Jeg er så vill etter han at det er sykelig. Jeg trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer, vi har vært sammen i 6 mnd og nylig flyttet sammen (veldig nylig) før dette bodde han hos meg egentlig så når huset jeg hadde leiligheten min i, bestemte vi oss for å flytte sammen. (Jajjaa, tidlig og hele pakken, men det er ikke det jeg er ute etter nå, så langt går ting strålende)

Men jeg er helt hodestupt forelsket at det er helt latterlig. Jeg vil være rundt han, lukte han, se han hele dagen. Det er ikke en sånn "ååh, så søtt", det er en "Ååh, det er litt sykt" følelse her... Har aldri vært sånn med en fyr før, skjønner ikke hvorfor jeg har blitt sånn.

Jeg har aldri hatt noe desperat behov for å bli elsket, eller noe sterkt behov for å finne "the one". Har hatt kjærester før, vært forelsket, trodd fyren var kjempe spessiel osv.

Jeg er en utadvent (og ikke for å skryte) men veldig attraktiv person, som aldri har hatt noe problemer med å få en kjæreste, eller noen som er intressert. Jeg har derimot aldri hatt lyst på barn eller å gifte meg, men NÅ nå kunne jeg giftet meg i morgen og fått barn på søndag liksom. (hehe)

Jeg blir kosete, gjerne hele døgnet. Hvis han legger seg før meg er jeg ensom etter 10 minutter og må inn å kose. Jeg står opp mye tidligere enn jeg må for å tilbringe litt tid med han før han drar på jobb. Jeg vil være med han hele tiden, jeg har et liv på siden altså, mange venner, skole - alt det der, men hvis jeg skal møte venner så finner jeg gjerne på en unnskyldning for å dra hjem til kjæresten min. Han får for all del lov å dra ut med venner, men jeg liker det ikke. Blir nesten lei meg men sier det ikke til han og viser det ikke for SELVFØLGELIG skal han få lov å møte vennene sine uten at jeg står i veien!

Et annet problem er at jeg blir sykelig sjalu. INGEN får ta fra meg det jeg har. Han har ikke gitt meg noe grunn, og jeg blir ikke sur om han snakker med / møter andre jenter (venninder) men på innsiden koker jeg.

Jeg tror jeg trenger hjelp. Virkelig. MEN han ser ikke ut til å misslike at jeg er sånn, han syntes det er søtt, men det vil jeg tro er fordi jeg ikke viser hvor gal jeg faktisk er etter han, å ha han for meg selv og alt det der..

HJELP.

Anonymous poster hash: c82bf...6cd

[Gjest Jentafralandet]

Savn er bra, du må tillate deg selv å savne han. Øv deg på å være litt borte fra han, og til slutt vil du klare det lenger. Det er jo bra at du elsker kjæresten din, men dersom det fortsetter sånn her vil det ikke bare bli slitsomt for han, men også for deg. Det er ikke sykt å være sjalu, de aller fleste er det, men bare tenk med deg selv at han har jo ikke gitt deg noen grunn til å være sjalu. Ha det i bakhodet hver gang tanken kommer snikende innpå. Tillat deg selv å være med venner uten å tenke på den neste unnskyldningen for å komme hjem. Du kan ikke være tilgjengelig hele tiden, la han savne deg litt også.

[Alja]

Det kalles forelskelsesrus. Hadde det helt likt selv de første 8 mnd. Nå har vi vært sammen to år, og det har stabilisert seg å gått over fra å være følelses berg og dal bane til noe trygt og solid noe.