b6

[AnonymBruker]

Skjønte ikke helt om det er mannen du har barn med eller en samboer som ikke er far til dine barn.

Han er far til barna. De er veldig glade hverandre, men det går i lek og moro, når jeg skal gjøre ett eller annet, må jeg stort sett ta barna ned meg, fordi han " må slappe av" .

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[AnonymBruker]

Nei, du skal ikke skremme mannen din, du skal snakke med han. Din ide skaper bare enda dårligere stemning og er rimelig useriøst.

Jeg har snakket, jeg har tatt meg tid, vært saklig og fortalt ham hvordan det står til.

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[Havbris]

Du må nok heller tenke på hvordan du har kommunisert det du tenker på, slik at det blir håp om at mannen din får lyst til å lytte til deg. Du er part i dette, enten du liker det eller ikke!

[Havbris]

Jeg har snakket, jeg har tatt meg tid, vært saklig og fortalt ham hvordan det står til.

Anonymous poster hash: a987b...6a5

Er du sikker på at han har oppfattet budskapet ditt slik du ønsket at det skulle bli oppfattet. Og har denne mannen blitt en annen mann siden dere ble foreldre?

Endret 19. juni 2013 av Havbris

[frøkna]

Tror nok det ikke vil hjelpe situasjonen din å gjøre noe sånn. Tror nok det ville gjort samme susen om du hadde sagt i fra på forhånd for å si det sånn. "Kjære, trenger en pause fra deg en liten stund, jeg, ungene og Max stikker på hytta, snakkes".

[AnonymBruker]

Klart jeg vet at det er litt barnslig, jeg sier jo nettopp det!

Han har forøvrig sagt at han skal skjerpe seg og at han forstår at jeg blir sliten av å: stå opp med barna hver dag i uka, alltid være den som bringer og henter i barnehage, komme hjem og bli skuffet over at oppvaskmaskina ikke er tøm - selv om han sa at han skulle ta den og at det er det eneste jeg ba ham om, at det er 4 måneder siden han holdt i støvsugeren sist, 6 måneder siden han tørket over et gulv ( til min bursdag - hurra!) komme hjem og bli skuffet over at ingen gidder å ta initiativ til middag om ikke jeg gjør det. Komme hjem å bli skuffet over å bli pøset ned med sukk og stønning over alt som er irriterende i verden.

Da jeg fikk norovirus, mens jeg var alene hjemme slet jeg hardt med å ta meg av barna. Han kom hjem dagen etterpå jeg fikk det, men jeg var ikke helt bra enda. Han visste at jeg hadde svimt av på jobb og ble kjørt hjem fordi jeg ikke var i form til å kjøre selv dagen før. Jeg sto opp med barna, tenkte at mannen kunne få ligge et par timer for så å ta seg av sine barn mens jeg la meg nedpå. Men nei da, selv om jeg ba pent, så orket han ikke å stå opp, sa at han var sliten fordi han hadde jobbet og at jeg måtte tenke på at han ble sliten.

Vel...jeg ventet litt til og forsøkte å legge meg da minstebarnet tok en lur og ba ham om å ta den eldste, mens jeg fikk ligge nedpå for å samle litt krefter. Men neida! Her fikk jeg en lekse om at han aldri fikk slappe av, selv om han var klar over hvor syk jeg var dagen før og at han selv bekymret seg veldig - men det er litt slik det er, han er veldig omsorgsfull og omtenksom, helt til at han må forsake noe selv for at jeg skal ha det bra og det ikke er noe som kan kjøpes. Utpå kvelden kom han på at jeg kanskje trengte å få slappet av litt jeg også, siden han selv slapper av absolutt hele dagen når han er syk.

Dette er bare så typisk! Men jeg blir mest sliten av den evinnelige negativiteten og hjelpesløsheten når det gjelder å tenke positivt og finne løsninger. Egentlig burde jeg dumpe ungene på ham og rømme på fjellet med telt og hund! Han hadde ikke hatt vondt av å være noen dager alene med dem!

Ahrrgh!

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han har oppfattet budskapet ditt slik du ønsket at det skulle bli oppfattet. Og har denne mannen blitt en annen mann siden dere ble foreldre?

Jeg tror at han rett og slett ikke skjønner hvor alvorlig det er. Det burde han, vi har kjent hverandre i ti år og jeg har aldri hatt for vane å gå rundt og klage eller være misfornøyd, tvert i mot så har jeg vært " hans sol" fordi jeg blir oppfattet som et svært positivt menneske som takler det meste på strak arm og alltid har løsninger på lur. Nå er jeg lei av å være så j.... glad og selvhjulpen!

Han har forresten alltid sett litt mørkt på en del ting, men det siste halve året har tatt kaka, når det gjelder slitasje på meg, muligens fordi jeg har gått ut i jobb igjen etter en ganske lang stund hjemme, samtidig som han har fått en ny jobb med en del reising.

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[AnonymBruker]

Møkkamann!!!!

Anonymous poster hash: 1916f...ee1

[AnonymBruker]

Tror nok det ikke vil hjelpe situasjonen din å gjøre noe sånn. Tror nok det ville gjort samme susen om du hadde sagt i fra på forhånd for å si det sånn. "Kjære, trenger en pause fra deg en liten stund, jeg, ungene og Max stikker på hytta, snakkes".

godt poeng! Jeg tror faktisk at han ville syntes at det også var litt hårreisende.

Anonymous poster hash: a987b...6a5

[Gjest lise]

Uff.. Denne situasjonen er ikke bra på flere ulike plan.

- Det ene er at du blir sliten og lei deg, som du selv skriver her.

-Det andre er at du må be om bidrag fra din mann uten nevneverdig effekt.

-Det tredje er at det virker som, mulig jeg tar feil, at dere ikke får pleiet forholdet til hverandre.

-Til sist så virker det som om du kun fungerer som mamma og hushjelp. Hvor har det blitt av deg oppi alt dette her? Får du noe egentid til å pleie deg selv?

Kan det være lurt å slutte og gjøre alt hjemme? Du sier ifra til han at han må hjelpe til, men det skjer ikke. Han trenger heller ikke bidra med ting på hjemmefronten når du allikevel ordner opp. På en måte er du da med på å muliggjøre hans "latskap" eller hva en skal kalle det. Klart så skal du ikke la barna deres gå for lut og kalt vann, men må du lage middag hver dag? Må du rydde opp etter han?

Det kan også være en ide å kontakte familierådgivningskontoret for å få en prat. Hvis ikke mannen din vil være med på parsamtaler, kan det være til god hjelp å få individuell samtale slik at du får snakket med noen om alle disse følelsene du går og kjenner på. Vil tro at du føler deg maktesløs og i en tilsynelatende håpløs situasjon.

[AnonymBruker]

Jævlig oppførsel av ham, men du løser ingenting ved å reise bort uanmeldt for å skremme ham. Det er skittent spill, og da synker du langt ned selv. Det er ingen konkurranse om å være jævligst, og det er bare ytterligere forverring av situasjonen som hevn. "frøkna" sitt forslag til løsning, derimot, er helt greit.

Anonymous poster hash: c54c3...9ad

[Gjest Anonym]

Uff.. Denne situasjonen er ikke bra på flere ulike plan.

- Det ene er at du blir sliten og lei deg, som du selv skriver her.

-Det andre er at du må be om bidrag fra din mann uten nevneverdig effekt.

-Det tredje er at det virker som, mulig jeg tar feil, at dere ikke får pleiet forholdet til hverandre.

-Til sist så virker det som om du kun fungerer som mamma og hushjelp. Hvor har det blitt av deg oppi alt dette her? Får du noe egentid til å pleie deg selv?

Kan det være lurt å slutte og gjøre alt hjemme? Du sier ifra til han at han må hjelpe til, men det skjer ikke. Han trenger heller ikke bidra med ting på hjemmefronten når du allikevel ordner opp. På en måte er du da med på å muliggjøre hans "latskap" eller hva en skal kalle det. Klart så skal du ikke la barna deres gå for lut og kalt vann, men må du lage middag hver dag? Må du rydde opp etter han?

Det kan også være en ide å kontakte familierådgivningskontoret for å få en prat. Hvis ikke mannen din vil være med på parsamtaler, kan det være til god hjelp å få individuell samtale slik at du får snakket med noen om alle disse følelsene du går og kjenner på. Vil tro at du føler deg maktesløs og i en tilsynelatende håpløs situasjon.

Bra svar! Enig med Lise, hvor har du blitt av oppi alt dette?

Jeg tenker at dette er en klassisk situasjon for mange familier. Man drømmer om barn, en familie...når så barnet/barna kommer, glemmer man å være kjærester, man glemmer å "se" hverandre i hverdagen, man glemmer å "være" selv! Alt handler om praktiske gjøremål, få hverdagen til å gå rundt.

Synes du skal skrive ned for deg selv hva DU ønsker fremover, og av deg selv! Du høres sliten, deppa og oppgitt ut, noe jeg skjønner, men jeg er enig med andre som sa at du selv godtar på en måte at han ikke bidrar mer, siden du gjør det du gjør fortsatt.

Først må dere snakke om bedre fordeling av oppgaver hjemme. Dette MÅ han ta tak i hvis du skal bli!

Så er det kommunikasjonen dere imellom, kjærestetid, bare dere to. Har dere sex? Finner dere på ting sammen, eller er det alltid dere og travel hverdag med barn?

Så kan du tenke på om du er ellers fornøyd med det du gjør i livet foruten å være mor og ordne hjemme. Er du glad i jobben din, eller kan du finne noe som gir deg mer? Bruke mer av dine evner? Har du noen hobby du brenner for, noe du kan strekke deg etter, noe som kan få deg til å leve igjen?

Det er viktig å ikke legge all skyld på mannen din med tanke på å være fornøyd i livet. Du kan lage deg egne mål som gjør at du får det bedre med deg selv. Han må åpenbart bidra mer hjemme, men du må handle annerledes så han skjønner du mener alvor. Ikke gjør "alt" lenger.

Dette er noen av mine tanker.

[Gjest abcdefgh]

Hvor mye jobber mannen din? Hvor mange reisedøgn ? Tjener han mye mer enn deg? Jobber han mange flere timer enn deg i løpet av en uke? Mye ansvar?

Hvis han er hovedforsørger og tjener betraktelig mer enn deg og jobber en del mer synes jeg det er naturlig at du tar mesteparten av ansvaret hjemmet. Står ikke noe om hvor ny jobben er , men oppstart kan jo være veldig hektisk og stressende så kanskje det bare er en overgangsperiode. Kanskje det hjelper med sommerferie..

[AnonymBruker]

Depresjon.

Ihvertfall er dette klassiske tegn til depresjon hos menn, og jeg er mann selv. Kjenner meg igjen.

Anonymous poster hash: 953a5...a15