Når blir det bedre?

[AnonymBruker]

Når roer den overveldende omveltende følelsen seg etter en har fått barn? Jeg fikk for 4 mnd siden. Går rundt og griner enda, og har den skjønne ungen som sover godt om natta og stort sett er blid og fornøyd. Kjenner meg ikke selv igjen lenger jeg! Please ikke snakk om fødselsdeperesjon, for det er det ikke. Jeg er bare så ekstremt overvelda enda, og greier liksom ikke roe meg ned med den nye tilværelsen:)

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

[Stinelin]

Jeg syntes det ble bedre etter opp mot et år, men tror det var avhengig av utviklingen til barnet. Han ble mer selvstendig og selvgående, og begynte å sove bedre. Men jeg synes fortsatt at mammarollen kan være i meste laget til tider.

Så om alt er fint men du likevel sliter kan det ikke sammenlignes helt.

[Sveva]

Jeg synes jeg merket en endring da babyen rundet 6 mnd, følte meg ikke fullt så overveldet lenger da.

[Amarinda]

Jeg følte det litt på samme måte, alt ble snudd på hodet over natta. Hadde også en stort sett snill baby. For meg gikk det seg mer til da han ble 6 mnd. Jeg begynte å slappe mer av og han begynte å bli litt mer "gutt". Du får bare ta en dag av gangen. Og forresten, snakk med helsesøster om hvordan du føler det. Det kan neppe skade, det kan være veldig godt å få noen utenforstående å lufte tankene dine til.

[Schadenfreude]

For meg ble det bedre da jeg kom meg tilbake i jobb. Da følte jeg meg plutselig litt mer meg selv og ikke minst kjente at jeg fremdeles var MEG, ikke bare en omsorgsmaskin.

Misforstå meg ikke, jeg er glad jeg var hjemme den tiden og jeg savner ungen enormt når jeg er borte hele dagen, men jeg følte meg ikke som meg før jeg fikk gjøre det jeg vanligvis gjør.

Men det ble jo gradvis bedre utover permisjonen også. Den overveldende følelsen ble stadig mindre overveldende, jeg ble tryggere på rollen min som mor.

Sånn i etterkant ser jeg at permisjonen gikk helt hinsides fort. En del av meg skulle gjerne ha visst det jeg vet nå litt før, for da hadde jeg hatt en litt annen innstilling tror jeg. Jeg ville kanskje satt mer pris på den tiden enn jeg gjorde. Etterpåklokskap er no drit

Men det kommer til å gå seg til! Ta en dag av gangen og før du får sukk for deg feirer dere ungens første bursdag.

[AnonymBruker]

TS: Takk for konstruktive innspill! Jeg syns bare alt er så vanskelig om dagen. Selv om det egentlig heller ikke er det. (Forstå det den som kan...) Jeg lengter etter når han blir 2-3 år og vi kan ta han med på aktiviteter og sånt. Kanskje jeg bare ikke er en baby-person, men mer en barne-person:D Pga dette begynner jeg i jobb igjen i august. Vi bestemte det for en stund siden faktisk at det var til alles beste. Barnefar er OVERVELDA over at han får mer perm enn kvota si og kan ikke vente med å starte permen. Han har vært hjemme med baby over lengre tid aleine før (langhelg) så han veit jo hva det krever. Han har dog mer ro og tålmodighet enn meg. Greier å kose seg mer enn jeg som går rundt her og tripper...jeg tror det kommer til å løse seg mer når jeg kommer i jobb. Det er også bedre nå enn det var da han var nyfødt, så det er jo en viss framgang heldigvis.

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

[SmallTalk]

For min del ble det bedre når jeg begynte i jobb når knerten var 6,5 mnd gammel. Da klarte jeg å nyte det å være mamma.

[Stinelin]

Så heldig du er som har en slik mann og får til den løsningen! Synes mange sliter i permisjon men har liten mulighet til å fordele det annerledes. (Jeg har også en fantastisk mann og klager ikke, men siden han har vanvittig mye å gjøre føler jeg ofte at jeg har bedre tid til gutten på mine permisjonsdager enn han har.)

Jeg er også mer barneperson enn babyperson. Gleder meg til vi kan gjøre artigere ting sammen enn å leke Borte-titt-titt, se på lyset 100 ganger om dagen, trene på å si Pus osv. Har bare lyst til å oppleve naturen sammen, spille spill, snakke med han (og få fornuftige svar) osv.

Trøster meg med at barneperioden er lang, mens babyperioden går fort over. Verre om man liker babyer bedreenn større barn, kjenner noen slike mødre også.

[AnonymBruker]

For min del ble det bedre når jeg begynte i jobb når knerten var 6,5 mnd gammel. Da klarte jeg å nyte det å være mamma.

TS: Jeg hører flere sier det. Samtidig vil jeg da kun få sett han et par timer om ettermiddagen før han legger seg. Men det vil jo også skje når han begynner i bhg. Høres jo nesten fælt ut, som om man ikke liker å være med barnet sitt. Men for meg blir det bare så enormt too much. Det er fælt å si det nesten syns jeg, for han er så fin og grei. Men det er mine følelser det går på, har ingenting med han å gjøre. Kanskje det tar lang tid for meg å venne meg til denne rollen...

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

[AnonymBruker]

Så heldig du er som har en slik mann og får til den løsningen! Synes mange sliter i permisjon men har liten mulighet til å fordele det annerledes. (Jeg har også en fantastisk mann og klager ikke, men siden han har vanvittig mye å gjøre føler jeg ofte at jeg har bedre tid til gutten på mine permisjonsdager enn han har.)

Jeg er også mer barneperson enn babyperson. Gleder meg til vi kan gjøre artigere ting sammen enn å leke Borte-titt-titt, se på lyset 100 ganger om dagen, trene på å si Pus osv. Har bare lyst til å oppleve naturen sammen, spille spill, snakke med han (og få fornuftige svar) osv.

Trøster meg med at barneperioden er lang, mens babyperioden går fort over. Verre om man liker babyer bedreenn større barn, kjenner noen slike mødre også.

TS: Jøss - er du en ukjent tvilling av meg eller?? Det er AKKURAT slik jeg og opplever det. Vi finner på masse sammen, bare for å si det. Jeg koser mye med han, leiker masse osv. Men jeg føler meg totalt amøbe i hue for det om, og greier ikke å forstå han er min liksom!

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

[AnonymBruker]

Når språket blir bedre så er det lettere. Det er lettere når barnet kan si at det er mett, eller har vondt/eller om det gråter fordi det er lei seg (og samtidig bekrefte at det ikke har vondt).

Anonymous poster hash: df38c...290

[Stinelin]

TS: Jøss - er du en ukjent tvilling av meg eller?? Det er AKKURAT slik jeg og opplever det. Vi finner på masse sammen, bare for å si det. Jeg koser mye med han, leiker masse osv. Men jeg føler meg totalt amøbe i hue for det om, og greier ikke å forstå han er min liksom!

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

Hehe, muligens! Tror mange har det slik, men man skal jo liksom være såå lykkelig og storkose seg hjemme i permisjon. Vi har selvfølgelig herlige unger, men trenger annet i livene våre også. Jeg innrømmer glatt at dagene går lettere når jeg kan gjøre litt annet enn å bare være med gutten, selv om det gir meg dårlig samvittighet å tenke slik. Andre mødre vil jo mest av alt i verden være sammen med barna 24/7, mens jeg kan klare meg med litt færre timer. Men man får jo litt overdose da, etter pangstart med "døgnet-rundt-mamma",og det var jo umulig å forberede seg i forkant.

Nå har jeg akkurat kommet meg ut i jobb igjen, noe som er herlig. Om halvannen måned går jeg ut i ny permisjon, på'an igjen!

[AnonymBruker]

Hehe, muligens! Tror mange har det slik, men man skal jo liksom være såå lykkelig og storkose seg hjemme i permisjon. Vi har selvfølgelig herlige unger, men trenger annet i livene våre også. Jeg innrømmer glatt at dagene går lettere når jeg kan gjøre litt annet enn å bare være med gutten, selv om det gir meg dårlig samvittighet å tenke slik. Andre mødre vil jo mest av alt i verden være sammen med barna 24/7, mens jeg kan klare meg med litt færre timer. Men man får jo litt overdose da, etter pangstart med "døgnet-rundt-mamma",og det var jo umulig å forberede seg i forkant.

Nå har jeg akkurat kommet meg ut i jobb igjen, noe som er herlig. Om halvannen måned går jeg ut i ny permisjon, på'an igjen!

Får inntrykk av at "alle" bare koser seg jeg da...har late dager hvor de får tid til baking, hobbyer, trening og sånt. Fatter ikke helt hvordan det går jeg? Er ikke så glad i å gå mye ut på cafe og sånn heller. Hver gang jeg har tatt med minien dit, så har det blitt så masse hyl. Og da koser ikke jeg meg

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

[AnonymBruker]

TS: Jeg hører flere sier det. Samtidig vil jeg da kun få sett han et par timer om ettermiddagen før han legger seg. Men det vil jo også skje når han begynner i bhg. Høres jo nesten fælt ut, som om man ikke liker å være med barnet sitt. Men for meg blir det bare så enormt too much. Det er fælt å si det nesten syns jeg, for han er så fin og grei. Men det er mine følelser det går på, har ingenting med han å gjøre. Kanskje det tar lang tid for meg å venne meg til denne rollen...

Anonymous poster hash: e9f0a...20f

Man får jo masse fine helger sammen, og helt sikkert noen ufrivillige netter - slik har jo far hatt det hele veien

Jeg tror nok rollen som forelder i starten er langt mer overveldende enn den som tar over permisjonen når man har "vent seg til babyen", så man må nok se langsiktig på det.

Det er ingen krise om den første tiden oppleves delvis/helt som kjipt/krevende, man skal jo få en hel haug av fine år(og sikkert mange krevende og) sammen med barnet/barna sine

Det kan virke som om nybakte foreldre i all søvnmangelen og sjokket ikke helt klarer forstå at det bare er en periode - og sånn tror jeg det er for alle

Anonymous poster hash: c3a23...84a

[AnonymBruker]

Trådstarter, jeg kunne skrevet dette innlegget selv! Det er utrolig overveldende å gå fra å ha bare seg selv å tenke på til å plutselig sitte der med ansvaret for et lite barn. Ja, selv om man ønsket det og i teorien var godt forberedt, men likevel er det et kjempesjokk når realiteten plutselig er der.

I tillegg er samboeren min veldig travelt opptatt med et prosjekt som ble igangsatt før barnet kom, og han er veldig mye borte. Jeg føler jeg er litt alenemor til tider. Jeg har grått mine modige tårer mange kvelder når jeg føler at jeg ikke strekker til fordi jeg synes det å underholde en baby en hel dag egentlig er ganske slitsomt og kjedelig. Det er iallfall en trøst at man ikke er alene om å få litt realitetssjokk, og selv om dagene virker lange og kjedelige nå, går tiden egentlig utrolig fort. Jeg fatter ikke at den lille snart er et halvt år allerede!

Anonymous poster hash: 71379...2b5

[Stinelin]

Det kan virke som om nybakte foreldre i all søvnmangelen og sjokket ikke helt klarer forstå at det bare er en periode - og sånn tror jeg det er for alle

Anonymous poster hash: c3a23...84a

Det føles jo som om det aldri går over, og man aner ikke hvor lang tid det tar. Jeg føler meg bedre rustet før andremann kommer, nå VET jeg jo at det går over, og skal se lysere på det.

[Warum]

Jeg hadde det akkurat sånn, men syns alt ble mye bedre etter 6mnd. Nå er hun snart ett år og nå har jeg det veldig bra! Vurderer tilogmed å få en til om noen år, hehe! Lykke til, det er egentlig en kort periode sånn sett i etterkant:)