Hvor lang tid tar det å komme over eksen.

[Gjest Gjest]

Det ble slutt på tirsdag. Jeg prøver å holde meg til ingen kontakt.Det er så ufattelig vanskelig. Er så vondt.Verker i hele kroppen. Har lyst til å sende mld. Sitter å venter på mld. Vi har prøvd å gjøre det slutt i lang tid, men ender opp med at en tar kontakt, så er vi i gang. Er følelser mellom oss.

Noen som har erfaring på hvor lang tid det tar før det ikke er så intenst vondt lenger?

[AnonymBruker]

Been there, done that. De første ukene og månedene er forjævlig. Etter 3 mnd ser man litt mer positivt på ting, etter 6 mnd titter man kanskje litt på menn igjen og etter 1 år er exen bare et vagt minne. Sånn har det vært for meg hvertfall.

Klem til deg, vet så altfor godt hvordan det føles.

Anonymous poster hash: ffbba...a6a

[Athena27]

Sender deg en klem ts

Jeg vet også veldig godt hvordan du har det. Hvor lang tid man bruker på å komme over en eks tror jeg er veldig individuelt, her finnes det ingen fasit svar. Du må ta ting i ditt tempo. Jeg startet med å kutte min eks helt ut av livet mitt. Jeg visste at dette var den eneste måten jeg kunne komme meg videre på. Jeg og min eks var slik som deg og din eks. Vi sprang frem og tilbake til hverandre.

Jeg tok en dag om gangen. Støttet meg til min bestevenn som var der for meg gjennom hele prosessen. Jeg vil også si at de 3-4 første månedene var de verste. Etter ca. 6 mnd begynte jeg å føle meg litt som meg selv igjen. Min første date etter eksen hadde jeg ca. 11 mnd etter jeg gikk ut av forholdet.

Tro meg på en ting: Smerten, savnet og følelsen av tomhet går over ! I dag har jeg ny kjæreste, er veldig forelsket og lykkelig

Jeg vet at alt ser veldig mørkt ut akkurat nå. Men, stol på meg; gi deg selv litt tid, så blir dagene bedre og bedre !

[Gjest Teta]

Det er nok veldig individuelt ja. Jeg leste en gang at det gjerne tar halvparten så lang tid som dere var sammen. Ganske teit og bastant, men det har altså stemt ganske bra for min del. Den forrige eksen min og jeg var sammen i litt over 2 år, og etter 1 år var jeg VELDIG over det.

Det intense vonde svinger mye i begynnelsen, slik var det i alle fall for meg. Men etter noen uker ser ting garantert litt lysere ut, selv om det kan svinge fremdeles. Dette går bra, du kommer til å komme over det, hvis det er slik at dere ikke skal være sammen.

[AnonymBruker]

Er i din situasjon, ble dumpet for en uke siden. Har skjønt en ting denne uken, og det er at hvor lang tid det tar avhenger av hvordan du tenker.

Jeg tror det viktige er å akseptere at det er slutt og å innse at det det er en grunn til at det ble slutt. Det første jeg gjorde var å slette bilder, telefonnummer og skrive en liste over eksens dårlige egenskaper samt det som ikke var bra i forholdet.

Denne videoen hjalp meg mye: http://m.youtube.com/watch?v=MrwGjn40yy8

Det er mange andre videoer også med samme fyr, se disse.

Videre har jeg den siste uken bestemt at denne uken får jeg lov å sørge, røyke, spise sjokolade etc. Neste uke skal jeg gå videre, begynne å trene, spise sunt osv. Det er viktig å finne en balanse mellom å bearbeide følelsene og gå ut og treffe venner. Jeg tror ikke at klisjeen om å ta tiden til hjelp er noe å følge, man må jobbe med seg selv.

Aksepter at det var en grunn til at det ble slutt, forholdet var ikke ideelt, og ikke dvel med det som var bra og det man kunne gjort annerledes. Jeg har googlet masse om hvordan takle kjærlighetssorg, fulgt alle råd og kommet langt på vei på en uke. Ikke dyrk sorgen for mye, gå videre med livet ditt samtidig som du bearbeider følelsene. Da kan du komme langt på noen uker.

Anonymous poster hash: 973d7...ddb

[Gjest Gjest]

Er på mitt 10. år med kjærlighetssorg Så ikke godt å si

[frøkna]

Jeg gjorde det slutt med eksen min i begynnelsen av februar.

Fortsatt vondt, og er fortsatt ikke over han.

[AnonymBruker]

Såpass. Og takk, endelig, for et ærlig svar.

Jeg kan forstå at det fortsatt gjør vondt.

Anonymous poster hash: b79b4...1de

[Gjest Gjest]

TS her.

Tusen takk for svar.

Er jo noe av det verste som finnes. Opplevd mye møkk i livet mitt. Men dette tar litt kaka. Fytti.

Ser noen har brukt veldig lang tid. Har dere da hatt kontakt eller har det vært null kontakt?

Jeg vet at hvis jeg sender en mld. Eller får en mld fra han. Så er det igang.

Jeg er så svak.

[Cata]

En eks - 2 år. Vi hadde vært sammen i 1,5 år. Annen eks - 3 mnd. (vi hadde vært sammen i drøye 2 år).

I sistnevnte tilfelle var det vel dessuten mindre snakk om kjærlighetssorg enn såret stolthet, mistenker jeg.

[samanthaa]

Hei, kjære deg!

Når det ble slutt mellom meg og min eks, fortalte alle meg "ta tiden til hjelp". Jeg ble dritforbanna på de som sa det, fordi jeg følte det virket så frekt. Men det stemmer, og det stemmer godt. Ikke oppsøk han på noe vis, og gjerne legg bort bilder osv. i en eske, som du gjemmer vekk. Funket for meg. Nå er jeg i et nytt forhold, lykkeligere enn på mange år, og tenker ikke på eksen min engang

[Longgone]

Med meg og min første eks tok det sikkert et år før jeg var helt over han, da skal det sies at vi ble enige om at det beste var å gjøre det slutt men jeg angret og det gjorde ikke han. Med min siste eks var jeg over han lenge før det ble slutt, da var det jeg som dumpet han. Tror det kommer mye annpå situasjonen og hvem som gjør det slutt med hvem!

[AnonymBruker]

Vi gjorde det slutt i februar, har vært mye frem og tilbake mellom oss, frem til for noen uker siden. Han valgte å bryte helt på grunn av at jeg endelig var ærlig om hva jeg følte. Fant ut at vi ikke kan være i livet til hverandre lenger. Er helt forferdelig, hører ikke noe fra han, og hver gang jeg opplever noe vil jeg fortelle han om det... Sånn som det var før, men kan jo ikke ta kontakt! Er virkelig vondt at han er helt borte nå, og han føles allerede nesten som en fremmed. Jeg sliter med en blanding av å være sint på han (var jo hans avgjørelse) og å være lei meg, til å i det neste øyeblikket se lyst på livet og fremtiden. Tror man bare må la tiden gå, så blir minner vagere, til slutt har man glemt det meste, smilet hans, stemmen, latteren, de gode opplevelsene og minnene... Hvor lang tid det tar er inidividuelt, men min erfaring tilsier at avstand og ingen kontakt over lang tid (kanskje for alltid) er oppskriften for å få det til å gå fortere! Man må passe på at man ikke gir næring til følelsene.

Anonymous poster hash: fdc6f...9ec

[Gjest Guilty]

Det er jo forskjellig fra person til person hvor lenge det tar så er ikke noen fasit på det dessverre. For min del har jeg bare vært litt lei meg i et par timer, noe som kanskje er unormalt kort. Dette er snakk om forhold på nesten 4 år og 2 år.. Men beste tips er vel å fokusere på andre ting og hva som er positivt ellers Håper det snart går bedre med deg!

[AnonymBruker]

Vi gjorde det slutt i februar, har vært mye frem og tilbake mellom oss, frem til for noen uker siden. Han valgte å bryte helt på grunn av at jeg endelig var ærlig om hva jeg følte. Fant ut at vi ikke kan være i livet til hverandre lenger. Er helt forferdelig, hører ikke noe fra han, og hver gang jeg opplever noe vil jeg fortelle han om det... Sånn som det var før, men kan jo ikke ta kontakt! Er virkelig vondt at han er helt borte nå, og han føles allerede nesten som en fremmed. Jeg sliter med en blanding av å være sint på han (var jo hans avgjørelse) og å være lei meg, til å i det neste øyeblikket se lyst på livet og fremtiden. Tror man bare må la tiden gå, så blir minner vagere, til slutt har man glemt det meste, smilet hans, stemmen, latteren, de gode opplevelsene og minnene... Hvor lang tid det tar er inidividuelt, men min erfaring tilsier at avstand og ingen kontakt over lang tid (kanskje for alltid) er oppskriften for å få det til å gå fortere! Man må passe på at man ikke gir næring til følelsene.

Anonymous poster hash: fdc6f...9ec

Han brøt, fordi du var ærlig og sa dere ikke kunne være i livene til hverandre lenger?

Da var det du sa da? Jeg synes det høres litt ut som det var du som brøt det.

Og ja.. Du må bli vant til tanken nå, ved at du ikke har han lengre. Alt du vil fortelle ham, gjerne høre fra ham og all positiv kommunikasjon. Også en god del av det, som latter, smil og sjarm. Påvirkninger generelt. Det er ikke dere to nå lengre. Du må gå videre uten ham. Hele hverdagen og alt ellers.

Det er trist. Det er til å gråte av. En kjærlighetssorg. Og noen kvelder er værre enn andre. Når ensomheten kryper inn på seg og det er liksom ingen andre der, som kunne fylt tomrommet. Hvertfall ikke ham.. Men det kan være hvem som helst andre. Og det er jo relativt positivt i seg selv da!

Og tro meg, jeg snakker av erfaring.

Hvor lang tid det tar ér individuelt. Det er en prosess med flere forskjellige trinn en må bare bearbeide seg gjennom. Det er et lys i enden av tunnelen da. Det er alltid det. Men veien kan virke lang før en er ute. Null kontakt og avstand er nok den beste medisinen, men også husk å fyll livet med mye gode og positive erfaringer, og gjør alt du ikke fikk gjort, eller fikk tid til, når du var i et forhold.

Anonymous poster hash: b79b4...1de

[AnonymBruker]

Han brøt, fordi du var ærlig og sa dere ikke kunne være i livene til hverandre lenger?

Da var det du sa da? Jeg synes det høres litt ut som det var du som brøt det.

Neida, jeg var ærlig om hva jeg følte for han. Vi hadde jo holdt på siden bruddet og han trodde det funka fint og jeg var helt over han. Så når jeg fortalte at jeg fortsatt elsker han så brøt han all kontakt

Anonymous poster hash: fdc6f...9ec

[Alvina]

Brukte lang tid etter et forhold som varte i 11 år. De første månedene var jeg nær det jeg vil kalle apatisk, men hadde barn og måtte holde hodet over vannet for deres del, lage middag, husarbeid og ta ansvar. Når de var hos faren sin, hendte det jeg laget f.eks biff, bakt potet, m.m bare til meg selv. (Jeg ville bevise for meg selv at jeg fortjente det beste)

Venninner var også flinke til å dra meg ut, invitere på hyttetur etc. Det ble slutt i april og jeg gjorde det slutt, likevel var det tøft og det siste han tok med seg når han flyttet var gitaren... Jeg felte noen tårer når han og en kamerat hadde kjørt bort flyttelasset hans. Jeg gjorde det slutt pga hensynet til barna, han holdt ikke avtaler, var periodedranker og når han begynte å bli voldelig satte jeg kroken på døra.

De første to - tre månedene hadde vi ikke kontakt. Jeg unngikk utesteder der jeg kunne møte han. Men gradvis tok vi opp kontakten igjen på høsten, da var jeg også begynt på et kurs. Vi møttes, han overnattet og etter et år snakket vi om å bli sammen igjen, men da møtte jeg en ny mann jeg falt for fra første "minutt" - og gikk inn i et forhold med han. Det er en annen historie, men vi flyttet sammen etter bare få uker. Tror jeg fikk panikk for å få eksen inn i livet igjen, og den nye var en pådriver til at alt skjedde så raskt (ikke å anbefale).

Likevel savnet jeg eksen og sammenlignet de. Nå etter mange år er jeg helt over eksen, ser på han mer som en bror, en del av familien på en måte.

For ett og et halvt år siden ble det slutt med en som er alkoholiker. Det var tøft, jeg gikk mange turer i marka for å tenke og bare være til...

Men rett etter det traff jeg en gammel venn (kun venn) og jeg falt raskt for han. Men forholdet ble et til - og fra forhold, ingen stabilitet. For noen uker siden ble det endelig slutt. Måten det skjedde på ga meg et lite sjokk, det handler om utroskap innad i vennekretsen hans, løgn, og et forsøk på å gjøre meg sjalu med en dame som er gift med hans kamerat. Jeg følte meg grundig tråkket på, "trøsten" var at kameraten som har barn med sin kone hadde større grunn til å føle seg sviktet.

Det hender jeg tenker på han jeg surret med i litt over ett år, først var jeg skuffet, sinna og følte meg som et null, men så ble jeg i stand til å skille min egenverd fra det som hendte. Jeg har gått videre, har vært aktiv, sosial og føler en dyp lettelse for at jeg igjen er singel og bare har meg selv å tenke på i det daglige, det er sommer og for meg føles det nesten som en ny vår. Men i par uker var jeg på grensen til å være dypt deprimert. Likevel holdt jeg daglig kontakt med spesielt en venninne og en god kamerat både på telefon og besøk.

Jeg brøt noen grenser og hadde et mål - å gjøre noe aktivt hver dag, komme meg ut, gå på utstillinger, rusle i byen eller i marka, gå ut å spise, ALT for å slippe å sitte hjemme å gruble. Og det lysnet, nå tenker jeg ikke så mye på han, det hender jeg savner han litt merker jeg nå - etter som ukene har gått...og bruddet er et faktum. Men jeg tar ikke kontakt og nå er mine følelser i retning at jeg ønsker det går bra med han kontra det sinnet jeg følte over alle løgnene.

Og jeg føler meg så uendelig takknemlig for at jeg igjen er fri og over et destruktivt forhold.

Måten man reagerer på varierer, ikke bare fra person til person, men også fra forhold til forhold. Man må la seg selv få sørge, være sinna, og tenke stygt om eksen, men samtidig er det også viktig å ta frem de gode minnene - det var en grunn til at man ble i forholdet, men også en grunn til at det ble slutt. Og det skal to til for å danse tango.

[Yesterday]

En eks trengte jeg ikke å komme over, felte ikke en tåre etter jeg dumpet han, var bare lykkelig, det var en befrielse å være kvitt han. Eller ca en uke etterpå gråt jeg plutselig, men det var fordi jeg følte meg som en idiot som hadde holdt ut med hans løgner og manipulering, det var ikke pga savn. Har ikke savnet han ett sekund. Så det kommer jo an på hvordan forholdet var.

Ellers har det variert litt hvor lang tid jeg har brukt, men aldri flere år. Man må bare akseptere det uansett hvor vondt det er, man kan ikke endre på det om det er fullstendig over. Man må bare leve videre og la livet gå videre, er ikke sunt å stanse tiden og bare sørge. Men samtidig bør man sørge litt da, men ikke for lenge.

[AnonymBruker]

En eks trengte jeg ikke å komme over, felte ikke en tåre etter jeg dumpet han, var bare lykkelig, det var en befrielse å være kvitt han. Eller ca en uke etterpå gråt jeg plutselig, men det var fordi jeg følte meg som en idiot som hadde holdt ut med hans løgner og manipulering, det var ikke pga savn. Har ikke savnet han ett sekund. Så det kommer jo an på hvordan forholdet var.

Ellers har det variert litt hvor lang tid jeg har brukt, men aldri flere år. Man må bare akseptere det uansett hvor vondt det er, man kan ikke endre på det om det er fullstendig over. Man må bare leve videre og la livet gå videre, er ikke sunt å stanse tiden og bare sørge. Men samtidig bør man sørge litt da, men ikke for lenge.

Hva hvis det ikke hjelper da? Psykologen min mener jeg dyrker sorgen, men jeg føler meg fullstendig ødelagt etter bruddet og savner exen. Orker ikke gjøre ting heller, sitter bare hjemme og ser på film. Ingenting er morsomt lenger. Gleder meg aller mest til å legge meg så jeg kan sove og slippe tenke på exen.

Anonymous poster hash: ffbba...a6a

[Yesterday]

Hva hvis det ikke hjelper da? Psykologen min mener jeg dyrker sorgen, men jeg føler meg fullstendig ødelagt etter bruddet og savner exen. Orker ikke gjøre ting heller, sitter bare hjemme og ser på film. Ingenting er morsomt lenger. Gleder meg aller mest til å legge meg så jeg kan sove og slippe tenke på exen.

Anonymous poster hash: ffbba...a6a

Har dyrket sorg jeg og, jeg skjønte etter hver at det ødela meg så jeg sluttet bare med det. Men sleit kanskje ikke så mye som deg. Hva gjør psykologen din da? Får du ikke tips? Jeg har vært deprimert av andre grunner og det kan på en måte sammenlignes med kjærlighetssorg syns jeg, når man er deprimert kan man lett dyrke depresjonen så man "aldri" kommer seg ut av det. Da har det fungert for meg å tvinge meg selv til å være sosial (selv om jeg ikke vil), komme meg mer ut (turer i skogen, kjøpesenter selv om jeg kanskje ikke kjøper noe ol.), være aktiv på andre måter, gjøre ting jeg liker selv om jeg egentlig ikke orker. Trur det handler mye om å tvinge seg selv til å leve et normalt liv igjen, og tenke på andre ting. Man kan jo også prøve å finne seg en ny kjæreste (uten å være desperat), eller velge å være singel lenge, jeg har prøvd begge deler og det har fungert best å være singel over tid, å få en ny kjæreste med en gang har blitt litt desperat-aktig av meg (nesten så jeg har tatt den første jeg ser). Jeg har hatt sosial og generell angst og, og det å tvinge meg til div. har hjulpet og, men det hjelper kanskje ikke alle med angst.

Men å akseptere må man for å komme seg videre i livet, man kommer seg ikke videre om man dyrker sorgen og eksen. Å akseptere betyr ikke at man er glad for bruddet, men at man må godta at man kan ikke tvinge eksen til et forhold igjen og at livet går videre. Man må gjøre det beste ut av det hvis man vil bli lykkelig igjen.

Endret 22. juni 2013 av Yesterday