Får null støtte fra familie

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Usikker på om denne tittelen passer til det jeg skal skrive om, men noen lunde.

Jeg er ei dame på 28 år, som er gift og er lykkelig i ekteskapet.

Sliter psykisk, og går til behandling. Jeg har veldig lett for å la ting gå innpå meg, og det jobber jeg med for tiden. I de siste mnd. så har jeg ikke følt noe støtte fra min familie, men har liksom slått meg til ro med det, tenker ikke så mye over det.

Men for å gjøre en veldig lang historie kort så har kommer det.

Nylig så har vi kjøpt oss hus, og vi er så glade, vel alle som har kjøpt seg hus vet hvordan det føles. De første vi sa det til var svigerforeldra mine, de bor nær oss og har hjulpet oss en del mtp hus. De ble så glade, og allerede neste dag så ville de at vi skulle vise dem huset, noe vi gjorde og de ble så glade, og gratulerte oss, både mannen sin bror og kone.

Den dagen vi kjøpte hus, ringte jeg mor, for å fortelle den glade nyheten.

Det første hun sa var, " oi, hvordan skal du komme deg på jobb hver dag ", for det huset er i annen kommune. Ble litt lei meg men...

Senere ringte faren min til min mann, og gratulerte oss. Han bare bablet mest om, at det blir dyrt, hvordan skal vi kunne betale det osv..

Og det er 5 dager siden nå, og min bror har ikke enda ringt eller noe, for å gratulere oss. Når han kjøpte hus med sin kone, så ringte jeg med en gang og besøkte dem, da var det helt andre boller med hele familien. Klart det er stort for meg, jeg har aldri eid et hus før, og det hadde vært fint om han hadde i hvert fall ringt. Men neida...

Jeg føler at hele min familie viser bare misnøye, mens familien til min mann er totalt det motsatte, de viser så mye glede og interesse.

Så jeg er litt lei meg for at min familie ikke er sånn, men hva kan man gjøre.

Ikke en dritt...

Vet ikke hvor jeg ville med dette her, det hjalp bare å få det ut..

Eller synes dere at jeg overreagerer?

Anonymous poster hash: 74a00...d5b

[Pringle]

Det var surt, skjønner godt at du er skuffet. Så rart at din familie er negative, mens din manns er positive, til det dere gjør sammen!

[AnonymBruker]

Min familie er også no show. Du må bare lære deg å leve med det og heller hente positivitet og inspirasjon der du finner det

Anonymous poster hash: 6e04e...73e

[AnonymBruker]

Det er ikke bare dette det går på. Når vi kjøpte bil, sa pappa "jeg kjenner ingen som på Mandag nevner ny bil, og på allered Onsdag har de kjøpt den ". Åh, bare jeg tenker på det blir jeg irritert.

Foreldrene min nevner ikke hus, spør ikke, ingenting, føles som om vi ikke har kjøpt hus.

Og mine svigerforeldre spør støtt, hvordan vi skal gjøre det og det, hva vi må huske på når de begynner å bygge huset osv.. Så støttende, at jeg ikke får sagt det nok.

På den andre siden, har vi min familie som viser null interesse. Da blir jeg så lei meg, fordi jeg vil ha det fra min familie også. Det føles som om vi har kjøpt jeg vet ikke, en dyr jakke, og that`s it, slik føles det.

Uff, nå blir jeg bare lei meg enda mer, unnskyld at jeg syter, men...

Mannen min sier, din familie er bare slik og det må vi bare akseptere.

Det at min bror ikke har ringt, ser han på slik " det finnes mennesker som gleder seg på andres vegne, og det finnes mennesker som ikke gjør det ". Ikke at han sier at min bror kanskje er misunnelig, men at hos noen mennesker så ligger det i natur å ane lite "ikke glede".

Anonymous poster hash: 74a00...d5b

[Gjest Mrs. Random Nick]

Hvor gammel er broren din? Hvilken relasjon har dere to i utgangpunktet? Jeg skjønner veldig godt at du er skuffet, ts. Du får prøve å fokusere på det positive, og være mest med de som gleder seg på deres vegne.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er broren din? Hvilken relasjon har dere to i utgangpunktet? Jeg skjønner veldig godt at du er skuffet, ts. Du får prøve å fokusere på det positive, og være mest med de som gleder seg på deres vegne.

Han er 2 år eldre enn meg. Vi ringer hverandre, snakker om alt og ingenting.. Men uansett hva slags forhold man har, burde man få gratulasjoner fra sin familie.

Kanskje har ringer i dag, men det vil ikke gjøre saken bedre. Han burde ringt for 5 dager siden, han vet det helt sikkert, mor har sikkert sagt til han at vi har kjøpt hus og synes at det er så feigt av han, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Takk for tips, jeg skal prøve å fokusere på det positive, og ikke la min familie ødelegge noe av gleden.

Og fra nå av så skal de få det samme fra meg, hvis de kjøper noe, så skal jeg ikke være så glad og entusiastisk som før.

Anonymous poster hash: 74a00...d5b

[Gjest celine]

Kjenner meg litt igjen i din historie, bortsett fra at jeg kjøpte både hus og bil alene Masse spørsmål om hvordan jeg har tenkt å klare denne utgiften, og hva mine barn må ofre for at jeg skal få det som jeg vil etc. Der og da har det kanskje såret meg litt, men med tiden har jeg skjønt at de bare er bekymret og vil at jeg ikke skal hoppe på prosjekter jeg ikke klarer av med. De har endt opp med å godta både huset og bilen, og når de kommer innom, skryter de uhemmet av hvor fint hjemmet er, hvor greit det må være for barna å vokse opp akkurat der osv (Vær så god å bli klok!)

Stå på og vis at du klarer det! Kanskje din familie også er av typen som bekymrer seg? I så fall vil det gi seg når de ser at du fixer livet, huset, jobben og får behandling for det du sliter med. Det er en merkelig form for omsorg, men omsorg likevel.

BTW, jeg er også minstemann av oss søsken, og min søster har aldri fått samme bekymringen tredd nedover ørene!

[AnonymBruker]

Min familie er akkurat som din. Vi har et veldig godt forhold, men de (særlig pappa) er veldig opptatt av det praktiske, som hvordan skal vi klare for eksempel utgiftene til nytt hus, ny bil etc. Det er ikke det at de ikke gleder seg på mine vegne, de er bare bekymret for meg tror jeg. Mens kjæresten min sin familie er som din svigerfamilie, veldig støttende og interessert. Og da jeg flyttet til en annen by for å studere, var det kjæresten min som kjørte flyttelasset, hjalp meg å komme i orden osv. Foreldrene mine kom ikke en gang på besøk i den tiden jeg var der. Litt skuffende, men jeg fikk jo støtte fra mange andre hold. Familien min har så utrolig mange jern i ilden, at jeg føler de av og til har mer enn nok med seg selv. Det er kanskje ikke noen unnskyldning, men jeg har slått meg til ro med det. Jeg vet at de innerst inne støtter meg og vil det beste for meg, de er vel bare ikke den typen mennesker som blir overbegeistret for alt som skjer i mitt (og søskene mine) liv...

Anonymous poster hash: d0453...298

[AnonymBruker]

Det er ikke bare det at pappa tenker på det økonomiske, han er rett og slett nedlatende. Huset vi har kjøpt er litt på toppen, og han kommer sikkert til å si " dere vil bo så langt oppå toppen". Både jeg og min mann tjener veldig bra, så økonomien er i orden. Men, jeg skulle bare ønske at de kunne glede seg over det med at vi første gang har kjøpt hus, at de viser litt støtte, entusiasme og rett og slett at de spør litt og viser at de er glade. Men neida. Når det gjelder min bror, alt han har alt han kjøper er så bra. Mine svigerforeldrene har ikke en eneste gang satt spm ved det vi har gjort, de bare viser så godt at de bryr seg og vil hjelpe. Og det gleder meg bare at inni meg så mangler jeg det samme fra min familie og det hadde vært så godt å få det.

Anonymous poster hash: 74a00...d5b

[AnonymBruker]

Jeg tror du bare må innse at din familie er annerledes enn svigerfamilien. Og at det kanskje har preget deg, og at det selvsagt ville være godt om du kunne få mer positiv respons fra dem. Men det er umulig å endre folk - du kan selvsagt gjøre det tydelig for dem hva du hadde satt pris på, men det er vanskelig å gjøre noe annet enn det som føles naturlig for en. Min mor er sånn som ALLTID må se flere sider av alle saker, og gjerne bekymrer seg for alt mulig. Da jeg sa jeg var invitert i et selskap (med bare voksne folk) dagen før eksamen var det ikke tidsklemma hun fokuserte på (for den tenkte jeg på), men at man kunne risikere å bli smittet av en eller annen sykdom Hun har også masse mer eller mindre gode forslag til hva min bror eller jeg kunne gjort, og hun gir seg ikke etter å ha nevnt noe én gang... neida, hun maser. Vi blir lei av det, og for min del har det bidratt til at jeg slet med usikkerhet og dårlig selvtillit gjennom oppveksten - kanskje fordi hun aldri kunne gi uforbeholden støtte eller tillit til noe. Selv om hun alltid har vært veldig glad i og stolte av oss.

Vel, jeg snakket meg vel litt bort nå. Men altså. Nå har du blitt bevisst på hvordan din familie er. Det er fordi du er moden nok til å se dem mer utenfra, tenker jeg, og det er et godt utgangspunkt for å gjøre deg mer uavhengig av deres meninger. Dessuten kan du jo se om det preger din egen være/tankemåte, og om du i tilfelle kan jobbe deg ut av det Men ikke forvent at de kan endre seg.

Anonymous poster hash: c49e5...240

[AnonymBruker]

Tuuuusen takk for så fine kommentarer jeg få fra dere, tro det eller ei, de varmer og hjelper. Skal prøve så godt jeg kan å akseptere at det er sånn de er blitt, de har ikke vært sånn før. Bare de siste årene, null interesse for meg, kun hva bror gjør,det har de interesse av. Jeg har prøvd å prøvd å forklare dem hvordan jeg føler det, men nada, de skjønner det ikke, og påpeker at det ikke er slik som jeg vil ha det til. Tull. Jeg er klar over mine følelser og hva jeg føler, og må kunne si det. Andres handlinger påvirker andre, og deres handlinger/væremåte påvirker meg, de er jo min familie. Jeg vet, jeg vet, skal prøve å akseptere at det er desverre sånn, om jeg liker det eller ei.

Anonymous poster hash: 74a00...d5b