Bli fosterhjem - Erfaringer? Hvorfor for få?

[Vill]

Hei! Eg synes det å bli fosterhjem virker kjempegivande, og håper at når eg og mannen får litt tryggare rammer og stabil økonomi, at vi då kan vere der for barn som treng det. Er det nokon som har positive eller negative erfaringar rundt dette? Hører stadig om at det er for få fosterhjem i Norge. Vi må sjølvsagt ha overskudd og alt før vi kan ta på oss eit slikt ansvar. Slik det er i dag så har vi ikkje mulighet, men ein dag vil eg gjerne

[AnonymBruker]

Vi har nettopp gjennomgått PRIDE-kurs og er godkjent som fosterhjem. Dermed har vi ingen egne erfaringer, men vi har møtt en del fosterforeldre som har fortalt sine historier, og det er ingen tvil om at det er en tøff jobb. Man åpner hjemmet sitt og stiller seg til disposisjon, men kan egentlig ikke forvente noe tilbake, og i verste fall kan man risikere å miste et barnet "sitt".

Mange har også egne (biologiske) barn og det er jo ikke tvil om at et fosterbarn vil snu opp-ned på tilværelsen også for disse, spesielt hvis det er snakk om barn med stort behov for oppfølging. I noen tilfeller går det utover egne barn i så stor grad at fosterforeldre rett og slett må si fra seg oppdraget. Da kan man selvfølgelig spørre seg om man var godt nok forberedt, eller at matchingen barn-familie var for dårlig, men det er likevel tilfelle.

Anonymous poster hash: 19aa8...e5c

[AnonymBruker]

Jeg har vært fostermor og har både positive og negative erfaringer.

Jeg kan ikke gå i detalj pga taushetsplikt og fare for gjenkjennelse, så det jeg skriver er mer i generelle vendinger og ting som jeg vet mange har opplevd tilsvarende av. Fosterbarnet vårt var tenåring da h*n kom til oss. Det gikk veldig fint den første tida, men så ble det mer og mer problemer. Tenk deg et vanlig tenåringsopprør, og så legger du på mentalt ustabile voksne som pusher på og oppfordrer den opprørske tenåringen til stadig verre opprør. De biologiske foreldrene hadde tett kontakt med tenåringen på mobil og nett, og dette var ting vi ikke kunne hindre. Biologisk familie drev i tillegg en kampanje mot oss fosterforeldre som gjorde at både vi og familiens biologiske barn følte oss utrygge. Til slutt ble situasjonen så uholdbar at fosterbarnet måtte på institusjon der noen kunne ha 24 timers vakt.

Dette var den triste og negative opplevelsen, og den var i all hovedsak knyttet til fosterbarnets biologiske familie. Uten deres påvirkning hadde nok saken fått et helt annet utfall.

Men så var det alt det positive! Til tross for at ting var uutholdelige en periode og det var utrolig trist at fosterbarnet måtte rives opp igjen og ende opp på institusjon så har vi ikke angret på at vi ble fosterforeldre. Det var givende å bli kjent med fosterbarnet og få lov til å være en trygg havn for barnet den tida ting gikk greit. Barnet var en glede å være sammen med og vi lærte masse. Vi har også fått formidlet til barnet at vi alltid vil være her og at h*n kan komme til oss når h*n vil. Barnet er nå voksent og vi har periodisk kontakt. Når påvirkningen fra biologisk familie er sterk er h*n borte, mens når ting krøller seg til i den biologiske familien kommer h*n til oss. Så vi er fortsatt den trygge havnen, selv om ting ikke gikk som ønsket da h*n bodde hos oss.

Man må være forberedt på tøffe tak og utfordringer på mange måter. Vi har snakket med mange andre fosterforeldre, og det som er gjengangeren er at biologisk familie ofte er den største utfordringen. Fosterbarn kan ha med seg masse bagasje etter en vanskelig start på livet, men det er sjelden verre enn at man takler det med litt veiledning og støtte fra profesjonelle. Men biologisk familie står man mer hjelpeløs overfor. Og når et barn bor i fosterhjem så er det ofte (ikke alltid) fordi foreldrene er ustabile psykisk eller har et rusproblem, og da klarer de ikke å se at de gjør tilværelsen enda verre for barnet ved å manipulere barnet og påvirke slik at barnet ikke klarer å slå seg til ro i fosterfamilien. Vårt fosterbarn har selv forklart disse tingene i ettertid, og det har jeg hørt en rekke andre fosterbarn gjøre også.

Vi vurderer å bli fosterforeldre igjen, men da vil vi ønske å være fosterforeldre til et lite barn der biologiske foreldre ikke kjemper med nebb og klør for å få barnet tilbake. Altså vil vi være fosterforeldre i en situasjon der foreldrene er varig ute av stand til å ta vare på barnet og der de selv innser at det er barnets beste å vokse opp hos fosterforeldre. Slike situasjoner er det kanskje ikke så mange av, så sjansen er der for at vi ikke blir fosterforeldre igjen.

Husk også at man som fosterforeldre har jevnlig kontakt med barnevern, fosterhjemstjenesten og barnets tilsynsfører. Flere ganger i året må man la disse komme inn i hjemmet for å se hvordan ting går og man er under en form for overvåking som vanlige familier ikke trenger å forholde seg til. Man står heller ikke fritt til å flytte hvor man vil uten å avtale det med disse instansene, og i tilfeller der biologiske foreldre har mye samvær med barnet må man alltid avtale helger, ferier etc med en til tider lite samarbeidsvillig part. Så det er mange ting å tenke over ved det å være fosterforeldre utover det som er direkte knyttet til omsorg for barnet.

Anonymous poster hash: b4dcd...9dc

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn selv så tenkte jeg også på at en gang ville jeg "bli" fosterhjem.

Nå viste det seg for litt over et år siden at min lille gutt har litt større utfordringer i livet enn vi hadde trodd og livet vårt ble snudd på hodet. Det er en stor jobb og ofte lurer jeg på om jeg i det heletatt er skikket mor for mitt eget barn. Jeg vet jo at jeg er en god mor, men det er så mye at jeg føler jeg ikke takler det, vi har mange instanser inne og kjemper en kamp for å få den hjelpen vi trenger.

Så jeg ser jo nå at det er fint at jeg ikke fikk fosterbarn å ta vare på (selvom jeg ikke hadde hatt barn selv) for det å ha et "vanskeligstilt barn" er ikke noe dans på roser, det er tyngre enn jeg noen gang kunne forestille meg. Det at et barn tas ut av sitt biologiske hjem og inn i et fosterhjem betyr selvsagt ikke at det er noe galt med barnet, er ikke det jeg mener, men mange av de har opplevd mye vondt og har med en del baggasje psykisk.

Jeg måtte bare svare for jeg leser HI og tenker at du er litt som meg, har et sterkt ønske om å hjelpe og ser på det som at det vil bli fint og flott, men jeg ser jo innlegget over meg her også at det ikke alltid blir så lett. Man skal jo forholde seg til bioforeldrene også, det er noe kanskje ikke alle tenker over?

Anonymous poster hash: af87b...3b6

[Gjest Gjestn]

For vår del har det gått veldig fint. Vi er fosterforeldre til to. Begge kom som små. Vi har godt samarbeid m foreldre og samvær går fint. De skal være her til de blir voksen. Bio barn ser på dem som søsken. Du må være forberedt på å ha et åpent hjem og kunne samarbeide med BV, tilsynsfører, veiledere, evt BUP, PPT osv