Jeg er så sliten og lei meg.

[AnonymBruker]

Etter det jeg vil beskrive som mitt absolutt tøffeste år, sitter jeg nå her og føler meg helt utslitt. Jeg er så utrolig sliten.

Jeg beklager at dette blir et syte innlegg, men må bare få det ut.

Har hatt et helt år nå, hvor jeg så og si hver eneste dag bare har hatt lyst til å gi opp, sette meg ned og si at nå gidder jeg ikke mer. Jeg vet at det ikke går, jeg har ikke gjort det heller, for jeg har hele tiden tenkt at det blir bedre.

Det hele starter med at min mor blir syk, veldig psykisk syk, jeg må bo med henne, stå for all økonomi, sørge for at husleie blir betalt, strømmen ikke blir skrudd av. Var på dette tidspunktet 19 år gammel. Jeg jobbet hver eneste dag 5 mnd i strekk (mandag - søndag), hadde fri to dager eller noe sånt. Jeg stod for alt hjemme. Og i tillegg til at dette var fysisk tungt, så var jeg psykisk på randen jeg også. Da jeg kom hjem fra jobb lå mamma og sov, jeg måtte lage middag sørge for at hun kom seg opp av sengen, prøve å gi henne noe (tok henne med ut på turer). Var så utrolig redd for henne. Hadde avstans forhold til min kjæreste. Så når mamma ble frisk (innlagt) flyttet jeg til landet han bodde i. Jeg kom ned var der i ca. 2 uker, før kroppen min sa stopp, jeg var deprimert, og utbrent, jeg orket ikke noe, jeg var 100 % avhengig av min kjæreste, noen måtte bekrefte at jeg var bra nok. Jeg var så sliten. Mnd gikk, han gjorde det slutt han orket ikke å måtte stå for min lykke (jeg var på bunn, og an ikke klandre han for at dette var slitsomt.)

Og nå et år senere, etter depresjon, angst, kjærlighetssorg og en mor som har vært inn og ut av psykiatrisk føler jeg meg bedre psykisk (har gått til psykolog), men er helt utslitt! Jeg føler jeg har kjempet hvert minutt av det siste året for å få det bra, og nå er jeg bare så utrolig sliten. Og kanskje litt bitter? Synes jeg har fått fryktelig mye det siste året. Jeg jobber forsatt endel med å få ting på plass, men føler ikke lenger jeg har noen energi.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, for jeg føler meg aldri fysisk eller psykisk uthvilt. Jeg savner det livet jeg hadde før alt dette skjedde, da jeg hadde kjæresten min, moren min, og et liv med en jobb som ikke tok knekken på meg, med sosialt i helgene. Jeg klarer liksom ikke se at det kan bli sånn igjne.

Anonymous poster hash: a0205...0ce

[Gjest Cartman]

Du har gjort det eneste riktige! Det er viktig å hjelpe familien sin i vanskelige tider. Det har du gjort. Selvfølgelig er du sliten, men med tiden vil du føle deg bedre Du får uansett ikke skrudd tiden tilbake, så nå må du bare se framover. Moren din er vell i trygge hender (psykiatrien)? De kan ta seg av henne og du kan besøke henne? Uansett alt ordner seg, så det er ikke vits i å deppe Selv hadde jeg en dødssyk mor da jeg vokste opp, så jeg kjenner meg litt igjen.

Endret 13. juni 2013 av Cartman