Forhold uten følelser - hvor lenge bør man holde ut for barna?

[Gjest SexløsForelder]

Jeg og min samboer er født på 70 tallet. Som de fleste andre småbarnsforeldre går all tiden hvor ungene er våken til å jobb og passe dem noe som er forventet.

Desverre føler jeg ikke at jeg lever. Vi har ikke hatt sex siden hun ble gravid med vårt siste barn (2010), vi gjør aldri noe i lag, jeg føler ikke at hun setter pris på meg og hverken trener eller pynter seg for meg. (hun gjør det når hun skal være med andre). På kveldstid har jeg min vanlige sykkeltur/joggetur, mens hun ser TV (opptak av white trash tv fra dagtid) I tilegg sitter hun en god del på face/blogger osv. Jeg sitter noe foran dataen på kveldstid, men som regel når hun har lagt seg. (hun legger seg tidlig da hun begynner 07 på jobb) (jeg leverer alltid)

Jeg tipper at vi sjelden sier mer en 5 setninger til hverandre på en vanlig kveld. Vi har rett og slett ikke noe å prate om, Hun gjør mest husarbeid, mens jeg aktiverer barna og det har ikke vært noe stridstema hos oss.(hun får som regel 2-3 timer for seg selv hjemme hver dag og 4-5 i helgene)(jeg er aldri alene hjemme) Vi krangler nesten aldri, jeg orker ikke ta opp ting som irritere meg og jeg antar det er det samme med henne.

Jeg begynner å bli redd at hvis jeg ikke bryter forholdet kommer jeg aldri til å ha sex mer, men på den annen side å syns jeg det blir egoistisk å "straffe" barna grunnet det. Tror ikke at ungene merker noe da vi ekstremt sjeldent krangler foran dem/generelt.

Noen som har opplevd tilsvarende som vil fortelle hvilke valg de har gjort?

[Gjest Gjest]

Har du følelser for denne dama? Elsker du henne? Er du villig til å få det til å fungere? Har dere hatt gnist i forholdet tidligere eller aldri?

[LillaFrosk]

Har dere pratet om det du har skrevet her? Det blir iallefall mer enn fem setninger, og jeg tror kanskje dere kan tjene litt på å finne ting ut sammen

Og om dere har pratet om det - hva tenker hun om saken? Hvis begge mener at å bryte forholdet er det beste, så synes jeg selv iallefall at det blir trist å kun holde sammen på grunn av barna..

[Gjest Gjest]

Hvorfor legger du deg ikke samtidig med henne?

Start rolig med å bare la henne ligge på armen og slappe av. Ikke legg press på henne til noe mer, det kommer etter hvert som hun slapper av og ikke føler noe forventningspress. Vær tålmodig og ta tiden til hjelp.

Gjør noe hyggelig for henne av og til i hverdagen. Det skal ikke mye til før det blir lagt merke til og satt pris på. Gi henne komplimenter når hun har pyntet seg, selv om det er fordi hun skal ut med venninner.

Vær oppmerksom.

Dere må jobbe med forholdet begge to, men du kan ta første steget.

[Chien]

Jeg skjønner godt at du ikke vil leve i et forhold uten lidenskap. Hvem vil vel det? Og dette spørsmålet har vel vært oppe på forumet flere ganger tidligere; "Hvor lenge skal jeg være i et forhold bare pga. barna?". Mitt svar er alltid det samme; Enkelt. Ikke vær i et forhold bare pga. barna.

Barn som vokser opp med skilte foreldre kan ha det akkurat like godt som barn med foreldre som er sammen. Det forutsetter at foreldrene er gode venner, samarbeider godt med hverandre, og ikke baksnakker hverandre.

Ja, du skal ofre mye for barna dine, og du skal gjøre mye for dem, men du har også krav på et lykkelig liv. Og det mener egentlig barna dine også

[Gjest Gjest]

Dere har låst dere fast i et spor dere må komme ut av. Her hjelper ikke prat men handling.

Gjest, gjest sa mye riktig her.

Men først - ønsker du å få et ekteskap/samliv med konen din?

Vi har vært der dere er, og den tiden dere er inne i nå er tøff. Men man kan komme ut av det, men man må være villig til å ta første skrittet og begynne jobben.

Legg deg samtidig som henne. det var noe av det tristeste for meg at vi mistet den lille stunden i sengen sammen. Bare for prat eller sex. Han sovnet på sofaen, og jeg la meg alene. Ensomt.

Å legge seg sammen etter lang tid uten å ha gjort det, vil bli uvant. Men legg deg og spør henne hvordan dagen hennes har vært.Gi henne noen komplemanger, og fortell henne at du er glad i henne/elsker henne. Etter noen dager kan du spørre om du skal klø henne på ryggen. Slik bygges dere sammen igjen.

Fokuser på henne, så vil hun også fokusere på deg.

Med tiden vil en slik kontakt igjen føre til sex..men ikke press, mas ol

Evt kan du stå opp igjen når hun har sovnet hvis du sliter med å sovne tidlig.

Spør henne om hun er fornøyd med ordningen dere har idag, eller om hun en dag eller flere i uken vil være med deg og barna ut, så kan du hjelpe henne med det hun evt skulle ha gjort de timene. Er det tv hun skulle sett, så er det ikke noe for deg å hjelpe til med.

Savner du egentid?

Hva med å finne på noe med noen kamerater en kveld i måneden slik jenter gjør?

Din kone må også gjøre en jobb for at dette skal fungere. Men ofte fungerer det bare den ene begynner. Det tar litt tid, men du vil merke at det du gir det får du igjen.

[La Guapa]

Dere har gått i den klassiske småbarnsforeldre-fella !

Snakk med henne hvis du ønsker å forandre dette. Vær konstruktiv i samtalen.

Snakk om hva du savner heller enn å fokusere på hva hun gjør feil (sitte på pc og sånt)

Skal vedde på at hun har mange av de samme tankene som deg !

Lykke til ! Sats på kona di du, skilsmisse pga av utfordringene det tross alt er å leve lenge med samme menneske er ikke en grunn til å skilles ! Det blir traust i lengden og det må jobbes med, uansett hvem man bor med. Begynn i dag

[Kraula]

Hvorfor legger du deg ikke samtidig med henne?

Start rolig med å bare la henne ligge på armen og slappe av. Ikke legg press på henne til noe mer, det kommer etter hvert som hun slapper av og ikke føler noe forventningspress. Vær tålmodig og ta tiden til hjelp.

Gjør noe hyggelig for henne av og til i hverdagen. Det skal ikke mye til før det blir lagt merke til og satt pris på. Gi henne komplimenter når hun har pyntet seg, selv om det er fordi hun skal ut med venninner.

Vær oppmerksom.

Dere må jobbe med forholdet begge to, men du kan ta første steget.

Nøyaktig hva jeg tenkte når jeg leste innlegget.

Hva med å prøve å flørte litt med henne? Ta opp litt kontakt du, da vel? Om du vil forsøke å redde det da.

Virker som om du ikke prøver lenger, og det pirrer ikke mange damer. Gjør en innsats, så går det nok til (men ha tålmodighet, og ikke bli sur om hun først er litt skeptisk etter 3 år....).

[AnonymBruker]

Spør henne om hun har det bra, om hun trives. Menn har glemt ut å forføre en kvinne i dagens likestillings navn. Jenter er ikke så på når det gjelder flørting, by seg frem, vise seksualitet til sin mann gjennom mange år. Men menn kan gjerne gjøre det, kanskje hun er sjenert og ikke tør. Ikke gi opp om du virkelig liker henne, det kommer alltid perioder der livet kun dreier seg om jobb, unger, hverdag og mas. Men tiden går, barna vokser til og man får bedre tid. Er hun villig til å finne gnisten igjen, så ordner det seg nok.

Anonymous poster hash: bb139...3df

[Amarinda]

Du skal ikke holde ut i et forhold uten følelser for barnas skyld - det har ingen noe godt av. Men om dette er et forhold du faktisk kan tenke deg å redde må dere snakke sammen. Hun må få vite hvordan du føler det og du må få vite hvordan hun har det. Utrolig mange her som råder deg til at her må DU ta grep for å fikse saker, hadde det vært en kvinne ville man ropt på samlivsterapi. Og det tenker jeg at dere trenger; dere trenger noen som hjelpe dere med å snakke sammen. For dere klarer det tydeligvis ikke på egen hånd.

[AnonymBruker]

Har du følelser for denne dama? Elsker du henne? Er du villig til å få det til å fungere? Har dere hatt gnist i forholdet tidligere eller aldri?

Skal man basere alt på følelser?

Jeg mener det er en del ting som må ryddes opp i før det er rom for de gode følelsene. Her må det jobbes med kommunikasjon.

Anbefaler familieråddgivning.

Anonymous poster hash: 93b71...3ae

[AnonymBruker]

Når man skal kommunisere er det viktig at begge snakker om seg selv uten å definere den andre. Unngå: "du bryr deg ikke om meg" og lignende. Fokuser heller på: "jeg trenger", eller: "når du gjør sånn så blir jeg lei meg".

Man kan også gå dit at man sier: "jeg opplever at vi bare eksisterer i det samme huset. Jeg ønsker at vi heller..."

Anonymous poster hash: 93b71...3ae

[Gjest Lille-pus]

Her tror jeg det kan være godt med hjelp fra en utenforstående ja.

Jeg vil ikke spå noe om ufallet av en slik prosess, men jeg vil tro at uavhengig av utfallet vil prosessen med å etablere kommunikasjon på ny vil gi bedret innsikt for begge to.

Kjenner jeg reagerer med litt overraskelse på innspill om at han har eneansvaret for å holde den erotiske delen av samlivet 'i orden'.

Også dette er i høyeste grad en toveis prosess som ikke kan fikses kun av den ene part alene.

Også hun han deler hus med må kunne ta sin del av ansvaret for å forføre sin mann, invitere ham med, klø på ryggen, massere skuldre og bare kose.

I min verden blir det litt for enkelt og passivt å legge hele totalansvaret for forholdes erotiske innhold over på ham.

[Gjest Gjest]

Hei..

Din historie kunne nesten vært skrevet av meg selv for en tid tilbake, jeg kan si jeg "holdt ut" for barnas skyld, lenge, sikkert over et par tre år... Forholdet ble bare verre og verre, og jeg kom til et punkt hvor jeg mente at min grense var nådd, at jeg ikke klarte mer. Jeg leste i tillegg her inne at man ikke skal holde seg i forhold på grunn av barna, noe som gjorde at jeg fikk ennå mer lyst til å gå fra henne.

Heldigvis gjorde jeg ikke det, heldigvis hadde jeg så sterke meninger om at man bør klare å holde i lag når man har flere barn sammen... Men noe måtte gjøres, så jeg søkte litt her inne for å prøve å bli klokere på hva som skjer i en kvinnes hode, (men det må virkelig siles det som står her inne, ikke vondt ment, men her står utrolig mye sprøyt, så jeg prøvde ta til meg bare ting som virket fornuftig) snappet opp litt her og der å kom frem til en "oppskrift" jeg ville prøve.

Det var veldig vanskelig, og jeg følte det ikke helt ekte i starten da mine følelser for henne var gått mer og mer over til forakt istedenfor kjærlighet. Men jeg begynte sånn smått å gi henne komplimenter når hun pyntet seg før hun skulle på jobb eller ut på besøk (meg pyntet eller ordnet hun seg aldri for) Dette ble jeg etterhvert ganske flink til, så hun begynte å gå mer og mer pyntet hjemme. Jeg begynte også å gjøre småting som jeg viste ville glede henne, jeg begynte faktisk å få opp øynene for henne igjen og begynte å flørte mer og mer. Hun ble i mine øyne bare finere og finere, og plutselig begynte hun å trene igjen også, hun kjeftet mindre, var mye gladere, endret seg til å se 5 - 10 år yngre ut, sexlivet kom tilbake, ja vi fikk det rett og slett helt supert ilag igjen..

Min konklusjon i dag er at hun hadde det ikke bra, hun var ikke lykkelig, jeg gjorde henne ikke lykkelig.

Jeg kunne komme med kommentarer om at hun burde slanke seg, ikke spise så mye usunt, begynne å trene, etc. (etter barnefødsler)

Disse kommentarene (som overhode ikke var vondt ment) fikk henne til å tro at jeg ikke var fornøyd med henne, hun følte hun ikke strakk til, at hun ikke var fin nok for meg. Og da er det ikke rart hun ikke ville pynte seg for meg, eller ha sex med meg etc.

Så mitt råd til deg er at du ikke skal gå fra henne! For din og barnas skyld, gjør henne heller lykkelig!! Det skal kanskje ikke så mye til... Blir hun lykkelig, blir mest sannsynlig du også lykkelig! Klarer du ikke gjøre henne lykkelig, kommer heller aldri du til å bli lykkelig, det lar seg rett og slett ikke gjøre!

Skjønner at dette ikke er noen fasit, men jeg tror vi mennesker i parforhold er altfor selvsentrert. Vi går rundt å kjenner på oss selv, har jeg det bra, er jeg lykkelig, får jeg det bedre om jeg går fra han/henne.

Hva med å heller tenke, har han/henne det bra? hva kan gjøre for at han/henne skal ha det bra eller få det bedre? Hva gjorde jeg sist for å glede min partner? Smak litt på den!!!

Din lykke går via din partner og dine barn, dem du har nært deg, husk på det og lykke til!!

[Majott]

Jeg skjønner godt at du ikke vil leve i et forhold uten lidenskap. Hvem vil vel det? Og dette spørsmålet har vel vært oppe på forumet flere ganger tidligere; "Hvor lenge skal jeg være i et forhold bare pga. barna?". Mitt svar er alltid det samme; Enkelt. Ikke vær i et forhold bare pga. barna.

Barn som vokser opp med skilte foreldre kan ha det akkurat like godt som barn med foreldre som er sammen. Det forutsetter at foreldrene er gode venner, samarbeider godt med hverandre, og ikke baksnakker hverandre.

Ja, du skal ofre mye for barna dine, og du skal gjøre mye for dem, men du har også krav på et lykkelig liv. Og det mener egentlig barna dine også

Først er det vel lurt å prøve å finne en løsning på problemene, prøve å finne tilbake til hverandre?

Joda, mange barn har det bra etter skilsmisse. Men det er også mange som vokser opp i et kaos av stesøsken på begge sider, evt også nye stesøsken flere ganger, halvsøsken, stemødre og stefedre som ikke går godt sammen med barna osv osv.

[AnonymBruker]

Du kunne beskrevet meg (kanskje er du min samboer, men et par ting som ikke stemmer, vi har bl.a. fortsatt sex, relativt bra sex til og med). Jeg er nok glad i min samboer, men det er ingen kjærestefølelse igjen, han kunne vært en hvilken som helst ok fyr jeg deler hus, og tilfeldigvis også barn, med. Jeg begynner å innse at jeg har gjort en stor feil, jeg trives rett og slett ikke i et forhold, og det er ikke hans feil. Jeg burde ha gjort det jeg alltid tenkte før, dratt til Danmark og fått barn på den måten (for barn ønsket jeg meg, og jeg elsker de jeg har), men så fant jeg da denne mannen som jeg trodde jeg kunne elske, og som var et fantastisk farsemne.

Han har selvfølgelig ting jeg er misfornøyd med, og vice verca, men ingenting som ikke ville vært bagateller om jeg hadde elsket ham slik han fortjener. Han er en fantastisk far, ser bra ut og er en god mann. Så hvorfor klarer jeg å se alt dette og likevel ikke elske ham? Rent objektivt sett burde han jo være drømmemannen! Jeg gir meg selv "pep talks" om hvor heldig jeg er som har ham, og hvordan jeg ødelegger alt om jeg går (og tenk om jeg angrer, jeg er typisk en som vil ha det jeg ikke kan få!). Likevel vil jeg ut, være bare meg og ungene. Jeg ønsker meg ikke noe nytt forhold, jeg ønsker å ikke være i ett overhode.

Jeg kan fint leve slik vi har det nå de neste 20 årene, jeg har det jo ikke vondt, men jeg vet at jeg, om ikke før, kommer til å gå fra ham når ungene flytter ut og vi ikke lenger har noe å snakke om. Jeg tenker at han fortjener en dame som setter pris på ham, men tror ikke han ønsker å avslutte forholdet - enda i hvert fall. Så hva gjør man? Blir fordi man ikke har noen god grunn til å gå, eller ødelegger alt, for så å risikere og ende opp med å angre?

Anonymous poster hash: b184a...ed7

[La Guapa]

Hei..

Din historie kunne nesten vært skrevet av meg selv for en tid tilbake, jeg kan si jeg "holdt ut" for barnas skyld, lenge, sikkert over et par tre år... Forholdet ble bare verre og verre, og jeg kom til et punkt hvor jeg mente at min grense var nådd, at jeg ikke klarte mer. Jeg leste i tillegg her inne at man ikke skal holde seg i forhold på grunn av barna, noe som gjorde at jeg fikk ennå mer lyst til å gå fra henne.

Heldigvis gjorde jeg ikke det, heldigvis hadde jeg så sterke meninger om at man bør klare å holde i lag når man har flere barn sammen... Men noe måtte gjøres, så jeg søkte litt her inne for å prøve å bli klokere på hva som skjer i en kvinnes hode, (men det må virkelig siles det som står her inne, ikke vondt ment, men her står utrolig mye sprøyt, så jeg prøvde ta til meg bare ting som virket fornuftig) snappet opp litt her og der å kom frem til en "oppskrift" jeg ville prøve.

Det var veldig vanskelig, og jeg følte det ikke helt ekte i starten da mine følelser for henne var gått mer og mer over til forakt istedenfor kjærlighet. Men jeg begynte sånn smått å gi henne komplimenter når hun pyntet seg før hun skulle på jobb eller ut på besøk (meg pyntet eller ordnet hun seg aldri for) Dette ble jeg etterhvert ganske flink til, så hun begynte å gå mer og mer pyntet hjemme. Jeg begynte også å gjøre småting som jeg viste ville glede henne, jeg begynte faktisk å få opp øynene for henne igjen og begynte å flørte mer og mer. Hun ble i mine øyne bare finere og finere, og plutselig begynte hun å trene igjen også, hun kjeftet mindre, var mye gladere, endret seg til å se 5 - 10 år yngre ut, sexlivet kom tilbake, ja vi fikk det rett og slett helt supert ilag igjen..

Min konklusjon i dag er at hun hadde det ikke bra, hun var ikke lykkelig, jeg gjorde henne ikke lykkelig.

Jeg kunne komme med kommentarer om at hun burde slanke seg, ikke spise så mye usunt, begynne å trene, etc. (etter barnefødsler)

Disse kommentarene (som overhode ikke var vondt ment) fikk henne til å tro at jeg ikke var fornøyd med henne, hun følte hun ikke strakk til, at hun ikke var fin nok for meg. Og da er det ikke rart hun ikke ville pynte seg for meg, eller ha sex med meg etc.

Så mitt råd til deg er at du ikke skal gå fra henne! For din og barnas skyld, gjør henne heller lykkelig!! Det skal kanskje ikke så mye til... Blir hun lykkelig, blir mest sannsynlig du også lykkelig! Klarer du ikke gjøre henne lykkelig, kommer heller aldri du til å bli lykkelig, det lar seg rett og slett ikke gjøre!

Skjønner at dette ikke er noen fasit, men jeg tror vi mennesker i parforhold er altfor selvsentrert. Vi går rundt å kjenner på oss selv, har jeg det bra, er jeg lykkelig, får jeg det bedre om jeg går fra han/henne.

Hva med å heller tenke, har han/henne det bra? hva kan gjøre for at han/henne skal ha det bra eller få det bedre? Hva gjorde jeg sist for å glede min partner? Smak litt på den!!!

Din lykke går via din partner og dine barn, dem du har nært deg, husk på det og lykke til!!

Dette var utrolig fint skrevet !!!

Om alle tenkte som deg hadde det kanskje ikke vært så mange skilsmisser !

[Gjest anonym]

Du kunne beskrevet meg (kanskje er du min samboer, men et par ting som ikke stemmer, vi har bl.a. fortsatt sex, relativt bra sex til og med). Jeg er nok glad i min samboer, men det er ingen kjærestefølelse igjen, han kunne vært en hvilken som helst ok fyr jeg deler hus, og tilfeldigvis også barn, med. Jeg begynner å innse at jeg har gjort en stor feil, jeg trives rett og slett ikke i et forhold, og det er ikke hans feil. Jeg burde ha gjort det jeg alltid tenkte før, dratt til Danmark og fått barn på den måten (for barn ønsket jeg meg, og jeg elsker de jeg har), men så fant jeg da denne mannen som jeg trodde jeg kunne elske, og som var et fantastisk farsemne.

Han har selvfølgelig ting jeg er misfornøyd med, og vice verca, men ingenting som ikke ville vært bagateller om jeg hadde elsket ham slik han fortjener. Han er en fantastisk far, ser bra ut og er en god mann. Så hvorfor klarer jeg å se alt dette og likevel ikke elske ham? Rent objektivt sett burde han jo være drømmemannen! Jeg gir meg selv "pep talks" om hvor heldig jeg er som har ham, og hvordan jeg ødelegger alt om jeg går (og tenk om jeg angrer, jeg er typisk en som vil ha det jeg ikke kan få!). Likevel vil jeg ut, være bare meg og ungene. Jeg ønsker meg ikke noe nytt forhold, jeg ønsker å ikke være i ett overhode.

Jeg kan fint leve slik vi har det nå de neste 20 årene, jeg har det jo ikke vondt, men jeg vet at jeg, om ikke før, kommer til å gå fra ham når ungene flytter ut og vi ikke lenger har noe å snakke om. Jeg tenker at han fortjener en dame som setter pris på ham, men tror ikke han ønsker å avslutte forholdet - enda i hvert fall. Så hva gjør man? Blir fordi man ikke har noen god grunn til å gå, eller ødelegger alt, for så å risikere og ende opp med å angre?

Anonymous poster hash: b184a...ed7

Hadde du sterke følelser for han i begynnelsen, eller har du aldri hatt sterke følelser for han?

[Gjest SexløsForelder]

Har du følelser for denne dama? Elsker du henne? Er du villig til å få det til å fungere? Har dere hatt gnist i forholdet tidligere eller aldri?

Jeg er selvfølgelig veldig glad i henne som en slags søster og ville ofret meg hvis det kunne reddet hennes liv. Dog har kjærestefølelsen helt forsvunnet. Vi sier ikke engang hei og hade til hverandre når vi kommer og drar.

Hvis hun hadde sagt hva som skulle til for at hun skulle begynne å interessere seg for sex og freshe seg litt opp så hadde jeg selvsagt gjort det. Kan jo være at hun ikke tenner på meg lenger selv om jeg er i min livs form. (jeg har aldri trent så mye som jeg har gjort de siste årene, noe må jeg gjøre for å få ut energi)

[Gjest SexløsForelder]

Har dere pratet om det du har skrevet her? Det blir iallefall mer enn fem setninger, og jeg tror kanskje dere kan tjene litt på å finne ting ut sammen

Og om dere har pratet om det - hva tenker hun om saken? Hvis begge mener at å bryte forholdet er det beste, så synes jeg selv iallefall at det blir trist å kun holde sammen på grunn av barna..

Vi har ikke pratet om det nei, annet enn jeg har antydet at jeg syns forholdet ikke er noe særlig for tiden. Jeg håpte at hun skulle spørre hvorfor, men det gjorde hun ikke. (hun ønsker at vi skal gifte oss til neste år)