Er det håp for oss?

[AnonymBruker]

Jeg kjente jeg fikk litt "angst" da jeg leste tråden om 5 åringen som krever mye og kommanderer mye.

Jeg har ei på 20 mnd "krever" en del mtp at vi voksne er med og leker og hun komanderer på et hvis i leken, at vi skal finne de og de lekene og sitte der og der da vi pusler og tegner. Hun forventer også ofte at vi kommer med en gang.

Jeg prøver å ta tak i situasjonene når de kommer. Hvis jeg er opptatt og hun drar i buksebena mine så sier jeg at mamma er opptatt, men at jeg skal hjelpe henne når jeg er ferdig. Jeg kommer alltid å hjelper når jeg er ferdig, men enn så lenge henger hun i buksbena og maser til jeg er ferdig. Tar jeg dette fatt riktig? Føler kanskje hun tror hun får viljen sin siden jeg tar henne opp etter jeg er ferdig med det jeg skal, men føler det er riktig når jeg faktisk har sagt jeg skal ta henne opp.

Når det gjelder kommandering så få hun selvsagt til en viss grad bestemme leken selv, men hun får ikke kommandere hvor jeg skal sitte f.eks.

Dersom hun slår så sier jeg strengt at det ikke er lov, og viser henne at hun skal kose i stedet.

Dersom hun kaster leker eller kræsjer med leker i veggen med vilje så sier jeg først nei. Fortsetter hun så sier jeg at dersom hun gjør det en gang til så fjerner jeg leken. Skjer det igjen så blir leken satt vekk en stund, så får hun en sjanse litt senere.

Er det håp for at hun smått om sen blir mer selvstendig i lek? Hun har ei kusine som er et år eldre, som var mye mer selvstendig for et år siden. Men hun har til gjengjeld to større søsken. Min jente er enebarn.

Jeg har et håp om å få ei likanes datter, ikke ei krevende.

Anonymous poster hash: 78b62...0b7

[Ciara]

Slapp av

Hun er bare 20 måneder, og høres ut som hun er en helt vanlig unge, synes jeg. Men bra du er obs og tar tak i situasjonene!

[AnonymBruker]

Jeg håper du har rett

Jeg føler jeg gjør en del riktig i forhold til hvordan jeg håndterer situasjoner. Også vil jeg egentlig kalle både meg selv og barnefaren for oppgående, normalt høflige folk. Så kan jo håpe at eplet ikke faller så langt fra stammen.

Anonymous poster hash: 78b62...0b7

[Teriyaki]

Høres ut som du gjør det riktig.

Gutten min på straks 19 måneder har noe av samme oppførselen. Han er veldig flink til aktivisere seg selv da, nesten for flink, så jeg tar meg i å tidvis bruke for lite tid med han på gulvet på ettermiddagen, men med husarbeid opp over nakken og en samboer som ikke hjelper så mye til, så blir det til at jeg må gjøre alt, så sånn er det..

Men som jeg skulle til å si: Så lenge du lærer henne at du får vondt når hun slår/biter samt viser henne at det får konsekvenser (leken er over, dere blir inne etc.), tar fra henne leken hvis hun ikke slutter å hive den i veggen osv. så vil hun gradvis lære seg dette. Kom med korte og enkle forklaringer, og følg opp konsekvensene du har gitt advarsel om, så skal du se at hun vil bli et oppdragent barn etter hvert. Men ikke glem at de ofte blir ganske tverr rundt denne tiden, og det kan gjerne vare til treårsalderen uten at det er noe "galt" med oppdragelsen. Noen barn er mer tverr enn andre, men det blir folk av de fleste etter hvert uansett.

Jeg er forresten tilhenger av å gi en logisk konsekvens, og kommer derfor aldri til å f.eks bruke time out. Så hvis han slår en leke i tv-en og ikke hører etter, så tar jeg leken bort, sånn som du gjør. Eller hvis han slår seg vrang når vi skal kle på (han dæljer hodet bakover og treffer bakhodet i munnen min, det er kjempevondt!), så blir vi inne. Tror det er mye effektivt enn å sette ungen på en krakk i minutter tilsvarende alder for alt galt de gjør.

Endret 15. juni 2013 av Teriyaki