Tror kjæresten min har bipolar lidelse. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Hei.

Gutt i 20-årene her med kjæreste i begynnelsen av 20-årene.
Det har seg sånn at jeg i den siste tiden har begynt å bli alvorlig bekymret for kjæresten min. Det gjelder hennes psykiske tilstand og mine mistanker begynner å bli så styrket at jeg snart må gjøre noe.

Mine mistanker går til Bipolar Lidelse.

Grunnen til mine mistanker er at hun oppfyller flere kriterier til lidelsen godt og i tillegg har hun nære slektninger med samme lidelse. Hvor vidt dette er arvelig eller ikke er det usikker forskning rundt, men det er helt klart sammenheng mellom oppvekst og miljø - og når søsken har samme type lidelse, så kan man jo begynne å ane et mønster?

I den siste tiden har det vært veldig ille. Hun er trasig å ha med å gjøre, griner svært ofte, danner seg bilder som ikke stemmer overens med virkeligheter og jeg begynner å bli ekstremt sliten av å ha det sånn. Helg etter helg blir ødelagt av disse svingningene i humøret.

Utdrag fra wikipedia:
Tegn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være en periode med tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og appetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk.

Videre står det...
Man opplever vanligvis økt energi og redusert behov for søvn. Pasienten kan snakke raskere en normalt og uttrykke tanker i en ordflom. Oppmerksomheten er nedsatt og en person i manisk tilstand blir lett distrahert. Dømmekraften kan bli nedsatt og pasienten kan gjøre urimelig kostbare innkjøp, eller utvise atferd som er uvanlig for vedkommende.

Dette er alle kritierier hun oppfyller svært godt.
Orker ikke å gå inn på enkelthendelser, men mønsteret er der. Man kan kanskje tenke litt at "alle er triste inn i mellom uten at man trenger å ha en lidelse" og jeg hadde heller kanskje ikke vært litt obs på dette med lidelse hadde det ikke vært for hennes relasjoner som har lidelsen.

Hun har i det siste året omtrent betalt seg fra gård og grunne hva klesinnkjøp angår. Det er greit at enkelte har et høyt forbruk på klær, men når det begynner å ta hele matbudsjettet og man ikke klarer å se kosekvensene av det selv, da begynner det å bli alvorlig. Nå nylig hadde hun litt penger på kortet vi skulle bruke til mat - hva gjør hun? Går å kjøper seg en genser.

Slik går det opp og ned i stemningsleie hele tiden. Jeg har hintet det litt frampå at hun kanskje burde ta seg en prat med noen som kan forstå henne. Jeg forsøker hele tiden å støtte henne så godt jeg kan, men jeg er ikke annet enn et menneske oppi det hele og jeg er heller ikke utdannet psykolog. Har ikke energi nok til å trøste dag etter dag og hele tiden gi aksept for oppførsel som ikke hører hjemme for en ung voksen kvinne.

Spørsmålet nå er; hva gjør jeg? Hvem kontakter jeg? Hvordan går jeg fram?
Kan man henvende seg direkte til helsevesenet? Kosekvensen der er nok at hun kan bli rasende på meg og det er nok å gå litt bak hennes rygg føler jeg.
Familien hennes kan også kontaktes, men jeg vet ikke hvor alvorlig de vil ta det. I tillegg kan den personen som allerede har diagnotisert lidelsen bli fornærmet. Tror ikke hun vet at jeg vet at hun har lidelsen.

Takk for all hjelp jeg kan få.
Skal ikke være lett!

Anonymous poster hash: cff3d...a6e

[Gjest Gjest]

Jeg ville bestilt en time hos fastlegen, og lagt frem saken for legen. Det beste hadde vært om hun også kunne bli med, og dere kunne diskutert sammen hvordan dere skal gå frem.

Hun må ha profesjonell hjelp til å mestre dette.

Hvis hun motsetter seg forslaget ditt, og du ikke ser annen utvei, ville jeg stilt et ultimatum. Hun blir med deg, og dere jobber med dette sammen med fagfolk, eller du drar fra henne. Hvis dette skal pågå videre uten at det blir gjort noe med, vil du slite deg helt ut.

[Gjest Elseby13]

Jeg syns ikke at du skal bestille en time uten hennes vilje og viten. Hun er voksen og må selv ta ansvar for egen helse. Begynn med en alvorsprat.

Jeg ser av skrivestilen din at du er en uvanlig oppegående og ansvarlig ung mann. Hun virker som det stikk motsatte, og det er jo usikkert hvor mye av hennes oppførsel er sykdom og hvorfor mye er vare hennes egen personlighet.

Jeg tror du står ved et veiskille. Jeg forstår dine følelser, men her må du tenke nøkternt. Er dette et forhold du vil satse på? Orker du å fortsette å være en ansvarlig farsfigur for en vinglete småjente? Jeg ser i allefall ikke en fremtid for dere.

[Gjest Gjest]

Orker du å fortsette å være en ansvarlig farsfigur for en vinglete småjente? Jeg ser i allefall ikke en fremtid for dere.

Man behøver da ikke automatisk være forelder til en som er bipolar, det er rett og slett tull.

Hun må til lege og hun må videre i systemet for å se om hun får en diagnose. Det finnes flere forskjellige medisiner som kan forsøkes og det finnes kurs og samtaleterapi. I tillegg må hun være nøye med søvn, mat og ta godt vare på helsen sin. Hun må lære seg tegnene på når hun går for høyt opp eller ned og ta tak i dette, dette er en læreprosess.

Å leve med en bipolar er ikke enkelt til tider og de alle er like forskjellige som alle andre. Noen får det veldig bra med medisiner, andre vil slite resten av livet. Men vær så snill å ta kontakt med noen for å hjelpe henne, hun har det absolutt ikke godt om hun er bipolar og er ubehandlet.

Min kjæreste er bipolar og fikk diagnosen først som 40-åring men har nok vært bipolar hele livet. Hun tar ansvar for sykdommen selv og er ufattelig flink og nøye med seg selv. Fører stemningsdagbok og tar de grepene som er nødvendig i hverdagen for å ha et så godt liv som mulig. Jeg er stum av beundring over hvordan hun håndterer en så alvorlig diagnose.

I tillegg er hun det vakreste mennesket jeg kjenner, både inni og utenpå.

Kjæresten din trenger hjelp og du kan godt ta kontakt med legen. Jeg har selv ringt Bup da min kjæreste ble alvorlig syk for noen år siden til tross for god håndtering av hverdagen, det løste seg det også. Spørsmålet er om du er villig til å være med på turen.

[Gjest Elseby13]

Les hva jeg skrev før du svarer. Jeg skrev at det er usikkert om oppførselen hennes skyldes hennes personlighet eller sykdom. Er hun surrete og uansvarlig, er det vanskelig å få forholdet til å vare, når ts selv er så ulik.

Jeg forstår at du har en lignende erfaring som ts, men alle historier er ikke like. Hva om kjæresten til ts ikke vil innrømme at hun er syk og ikke vil til lege?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at du har en lignende erfaring som ts, men alle historier er ikke like. Hva om kjæresten til ts ikke vil innrømme at hun er syk og ikke vil til lege?

Det er jo akkurat det jeg sier, folk som er bipolare er akkurat like forskjellige som andre.

Om hun ikke vil innrømme at hun er syk så må han vurdere alt sammen, men det vet man ikke før man har prøvd. Er man glad i en person så forsøker man, vil ikke personen ha hjelp så må man vurdere hvor mye man kan gi før det går utover ens egen helse. Der er grensen forskjellig for oss alle, men å forutsette at personen ikke vil og på forhånd si at man ikke ser noen fremtid er ikke omsorg og det å være glad i noen.

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke at du skal bestille en time uten hennes vilje og viten. Hun er voksen og må selv ta ansvar for egen helse. Begynn med en alvorsprat.

Jeg ser av skrivestilen din at du er en uvanlig oppegående og ansvarlig ung mann. Hun virker som det stikk motsatte, og det er jo usikkert hvor mye av hennes oppførsel er sykdom og hvorfor mye er vare hennes egen personlighet.

Jeg tror du står ved et veiskille. Jeg forstår dine følelser, men her må du tenke nøkternt. Er dette et forhold du vil satse på? Orker du å fortsette å være en ansvarlig farsfigur for en vinglete småjente? Jeg ser i allefall ikke en fremtid for dere.

Man er da ikke en vinglete småjente om man har en bipolar lidelse. Ikke trenger man en farsfigur heller. Jeg selv bipolar og jeg greier meg fint uten at sambo skal være noen farsfigur for meg.

[AnonymBruker]

Forklar henne hvor tøft det er for deg å støtte henne gjennom humørsvingningene når hun ikke selv innser at det er noe galt. Print ut en nettside med symptomer på bipolar lidelse og be henne dra til en lege. Jeg har selv en bipolar lidelse, og er overbevist om at de som faktisk har sykdommen vet at noe er galt, selv om de ikke klarer å sette fingeren på det.

Bipolar lidelse er ikke det verste man kan ha. Jeg lever et normalt liv, og fungerer godt på medisiner. Selvsagt går det litt opp og ned, og samboeren må gjennom litt ekstra med meg enn han ville gjort med andre jenter. Men han sier det er lettere å takle når jeg er klar over problemene selv og jobber mye med det.

Anonymous poster hash: f9874...17f