Hvor lang tid tar det å komme over eksen.

[Alvina]

Har dyrket sorg jeg og, jeg skjønte etter hver at det ødela meg så jeg sluttet bare med det. Men sleit kanskje ikke så mye som deg. Hva gjør psykologen din da? Får du ikke tips? Jeg har vært deprimert av andre grunner og det kan på en måte sammenlignes med kjærlighetssorg syns jeg, når man er deprimert kan man lett dyrke depresjonen så man "aldri" kommer seg ut av det. Da har det fungert for meg å tvinge meg selv til å være sosial (selv om jeg ikke vil), komme meg mer ut (turer i skogen, kjøpesenter selv om jeg kanskje ikke kjøper noe ol.), være aktiv på andre måter, gjøre ting jeg liker selv om jeg egentlig ikke orker. Trur det handler mye om å tvinge seg selv til å leve et normalt liv igjen, og tenke på andre ting. Man kan jo også prøve å finne seg en ny kjæreste (uten å være desperat), eller velge å være singel lenge, jeg har prøvd begge deler og det har fungert best å være singel over tid, å få en ny kjæreste med en gang har blitt litt desperat-aktig av meg (nesten så jeg har tatt den første jeg ser). Jeg har hatt sosial og generell angst og, og det å tvinge meg til div. har hjulpet og, men det hjelper kanskje ikke alle med angst.

Men å akseptere må man for å komme seg videre i livet, man kommer seg ikke videre om man dyrker sorgen og eksen. Å akseptere betyr ikke at man er glad for bruddet, men at man må godta at man kan ikke tvinge eksen til et forhold igjen og at livet går videre. Man må gjøre det beste ut av det hvis man vil bli lykkelig igjen.

Er enig med deg, å dyrke sorgen betyr egentlig at man lever i fortiden, dyrker et bilde på hva som kunne vært... og er i en drømmetilstand. Når jeg mistet faren min for snart fire år siden, var sorgen så sterk at den ikke kan beskrives. Det er en sorg som aldri går over selv om det blir lettere med årene. Det er så uendelig...

Og mister man en av foreldrene, er det en man alltid har hatt i livet sitt. Sammenligner man det med kjærlighetssorg, bør man minne seg selv på at man klarte seg bra før man møtte "den man håpet var den rette" og tenke over hva som er bra for en selv. Komme seg ut, bryte vaner, gjøre nye ting, være litt egoistisk, begynne på dansekurs, gjøre noe nytt. Man må dyrke seg selv i stedet for å ha fokus på eksen. Da går det lettere. Har man ikke ork, vil man få energi av å bare gjøre det.

Tiden går ikke, tiden kommer...

Og når man tenker på hvor mange som sitter rundt om på kloden og sørger etter et endt brudd, vet man at man ikke er alene selv om det er liten trøst i det.

Endret 22. juni 2013 av Alvina

[Yesterday]

Er enig med deg, å dyrke sorgen betyr egentlig at man lever i fortiden, dyrker et bilde på hva som kunne vært... og er i en drømmetilstand. Når jeg mistet faren min for snart fire år siden, var sorgen så sterk at den ikke kan beskrives. Det er en sorg som aldri går over selv om det blir lettere med årene. Det er så uendelig...

Og mister man en av foreldrene, er det en man alltid har hatt i livet sitt. Sammenligner man det med kjærlighetssorg, bør man minne seg selv på at man klarte seg bra før man møtte "den man håpet var den rette" og tenke over hva som er bra for en selv. Komme seg ut, bryte vaner, gjøre nye ting, være litt egoistisk, begynne på dansekurs, gjøre noe nytt. Man må dyrke seg selv i stedet for å ha fokus på eksen. Da går det lettere. Har man ikke ork, vil man få energi av å bare gjøre det.

Tiden går ikke, tiden kommer...

Og når man tenker på hvor mange som sitter rundt om på kloden og sørger etter et endt brudd, vet man at man ikke er alene selv om det er liten trøst i det.

Enig med det du og skriver

[AnonymBruker]

Har dyrket sorg jeg og, jeg skjønte etter hver at det ødela meg så jeg sluttet bare med det. Men sleit kanskje ikke så mye som deg. Hva gjør psykologen din da? Får du ikke tips? Jeg har vært deprimert av andre grunner og det kan på en måte sammenlignes med kjærlighetssorg syns jeg, når man er deprimert kan man lett dyrke depresjonen så man "aldri" kommer seg ut av det. Da har det fungert for meg å tvinge meg selv til å være sosial (selv om jeg ikke vil), komme meg mer ut (turer i skogen, kjøpesenter selv om jeg kanskje ikke kjøper noe ol.), være aktiv på andre måter, gjøre ting jeg liker selv om jeg egentlig ikke orker. Trur det handler mye om å tvinge seg selv til å leve et normalt liv igjen, og tenke på andre ting. Man kan jo også prøve å finne seg en ny kjæreste (uten å være desperat), eller velge å være singel lenge, jeg har prøvd begge deler og det har fungert best å være singel over tid, å få en ny kjæreste med en gang har blitt litt desperat-aktig av meg (nesten så jeg har tatt den første jeg ser). Jeg har hatt sosial og generell angst og, og det å tvinge meg til div. har hjulpet og, men det hjelper kanskje ikke alle med angst.

Men å akseptere må man for å komme seg videre i livet, man kommer seg ikke videre om man dyrker sorgen og eksen. Å akseptere betyr ikke at man er glad for bruddet, men at man må godta at man kan ikke tvinge eksen til et forhold igjen og at livet går videre. Man må gjøre det beste ut av det hvis man vil bli lykkelig igjen.

Tror du sier noe riktig der, at det handler om å tvinge seg til å gjøre ting igjen. Har jo mye tid til å tenke når jeg sitter her hjemme da, og kjenner at det bryter meg ned. Så skal prøve ut det!

Psykologen sier det samme som deg, at jeg må ut og bli sosial igjen, som jeg var før. Ikke så greit da, men handler vel om å hoppe ut i det.

Anonymous poster hash: ffbba...a6a

[Alvina]

Tror du sier noe riktig der, at det handler om å tvinge seg til å gjøre ting igjen. Har jo mye tid til å tenke når jeg sitter her hjemme da, og kjenner at det bryter meg ned. Så skal prøve ut det!

Psykologen sier det samme som deg, at jeg må ut og bli sosial igjen, som jeg var før. Ikke så greit da, men handler vel om å hoppe ut i det.

Anonymous poster hash: ffbba...a6a

Riktig tenkt av deg ts. Kommer med en sammenligning nå, en forfatter som ikke har inspirasjon kan ikke sitte å vente på at inspirasjonen kommer, det kreves eget intiativ, bare å sette i gang. Det samme gjelder husarbeid som man har utsatt fordi man ikke føler for å gjøre det. Man må bare begynne og ikke ha fokus på alt man burde gjøre. Setter man i gang og bestemmer seg for å gjøre minst en positiv ting hver dag, vil det både øke selvfølelsen og det å føle at man mestrer ting bidrar til økt selvtillit og en liten fortjent stolthet over seg selv.

[Yesterday]

Har en kompis som har vært deprimert i flere år og han gidder ikke gjøre noe med det. Han klarer å jobbe og har noen få venner, men sitter mye hjemme og er lei seg, klager mye til meg. Blant annet hater han plassen hvor han bor, jeg har sagt til han flere ganger at da kan han flytte. Han ønsker å være mer sosial og jeg har sagt til han at da må han være mer sosial. Og flere andre ting han ønsker og kan gjøre noe med, men gidder han? Nei han vil heller bo der han vantrives og være lite sosial og deppe. Jeg har sagt til han at siden han ikke gidder å hjelpe seg selv å kan han ikke forvente å bli bedre, ingen kan fikse livet hans, han har ansvar for sitt eget liv. Ingen fe kan komme og trylle livet hans til en drøm, og heller ikke en psykolog kan fikse livene til folk, de kan bare veilede.

Sånn er livet! Man kan møte mye motgang og man kan få noe hjelp og mye veiledning, men til slutt er det en selv som må ta tak i sitt eget liv! Man kan ikke sitte hjemme og deppe og tru at alt går over en vakker dag.