Er der venner med folk bare for å være snill?

[AnonymBruker]

Som trådtittelen sier så lurer jeg på om dere en venner med folk ikke nødvendigvis fordi dere har så mye glede ut av det selv, men fordi dere vet at vennen deres har glede av det?

Har du venner du egentlig har lyst til å kutte ut, men ikke klarer pga dårlig samvittighet?

Jeg kan innrømme at jeg har noen venner som jeg egentlig ikke synes er så artig å være med, jeg tar ikke så ofte initiativ selv til å være sammen med dem, men når de spør om å finne på noe sier jeg som regel ja, om jeg har mulighet. Men helt ærlig ser jeg på vennskapet mer som en plikt, og hadde egentlig hatt det bedre alene.

Anonymous poster hash: cadbf...8aa

[xXAmorXx]

Jeg har mine dager hvor jeg vil bare kutte ut noen venner fordi de går meg på nervene, krysser streken og er frekke. Men så tenker jeg at de har faktisk støttet meg når jeg har trengt dem på det meste. ingen er perfekte, selv ikke vennene mine, så når de gjør noe som jeg ikke liker, så er jeg bare stille og venter til det går over Hadde aldri greid å være venn med noen jeg ikke har noe til felles med, eller noe glede med

[mandel92]

Altså, jeg har ingen venner jeg ikke liker, ingen som er direkte slemme. Men det er noen som stjeler mye mer energi enn andre, og det er noen som det egentlig er nok å treffe en gang i halvåret, men jeg treffer dem oftere, for deres del. Jeg kan jo ikke si til noen "du er så slitsom at det er nok å treffe deg en gang i halvåret".

Jeg har ingen uvenner, men det er mange jeg ikke liker, men jeg er høfflig med dem likevel. Dette gjelder selvsagt bekjente, så jeg slipper å forholde meg til dem så ofte.

[AnonymBruker]

Er mann og pr dags dato, har jeg kun én slik venn.

Han er 21 år gammel (6 år yngre) og mangler en del sosiale antenner.
Han snakker jeg med og møtes en sjelden gang, fordi jeg ikke har samvittighet til å kutte han helt ut.

Tidligere hadde jeg VELDIG mange jeg holdt kontakten med når interessen egentlig ikke var gjensidig.

Det bør sies først at jeg er av den type mann som kan ha jentevenner, uten at jeg skulle være noe interessert i dem utover det. Hva jeg smertelig fikk oppdage dog, var at ikke alle jenter fungerer slik.

Og dette var det meste jenter som likte meg som en venn, men de fleste av dem likte meg langt bedre til begynne med inntil jeg avviste dem pent og sa jeg ikke var interessert på den måten. Og noen av disse 'vennskapene' har vart i flere år. Inntil jeg våknet en morgen og innså at disse vennene bare var en lang smørbrødliste av løse tråder jeg selv lot meg ta vare på. Så i et lite klart øyeblikk av desperasjonen fikk jeg oversikt over galskapen og muligens årsaken for at jeg ikke klarte å få øye på noen nye. Jeg kastet jo bort tiden min på 'venner'. Så jeg orket ikke dem lengre. Jeg sa ikke noe til dem heller, så den ene av dem sender fortsatt noen meldinger i ny og ne. Hun er vel og den med de største problemene.
Når jeg tenker på det i dag så virker det litt som om jeg holdt dem i friendzonen min. Og det forekom faktisk noen sjeldne og sporadiske initiativ på mer nærhet og grenser ble liksom testet, men avvist igjen da. Hm.

Når det vedrører vanlige venner som stiller opp for meg, og jeg for dem, så kaster jeg dem ikke overbord bare sånn uten videre. Det har hendt at jeg har 'sklidd' fra noen av dem og ikke tilbringer like mye tid med dem, men jeg er overbevist om at vennskapet består i sin beste velstand likevel. Og når vi treffes igjen, like etter den første catch-up praten, vil det føles som om vi så hverandre dagen før. Disse tror jeg nok jeg vil ivareta og ha til den dagen jeg dør.

Akter jeg å dra dette litt inn mot vennskap til kjærestemateriale da. Fordi det viktigste over alt er jo om et kjærestepar i tillegg er bestevenner gjerne. Utover det seksuelle så må det jo være et ønske om å ha denne vennen rundt seg så ofte som mulig. Omstendigheter og diverse tilfeldigheter gjør jo det ofte til at det ikke er i teorien er mulig, men et lite ønske om det burde jo likevel bistå. For hva hvis da, kjæresten skulle bli til en mindreverdt og dårligere venn i likhet med liknende tilfeller i HI ?

Det er som kjent mye følelser involvert i et forhold, men dem spruter og står ikke på konstant nødvendigvis. Og når hverdagen tar en igjen om forelskelsen skulle ligge seg litt, er det jo avgjørende om hvor gode venner dem er utenom. Blir ikke mye glede av det.

Anonymous poster hash: 5b307...ab3

[Gjest Raindrops]

Nei, så snill er jeg ikke.

Har allerede kastet bort altfor mye tid på såkalte venner, som på ingen måte tilførte livet mitt noe positivt, så det er jeg definitivt ferdig med.

[AnonymBruker]

Og dét er poenget mitt! Det må tilføre noe positivt må det ikke? Mer positivt hvert fall, enn negativt?

Det må det med absolutt alle relasjoner! Det er ingen vei utenom. Overhodet.

Anonymous poster hash: 5b307...ab3

[absinthia]

Jeg har et par venner som jeg er nøye med å opprettholde vennskap med fordi de trenger " normale" venner, men de er fine mennesker til tross for at jeg ikke kan bruke så mye tid på dem fordi problemene deres sliter meg ut i lengden og fordi de omtrent er umulige å få med på å gjøre noe - derfor krever disse vennskapene at jeg følger dem opp mer enn jeg normalt gjør. Dersom disse menneskene ikke hadde trengt en venn, ville jeg ikke brukt like mye energi på å være en venn heller.

Så jeg er ikke bare en venn fordi jeg vil være snill, men vi har vennskapet fortsatt fordi jeg så gjerne vil være snill mot dem.

Den ene av dem døde plutselig for noen måneder siden og jeg er svært glad for at jeg var ett av de få menneskene som alltid har vært snill mot vedkommende, ikke kuttet henne ut da hun lenge var innlagt på lukket avdeling og har vist at jeg har vært der for henne, selv om det ikke var av de enkleste vennskapene å opprettholde.

[Gjest Raindrops]

Og dét er poenget mitt! Det må tilføre noe positivt må det ikke? Mer positivt hvert fall, enn negativt?

Det må det med absolutt alle relasjoner! Det er ingen vei utenom. Overhodet.

Anonymous poster hash: 5b307...ab3

Ja. Det vil jo alltid være negative ting også, men noen mennesker gjør det verdt det, og det er de jeg øsnker å ha i livet mitt. Emosjonelle vampyrer og freeloaders klarer jeg meg fin uten

[AnonymBruker]

Jeg har et par venner som jeg er nøye med å opprettholde vennskap med fordi de trenger " normale" venner, men de er fine mennesker til tross for at jeg ikke kan bruke så mye tid på dem fordi problemene deres sliter meg ut i lengden og fordi de omtrent er umulige å få med på å gjøre noe - derfor krever disse vennskapene at jeg følger dem opp mer enn jeg normalt gjør. Dersom disse menneskene ikke hadde trengt en venn, ville jeg ikke brukt like mye energi på å være en venn heller.

Så jeg er ikke bare en venn fordi jeg vil være snill, men vi har vennskapet fortsatt fordi jeg så gjerne vil være snill mot dem.

Den ene av dem døde plutselig for noen måneder siden og jeg er svært glad for at jeg var ett av de få menneskene som alltid har vært snill mot vedkommende, ikke kuttet henne ut da hun lenge var innlagt på lukket avdeling og har vist at jeg har vært der for henne, selv om det ikke var av de enkleste vennskapene å opprettholde.

Jeg og hadde et par sånne tidligere. Men det var ikke alle jeg kjente like lenge da.

Men dette venner du har kjent lenge? Som begynte som alle andre vennskap og så i ettertid ble fordelingen slik at dem trengte det mer, og således ble det lagt i mer tid og energi fra din side. Eller er det helt tilfeldige mennesker som har snublet innom via venner eller felles aktiviteter f.eks?

Anonymous poster hash: 5b307...ab3

[AnonymBruker]

Ja. Det vil jo alltid være negative ting også, men noen mennesker gjør det verdt det, og det er de jeg øsnker å ha i livet mitt. Emosjonelle vampyrer og freeloaders klarer jeg meg fin uten

Ja. Det er greit når man er enig om noe. Noe som venner ofte er da.

Anonymous poster hash: 5b307...ab3

[AnonymBruker]

nei det har jeg ikke. og faktisk synes jeg ikke det høres så snilt ut! ville heller blitt dumpa av en venn enn at han/hun bare fant på ting med meg for å være snill. synes det er frekt! skikkelig frekt! dere som gjør det ,hvorfor? de tror de har en god venn men egentlig bryr du deg ikke en dritt om vedkommende? jeg skjønner ikke hva greia er.

Anonymous poster hash: 108ad...ba6

[Gjest Gjest]

Jeg har mine dager hvor jeg vil bare kutte ut noen venner fordi de går meg på nervene, krysser streken og er frekke. Men så tenker jeg at de har faktisk støttet meg når jeg har trengt dem på det meste. ingen er perfekte, selv ikke vennene mine, så når de gjør noe som jeg ikke liker, så er jeg bare stille og venter til det går over Hadde aldri greid å være venn med noen jeg ikke har noe til felles med, eller noe glede med

Bra jeg ikke er alene om å føle det slik. Jeg irriterer meg over venninnene mine, synes de er dumme og teite i blant, men tenker at hvis jeg skulle kuttet dem ut ville jeg jo blitt helt isolert. Jeg har kuttet ut andre venner før. Så disse som jeg har nå bør jeg beholde så lenge de ikke går helt over streken.

Men jeg har en eldre kollega som jeg er blitt venninne med, som jeg føler jeg egentlig ikke har behov for å omgås på fritiden. Hun er en grei dame å prate med på jobben, men ellers synes jeg vi er ganske ulike og i litt forskjellig stadium i livet. Synes det er vanskelig å avslutte vennskapet når jeg jobber sammen med henne, så jeg tror jeg bare forsøker å treffe henne sjeldnere istedet.

[QueenOfTheSidewalk]

Nei

[absinthia]

Jeg og hadde et par sånne tidligere. Men det var ikke alle jeg kjente like lenge da.Men dette venner du har kjent lenge? Som begynte som alle andre vennskap og så i ettertid ble fordelingen slik at dem trengte det mer, og således ble det lagt i mer tid og energi fra din side. Eller er det helt tilfeldige mennesker som har snublet innom via venner eller felles aktiviteter f.eks? Anonymous poster hash: 5b307...ab3

Hun som døde har jeg kjent siden tidlig i barneskolen og var alltid snill med henne fordi det var mange som var slemme og ekskluderende mot henne ( gikk en klasse under meg), hun var litt " rar" syntes jeg, men snill, godhjertet og flink til å være en god venn. De andre ble jeg kjent med på ungdomsskolen og en som voksen. Nå bor jeg langt unna dem, men for noen år siden bodde vi alle på samme sted. Dette er mennesker som noen synes det er flaut å bli sett sammen med, så det har vært litt på trass også, at jeg har forsøkt å drasse dem med meg på ting.

Edit: den jeg ble kjent med på ungdomsskolen, var fjortiskjæresten min, som i voksen alder endte opp med å ødelegge seg selv på div. stoffer og nå sitter igjen med store psykiske problemer, den siste var naboen til en venninne av meg og både jeg og venninnen min" passet litt på henne" .

Endret 16. juni 2013 av absinthia

[miramis]

Jeg har null problemer med å kutte ut folk jeg ikke gidder lengre.

Har allerede for liten tid, så den er for dyrebar til å brukes på mennesker jeg ikke liker.

[Askmeagain89]

Ja, har fler. Har begynt å kutte en del av dem ut. Er ikke en veldig sosial person og det tar for mye av meg og skulle være deres venninne.

Har 3 gode venninner og resten er folk jeg holder ut med fordi jeg føler jeg må. Blir det drama er de long gone. Slitsomt.

[Askmeagain89]

nei det har jeg ikke. og faktisk synes jeg ikke det høres så snilt ut! ville heller blitt dumpa av en venn enn at han/hun bare fant på ting med meg for å være snill. synes det er frekt! skikkelig frekt! dere som gjør det ,hvorfor? de tror de har en god venn men egentlig bryr du deg ikke en dritt om vedkommende? jeg skjønner ikke hva greia er. Anonymous poster hash: 108ad...ba6

Jeg har prøvd det med fler, men de kommer tilbake. Blir ikke.kvitt dem. Akkurat som at de ikke skjønner det du formidler. Kanskje det er mangel på andre?

[frøkna]

Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg omgås folk jeg ikke nødvendigvis liker i forbindelse med fester og felles bekjente, men finner ikke på ting på tomannshånd med folk jeg ikke trives med nei.

[Cata]

Nei, venner som ikke er venner men veldedighetsobjekter er ikke helt min greie. De vennene jeg har er folk jeg trives sammen med, og forhåpentligvis gjelder det samme for dem.

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å avslutte vennskap med noen du stadig støtter på i andre settinger, for eksempel en kollega jeg har. Det var hun som tok initiativ til å møtes på fritiden, og jeg hadde i utgangspunktet ikke noe imot å gå på kino eller ut og spise, fordi jeg synes hun var hyggelig. Men etter hvert så synes jeg vel ikke hun er så interessant at jeg har lyst å bruke av min fritid på henne. Jeg har andre venner på min egen alder som jeg har mer til felles med. Og jeg merker at denne kollegaen forventer noe av meg. At hun trekker seg litt unna på jobben hvis ikke jeg har tatt kontakt i det siste. Uff, jeg skulle ønske vi bare kunne hatt et hyggelig og ukomplisert kollegaforhold som vi hadde før.