Blir oppgitt over samboer..

[AnonymBruker]

Vi er et par på 23 og 25 vi har vært kjærester i snart 6 år og flyttet sammen forrige uke. Det er jeg som eier leiligheten, da han ikke har fast jobb og er veldig slakk med tanke på å få det. Siden vi flyttet inn er han mye borte. Ute på fisketur med kompiser fra kl 4 til halv 1 på natta. (ja han var med kompiser hørte de i bakgrunnen) da jeg ringer han på en hyggelig måte å spør om han ikke snart har tenkt seg hjem ber han meg slutte å mase. Når jeg er på jobb sitter han i leiligheten når jeg kommer fra jobb er han ikke der. Jeg gir han litt tid å ringer å lurer på når han kommer med tanke på middag. Han sier han er hjemme hos foreldrene å at han kommer når han kommer. Da blir jeg litt oppgitt og sier at det er greit å vite et kl slett, da sier han igjen at jeg maser så jæævlig!! Sånn har set vært hele uka. Jeg prøver å snakke med han å fortelle hvordan jeg føler det og lurer på hva det er som gjør at han åpenbart ikke ønsker å være så mye med meg å heller vil sitte hjemme på gutterommet å se på tv eller være med venner. Da sier han "jeg koser meg nå ikke få meg i dårlig humør!" så jeg lar set ligge. Jeg blir deprimert og trist og lurer på hva det er som feiler meg? Er jeg så grusom å være med? Jeg spør han hva jeg gjør galt, men får intet svar. Jeg må spørre han noen ganger å han sier ikke noe før til slutt "fy faen ass det her orker jeg ikke!" jeg gråter da selvfølgelig å i all min frustrasjon krever jeg å få vite hva som er galt! Har du mistet følelsene for meg, vil du ikke bo sammen? Hva er greia?? Han sier at jo det vil han å han elsker meg mere enn livet, han sier jeg er livet hans. Men da forstår jeg ikke hvorfor han så sjeldent ønsker å være her med meg? Jeg jobber fra 8 til 4 stortsett å da syntes jeg det er hyggelig å ha ettermiddagen og kvelden sammen. Ikke hverdag selvfølgelig, men litt oftere enn nå. Er det urimelig av meg å ønske? Er jeg urimelig??? Føler han drar livsfnisten ut av meg. Jeg tør nesten ikke si hva jeg føler lenger i frykt for at han blir sint å reiser. Til tross for alt dette er han min bestevenn når ting går fint og jeg elsker han virkelig. Kunne så gjerne ønske jeg fikk han til Å forstå hvor mye jeg føler meg utilstrekkelig og trist. Men han går i forsvarsposisjon med en gang. Noen ganger tror jeg han liker litt tanken på at jeg blir skuffet å såret. Jeg vet snart ikke om jeg orker? Er det sånn et forhold skal være? Trodde man ønsket å tilbringe tid med kjæresten sin hvertfall når man bor sammen. Hvem mann er det som har flyttet sammen med kjæresten som drar hjem på gutterommet å ser tv når han kan se AKKURAT det han vil her??

Anonymous poster hash: 7d711...ea0

[AnonymBruker]

Si at han får skaffe seg en jobb eller ta husarbeidet og sørge for middag når du kommer hjem. Ellers så kan han dra seg ut. Hvis det er din leilighet så regner jeg med at han bor gratis?

Anonymous poster hash: 17d3c...df2

[Pria]

Herregud som du har deg utnytte. Få den slasken ut av leiligheten og livet ditt. Han eier jo ikke respekt for deg, han er en snylter og en umoden guttunge.

[AnonymBruker]

Snakket dere ikke noe om forventninger, arbeidsoppgaver, økonomi eller andre ting før dere flyttet sammen? Det høres mer ut som du har fått inn en guttunge som bor på hybel hos deg enn en samboer.

Anonymous poster hash: 85046...7ba

[AnonymBruker]

Jo, vi snakket om det. Det virket håpefullt og jeg gledet meg til å endelig bli samboer. Vi deler utgifter på mat, strøm og husleie da det er i et borettslag. Kun jeg som eier og betaler ned på lånet. Så sånn sett bidrar han. Men oppførselen og livet som samboer ble ikke til nå helt som jeg hadde ventet. Jeg føler meg uviktig og lite interessant for han å det gjør så iherdig vondt! Idag sa jeg til han at jeg drar ut ikveld, med noen veninner så han kan få kjenne litt på hvordan det er å bryte avtaler (vi hadde en avtale ikveld) og han sa bare "ok". Heg blir gal!! I morges da jeg sto å dusjet å hunden min måtte ut å tisse spurte jeg om han bare kunne ta han med rett på utsiden så han fikk gjort det. Det sa han nei til å ba meg heller forte meg så han slapp å vente sånn?!!!!? Hvordan få han til å forstå at hvis han er så glad i meg å jeg er livet han må han forandre seg. Jeg er ikke intressert i å kaste bort livet mitt på en som viser meg null interesse å der kunne vært det samme om jeg var der eller ei. Hvordan få han til å forstå at jeg blir ikke for alltid om han fortsetter i dette mønsteret, uten å måtte direkte SI det. For da er jeg redd han sier bare "javell.." hvordan få han til å se det vi faktisk har sammen?

Anonymous poster hash: 7d711...ea0

[Havbris]

Dere må ha gjort et veldig dårlig grunnarbeid for avtalen om å flytte sammen. Dere har vært sammen i 6 år, og noe av dette må du jo ha sett tidligere - ikke etter 1 uke. Jeg får en følelse av at du har visst om hans "egentlige jeg" - men har håpet at han skulle forandre seg da dere flyttet sammen.

Du kan ikke forandre denne mannen, men du skal vurdere nøye om dette er en mann du ønsker videre i livet ditt. Du kommer ingen vei med masing og sutring. Hvis dere ikke klarer å kommunisere om dette så er kanskje løpet kjørt?

[AnonymBruker]

Han har ikke vært i nærheten en gang!! Det er det som virkelig får meg til å lure på hva pokker jeg har gjort galt?

Anonymous poster hash: 7d711...ea0