Voksen men gruer meg til å fortelle om graviditeten til mor og far

[AnonymBruker]

Hei

Jeg syns det er litt flaut og feigt, men jeg gruer meg altså til å fortelle min egen mor at jeg er gravid. Jeg er 29 år og i et fast forhold, men alt er heller ikke på plass m.h.t. fast jobb osv. I starten var jeg nok ikke helt fornøyd med situasjonen selv - kanskje det er det, som gjør at det er ekstra vanskelig å fortelle.

Jeg er nok et eller annet sted redd for at jeg ikke får den reaksjonen jeg vil ha. Siden det er et ømt tema for meg, vil jeg helst ikke ha noe som helst negativt tilbake, eller noen som planter bekymringer i hodet mitt. Noe jeg er redd for at mor vil gjøre.

Så er det det, at vi aldri har stått hverandre spesielt nært. Vi snakker ok sammen nå, men i min familie snakker vi ikke inngående om følelser og personlige problemer - så jeg føler meg distansisert til henne på den måten- det føles helt fremmed å skulle si noe "nært" til henne. Jeg fortalte henne for eksempel ikke at jeg fikk menstruasjon, eller noe som helst om mine problemer i tenårene.

Når jeg nå har blitt gravid, er det også en del ting, jeg har klandret henne for før, som kommer opp igjen. For eksempel det, at hun ikke har vist meg nærhet etter at jeg kom opp i en viss alder - og at hun ser meg som hennes eiendel og ikke et selvstendig menneske. Dette gjør også, at jeg ikke har lyst til å snakke med henne.

Jeg overveier å sende henne et bilde fra ultralyden når den tid kommer, min venninne synes det er veldig spesielt og rart, hun synes jeg bare burde ringe.

Men jeg vil kanskje at foreldrene mine skal få litt tid til å tenke over det før vi snakker sammen - det ville være sårt for meg å ikke få den ønskede reaksjon.

Hva ville dere ha gjort?

PS: jeg bor langt vekk, så jeg kan ikke troppe opp personlig.

Anonymous poster hash: aced4...ee9

[AnonymBruker]

Tar denne som anonym..

Jeg har også et trøblete forhold til moren min og syntes det var vanskelig å fortelle henne om graviditeten. Ikke fordi jeg var redd for å få negative tilbakemeldinger, men fordi det rett og slett ikke var noe jeg egentlig hadde lyst til å dele med henne.

Jeg måtte jo likevel hoppe i det etter hvert, men jeg ventet ganske lenge. Var vel nærmere 15 uker på vei da jeg sa noenting.

Du vet selv hva som føles mest komfortabelt for deg angående hvordan du forteller det. Jeg kunne fint funnet på å sende ultralydbilde i posten, med en beskjed som "hei bestemor, jeg gleder meg til å hilse på deg mot slutten av januar" hvis det var sjeldent jeg så moren min. Men vent til det føles greit. Kanskje du har fler ting på plass om noen uker, om ikke praktisk, så kanskje mentalt?

For meg var det halve grunnen til at jeg ventet såpass lenge med å fortelle det til folk, det at jeg hadde veldig behov for å prosessere alt selv først.

Anonymous poster hash: dc92d...dbc