hmm.. tankespinn rundt ett forhold som kanskje ikke funker?

[aline]

Må bare tenke litt, og velger å gjøre det høyt her inne, og om noen har tanker om mine tanker, så leser jeg gjerne....

Jeg har vært sammen med kjærsten min siden sommeren i fjor, altså snart ett år. I løpet av det første halvåret brukte vi masse tid på hverandre, vi gjorde ting sammen og pratet masse sammen, brukte tid på å pleie kjærligheten og forelskelsen vi hadde for hverandre.

På den tiden så jeg ingen feil ved kjærsten min, det var ting jeg ikke var vant med, men det var ting jeg kunne leve med.

etter jul og frem til nå, så har vi nesten ikke sett hverandre. Mest fordi han jobber, samt at jeg har vært på ferie og danset.

Dette avbruddet i intenst samvære har gitt meg en avstand slik at jeg har rukket å faktisk tenke og ikke bare føle. Og jeg har funnet ut sider ved oss som i mine øyne er vanskelige å leve med i lengden.

F.eks så er jeg en drømmer av person, en av mine lengste og største drømmer noensinne er å flytte utenlands og få leve med og lære andre kulturer og samfunn. Jeg VET ikke om jeg noengang kommer til å virkelig gjøre det, men jeg mister mye glede ved å tenke tanken på at jeg aldri kan gjøre det. Det gjør meg virkelig trist!

Han er ikke en drømmer, og er ikke på noen som helst måte interessert i noen gang å flytte til utlandet. Han forstår ikke hvorfor noen skulle ville det, og ser på det som rimelig urealistisk at han noen gang kommer til å gjøre det. Selv om jeg forklarer hvor viktig det er for meg å ha muligheten åpen for å kunne det, så er han ikke villig til virkelig å vurdere det, for han ser ingen grunn til å skulle gjøre det.

Det er EN ting som gnager meg, er det mulig for meg å velge ett forhold som betyr at jeg velger vekk en av mine mest etterlengtede drømmer? Jeg vet at man må gi og ta, og jeg vet at man aldri vet hva fremtiden bringer, men å gå inn i ett forhold hvor jeg vet at jeg med 90% sikkerhet velger å legge min største drøm på hylla for evig og alltid???? Det er faktisk ikke noe jeg med letthet gjør.

Andre vesentlige ting som jeg har rukket å tenke på er:

Jeg er i utgangspunktet totalt imot fysisk avstraffelse av barn og dyr, og den stakkarn som SLÅR mitt barn, eller min hund for den sakens skyld, åker så langt vekk fra min kjærlighet som det går an!!!

Han er imot fysisk avstraffelse som gjør fysisk vondt, men synes det er helt greit å "daske" barn eller dyr dersom de har gjort noe galt.

Dette er noe som har gitt meg sterke tvil på om jeg ville turt å fått barn med ham, og om ikke barn, så er jeg også i sterk tvil på om jeg ville kunnet få noe som helst levende sammen med ham? Han kan jo SLÅ dem!! selv om han ikke ville slått hardt. Kan jeg leve med det?

Kan jeg leve med å få barn med en som ikke har samme holdning til oppdragelse som meg? Kan jeg leve med en partner jeg ikke tør få barn med?

Røyking inne med og uten barn:

Jeg røyket ikke inne selv de to siste årene jeg røyket, og har nå vært totalt røykfri i over ett år. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å gå tilbake til å bo i ett røykehjem.

uten barn i huset kunne jeg kanskje levd med det til en viss grad, men når man så får barn i huset så er jeg ikke til å rikke, da røykes det ute!!! Under vifter og peiser holder ikke, det eneste alternativet er ute!

Han røyker, han røyker inne hos seg selv pr idag og kan ikke se for seg å ikke kunne røyke i sitt eget hjem. Han ser heller ikke problemet i å røyke inne med barn i huset, og dersom de har astma ser han ikke problemet med å røyke under pipa eller vifta.

Kan jeg leve med en som ikke forstår alvoret i røyk og små barn? Kan jeg leve med en som ville røyket inne selv om barna var syke?

Det er flere småting, men det er dette som er mine største problemer. Noe av det vil han la være fordi jeg sier at jeg ikke aksepterer det, han vil la være å daske barna så lenge jeg er tilstedet, og han kan la være å røyke inne så lenge jeg er hjemme/kommer hjem, men fra hans egne utsagn så VET jeg jo at dette kun er noe han overholder mens jeg er der å kan "ta" ham i det. Er jeg bortreist en uke, så VET jeg også at han vil føle seg fri til å gjøre ting jeg ikke aksepterer.

Og der er vi inne på en ting til, ønsker jeg å være i ett forhold med en som er så annerledes en meg på ting som er så viktig for meg at jeg ikke er villig til å inngå kompromisser?

Er jeg villig til å dele livet mitt med en som tvinges til å leve etter mine regler, fordi våre verdier er så forskjellige at jeg ikke klarer å møtes på midten?

Vi har flere felles interesser, vi har flere felles venner, vi har mye lik humor og har kost oss masse sammen den tiden vi faktisk brukte på hverandre. Han er en trygghet som jeg aldri har opplevd å hatt i livet mitt før, og jeg vet han er der for meg når det trengs. Men hva med ellers? hva med når det ikke "trengs"? Hva med å være sammen bare fordi vi ønsker å være sammen?

Hvor mye av seg selv skal man gi opp for å beholde ett forhold som aldri har vært vondt? Den første mannen som ga meg troen tilbake på forhold og mannfolk, det første forholdet som har vist meg at jeg ønsker å ha ett seriøst forhold.

Jeg har på en måte ikke lyst til å gi slipp, vi kunne sikkert hatt ett godt forhold en stund til. Men jeg ønsker ikke å flytte sammen med ham grunnet økonomi, jeg ønsker ikke å få barn med ham grunnet tanker om ovennevnte og jeg vet ikke om jeg klarer å leve i ett forhold hvor jeg må drepe drømmeren i meg.

Dere andre som er i fungerende forhold, hva har dere vært villige til å gi opp? hvor mye av dere selv, og hvor viktige deler av dere selv (i deres øyne) har dere vært nødt til(valgt) å legge på hylla for forholdet dere er i?

hmm... tankefull aline idag....

[Rapitap]

Du skriver så mye Aline at jeg klarer bare å kommentere en ting som jeg hang meg opp i, og det er at man skal ikke stille seg selv i en slik posisjon at du må velge bort deler av deg selv for..? Ja, hva for egentlig? "For" listen din for å være i forholdet høres historisk ut. Det er hele tiden framover du må tenke. Ok, vi alle er hva vi er, grunnet vår historikk/erfaringer, men drømmer? Framtidsutsikter?

Jeg synes ikke det er ok og selge seg selv "short", ikke under noen omstendigheter. Med dette mener jeg ikke: å være egoist i ett og alt, men indre drømmer og tanker er en del av deg (hvem du er), så, skal du velge bort deg selv? Nei.

En mann/kvinne i livet skal være ett kompliment til hvem du er. Hos ham/henne kan du finne støtte og inspirasjon. Man skal ikke stille seg selv spørsmål om : hva av meg selv kan jeg kaste? Da er du litt ute å kjøre...Om du er sikker på hvem du er, så må du ikke sell yourself short sweety!

[Gjest Anonymous]

Veldig enig med Anafugia

Kort og godt- den magefølesen du har er ikke der for ingen grunn.

Mitt råd er å følge den.

Det virker også som om dere har en del uenigheter ang oppdragelse av barn og det er en stor ting. Det er ting det er vanskelig å finne en kompriss på, spes når det kommer til disiplin.

Følg magefølesen din- jeg tror at i det lange løp er det detsom vil gjøre deg lykkelig :-)

[aline]

Jeg vet det ble litt langt, det er mye tanker når ett tidligere deilig forhold nærmer seg stupet... :-?

Jeg er egentlig helt enig med deg i at man ikke skal gi opp deler av seg selv, og det er det som gjør at jeg "våknet" opp og faktisk begynte å tenke etter. Jeg har skjøvet det forran meg hele tiden, latt være å innse at det faktisk er det som er realiteten.

Jeg er rimelig sikker på hvem jeg er etterhvert, men når det kommer til forhold så har jeg liten peil.

Det er det første seriøse forholdet mitt som faktisk bare har vært godt, det første som ikke har gjort vondt i det hele tatt.

Han er en skjønn person, og det er jo ikke noe galt med ham, jeg vet bare ikke om vi klaffer når jeg tenker over forskjellene.

Alle har alltid fortalt meg at man må gi av seg selv, at man må inngå kompromiss, at man må møtes på midten.

Jeg har alltid gått lenge før jeg kom så langt, nå er det første gangen jeg har holdt ut så lenge at jeg faktisk har rukket å virkelig sett sidene ved partneren selv etter den første forelskelsen.

Det føles trist å skulle gi det opp.

Men jeg føler litt at jeg må ta vekk drømmeren i meg om jeg velger forholdet, og drømmeren er ihvertfall 60% meg!! å skulle kutte ned på den delen føles skrekkelig trist det og.

takk for tankene dine, Anafugia!

for selv om jeg tar valget ut fra mine følelser og tanker, så er det greit å snakke om tanker og valg også. Det er fint å se andre sider, som man kanskje ikke har tenkt på selv.

[aline]

Veldig enig med Anafugia

Kort og godt- den magefølesen du har er ikke der for ingen grunn.

Mitt råd er å følge den.

Det virker også som om dere har en del uenigheter ang oppdragelse av barn og det er en stor ting. Det er ting det er vanskelig å finne en kompriss på, spes når det kommer til disiplin.

Følg magefølesen din- jeg tror at i det lange løp er det detsom vil gjøre deg lykkelig :-)

Men tenk om han er den beste jeg får?

Det tenker jeg også på, jeg er jo ikke akkurat tenåring lenger, det er ikke flust med deilige, "riktige" og ledige mannfolk lenger, det tynnes ut i rekkene innbiller jeg meg.

Og han er jo ett veldig fint menneske, som alle liker og som kommer godt overens med alle. Han er veldig "praktisk" på en måte.... :oops:

[Rapitap]

[Gjest Anonymous]

Men tror du pratisk gjør deg lykkelig de neste 50 årene eller mer?

Det der er kjempe vanskelig Aline og jeg føler med deg.

Det virker på meg som om du ikke er ulykkelig i den situasjonen du er MEN du er heller ikke lykkelig.

Det som hadde vært synd er hvis du resten av livet angrer på noe du ikke har gjort og det tenker- hva hvis..........

Gir deg en stor i tankeprossesen

[Sofia]

Ojda Aline. Dette hørtes ikke helt bra ut. Jeg skal svare med noen tanker fra meg.

Røykingen først. Du er blitt røykfri selv, GRATTIS! Jeg vet ALT om hvor vanskelig det er. Han kan virke sta på det området nå, men vet du. Jeg tror det kommer til å endre seg dersom dere får barn. Jeg kan jo selvfølgelig ikke si dette med sikkerhet, men når man får denne lille godluktende bylten på fanget, naken hud, babylyder og lukter. Så tror jeg at med din overtalelse og ordlegging, så vil han selv ikke ha lyst til å røyke i nærheten av sitt eget lille barn. Si til han at det man husker fra sine egne foreldre, veldig ofte er lukten av dem. Og jeg er heelt enig, røyking under vifte og ved åpne vinduer. NO FUCKING WAY!! Du har jo nettopp blitt tante, ta han med på besøk, se hvordan han takler det!

Altså: kan gå bra

Å slå sine egne barn. !!!!. Det var ille synes jeg. Ble betenkt. Hvordan kan han egentlig si noe slikt. Det spiller liten rolle om det er små "dasker" han snakker om. Det er da vitterlig ulovlig i Norge å slå sine barn. Så dette er noe du må tenke nøye gjennom Aline. Prat mere med han, og si at dette er alvorlig greier for deg. Og at du vurderer det med tanke på å få barn med han. Samtidig så vet man jo aldri, hva han gjør, når han engang blir far. Og når du ikke er tilstede, skal du være liveredd for hva han gjør når han er alene med ungen. Huff. Nei. Det var ikke helt bra! Jeg likte ikke helt det.

Altså: skeptisk

Aline drømmeren. Du er ung, du har ikke barn. NÅ er det i tilfelle du bør reise ut i den store verden. Iallefall prøv en stund. Se om det fenger deg slik at du vil satse på det. Selv om du ikke realiserer det akkurat nå, så må du ikke la han ta fra deg drømmen. Husk, det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke gjorde. Utenlandsopphold anbefales virkelig på det sterkeste, absolutt. Det gir deg livsvarige minner, og opplevelser til å tenke tilbake på med smil om munn.

Jeg får en følelse av han "binder" deg litt her. Samtidig så har du jo virket lykkelig denne siste tiden. (Hør på meg, høres ut som jeg kjenner deg. Men litt gjør jeg da det)...

Forhold er vanskelig, og ja, man må gi og man må ta (jeg liker å si få, jeg da)...

Når jeg leser det du skriver og tenker rundt temaet selv, skjønner jeg ikke hvordan jeg noengang skal makte å starte på nytt...

Dette ble vel ikke akkurat noen råd til deg. Men iallefall så merker jeg en liten skepsis fra deg. Stol på intuisjonen din du. Kjenn godt etter. Ikke la han ødelegge den du er...

Klem

[Suzy]

Skjønner egentlig godt hva du tenker Aline...

Det er liksom så vanskelig å gå fra når det ikke er noen "skikkelige" grunner til det, ikke sant. Så lenge han ikke slår deg, eller psyker deg ut, eller drikker... Ja hva skal man si da?

Jeg kjenner de tankene igjen fra mine egne erfaringer og det å gå fra uten at det har skjedd noe direkte galt har vært et kjempeproblem for meg. Det er liksom ikke noen skikkelig grunn når det bare ikke klaffer helt...

Jeg tror ikke du skal være redd for å gå. Om du ikke gjør det kan du fort ende opp med å få forferdelig vonde og bitre følelser for ham - ettersom han er den som står mellom deg og det som kunne vært en annen fremtid - en annen vei.

Følg instinktene dine - noe av det viktigste er å ha felles verdier. Uten er det liksom ikke noe å bygge på, er det vel...

[Gjest Anonymous]

Jeg har lest hva du skriver - og hva andre svarer - men vil bare spørre deg om en ting....

Dersom du er sikker på deg selv, vet hvem du er og hva du ønsker deg - hvordan kan du da bli usikker på deg selv i et forhold? Jeg mener man enten er sikker på seg selv og sine mål og ønsker, håp og drømmer eller så er man det ikke.. Forhold eller ikke forhold..

Så - å røyke sammen med barn var en 70 talls greie fordi man ikke visste bedre - konsekvenser osv.. Nå vet alle bedre ( burde i alle fall vite ) så akkurat der er jeg 100% enig med deg - og jeg hadde ikke kunnet leve med noe mindre for egen del i allefall.. Og dersom han tror at du må fysisk være der da det skjer tar han feil - om han røyker under vifta og stumper den ti minutter før du kommer vil du helt garantert kjenne lukta i huset...

Når det gjelder drømme så er det jo det å drømme i seg selv som er poenget - ikke muligheten for å realisere det.. Dersom ikke min partner kunne drømme sammen med meg, ikke nødvendigvis dele drømmen i sin helhet - men se at jeg trengte det for min del.. Veel, ops..slutt tror jeg..

Det å ha drømmer er en viktig del av alle mennesker...

Men når det er sagt så virker det som om du alt har innsett at dette forholdet ikke er fremtiden din - men du gruer for å gjøre slutt på det fordi det ikke har voldt deg bekymringer, smerte eller problemer..

Vel Aline - ikke noe "perfekt" forhold er uten smerte - kjærlighet er å tørre utsette seg for å bli såret.. det er den eneste garantien man har når man elsker noen det - at man vet man vil bli såret, men at man også vet at det i den store sammenhengen ikke vil være fatalt fordi kjærligheten er større enn smerten der og da...

Du og bare du kan finne ut hva som er rett for deg - så får du fortelle din kjæreste hvor du står og hva du mener - så kan jo han velge å møte deg eller ikke han også.......

Lykke til..

[aline]

Han kan aldri ta fra meg den jeg er, jeg er såpass bevisst at dersom deler av meg blir valgt bort (noe jeg er i sterk tvil om...) så er det meg selv som velger det!

Han ber meg ikke slutte å drømme, han forteller bare hvordan han tenker om fremtiden, og at det ikke er stor sjans for at han kommer til å være med på mine drømmer.

Jeg vil uansett ikke reise nå, jeg har som du sa Sofia nettopp blitt tante!! Og det er ikke aktuellt å gå glipp av hennes barndom!!

Jeg vet som sagt ikke sikkert om jeg kommer til å flytte ut noen gang, kanskje det aldri kommer til å passe. Men å skulle velge det vekk som en sikkerhet? Det er allikevel noe jeg ikke vet om jeg klarer.

Jeg er på ingen måte ulykkelig i forholdet, jeg er ikke lenger forelsket, og jeg har begynt å tenke fornuft og fremtid, og vet ikke om det er mulig å sette våre liv sammen uten at en av oss skal måtte velge vekk deler av seg selv.

Noe må man tilpasse seg, jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre...

Det er litt fortid i plussene, fordi vi ikke prioriterer hverandre (les: han jobber hele tiden), og det gjør at det mye er minnene følelsene skal vedlikeholdes på.

Vi er mer som venner akkurat nå, vi har ikke sex (har ikke hatt det på ihvertfall 2 mnd fordi jeg rett og slett ser ham så lite at dersom vi skulle hatt det, så hadde det vært det eneste vi rakk å gjøre når vi først så hverandre...) .

Men så vet jeg at han elsker meg da, det føles lumpent å skulle ødelegge det bare fordi jeg er redd for drømmen min. Og pga uenigheter ihht røyking og barn og barn og disiplin.. og siden han er villig til å følge meg ihht røyk og disiplin, så lenge jeg er tilstede, så ser han ikke det som ett argument...

Det har blitt vanskeligere å prate med ham om ting også, fordi han veldig ofte jatter med og svarer det han tror jeg ønsker å høre, ikke hva han EGENTLIG mener. Jeg må liksom trekke det så langt som til å fortelle at jeg ikke er sikker på fremtiden sammen før han tar det alvorlig nok til å faktisk si meg sannheten og ikke bare hva jeg vil høre.

hmm... nei, ikke bare å skyve unna disse tankene!!

Sofia: jeg er uansett ikke i tvil om at jeg ønsker å ha ett seriøst forhold, men en som passer! Jeg er usikker på om jeg vil treffe en, dersom dette ikke fungerer, men jeg er ikke i tvil om at jeg vil kikke etter en!

Bare sånn komentar til det du sa om at du ikke visste om du orket starte på nytt etter å ha lest mine tanker.

Jeg har kommet helt på rett plass i hht å vite at jeg ønsker ett forhold, at jeg ønsker barn og jeg er helt sikker på at jeg er i stand til å være i ett fungerende forhold med en mann, om/når jeg finner en jeg har felles verdier med.

Det er verken noe galt med ham eller meg, og prosessen er egentlig ikke vond, den er bare tankefull og uvant!

Den kan bli vanskelig for ham, men han er klar over at jeg er i tankeboksen, han er også klar over hvorfor. Og han er klar til meg på at han heller ikke er villig til å rikke seg på visse punkter.

Så da er det bare for meg å finne ut hva jeg kan leve med og ikke, og når jeg tar ett valg, så er det meg som tar valget, ikke han som forventer at jeg gjør verken det ene eller andre. Ergo, jeg har ingen rett til å bruke det mot ham dersom jeg føler jeg valgte feil og at jeg blir holdt igjen på noen måte.

[Sofia]

Sofia: jeg er uansett ikke i tvil om at jeg ønsker å ha ett seriøst forhold, men en som passer! Jeg er usikker på om jeg vil treffe en, dersom dette ikke fungerer, men jeg er ikke i tvil om at jeg vil kikke etter en!

Bare sånn komentar til det du sa om at du ikke visste om du orket starte på nytt etter å ha lest mine tanker.

Ikke hør på meg. Jeg er en sur gammel grinebiter som er blitt vanskelig og tverr disse siste 4 årene. . Neidah!!.. En god venninne sa til meg, når jeg var langt nede og alt håp var ute 8) ... Når det er den rette så bare VET du det!..

Og jeg kikker iveg jeg...

[Nabodama]

Mannen min og jeg har felles verdier, og det er (som Suzy sier) veldig viktig i forholdet mellom oss. Likevel er vi også ulike. Kjenner igjen det der med å være en drømmer, å ha noe en drømmer om som en ønsker å gjennomføre. Mannen min er praktisk anlagt, mens jeg er tenkeren i forholdet.

Jeg kunne også ha tenkt meg et opphold utenlands, f.eks, noe han ikke så noen som helst grunn til, akkurat som din. Men dette har endret seg. For ham er det viktig å ha en relevant jobb der vi skal bo, og hvis dette klaffer med et utenlandsopphold, vil han mer enn gjerne bli med på det. En ryggsekktur jorda rundt derimot, er ikke noe for ham, og kanskje ikke for meg heller. Det kan hende at det er forholdene rundt utenlandsoppholdet som ikke er klart definerte, og at han ser for seg et helt annet opplegg enn du gjør. Hvis ikke, kan dere kanskje komme fram til et kompromiss.

Hvis han er i mot fysisk avstraffelse som gjør fysisk vondt, tror jeg ikke du trenger å være redd. Du sier han er en flott person, men at han ikke har barn fra før. Mange kan synes mye og mangt før de får barn, men hvis han er bare snill og god mot deg, vil han nok være det mot evt barn også. Det der blir mest teoretisk. Det med røyking er heller ikke noe som jeg ville ha tenkt på som være eller ikke være for forholdet.

På meg virker det som du er litt redd for å binde deg når det begynner å bli alvor. Mange har valgt å gå fra en flott kjæreste, fordi det kan være en som er bedre bak neste sving. Det er det sjelden. Ingen er feilfri. Nestemann kan hende deler din drøm, men kan behandle deg dårlig på mange andre måter. Det vinner du heller ikke på.

Min mening er at hvis utgangspunktet er bra, ordner tiden resten. Han kan endre mening, selv om han er bastant nå.

[*Kaisa*]

Synes det høres ut som om det er noe feil meg kjemien mellom dere. Er man nok glad i hverandre så løses problemene og uenighetene etterhvert. Veien blir til mens man går...

Litt vanskelig dette her..

men en tanke dukket opp mens jeg leste; Jeg er også i mot fysisk avstraffelse, men jeg kan ikke si at et lett dask på buksebaken eller ett knips på fingeren er "mishandling".. vet egentlig ikke helt hva du mener...

Uansett, planlegger man å få barn sammen så er det viktig at dere er enige om de grunnleggende prinsippene i barneoppdragelse. Hvis han vil styre med jernhånd, mens du er diplomat så sier det seg selv at det kommer til å bli turbulent. Det er ingen tjent med, hverken du, kjæresten og de eventuelle barna.

Håper det ordner seg for deg..

En ting til ; Han er nok ikke den eneste du kan få, den beste dukker opp om du leter godt nok...Lykke til

[aline]

Nabodama:

Takk for tanker.

han er klar over at det ikke er noen ryggsekk tur jeg ønsker, han er også klar over at det ikke nødvendigvis er for alltid, men for noen år. Han ser ikke at han kan gjøre noe i utlandet, fordi han jobber som taxisjåfør her hjemme og ikke "kan annet" iflg ham selv. jeg har foreslått ting han kan gjøre i utlandet, som å kjøre/jobbe som sjåfør iforhold til turister og lignende, jobbe for reisebryå eller hotell eller privat etc. Men han ser allikevel ikke at det kommer til å skje.

Selvfølgelig kan det endre seg, men når jeg VET at det i utgangspunktet ikke er aktuellt, uansett hva som blir tilrettelagt for det, så vet jeg ikke.

Kanskje jeg kan leve med at han dasker unga våre, eller at han smugrøyker under pipa mens ungen piper av astma, men pr dags dato så ser jeg ikke at jeg skal kunne godta det. Og per dags dato så er det det som er fakta.

Han har mer kjennskap og erfaring med barn en meg, både pga at han er eldstemann i en søskenflokk på 8 og at han har hatt mye mer med barna til venninder å gjøre.

Han har ikke nødvendigvis problemer med å følge andres regler, men han forstår ikke grunnen til reglene.

Og for første gang i mitt liv så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg IKKE er redd for å binde meg! Hadde jeg vært det, så hadde jeg ikke engang tenkt over om dette var noe å fortsette med, jeg hadde bare gått. For første gang i mitt liv så VIL jeg virkelig ha ett forhold, jeg VIL binde meg! Jeg vil til og med ha barn!!! :o

Men er ikke sikker på om jeg vil ha det med ham jeg er sammen med.

Han er snill med meg, men han slår (dasker, i hans vokabular) bikja. Han er snill med meg, men han sparker sko etter katta.

Det at han mener dasking er ok, tror jeg ikke er noe som endrer seg, fordi det er slik han mener det skal være.

Han er heller ikke villig til å møte meg på midten, fordi han ikke vil være annerledes en han har vært før. Selv om han kan føye meg mens jeg er der, så sier han ærlig at han kommer til å gjøre som han mener når jeg ikke er der.

hmm.. men det er greit med tanker som ikke "støtter" mine tvil også, for å få litt av både det ene og det andre.

[Nabodama]

Vel, nå skjønner jeg bedre hvorfor du tviler!

Det sier mye om en person hvordan han behandler dyr, og hvis han slår hunden og sparker sko etter katta, virker han egentlig ikke så veldig sympatisk!

Det virker også som han godtar deg som du er, men at det likevel er du som må endre på dine ting for å komme han i møte hvis dere skal fortsette. Han ser ut til å være lite villig til å fire på sine ting, slik at det blir du som må tilpasse deg ham, og ikke dere som må tilpasse dere til hverandre. Ikke noe bra utgangspunkt!

[aline]

Jeg føler vel også at det i realiteten er jeg som må fire på mine ting. Han forstår ikke det, fordi han mener at siden han er villig til å føye seg etter mine "krav" så lenge jeg er tilstedet, så møter han meg på halveien. Men jeg ser det ikke helt slik.

Jeg ønsker ikke å være "den strenge" som setter reglene, jeg ønsker at vi sammen skal danne våre regler. Men dersom jeg skal endre sider av meg, så kan han ikke fortsette som han alltid har gjort.

Han kan heller ikke bare late som han er enig i "våre" regler, men drite i dem så fort jeg er ute av syne.

Han slår ikke hunden hardt, men han dasker. Han sparker ikke skoen så han tror han treffer, men han sparker den etter katta. Og dersom det hadde vært en fremmed katt, så hadde han gitt faan i om han traff eller ei.

Han har jo NOEN usympatiske sider!!

men grunnen til at jeg er imot, er at hunden vet bare at den blir slått. Den skjønner ikke at en "dask" er mindre skremmende en ett slag. Ja, det får ikke direkte vondt, men den blir skremt. Katten forstår ikke at han ikke mener å treffe den, at han ikke sikter for å treffe, katten vet bare at han sparker skoen etter den og at den må løpe vekk for å ikke bli truffet!!

Å skremme seg til disiplin synes jeg er uakseptabelt, selv om det bare er som skremsel.

nei, jeg vet på en måte at jeg dessverre må ende det, men synes på den andre siden det er ett skrekkelig vanskelig valg å ta, da jeg jo dog har hatt det veldig fint med ham, og han MENER jo faktisk ikke noe vondt med noe av det han gjør, han ser bare ikke at ting ikke alltid er bra selv om han ikke mener det vondt.

Empati er noe han dessverre ikke er særlig utstyrt med, og jeg har kanskje litt for mye, så det blir litt rart.

[Nabodama]

Empati er en av de viktigste egenskaper et menneske kan ha, og er det for lite av det, ville ikke jeg ha satset på vedkommende.

Enig med deg i at han må være enig i de regler som dere skal ha, og ikke bare jatte med deg for så å gi blaffen når du ikke er til stede. Bare det i seg selv vil føre til usikkerhet.

Som sagt, det sier mye om et menneske hvordan han behandler dyr.

[aline]

...

Som sagt, det sier mye om et menneske hvordan han behandler dyr.

Det synes faktisk jeg og, og akkurat det har skremt meg litt, for jeg liker ikke måten han behandler dyra på. Men så er det vanskelig å kritisere det også, for det er hans dyr, han har levd med dem siden de var små, og det blir litt som å kritisere andres barneoppdragelse...

hmm... blir nok endel tenking. Men synes det er greit med andres tanker og reaksjoner om situasjonen også.

[Gjest Vega]

Han virker ærlig i alle fall - som innrømmer at han vil røyke under vifta når du er vekk... (tror neppe han vil gjøre det med et astmasykt barn, når han ser realitetene i sykdomsbildet, med forverring osv.)

Hva med å gi forholdet litt tid?

Du har vært sammen med han siden sommeren, og nesten ikke sett han siste halvåret. Og du trenger neppe forhaste deg og ta en avgjørelse, akkurat nå?

Dersom dere får barn, blir det neppe mye reising. Først spebarn, så småbarn, par småsøsken, skolealder osv.

Men dere skal ikke ha barn ennå... Du vil ikke reise nå, pga tantebarn.

Ikke for å være morsom, men det kan godt være dere ender som pensjonister i Spania...

Hadde selv reisedrømmer (bo i utlandet) i tjueårsalderen, som har roet seg nå, uten at jeg føler at jeg har mistet noe.

Jeg vet at jeg ennå har mange år å reise på (er 39), det er ikke noe som haster.

Likte ikke helt at han er hard med dyr, men om han ikke direkte plager dem - bare gir en mild fysisk reaksjon på noe de vet er forbudt, og ferdig med det - så er det vel slik han er opplært til å behandle dyra. Tror ikke han er den eneste.

Vet ikke hva han mener med dask, når det gjelder barn. Derfor blir det litt vrient å svare. Men du sier han er snill mot tantebarn osv. Ville kanskje sett det hele litt an...

Dere har vært sammen ett år, det er uansett tidlig å bli gravid, mener jeg - før man har vært sammen par, tre år og kjenner hverandre bedre.

(Verre var det at forelskelsen er sluknet - det er tidlig... i alle fall om du aldri kjenner at den samme beruselsen kommer over deg, som var i begynnelsen. Men jeg er ingen ekspert... det kan sikkert variere, og være helt normalt.)

Dette ble et langt svar, skulle bare si at du bør bruke litt tid, kanskje, før du bestemmer deg? Du vil uansett ikke finne en som passer som hånd i hanske... på alle områder. Noe vil det være uansett, alle har feil osv.

Må tilføye, at du kanskje bør fortelle han at de tingene du tar opp her - betyr mye for deg og er grunnleggende for om du orker satse på forholdet... (særlig røyk, og dasking - samme om det skjer når du ikke er til stede...) Be han tenke seriøst gjennom det - og vurdere hvordan han skal forholde seg til det du sier. ER forholdet deres så mye verd, at han kan jenke seg? (Å røyke ute, burde bare være en bagatell for han, men han trenger kanskje tid for å venne seg til tanken...) Høres ut som han er fryktelig konservativ...

Men du kan kanskje lirke - alle (de fleste) kan forandre seg og sine holdninger... tar bare litt tid...