Flytte fra hverandre, men fortsatt være sammen. Erfaringer?

[AnonymBruker]

Er det noen som har flyttet fra hverandre etter noen års samboerskap?
Hvordan har det gått, og bo hver for seg og ha et forhold?
Samboer mener at det å flytte hver for seg kan funke.
Hvordan kan det funke om han ikke endrer seg?
Er veldig redd for at det forholdet her er på tur til å gå i oppløsning, vært sånn lenge, men ja føler det blir mer og mer av det dårlige.

Man merker til tider at han ikke bryr seg så mye om meg, forholdet og rett og slett det vi har. At jeg er likegyldig for han. Han vil ikke snakke om temaer som er vanskelige, men å være sammen med meg vil han.
For å sitere han rett så har han ingen tro på framtiden, men hvorfor han tenker sånn, det vet han ikke. Han er usikker. Vel det hjelper jo ikke på for meg at han er usikker, vingler frem og tilbake. Hintet om flere ganger at jeg burde flytte ut, vi burde ha pause. Hvert fall gjort det slutt 2 ganger så langt i år.
Jeg vil være sammen jeg, men det er et stort men, han må endre seg han også, er liksom ikke bare meg som skal stå på for forholdet.

Anonymous poster hash: 2db51...cb8

[Nimis]

Det er vel ikke noen tvil om det kanskje ville være greit for dere å få litt luft mellom dere, litt tid for å kunne tenke hva det er man faktisk vil og ønsker. Ofte må man litt opp og ut av problemet,for å kunne se alt klart og kanskje ta å kjenne litt på savn? Eller at det faktisk ikke er noe savn?

Når det er sagt, tror jeg ikke nødvendigvis at luft betyr at dere flytter fra hverandre. Det er jo en handling som er veldig splittende i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

Dette er begynnelsen på slutten. Si ifra at du vil ha alt eller ingenting.

[Gjest]

Hvis dere er likegyldige til hverandre, han vil ha deg men har ikke tro på framtiden, osv. da er det kanskje like greit å sette punktum for det hele og komme seg videre i livet. Ingen poeng i å kaste bort enda mere tid sammen.

[AnonymBruker]

Det er en "snill" måte å slå opp på.

Anonymous poster hash: 6547a...e80

[AnonymBruker]

Da har man skjønt at man egentlig ikke passer sammen, men at det er for vanskelig å innrømme det til seg selv, så da har man stoltheten istedet.

Anonymous poster hash: 42634...961

[AnonymBruker]

Jeg og samboer flyttet ut fra vår leide leilighet, utgangspunktet var fordi vi har hatt pengeproblemer og at han sliter med ME og er sykemeldt, penger fra NAV var ikke nok.... Bor hos min mor nå, ja det er surt å bo hjemme men jeg slipper i hverfall å betale husleie. Det går fortsatt veldig bra mellom oss, vi vil at det skal bli oss men vi ønsker at han skal bli bedre også skal jeg likevel studere master i utlandet. Har funnet ut at det viktigste er at vi sysler med våre egne ting og fikser oss selv før vi kan være sammen for å fikse forholdet. Vi har altså vært sammen i 9 år og bodd sammen like lenge. Jeg har stor tro på oss:)

Så lenge dere har tro på hverandre så skal det nok gå bra! Men dere begge må ville det. Men er det ting som ikke fungerer i forholdet som har med personligheten å gjøre så går det ikke ann å endre det. Kan lett tenke at man skal endre på noe i begynnelsen så vil det etterhvert gå i samme sirkel som tidligere...Så det er derfor viktig å være obs på deres problemer og finne løsninger.

Anonymous poster hash: edf97...e1b

[Gjest Gjest]

Jeg og min samboer er på det stadiet nå. Jeg tror det ender med brudd, altså st det bare fader litt ut, men det er verdt ett forsøk...

[AnonymBruker]

Jeg har vært borti dette selv! Fant meg et kollektiv, og alt var klart, men vi gjorde det slutt ca 1,5 mnd før jeg fikk flyttet inn på nytt sted (hadde 3 mnd oppsigelsestid der vi bodde i utgangspunktet).

Anonymous poster hash: 4cb16...a93

[AnonymBruker]

Jeg vet vel egentlig hva jeg vil osv, og vi har snakket om dette. Saken er vel mer den at han vil at jeg skal endre meg, men ikke han selv? Fortsetter i samme spor. Legger seg på morgenkvisten og står opp om ettermiddagen.
Min samboer mente jo det at flytting/pause men fortsatt være sammen ville funke helt toppers.
Vel det blir jo ikke det samme.

Snakket om familie om dette her om dagen, og de ble vel en smule overrasket over måten han vært på. Så ja kanskje han og får noen små sjanser til, så får vi se.

Det er vel ikke noen tvil om det kanskje ville være greit for dere å få litt luft mellom dere, litt tid for å kunne tenke hva det er man faktisk vil og ønsker. Ofte må man litt opp og ut av problemet,for å kunne se alt klart og kanskje ta å kjenne litt på savn? Eller at det faktisk ikke er noe savn?

Når det er sagt, tror jeg ikke nødvendigvis at luft betyr at dere flytter fra hverandre. Det er jo en handling som er veldig splittende i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: 2db51...cb8

[AnonymBruker]

Når det stod på som verst for noen dager siden så tenkte jeg at nå får det være slutt, for nå gidder jeg ikke mer. Vel jeg vil jo være sammen med han, men da syns jeg og at han får legge inn mer i forholdet. Situasjonen er komplisert, han sliter psykisk, men skylder mer på meg virker det som, enn at han tenker at han psykiske helse kan ha en stor innvirkning. Han er jo deprimert, vært det lenge, spesielt i vinter, går sånn opp og ned. Skulle ønske at han hadde fått mer hjelp, kanskje rett og slett blitt innlagt og kanskje få orden på saker og ting om hvordan han lever livet. Kanskje han hadde fått en oppvekker eller to da.

Dette er begynnelsen på slutten. Si ifra at du vil ha alt eller ingenting.

Anonymous poster hash: 2db51...cb8

[AnonymBruker]

Føler kanskje til tider at jeg gir mer av meg selv enn det han gjør. Lager mat til han, sørger for at han har det bra og viser det og sånn. Men motsatt er det noe annet av og til. Kan være perioder han er toppers, men så sklir det ut. Jeg tror den neste tiden blir viktig for oss, da får jeg jo virkelig se om det her mer mer verdt og satse på.

Hvis dere er likegyldige til hverandre, han vil ha deg men har ikke tro på framtiden, osv. da er det kanskje like greit å sette punktum for det hele og komme seg videre i livet. Ingen poeng i å kaste bort enda mere tid sammen.

Anonymous poster hash: 2db51...cb8

[AnonymBruker]

Saken er vel den at jeg har mer tro enn han, for tror ikke han har så mye av det. Det er liksom mer sånn at vi tar en dag om gangen, og det er vel det. Han er redd for å binde seg for mye, i tilfelle om det skulle bli slutt. Men det kan det vel uansett hva slags status man har. Kjæreste, samboer, gift og barn.
Har sagt det til samboer at man kan ikke endre en person til det en vil selv, han skjønner det, men kanskje ikke alltid. Min erfaring at det funker en liten stund fra han, så sklir det ut. Han husker ikke helt det man har snakket om. Han han må ta sin del osv og. Han syns det er helt greit å ha masse verktøy på kjøkkenet fordi han bruker det til å bygge garasje, men hvis jeg har et klesstativ som står i stua litt lenger enn det burde, så er det helt feil. Da er DET rotete. Men kjøkkenet er ikke så farlig. Verktøy på benken og masse på gulvet. Kjeledress på skapdøra. Har nevnt det for han og han fikser opp, men det varer jo ikke lenge. Så er vel kanskje ikke helt gi og ta da? Prøvd og være flink nå selv, men ja prøver og å stille opp enda mer for han ute i og med at det bygges garasje som nesten begynner å bli ferdig for at han skal være fornøyd. Så da går det utover andre ting inne som man kanskje skulle ha gjort.
Samboer har vel knapt gjort husarbeid, det er det jeg som tar meg av igrunn.

Jeg og samboer flyttet ut fra vår leide leilighet, utgangspunktet var fordi vi har hatt pengeproblemer og at han sliter med ME og er sykemeldt, penger fra NAV var ikke nok.... Bor hos min mor nå, ja det er surt å bo hjemme men jeg slipper i hverfall å betale husleie. Det går fortsatt veldig bra mellom oss, vi vil at det skal bli oss men vi ønsker at han skal bli bedre også skal jeg likevel studere master i utlandet. Har funnet ut at det viktigste er at vi sysler med våre egne ting og fikser oss selv før vi kan være sammen for å fikse forholdet. Vi har altså vært sammen i 9 år og bodd sammen like lenge. Jeg har stor tro på oss:)

Så lenge dere har tro på hverandre så skal det nok gå bra! Men dere begge må ville det. Men er det ting som ikke fungerer i forholdet som har med personligheten å gjøre så går det ikke ann å endre det. Kan lett tenke at man skal endre på noe i begynnelsen så vil det etterhvert gå i samme sirkel som tidligere...Så det er derfor viktig å være obs på deres problemer og finne løsninger.

Anonymous poster hash: edf97...e1b

Anonymous poster hash: 2db51...cb8

[Anglofil]

Vi er gift og særboende, men vår innstilling var jo at det skulle gå bra, og vårt forhold har ikke blitt mindre sterkt bare fordi vi ikke lenger er samboere. Men jeg må si jeg skeptisk til innstillingen hans, og bakgrunnen til hvorfor han vil at dere skal flytte fra hverandre. Å flytte fra hverandre er ikke nødvendigvis begynnelsen på slutten, men det hele handler om bakgrunn, og innstillingen for å gjøre det. For vår del har det fungert bra, men det er selvfølgelig ikke slik at det vil fungere for alle.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Virker som han bruker flytting som en unnskyldning når ting er vanskelig, at han tror ting blir så mye bedre om jeg ikke bor her. Bor her enda, men ja. Men hos han så tror han at om jeg flytter ut så ordner det alt, men han har faktisk endel å rydde opp i selv.
Han legger seg om morgenen og står opp langt på dagen. Nevnt for han tidligere at det livet han lever det påvirker forholdet vårt. Tvangslidelsen og garasjebyggingen har tatt tid. Hjulpet til på det jeg har kunnet gjort på, men føler ikke det er nok. Spesielt igår fikk jeg inntrykk av, selv om jeg hadde vært ute og klippet litt gress, at jeg ikke hadde bidratt, det var bare han. Ble litt lei meg når jeg tenkte på det jeg hadde gjort også kom han med den der. Var vel jeg som sa at jeg kunne gjøre det.

Skal til fastlegen min 27. En lege jeg ikke har møtt enda, men håper tonen og sånn er god, så kanskje jeg får snakket litt med han og kanskje han har noen råd. Kanskje vi kan gå dit sammen, sånn at legen kanskje kan fortelle hvordan jeg føler ting er av og til.

Anonymous poster hash: 2db51...cb8