Den magiske uke 12.

[AnonymBruker]

Er inntatt nå i morgen! Jeg senker skuldrene samtidig som jeg merker at jeg gruer meg litt også. Alle historiene. De som mister etter uke 12.. Jeg har til nå hatt to ultralyder i uke 9 og 11 for å se, jeg var redd noe kunne være galt. Hva om noe skjer nå etter uke 12, hva om noe viser negativt på den ordinære ultralyden. Jeg er enda redd.. Er det ikke nå jeg skal senke skuldrene helt og nyte at jeg er over de første 12 ukene, og inntrer den magiske tiden? Det er mye følelser. Alt nå har jeg handlet et par klær og fått litt av familiemedlem. Jeg legger meg ned og bretter ut tøyet over magen min. Jeg stryker magen og kjenner jeg gleder meg til den lille kommer. Den er alt elsket, den vil alltid bli elsket av meg og faren. Så bretter jeg klærne og legger de tilbake i skapet. Tenk om noe skjer, tenk det.. Så kommer beskymringene igjen..

Anonymous poster hash: 61c51...5a1

[Favole]

Man har jo aldri noen garanti for om det vil gå bra eller ei før man faktisk sitter der med babyen i armene sine etter fødsel, men det er jo sjelden at det går galt i forhold til når det går bra. Tror nok at man alltid går med tanken i bakhodet om at noe "kan" skje, men man må vel bare prøve å dytte den enda lengre bak og prøve å fokusere på alt det flotte med å kunne bære frem et nytt og vakkert menneske til verden. Det er vel naturlig å bekymre seg for barnet sitt, uansett om det er 12 uker og enda i magen, eller om barnet for lengst er født og går gjennom alle faser i livet. Morskjærlighet og bekymringer går vel hånd i hånd tenker jeg. Det er vanskelig å nyte og kun tenke på det positive, men vi må vel bare prøve å ikke la det negative styre oss helt og fullstendig, slik at vi ikke går glipp av alt det fine.

9+4, lykkelig & vettskremt.

[AnonymBruker]

For et fint svar, kjære deg og gratulerer så mye med din graviditet! Nærmer seg jo tolv uker for deg også, og som sagt senker man skuldrene litt. Beskymringene er jo enda her da.. Ihvertfall etter jeg har hørt alle disse skrekkhistoriene og om som kan gå galt og når.. Uff.. Gleder meg til den bittelille kommer frem i armene mine jeg da!

Anonymous poster hash: 61c51...5a1

[Favole]

Gleder meg veldig til minien er her og vi kan kose oss og virkelig begynne å nyte det hele. Har mistet tidlig to ganger tidligere (typ uke 5-6 ca), så har fått vært til ul i dag og fikk se det nydelige lille hjertet som slo, og heldigvis slapper jeg litt mer av nå enn tidligere. Klarer liksom ikke helt å tro at det endelig skal være vår tur. Tror nok man aldri slipper unna bekymringene, mormor som nettopp fylte 80 sa til meg en gang at barn er barn uansett alder, uansett om de er blitt voksne, lever egne liv og har fått barn selv, så føler hun alltid at hun må passe på de små barna sine. Som med mye annet tror jeg også det gjelder graviditet, at man hører mer om de gangene det går ille, enn når det går fint, fordi normalen er at ting går bra og det unormale blir det litt mer "blest" rundt.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gravid 2 ganger. 1. Gang hadde jeg en dårlig følelse helt fra positiv test. Endte i SA i uke 5 (hadde visst om graviditeten i 1 uke).

2. Gang hadde jeg en "god" følelse. Ja- jeg var livredd for SA, men jeg følte det kom til å gå bra. Jeg telte ned og gledet meg sinnsykt til å bikke magiske uke 12. Tenkte at DA skulle det bare være fryd og gammen. Var på privat UL i uke 7/8 hvor alt tilsynelatende så bra ut. Hjertet slo og fosteret hadde vokst riktig. Legen sa "jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal gå bra." Jeg nådde ENDELIG 12 fullgåtte uker. Var lykkelig, men likevel utrolig engstelig. Følte den nye milepælen som kunne gi meg trygghet var ordinær UL uke 18. Var egentlig like engstelig og redd mellom uke 12-18. Ordinær UL kom og jeg fikk se min tilsynelatende perfekte sønn og hans perfekte hjerte slå og han lå og koste seg i livmoren. Alt så bra ut og fosteret hadde vokst akkurat som det skulle. Først da kunne jeg slappe litt mer av. Rundt uke 24 var egentlig tiden hvor jeg virkelig begynte å nyte graviditeten og det gikk opp for meg at dette går bra! Fra ca uke 24 kjente jeg spark hver dag og jeg visste at barnet kunne overleve ved en eventuell prematur fødsel. Siden den uken ca har jeg bare kost meg (til tross for mange plager) men da gikk det liksom opp for meg at barnet er inni der, det sparker, han kan overleve hvis han blir født og magen begynte å vokse/vises.

Poenget er vel at mange tror at når man er bikket 12 uker går alt bra, og det gjør det jo med langt over 90% av tilfellene, men min erfaring er at jeg følte meg ikke trygg og var livredd frem til iallfall uke 20-24 ca. Daglige spark og noen ultralyder gir en utrolig god trygghet. Du må bare være tålmodig og prøve å glede deg! Mest sannsynlig går det bra;-)

Jeg har enda 5 uker igjen ca, men nå gleder jeg meg bare og er egentlig ikke så veldig beskymret. Selvom ting fortsatt KAN gå galt.. Tiden vil komme når du føler at det kommer til å gå bra også les litt solskinnshistorier på nett, det gjør godt for sinnet. Ellers kan du jo unne deg en privat ultralyd midt mellom uke 12 og 18 så får du litt kortere tid til neste UL og du får mest sannsynlig se et perfekt hjerte og en nydelig spire som har vokst helt etter boken:)

Masse lykke til og nyt det! Det er fantastisk deilig å kjenne sin sønn eller datter vokse inni deg og spesielt vakkert er det når man kan kommunisere med spiren ved å sette på musikk- og kjenne spark, eller dytte litt i magen og få et spark tilbake. Ekte kjærlighet <3 Hehe hormonell her i nattetimene (søvnløs med kynner-helvete og bekkenløsning ut av en annen verden! -nyter min lille skatt i magen uansett) :-):-):-)

Anonymous poster hash: ca1a1...2e3

[Yesterday]

Er jo en grunn til at man sier at uke 12 er den magiske grensen, sjansen for å miste er mye mindre etter da. Men selvsagt har man ingen garanti, noen fullfører svangerskapet og barnet dør rett etter fødsel, noen mister også barnet sitt på 2 år. Livet har ingen garanti. Selv er jeg 23 uker og det er 99 % sjanse for at det går bra, dvs jeg har ingen garanti selv om sjansen for at det går bra er veldig dtor. Ingen har en garanti, men man kan heller ikke gå rundt og grue seg til det som kanskje skjer, som det er liten sjanse for at skjer. Har selv mistet en gang i uke 7 så bekymret meg denne gangen masse frem til uke 12. Men valgte å ikke ha ultralyd før den ordinære da ting kan gå galt etter en tidlig ultralyd, så for meg hadde det ikke roet meg. Men må innrømme at jeg ikke roet meg helt før ultralyd i uke 19, men det hadde mer med at da var jeg langt på vei, og at i uke 19 er det lettere å se om noe er galt kontra f.eks uke 9.

Gled deg heller og ta det som kommer, dette går helt sikkert bra

[Gjest Twelve12]

Jeg runder uke 12 med tvillinger nå på onsdag og skjønner følelsen din. Etter tre år med prøving og tre prøverørsforsøk, samt en SA ifjord, er det veldig nervepirrende og jeg føler meg aldeles ikke trygg.

MEN etter å ha opplevd så mye motgang og nedturer som vi har på veien hit har vi bare måtte bestemme oss for å legge beskymringene bak oss. Glede oss nå som vi endelig harnoe å glede oss over.

Ingenting er sikkert.

Man kan få dårlig nytt på ul, ting kan skje under fødsel, eller du kan miste barnet i en persiennesnor i barnehagen. Det finnes ingen garantier. Prøv heller å tenk positivt å gled deg over underet som vokser. Det er også bedre for barnet. Husk at barnet føler det mor føler