Tanker rundt adopsjon

[AnonymBruker]

Vi er et barneløst par som nå vurderer om adopsjon er et alternativ for oss.

Vet at onskebarn.no kanskje er et mer passende forum for en slik diskusjon, men ønsker å forbli anonym.

Håper derfor at det finnes flere her inne som har gjort/gjør seg noen tanker om adopsjon.

Har som mange andre sett dokumentaren "Adopsjonenspris" http://tv.nrk.no/program/koid24009112/adopsjonens-pris

Og selvom den er vinklet for media, så er det en del viktige poeng der.

Her er noen av punktene vi synes er vanskelig. Er virkelig i tvil om adopsjon er moralsk riktig, samtidig som det på andre siden kan sees på som en vinn-vinn-situasjon.

Håper det er noe andre der ute som vil gi oss litt innspill.

1. Barnets opprinnelse - i de fleste landene som Norge har avtale med så er barnets biologiske foreldre kjente.
   Barnet kan være frigitt til adopsjon med foreldrene/morens samtykke (vanskelig stilte mødre), barnevernsbarn eller hittebarn.
   Tanken på at barnet kan være gitt til adopsjon mer eller mindre frivillig, og har noen som er ufattelig glad i det "der hjemme" er vanskelig å forsvare for min del.
   Svært mange adopterte vil etterhvert få et stort behov for å finne sine røtter. Og hvordan skal en da kunne forklare at en har fjernet barnet fra en hver mulighet til å få/opprettholde kontakten med sin biologiske familie?
   
2. Oppvekst villkår - hovedvekten av barn kommer fra barnehjem, og for disse barnene er det ikke vanskelig å tenke at en ny familie må være det beste alternativet.
   Men hva med de barnene som kommer fra gode fosterhjem, de vil jo oppleve et enormt tap når de mister den familien de kjenner. Også barn fra barnehjem vil jo oppleve et stort tap.
   
3. Alder - stadig flere barn som kommer til Norge er over 3 år. Disse større barna må jo ha en ganske bevisst holdning til egen person. Er det virkelig til det beste å ta disse barnene bort fra sin kultur og kjente omgivelser?
   
4. Opplevelsen av å se anderledes ut - Kenner flere adopterte fra flere land. De har et stort spekter av følelser rundt det å se anderledes ut. For mange vil det aldri bli noe problem, mens andre får store problemer.
   Har lest en del på ungadopt.no og ser at det er en del som virkelig får kjenne dette på kroppen.
   Hvordan skal en kunne leve med å ha satt et barn inn i en slik setting om det viser seg å bli et stort problem for vårt barn?
   Tror ikke at bevissthet rundt dette og hjelp til å bygge selvtilitt nødvendigvis løser dette problemet.
   
5. Tilknyttningsproblemer - hva om traume ved å bli hentet ut fra barnehjemmet eller fosterfamilien blir så stort at barnet vil slite med slike problemer resten av livet.
   Mange sliter mye med tilknyttning uten å ha vært utsatt for traumer som kan sammenlignes med dette over hode.

Dette er bare noen tanker vi har gjort oss, og som gjør oss i tvil om adopsjon er riktig.

På den andre siden kan en jo se adoptivbarn opp mot fosterbarn her hjemme. Og ved en slik sammenstilling så later det til at adoptivbarn får et bedre utgangspunkt. Dette da de som oftest ikke har opplevd å bli flyttet rundt mange ganger.

Adopsjon er en stor avgjørelse som vi har tenkt på lenge, og som vi nok kommer til å tenke på en stund til.

Setter stor pris på innspill.

Anonymous poster hash: 2e487...ad5

[AnonymBruker]

Ingen andre som vil dele tanker rundt adopsjon?

Anonymous poster hash: 2e487...ad5

[AnonymBruker]

Hei. Vi er egentlig godkjente for adopsjon, men den lange ventetiden bidro til at vi ble gravide (uten at det på noe vis var høyere ønsket enn adopsjon), så vi vil nok dessverre aldri få fullført adopsjonen. Allikevel har vi vært i adopsjonssystemet lenge nok til at vi har tenkt mye på det og satt oss grundiginn i det. Det virker som om dere også har tenkt masse på dette og satt dere mye inn i temaet, og det er jo et flott utgangspunkt. Alderen på barna som kommer, øker nok, men varierer litt fra land til land og det gjør også barnas bakgrunn. Uansett vil alle barna ha opplevd minst to adskillelser, først fra bio-mor og deretter fra banehjem eller fosterhjem. Jeg forstår veldig gdot tankene dine ang å rive barnet ut fra et godt fosterhjem. Allikevel tror jeg det er slik at barn som har opplevd en trygg tilknytning (f.eks til en god fosterrmor), lettere vil kunne danne en trygg snere tilknytning til tross for et brudd med fosterfamilien. Den tidllige tilknytningserfaringen danner på en måte en slags indre arbeidsmodell som blir grunnlaget for senere relasjoner. Tror nok det er viktig å være kjempeobs på det med tilknytning, og bruke lang og mye tid, selv om banet tilsynelatende virker trygt. Gjør man det, tror jeg absolutt det er mulig rette opp mulige tidlige skader. Snakket for en tid tilbake med en anerkjent psykolog som jobber med tilknytning (ikke Haarclou), og han var tydelig på at det ikke er en umulighet. har du vært inne og lest på hjemmesidene til de ulike foreningene? Der er det masse info. Mener jeg nylig leste at adopterte barn ikke får oftere vansker enn andre, men at graden av vansker kan være større når de først oppstår. Jeg kjenner en del som har adoptert og jobber med barn/unge med vansker. Noen ganger dukker det opp adoptte på jobb: Enkelte har vansker jeg tenker er helt uavhengige av adopsjonen, andre har relativt store vansker bl.a ift tilknytning. De aller fleste av de jeg kjenner privat, klarer seg helt supert og ha ingen vansker. Andre har større utfordringer, men da har det vært kjent på adopsjonstidspunktet at dette kom til å medføre noen ekstra omsorgsoppgaver (kjent vanskelig bakgrunn, høy alder). Norge stiller svært strenge krav til sine samarbeidsland og alle har ratfisert Haag-konvensjonen som regulerer adopsjon ift når de skal vurderes. Dette gir stor trygghet ift at aopsjon er en god løsnin for de aktuelle barna. Dette ble sikkert ikke svar på alle spm dine, men kan evt skrive mer sne hv det er noe mer du kunne tenkt deg å diskutere litt. Vi har virkelig hatt et brennende ønske om adoptere, men den ekstreme økningen i ventetid, gjorde at vi måtte vurdere å prøve andre måter å få barn på også, så da ble det ikke denne løsningen på oss...

Anonymous poster hash: 3aafb...c26

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Veldig interessant å høre om andres tanker rundt adopsjon. Kan ikke nok om tilknyttning, men det er nok noe av det vi ser på som mest problematisk.

Har lest mye på sidene til de tre organisasjonene som formidler adopsjon til Norge, mye nyttig info der. Dessverre er nå de fleste land stengt for nye søkere, antall barn som har kommet til Norge har virkelig stupt i bakken de siste årene. Så ser litt mørkt på det til vi evt har ventet lenge nok til å få tildeling.

Anonymous poster hash: 2e487...ad5

[AnonymBruker]

Vi har adoptert en jente som var 3 år når vi fikk henne. En helt topp alder syns vi. Det er jo mye gøyere å være i permisjon med en 3- åring enn en baby, som sover hele tiden. Vi var forberedt på at hun kunne avvise en eller begge, men tilknytningen gikk over all forventing. Vår erfaring er at barna blir godt forberedt på hva som skal skje. Hun hadde sett bilder og video av oss, så hun viste godt hvem mamma og pappa var.

Selv om tilknytningen var god, skjermet vi henne veldig i starten. Vi var veldig tydelig på at det var vi som skulle trøste, stelle, hjelpe til med mat etc. Vi holdt oss mye for oss selv i begynnelsen, dro sjelden på besøk til noen, oppsøkte sjelden store folkemengder og ukjente steder. Det kan være vanskelig å forstå for noen, og vi ble nok sett på som litt rare. Derfor kan det være lurt å prate med familier og venner i forkant, og forklare hvorfor man gjør som man gjør. Vi har selvfølgelig våre utfordringer, men ingenting som ikke normalt for andre småbarnsfamilier.

Ventetiden er lang og til tider frusterende. Vi ventet i nesten 5 år fra begynnelse til slutt, men verdt hvert sekund.

Jeg anbefaler dere å gå på adopsjonsforberdende kurs, der vil mange av problemstillingene i hovedinnlegget ditt være tema. Det kan være godt å lufte tanker med andre i samme situasjon.

Lykke til med valget.

Anonymous poster hash: 23e04...add

Anonymous poster hash: 23e04...add

[AnonymBruker]

Den lange vente tiden på 6 mnd. her ventet vi i 7 år, og det er nok mange andre som venter lengre.

Anonymous poster hash: 4649f...82d

[Gjest Gjest]

Jeg ser du har reflektert over de viktige tingene. Dette med biologiske røtter og hvordan barnet vil oppleve å være annerledes i familien.

En veninne av meg er adoptert. hun var 6 år og husker enda redselen av å bli skilt fra sine biologiske søsken. "di bare rev oss fra hverandre da vi klamholdt hverandres hender" Hun beskriver flyreisen og tiden etter som ett mareritt hun husker for alltid. Hun forstod ikke språket,likte ikke maten og var livredd!

"foreldrene" gjorde alt for henne,men hun vet hun ikke er ekte,noe mormoren hennes var frempå å si"du er ikke av mitt kjøtt og blod"

Hun vet hun er ønsket,men kan aldri bli ekte. Hun har en søken etter sitt opphav og er veldig bevist på at hennes barn skal vite hvor hun kom fra. Samtidig som hun faktisk ikke har noen annen familie.

Det er uetisk å adoptere. Foreldrene er desperate etter barn og gjør hva som helst. Men likevel mer riktig å adoptere enn å drive med surogati og andre gren greier.

Det er ingen menneskerett å få barn,det er en gave!

[AnonymBruker]

Jeg ser du har reflektert over de viktige tingene. Dette med biologiske røtter og hvordan barnet vil oppleve å være annerledes i familien.

En veninne av meg er adoptert. hun var 6 år og husker enda redselen av å bli skilt fra sine biologiske søsken. "di bare rev oss fra hverandre da vi klamholdt hverandres hender" Hun beskriver flyreisen og tiden etter som ett mareritt hun husker for alltid. Hun forstod ikke språket,likte ikke maten og var livredd!

"foreldrene" gjorde alt for henne,men hun vet hun ikke er ekte,noe mormoren hennes var frempå å si"du er ikke av mitt kjøtt og blod"

Hun vet hun er ønsket,men kan aldri bli ekte. Hun har en søken etter sitt opphav og er veldig bevist på at hennes barn skal vite hvor hun kom fra. Samtidig som hun faktisk ikke har noen annen familie.

Det er uetisk å adoptere. Foreldrene er desperate etter barn og gjør hva som helst. Men likevel mer riktig å adoptere enn å drive med surogati og andre gren greier.

Det er ingen menneskerett å få barn,det er en gave!

For et unyansert svar!

At din venninne har hatt en vanskelig oppvekst er ikke gjeldende for alle andre. Mange har det jo vanskelig selv om de bor med sine biologiske foreldre, skal man av den grunn si at ingen bør få barn?

Og hva vet din venninne om hvordan livet hadde blitt om hun fikk bli sammen med søsknene sine? Kanskje hun måtte tigget på gata for å overleve? Kanskje hun måtte jobbet 15 timer i døgnet på en fabrikk? Kanskje hun måtte solgt kroppen sin?

Det er lett å romantisere i ettertid når man tenker over hvordan ting kunne blitt "hvis bare...". Men når man blir adoptert bort er det ofte en god grunn til det. De aller fleste som blir adoptert har ikke noen annen reell mulighet for en god oppvekst.

Mye skulle nok vært gjort annerledes i forhold til din venninne, men det betyr ikke at adopsjon er uetisk. Og det betyr heller ikke at alle andre adoptivbarn opplever det din venninne opplevde.

Anonymous poster hash: d94d3...b25

[Gjest Gjest]

For et unyansert svar!

At din venninne har hatt en vanskelig oppvekst er ikke gjeldende for alle andre. Mange har det jo vanskelig selv om de bor med sine biologiske foreldre, skal man av den grunn si at ingen bør få barn?

Og hva vet din venninne om hvordan livet hadde blitt om hun fikk bli sammen med søsknene sine? Kanskje hun måtte tigget på gata for å overleve? Kanskje hun måtte jobbet 15 timer i døgnet på en fabrikk? Kanskje hun måtte solgt kroppen sin?

Det er lett å romantisere i ettertid når man tenker over hvordan ting kunne blitt "hvis bare...". Men når man blir adoptert bort er det ofte en god grunn til det. De aller fleste som blir adoptert har ikke noen annen reell mulighet for en god oppvekst.

Mye skulle nok vært gjort annerledes i forhold til din venninne, men det betyr ikke at adopsjon er uetisk. Og det betyr heller ikke at alle andre adoptivbarn opplever det din venninne opplevde.

Anonymous poster hash: d94d3...b25

Beklager at du oppfattet svaret mitt som dårlig,men min veninne er en som har opplevd å bli adoptert. dei fleste som svarer er på "foreldresiden". Min veninne har self. reflektert over hvilket liv hun kunne hatt vis hun ble der,det blir ikke riktigere av den grunn.

[AnonymBruker]

Jeg ser du har reflektert over de viktige tingene. Dette med biologiske røtter og hvordan barnet vil oppleve å være annerledes i familien.

En veninne av meg er adoptert. hun var 6 år og husker enda redselen av å bli skilt fra sine biologiske søsken. "di bare rev oss fra hverandre da vi klamholdt hverandres hender" Hun beskriver flyreisen og tiden etter som ett mareritt hun husker for alltid. Hun forstod ikke språket,likte ikke maten og var livredd!

"foreldrene" gjorde alt for henne,men hun vet hun ikke er ekte,noe mormoren hennes var frempå å si"du er ikke av mitt kjøtt og blod"

Hun vet hun er ønsket,men kan aldri bli ekte. Hun har en søken etter sitt opphav og er veldig bevist på at hennes barn skal vite hvor hun kom fra. Samtidig som hun faktisk ikke har noen annen familie.

Det er uetisk å adoptere. Foreldrene er desperate etter barn og gjør hva som helst. Men likevel mer riktig å adoptere enn å drive med surogati og andre gren greier.

Det er ingen menneskerett å få barn,det er en gave!

Kanskje du kan skrive ca. årstall venninnen din ble adoptert. Det har en ganske stor betydning for om svaret ditt har relevans for dagens adoptivsøkere. Husk på at adopsjon foretatt for x-antall år siden, er ikke lik adopsjon slik det foregår i dag.

Fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-21/5/3/3.html?id=583366

FNs konvensjon om barnets rettigheter, barnekonvensjonen, ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989, og denne

Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I 2003 ble konvensjonen tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4. 2 Barnekonvensjonen gjelder således som norsk lov, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.

Anonymous poster hash: 1d9b4...f34

[AnonymBruker]

Beklager at du oppfattet svaret mitt som dårlig,men min veninne er en som har opplevd å bli adoptert. dei fleste som svarer er på "foreldresiden". Min veninne har self. reflektert over hvilket liv hun kunne hatt vis hun ble der,det blir ikke riktigere av den grunn.

Du er ikke den eneste som kjenner voksne som er adoptert. Jeg kjenner selv tre stykker. Selv om de - som de fleste andre - har opplevd utfordringer i oppveksten så er de glade for at de ble adopterte. Alternativet ville vært mye verre.

Anonymous poster hash: d94d3...b25

[Gjest Lene]

Det dere ikke har tenkt på er genene/personligheten til barnet. Det er et punkt man virkelig må tenke igjenom før man adopterer.

Har gått i klasse med en adoptert gutt som jeg kjenner godt. Han har vært en liten urokråke fra starten av, men har fått god oppfølging og god oppdragelse. Foreldrene hans har vært virkelig dyktige, de har stilt opp for han uansett hva det skulle være, vært streng der man må være streng og gitt kjærlighet på riktige tidspunkt. Men alikevel har han desverre arvet litt av personligheten til biofaren. Han har nå vært i fengsel for en gruppevoldtekt, og er for tiden siktet for å ha vært på en liten jente. I ettertid har man funnet ut at biofaren gjorde/gjør det samme. Noen mener gjerne dette ikke har noe med gener å gjøre, men jeg har en liten følelse av at man også kan arve litt av slike deler, selv om man ikke er oppvokst med det.

Har også et eksempel på en opprinnelig norsk gutt som ser demoner, har stemmer i hodet, tvangstanker mm som han har arvet etter faren. Faren har han såvidt hatt noe kontakt med, siden faren forlot både mor og barn ganske tidlig. Dette er ting som dukker opp litt etter litt jo eldre han blir.

Nå er dette et mye viktigere valg en å velge en liten kattunge. Men når vi valgte katt, så såg vi etter en kattunge med et godt lynne. Gjerne en veldig dårlig sammenligning, men likevel noe å tenke over.

[AnonymBruker]

Det dere ikke har tenkt på er genene/personligheten til barnet. Det er et punkt man virkelig må tenke igjenom før man adopterer.

Arv og miljø påvirker hverandre gjensidig, så en viss påvirkning vil en som forelder kunne ha.

Nå er det slik at adoptivsøkere ikke har mulighet til å selv velge barn. Det blir imidlertid utarbeidet en sosialrapport, og ut fra denne prøver en å matche personligheten mellom foreldre og barn.

Til TS:

Jeg har jobbet i flere år med godkjenning av adoptivsøkere i kommunen.

Det er beroligende når adoptivsøkere på forhånd går gjennom en slik prosess, dere nå gjør.

Det beste rådet i denne tråden er å melde seg på adopsjonsforberedende kurs gjennom Bufetat - http://www.bufetat.no/adopsjon/kurs/ . Hensikten med et slikt kurs er å forberede adoptivforeldre slik at de står bedre rustet til å ta imot barnet. Kurset er forresten gratis.

Anonymous poster hash: 1d9b4...f34

[Gjest Christian]

Jeg vil påstå at jeg vet hvordan det er å være adoptert. Mine foreldre har adoptert barn i to omganger. Først min søster i 1978 og så meg i 1980. Selv om de først stod på venteliste for å få barn fra Sri Lanka. Er både jeg og min søster norskadopterte. Min Biologiske mor ble gravid med meg da hun var 19 år og uten jobb/intekt og kunne derfor ikke ta vare på meg. Da jeg ble født ble jeg ganske raskt flyttet over til et spedbarnehjem. Hvor jeg tilbrakte tre måneder før jeg fikk nye foreldre. Mine foreldre har alltid vært åpne om at jeg og min søster var adoptert. Og hvert år har vi feiret både bursdag og "kommedag" ( den dagen jeg kom til foreldrene mine.). Jeg har ingen blodsbånd til noen av mine søske eller mine foreldre. Dette er selvfølgelig noe jeg har tenkt masse på gjennom hele oppveksten. Men jeg har aldri følt det som unormalt eller rart at jeg har nettopp de foreldrene jeg har. Skjønner at andre kan ha opplevd ting annerledes, men tror ikke min opplevelse er enestående. Har kun positive tanker rundt adopsjon og det den fører med seg. Håper dere får godkjent søknaden deres.

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode innspill.

Hvordan den adopterte vil klare seg avhenger både av foreldrene/samfunnet rundt og barnet´s personlighet.

Har faktisk ikke mindre enn 8 utenlandsadopterte i min familie/vennekrets, av de er det kun 2 som har hatt tildels store problemer med at de er avskillt fra deres biologiske opphav.

Kan godt hende at flere av de har hatt vanskelige perioder uten av jeg vet det. Men de fungerer tilsynelatende meget godt, kan nevne at er par av de er leger og en siviløkonom.

Vurderer å høre med noen av de om de vil dele litt av sin opplevelse av det å være adoptert.

For oss blir veien videre nå først et haste bryllup i all stillhet (en må være gift for å kunne adoptere, våre 10 år som samboere er ikke nok). Deretter satser vi på adopsjonsforbredene kurs og samtaler med Verdens barn/Adposjonsforum, før evt vi setter det hele i gang med å kontakte kommunen.

Vi har ikke bestemt oss, men vil bruke tid på kurs og å snakke med formidlere før vi bestemmer oss.

TS

Anonymous poster hash: 2e487...ad5