kommunikasjon..

[Gjest Anonymous]

Kommunikasjon i et forhold er viktig synes jeg, og det har jeg vel de fleste med meg på..

Har en kjæreste som jeg har vært sammen med i ca ett år. Har i forskjellige situasjoner vært usikker på ham, fordi han sier lite om det han gjør og tenker..

I helga prata vi litt om ting og tang, og kom inn på et par turer han skal på med kompiser. Plutselig sier han: Du liker ikke at jeg skal reise bort..

Jeg svarer ham at disse gutteturene synes jeg er greit, men at det er jo ikke akkurat slik at jeg applauderer at han skal avgårde. En av turene går til Oslo, og en til en annen kant av landet på blues-konsert. Han sier selv at dette er fylla-turer. Med drikking og festing på byen, fra de forlater vår kommune og til de kommer hjem igjen. De andre som drar er single..

Sier videre til ham at jeg synes at disse turene er helt greit.. Men at problemet kanskje er at vi har pratet så lite om oss, at jeg er usikker på hvor jeg har ham.. Bl.a. om hvor hans grenser går når han er i et forhold..

Han ble irritert for at jeg nevnte dette, det var da ikke noe å snakke om.. Jeg sa da at vi er jo alle forskjellige og har forskjellige grenser. Noen synes utroskap går ved klining, og annen tafsing. Noen regner det ikke før utroskap før det gjennomføres et samleie.. Vet han er en stor flørt, også med meg tilstede.. Og han mister helt tråden om vi sitter ved et bord og prater og det passerer ei berte som tar seg bra ut.. Like før han gaper..

Han sier så, at selvfølgelig er han monogam når han er i et forhold, og at han ikke gjør noe sammen med andre, når han er sammen med meg.. utover det å prate, danse, flørte litt og ha det gøy.. Ingen kyssing og tafsing..

OK. Da har jeg jo fått svar på spørsmålet mitt..

Men hvorfor skal det alltid være så vanskelig å ta opp slike saker. Det ender jo med at man i stedet for å ta det opp, går rundt og er usikker og lurer på ditt og datt som kunne vært avklart på 5 minutter hvis vi bare hadde vært flinkere å kommunisere..

Vi er voksne med lange forhold bak oss begge, og vet jo begge to at kommunikasjon er viktig.. Forstår ikke at hver gang jeg prøver å prate om ting som jeg lurer på så blir han irritert på meg, for det er da ingenting å tenke på.. Sitter igjen og føler meg som en dust når jeg har tatt opp ting som jeg tenker på.. Har flere eksempler.. Bl.a. er han bestevenn med sin tidligere forlovede. Dette synes jeg er rart, og blir usikker av, Prøvde å snakke med ham om det, men det er jeg som er rar som reagerer på dette er svaret jeg får. De er jo bare venner....

Forrige helg var vi på byen.. Der møtte vi ei jente som ikke jeg kjenner.. Ho sa til ham... Hei er du klar til 1. mai.. Jeg lurte etterpå hva som skulle skje da.. Jo da skulle han ut med broren som skulle komme på besøk.. Dette hadde jeg ikke hørt noe om.. Litt senere kommer ei berte til og sier det samme.. Da begynner jeg no og lure, og sier til ham at jeg synes det er så rart at jeg er den eneste som ikke har hørt at han skulle noe denne helga. Mens flere andre jenter tydeligvis kjenner til denne "gutte-turen"..

Igjen sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er tåpen som i det hele tatt gidder å tenke på det.. Dette er da ikke noen big deal er svaret..

Er det like vanskelig for alle å få kommunikasjonen i gang, eller har jeg truffet på en skikkelig dust når det gjelder dette.. Ellers må nevnes at han har hele mitt hjerte til rådighet.. Finnes ingen tvil om min kjærlighet.. Men jeg er usikker på hvor jeg har ham.. Bl.a. pga disse filletingene over.. Er jeg hårsår som går å tenker, og reagerer på slikt? Hva synes dere??

[Gjest Poirot]

Nei, jeg synes ikke du er hårsår. Men jeg har ikke hatt noen prat med min egen samboer om hvor grensene går, det er ikke nødvendig.