Klarer ikke la "fortid være fortid"

[AnonymBruker]

Jeg har store problemer med å se fremover, og det meste av dagene går med til å tenke på hva som har vært. Og hvor mye jeg savner det.

Jeg tenker at jeg aldri vil få oppleve gode tider igjen.

For ett år siden var alt helt flott, med både kjæreste og en "jobb" som fylte dagene mine. Alt det forsvant på under 2 uker i juni i fjor. Jenta dumpa meg, og jobben utløp fordi det bare var arbeidspraksis. Og jeg savner den arbeidsplassen, som var en barnehage..

Etter det har jeg ikke kommet meg videre. En del av meg har lyst til å få et normalt liv, mens en annen del av meg har lyst til å ødelegge livet. Bli alkoholiker eller et eller annet. Jeg er ikke en selvmordskandidat, så vennligst ikke slett tråden min.

Dagene går med på å sitte og sture, selv om jeg greier å trene en del. Og av og til finne på ting med den ene vennen jeg har.

Jeg går mot slutten av 20-åra, og ser at 20-åringer blir ferdige med utdannelse, og til og med få barn.

Selv har jeg ingen muligheter til å oppnå dette. Å ta kontakt med det motsatte kjønn greier jeg ikke. Jenter er så vanskelige, og jeg ville bare blitt avvist, hvis jeg i det hele tatt hadde fått respons. Sannsynligvis ville det endt i katastrofe uansett. Jeg er ikke god nok.

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har kanskje maks 20 år igjen å leve, og tida går jo fort. Får ikke bestemt meg om det er en bra ting eller ikke.

Noen ganger får jeg også et voldsomt hat mot samfunnet, og hvordan det legges opp til tapere og vinnere. Jeg får også hat mot eksen, og alle de som har sviktet meg oppigjennom årenes løp, bl.a pappa som døde da jeg var barn.

Tror ikke jeg selv vil ha barn, siden de sannsynligvis ville endt opp på samme måte som meg. At jeg dør ung, og de sitter igjen uten far i ung alder..

Dette var tankene jeg bare måtte få luftet..

Anonymous poster hash: c8616...5dc

[smilo]

Dette kan du bare gjøre noe med selv. Kun DU kan ta tak i DITT liv.

Og hva mener du med kun 20 år igjen å leve??? Du høres ut som en typisk ungdom som tror livet er over når du passerer 40 Det er bare tull. Livet har masse å by på i mange år fremover.

[Brimi]

Hvorfor har du bare maks 20 år igjen å leve? Ville tatt meg en prat med legen om dette jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg har store problemer med å se fremover, og det meste av dagene går med til å tenke på hva som har vært. Og hvor mye jeg savner det.

Jeg tenker at jeg aldri vil få oppleve gode tider igjen.

For ett år siden var alt helt flott, med både kjæreste og en "jobb" som fylte dagene mine. Alt det forsvant på under 2 uker i juni i fjor. Jenta dumpa meg, og jobben utløp fordi det bare var arbeidspraksis. Og jeg savner den arbeidsplassen, som var en barnehage..

Etter det har jeg ikke kommet meg videre. En del av meg har lyst til å få et normalt liv, mens en annen del av meg har lyst til å ødelegge livet. Bli alkoholiker eller et eller annet. Jeg er ikke en selvmordskandidat, så vennligst ikke slett tråden min.

Dagene går med på å sitte og sture, selv om jeg greier å trene en del. Og av og til finne på ting med den ene vennen jeg har.

Jeg går mot slutten av 20-åra, og ser at 20-åringer blir ferdige med utdannelse, og til og med få barn.

Selv har jeg ingen muligheter til å oppnå dette. Å ta kontakt med det motsatte kjønn greier jeg ikke. Jenter er så vanskelige, og jeg ville bare blitt avvist, hvis jeg i det hele tatt hadde fått respons. Sannsynligvis ville det endt i katastrofe uansett. Jeg er ikke god nok.

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har kanskje maks 20 år igjen å leve, og tida går jo fort. Får ikke bestemt meg om det er en bra ting eller ikke.

Noen ganger får jeg også et voldsomt hat mot samfunnet, og hvordan det legges opp til tapere og vinnere. Jeg får også hat mot eksen, og alle de som har sviktet meg oppigjennom årenes løp, bl.a pappa som døde da jeg var barn.

Tror ikke jeg selv vil ha barn, siden de sannsynligvis ville endt opp på samme måte som meg. At jeg dør ung, og de sitter igjen uten far i ung alder..

Dette var tankene jeg bare måtte få luftet..

Anonymous poster hash: c8616...5dc

Nesten litt artig å se noen som har et såpass likt liv som meg selv, og samme alder.

Det jeg har konstatert med? Vi skal alle dø, så det har egentlig liten betydning hva vi gjør eller ikke så lenge jeg ikke plager folk jeg bryt meg om. Så jeg har en jobb som holder meg flytende økonomisk sett, men utover det er det bare å få tiden til å gå, Internett, TV, og søvn. Merker jeg sover mindre jo eldre jeg blir, så hva jeg gjør om det blir verre vet jeg ikke. Kjøper netflix antar jeg.

[Simonsays]

Jeg har store problemer med å se fremover, og det meste av dagene går med til å tenke på hva som har vært. Og hvor mye jeg savner det.

Jeg tenker at jeg aldri vil få oppleve gode tider igjen.

For ett år siden var alt helt flott, med både kjæreste og en "jobb" som fylte dagene mine. Alt det forsvant på under 2 uker i juni i fjor. Jenta dumpa meg, og jobben utløp fordi det bare var arbeidspraksis. Og jeg savner den arbeidsplassen, som var en barnehage..

Etter det har jeg ikke kommet meg videre. En del av meg har lyst til å få et normalt liv, mens en annen del av meg har lyst til å ødelegge livet. Bli alkoholiker eller et eller annet. Jeg er ikke en selvmordskandidat, så vennligst ikke slett tråden min.

Dagene går med på å sitte og sture, selv om jeg greier å trene en del. Og av og til finne på ting med den ene vennen jeg har.

Jeg går mot slutten av 20-åra, og ser at 20-åringer blir ferdige med utdannelse, og til og med få barn.

Selv har jeg ingen muligheter til å oppnå dette. Å ta kontakt med det motsatte kjønn greier jeg ikke. Jenter er så vanskelige, og jeg ville bare blitt avvist, hvis jeg i det hele tatt hadde fått respons. Sannsynligvis ville det endt i katastrofe uansett. Jeg er ikke god nok.

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har kanskje maks 20 år igjen å leve, og tida går jo fort. Får ikke bestemt meg om det er en bra ting eller ikke.

Noen ganger får jeg også et voldsomt hat mot samfunnet, og hvordan det legges opp til tapere og vinnere. Jeg får også hat mot eksen, og alle de som har sviktet meg oppigjennom årenes løp, bl.a pappa som døde da jeg var barn.

Tror ikke jeg selv vil ha barn, siden de sannsynligvis ville endt opp på samme måte som meg. At jeg dør ung, og de sitter igjen uten far i ung alder..

Dette var tankene jeg bare måtte få luftet..

Anonymous poster hash: c8616...5dc

Det skjedde akkurat også med meg for to år siden, så jeg kjenner meg igjen det du skriver.

Noen ganger må man bare akseptere at ting ikke blir som det var tidligere. Prøv å se framover, få ny hobby eller lærer noe nytt. Livet har mye mer å tilby enn du selv føler for. Tok litt tid for meg å finne det ut men jeg er veldig sikker på at du gjør det også etterhvert.

Du får sende meg PM hvis du vil ha en ny kamerat som også har vært i samme situasjon.

[Gjest navnelapp]

Eg har ved nokre høve hatt folk rundt meg som har funne livet meiningslaust. Dei har ikkje funne sin plass, og klart å få livet sitt til å fungere. Dei har leita etter “meininga med livet”. Eg trur meir og meir på det at viss der er ei meining med livet så er det å bry seg om og vere noko for andre. Ikkje på ein sjølvutslettande måte. Ikkje slik at ein blir utnytta. Men slik at ein stiller opp når det trengst, når det følest meiningsfylt og vert sett pris på. Eg trur faktisk dette er det einaste som kan gi deg eit rikare liv.