Barn som krever

[AnonymBruker]

Hei.

Min niese fyller fem år i høst, og jeg er fryktelig glad i den lille jenta, men hun krever noen ganger enormt mye å være med! Jeg er 20, og sliter til tider med å holde motivasjonen oppe med en ettermiddag med henne fordi hun er så krevende.

Krevende da som i at hun gjerne "krever" ting. Jeg har ikke barn selv, og vet ikke når det er vanlig å vise respekt for andre mennesker, men jeg opplever at min niese absolutt hele tiden krever at noen leker med henne eller viser henne oppmerksomhet.

Hun nekter å leke alene, og roper alltid på noen eller gjør seg til for å få oppmerksomhet, gjerne på en negativ måte.

For eksempel tester hun enda mange grenser, og selv om jeg vet at mange barn ikke er oppdratt til å si "unnskyld" når de dæljer deg i huet, så synes jeg liksom ikke at det er ok når de gjør det med fullt overlegg. Hva skal man egentlig si når de gjør slikt? Jeg har mest lyst til å bare gå fra hele lekingen, for det er ikke noe morsomt lenger når ungen for gøy smeller en leke i ansiktet ditt. Men pleier å ta tak i armen hun slår med og si at "nei, dette er ikke greit."

Er det normal oppførsel? Gjør alle barn slikt? Hva burde man si til henne når hun slår? Jeg er veldig glad i barn generelt, så føler et stort nederlag når jeg så ofte sliter med å synes at det er gøy å leke med min niese. :frown: Det er så slitsomt når man ikke engang kan ta en pause fra flere timers leking fordi hun ikke takler å være alene, og finner derfor på kjipe ting for å få oppmerksomhet...

Anonymous poster hash: a69a5...70c

[kaprifolen]

Alle barn gjør ikke slik, nei.

Er det noen grunn til å tro at jenta kanskje føler seg oversett og neglisjert i hverdagen? Det trenger ikke være alvorlige saker som omsorgssvikt, det kan rett og slett være at mor har hendene konstant fulle med lillebror, mens far har vansker med å gi full oppmerksomhet uten å taste på telefonen eller pc. Og at jenta dermed kommer i et mønster hvor hun konstant må kreve oppmerksomheten.

Kan det tenke at hun har det slik hjemme eller i barnehagen, for eksempel?

[AnonymBruker]

Jeg ville droppet å sitte barnevakt til foreldre gadd å oppdra ungen.

Anonymous poster hash: df12d...d3f

[Gjest Eurodice]

Alle barn gjør ikke slik, nei.

Er det noen grunn til å tro at jenta kanskje føler seg oversett og neglisjert i hverdagen? Det trenger ikke være alvorlige saker som omsorgssvikt, det kan rett og slett være at mor har hendene konstant fulle med lillebror, mens far har vansker med å gi full oppmerksomhet uten å taste på telefonen eller pc. Og at jenta dermed kommer i et mønster hvor hun konstant må kreve oppmerksomheten.

Kan det tenke at hun har det slik hjemme eller i barnehagen, for eksempel?

Er det jeg som har oversett noe? Jeg kan ikke se at TS har skrevet noe som helst om hjemmeforholdene til denne jenta eller om barnehagen.

[AnonymBruker]

Nei det er helt klart ikke vanlig, og de aller fleste barn i den alderen vet at slikt ikke er okay å gjøre. Du gjør helt rett i å si nei når hun gjør slike ting, reis deg gjerne opp fra gulvet og si at slikt gjør man ikke. Mange er redde for å snakke ordentlig til små barn, men ern femåring er i stand til å skille rett og galt.

Anonymous poster hash: e24cf...d4b

[Teriyaki]

Du kan i alle fall forklare henne at når hun slår så vil ikke du leke sammen med henne. Dette gjør jeg til sønnen min på 1,5 år. For noen måneder siden var han i en slå-periode. Nå er han kommet i en bite-periode. Håndterer det på samme måte. Sier "nei, ikke bit mamma, mamma får vondt!". Hører han ikke, så reiser jeg meg, mens jeg sier at "når du biter, så vil ikke mamma leke mer med deg". Fjerner altså meg selv fra situasjonen. Sitter han på fanget mitt, så setter jeg han ned. Prøver han seg på dette når vi kler på for å gå ut, så setter jeg han på gulvet og sier "når du biter mamma, så blir vi inne". Da blir han alltid lei seg, så jeg forklarer han en gang til med så enkle ord som mulig, at det ikke er lov å bite, for så å spørre om han skal høre etter/være snill/sitte i ro. Da svarer han alltid ja.

Men så er det da viktig å følge opp konsekvensen dersom han ikke oppfører seg. Det kan i så fall være at jeg sier at da blir vi inne, også sysler jeg med noe annet i fem minutter mens han får kjenne på skuffelsen konsekvensen ga. Deretter begynner jeg hele situasjonen på nytt, og spør om vi skal gå ut. Da sitter han faktisk stille mens vi kler på.

Men man må ha tålmodighet. Det mest effektive er å beholde fatningen. Man kan snakke strengt til barnet, men idet man blir så irritert at man bare roper nei, så mister det litt effekten, kan du si. Da får de jo det de vil, nemlig en reaksjon fra det de gjør.

Når det er sagt: Det er ikke din jobb å oppdra din niese, det er det foreldrene som skal gjøre. Når en niese oppfører seg mye mer trengende og med mer utagerende/testende oppførsel enn hva min sønn på 19 måneder gjør, så er det en grunn til det annet enn den naturlig "trassen" som barn går gjennom. Enten manglende oppdragelse, feil type oppdragelse, for lite oppmerksomhet fra foreldrenes side. Alternativt er hun en engel mot sine foreldre, men er såpass trygg på deg at hun prøver å teste grensene hos deg også. Ett eller annet er det i alle fall, for en fem år gammel jente vet at man ikke skal slå, og bør absolutt være i stand til aktivisere seg selv.

Snakk med foreldrene om dette!

Endret 14. juni 2013 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Dette har 3 åringen min akkurat sluttet med.

Anonymous poster hash: 9f472...290

[kaprifolen]

Er det jeg som har oversett noe? Jeg kan ikke se at TS har skrevet noe som helst om hjemmeforholdene til denne jenta eller om barnehagen.

Ts spør om alle barn gjør slikt, og hva man eventuellt skal gjøre. Jeg spør, ikke konstaterer, om det kan være forhold i hjemmet eller bhg som kan være trigger til oppførselen, eller om det rett og slett er "god gammeldags dårlig oppførsel/oppdragelse". Det kan jo være mange årsaker til at jenta er slik, og de kan kreve forskjellige tiltak.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at din beskrivelse av henne vitner om et veldig umodent barn. Femåringer slår ikke med vilje, de har mer impulskontroll enn som så. Og jeg er helt enig med den som sa at du må gå vekk, du må sette grenser for deg selv.

Anonymous poster hash: 275c4...b0d

[AnonymBruker]

takk for mange bra svar! Jeg føler liksom ikke helt at problemet ligger i at min niese ikke får nok oppmerksomhet, fordi min søster er alenemor, og min niese et enebarn. Jeg har litt på følelsen av at min søster heller gir for mye oppmerksomhet enn for lite, men dette er jeg ikke helt sikker på.

Jeg ønsker jo at min niese vokser opp til å bli et godt menneske, og jeg vet at mye skjer gjennom årene, men jeg blir også bekymret også over min egen evne til å være med barn når jeg blir så sliten og lei av å skulle varte opp denne fire-åringen. I hennes øyne roterer solen rundt henne, og alle mennesker er hennes lekekamerater som hun kan kreve når hun vil... Det nytter heller ikke å ignorere henne, hvis hun er på besøk når jeg er hjemme for sommeren, ettersom jeg enten blir bedt om å leke med henne, eller hun prøver så hardt på oppmerksomhet at det ikke nytter å få gjort det jeg holder på med.

Jeg er på samme tid redd for at hvis hun ignoreres av flere familiemedlemmer, så vil dette bare forverre problemet snarere enn å løse det - men på samme tid er det liksom ikke greit å gi henne oppmerksomhet heller...

Aaah... jeg har vært så innmari glad i barn og har gledet meg til dagen kommer når jeg er klar for det, men når jeg ser på min niese og sitter hjelpesløs og føler meg kontrollert av denne fire-åringen (de gangene vi leker) så får jeg realiteten litt i vrangstrupen og føler jeg aldri kommer til å klare å takle slike situasjoner på en bra måte. Esj. Men dette dreier seg i grunn selvsagt mer om min niese enn om meg, ettersom jeg bare er en tante og ingen vital del i jentas liv!

TS

Anonymous poster hash: a69a5...70c

[Hedda-78]

Du kan absolutt si ifra til henne at du ikke vil bli slått, og slikt gjør man ikke mot andre. Si også ifra at hvis hun prøver å slå deg en gang til, så vil du ikke leke med henne lenger. Og dette må du gjennomføre, du må ikke komme med tomme trusler, det er viktig.

Ang. at hun krever at du leker med henne hele tiden, så kan du prøve å forberede henne på hvor lenge det er til du kan leke med henne, og at hun må leke alene fram til da. Altså f.eks. at du sier at du kan leke med henne når du er ferdig å rydde av bordet, og at hun må vente til da. Dette må også gjennomføres, og du bør aktivt oppsøke henne for å leke når du da er ferdig å rydde av bordet. Hvis du setter i gang med noe annet i stedet (prøver å dra ut tiden/lure deg unna), skjønner hun at du ikke mener det du sier, og det blir vanskeligere å få henne til å vente neste gang.

Du kan også kanskje prøve å vise henne klokken. Hun kan nok ikke klokken ennå, men hun kan følge med på viserne, så du kan si ifra at "Denne viseren kommer til å gå oppover her, og når den peker rett opp, skal vi bygge Lego sammen. Kan du si ifra til meg når den peker rett opp?"

[Gjest anonym]

Man blir veldig sliten av egne barn noen ganger også, bare så du vet det. Selv om man elsker dem til månen og tilbake. Men som det blir sagt her, femåringer vet at man ikke skal slå andre i hodet, så lenge de ikke har noen adferdsproblemer eller diagnoser, da.

[AnonymBruker]

Høres veldig ut som min niese var. Hun var vant til at hun var verdens sentrum for foreldrene, så hun trodde det skulle være sånn. Hun vokste det av seg, men det var ikke så gøy å leke med henne i den alderen, nei... Ble bedre et par år etter. Kanskje det var en stund etter at hun begynte på skolen, når jeg tenker meg om.

Anonymous poster hash: 17978...5ab