Vil ut av forholdet, men tør ikke

[isabell1234]

Jeg har vært gift i 13 år og vi har tre barn sammen ( 5-11 år). Det har vært mye opp og ned opp gjennom årene, men nå kjenner jeg at jeg har fått nok.

Mange grunner, men det er to hovedgrunner:

1) Han er fryktelig kontrollerende. Skal vite hvor jeg er, med hvem og hva vi gjør hele tiden. Er jeg på FB eller annnet sosialt medium, sniker han seg til å se hva jeg holder på med. Jeg får aldri fred! Han drar aldri ut, så hver kveld og hver helg er vi sammen og han forventer at jeg gjør det samme som han. Skal han se på tv, må jeg også gjøre det, skal han lese, kan jeg til nød gjøre noe annet, men helst i samme rom. Jeg greier bare ikke dette! Jeg er et ganske privat menneske og trenger litt tid for meg selv. Har sagt det mange ganger til han, men han skjønner det ikke, for han har ikke samme behovet.

2) Jeg er ikke tiltrukket til ham lenger. Har virkelig prøvd å jobbe med det, men sex er bare et ork. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det, han sliter med selvbildet, synes han er for tykk og ja, det trekker ned, så overfladisk er jeg. Men sånn som det er nå, vil jeg heller være uten sex resten av livet enn å ha sex med han. Har ikke nødvendigvis lyst på noen andre heller, har bare totalt mistet sexlysten.

Men jeg er totalt økonomisk avhengig av han ( har jobb, men han tjener 3 ganger så mye og vi har bra med gjeld) og vi har våre gode stunde. For ikke å snakke om ungene våre. Vil jo at de skal ha det bra, men har ikke lyst til å være så ulykkelig som jeg er nå. Kan ikke telle alle gangene jeg har tenkt at det hadde vært bedre å ikke vært til.

Hva skal jeg gjøre? Nytter ikke å snakke med han, han bare dytter det over på meg, får meg til å føle meg som verdens slemmeste og hvordan kan jeg tenke på å gjøre dette mot han og barna... Og kanskje er det slemt? Må jeg leve sånn?

[AnonymBruker]

Først en klem til deg. Har dere prøvd parterapi? Det er en vanskelig situasjon du befinner deg i, og det er ikke lett. Har ingen gode råd til deg, men håper at det ordner seg.

Anonymous poster hash: d7e36...b47

[Gjest Seajewel]

Jeg vil si til deg: gå nå, mens du kan! Livet er kort, og økonomi er Ingen unnskyldning, du har jobb. Det finnes de mødre son går, med tre barn, og som ikke har jobb, og de har klart det de og. En annen ting, er at ungene merker det godt om du ikke har det bra, og la ungene slippe å oppleve det. Penger er ikke alt, det er livskvalitet som teller.

[Gjest Malena_123]

Jeg vil si til deg: gå nå, mens du kan! Livet er kort, og økonomi er Ingen unnskyldning, du har jobb. Det finnes de mødre son går, med tre barn, og som ikke har jobb, og de har klart det de og. En annen ting, er at ungene merker det godt om du ikke har det bra, og la ungene slippe å oppleve det. Penger er ikke alt, det er livskvalitet som teller.

Signerer på denne. Man lever bare en gang.

[Britt Banditt]

Jeg vil si til deg: gå nå, mens du kan! Livet er kort, og økonomi er Ingen unnskyldning, du har jobb. Det finnes de mødre son går, med tre barn, og som ikke har jobb, og de har klart det de og. En annen ting, er at ungene merker det godt om du ikke har det bra, og la ungene slippe å oppleve det. Penger er ikke alt, det er livskvalitet som teller.

Enig.

Dere har gjeld, men dere har vel ikke lånt langt over pipa? Dere har vel et hus dere kan selge? Evt. at han tar over huset og kjøper deg ut. Da har du kanskje råd til å kjøpe deg et annet hus, eller en leilighet, evt. i "verste fall" leie deg noe en stund.

[Gjest Gjest]

Enig i at livskvalitet er viktigere enn penger, men allikevel bør du tenke deg godt om før du går. Det er ensomt og tungt økonomisk å være alene. Hvis dere jobber med forholdet kan det jo hende dere klarer å bli lykkelige sammen. Familielivet er et mye hyggeligere liv enn skilsmisse-familien, spesielt når nye partnere skal inn i kabalen. Nei, du sitter på skattekisten nå, tenk deg veldig godt om før du går!

[AnonymBruker]

Dette minner meg om hvordan jeg hadde det, men jeg tror du har det verre. Jeg ble ikke kontrollert, jeg hadde en mann som var snill og grei, men som presset meg mye seksuelt, og som ikke så meg ellers.

Jeg ble skilt, fant en ny mann etterpå. Vi har vært gift i 10 år, sammen i 12, og jeg har enda lyst på han (selv om han har lagt på seg litt, det er ikke der skoen trykker som regel). Vi er nok mer ulike enn eksen og jeg var, men vi har klart å ta vare på kosen og nærheten i forholdet.

For ungene var det ille at eksen og jeg skilte oss. Det ble en vanskelig tenåringstid for vår eldste (13 år da). Tror ikke hun følte seg helt hjemme noen steder etterpå, når barndomshjemmet hennes ble solgt, og vi flyttet til hver vår leilighet.

Den yngste klarte det bedre, hun var 9 år da.

Når jeg ser tilbake, så tror jeg ungene hadde hatt best av at vi holdt sammen. Hverken eksen eller jeg har fått nye barn senere, men vi begge har vært/er i forhold.

Jeg kunne nok hatt det bra med eksen som en livsvenn, men ikke som sexpartner. Når jeg tenker på det, så klarer jeg ikke å tenke på å ha sex med han. Det er helt umulig for meg å ha det, klarer ikke tanken på det. Så sånn sett var det riktig for meg å gå fra han, selv om han ellers er en god mann på alle måter. For ungenes del, og økonomisk (for begge parter), hadde det vært bedre om eksen og jeg fortsatte, men jeg tror ikke vi kunne hatt et kjærlighetsforhold.

Anonymous poster hash: 96b20...4b4

[Gjest Gjest]

Og da kan man gjøre ett av to: bli og la barna vokse opp med begge foreldrene i barndomshjemmet eller gå og risikere at de blir ulykkelige... For det er ingen garanti for atnoen får det bedre etter et brudd, ikke engang den som ønsker seg ut...

Dette minner meg om hvordan jeg hadde det, men jeg tror du har det verre. Jeg ble ikke kontrollert, jeg hadde en mann som var snill og grei, men som presset meg mye seksuelt, og som ikke så meg ellers.

Jeg ble skilt, fant en ny mann etterpå. Vi har vært gift i 10 år, sammen i 12, og jeg har enda lyst på han (selv om han har lagt på seg litt, det er ikke der skoen trykker som regel). Vi er nok mer ulike enn eksen og jeg var, men vi har klart å ta vare på kosen og nærheten i forholdet.

For ungene var det ille at eksen og jeg skilte oss. Det ble en vanskelig tenåringstid for vår eldste (13 år da). Tror ikke hun følte seg helt hjemme noen steder etterpå, når barndomshjemmet hennes ble solgt, og vi flyttet til hver vår leilighet.

Den yngste klarte det bedre, hun var 9 år da.

Når jeg ser tilbake, så tror jeg ungene hadde hatt best av at vi holdt sammen. Hverken eksen eller jeg har fått nye barn senere, men vi begge har vært/er i forhold.

Jeg kunne nok hatt det bra med eksen som en livsvenn, men ikke som sexpartner. Når jeg tenker på det, så klarer jeg ikke å tenke på å ha sex med han. Det er helt umulig for meg å ha det, klarer ikke tanken på det. Så sånn sett var det riktig for meg å gå fra han, selv om han ellers er en god mann på alle måter. For ungenes del, og økonomisk (for begge parter), hadde det vært bedre om eksen og jeg fortsatte, men jeg tror ikke vi kunne hatt et kjærlighetsforhold.

Anonymous poster hash: 96b20...4b4

[AnonymBruker]

Det er vel få som klarer å skille ditt innlegg fra mitt her. Så jeg referer det her:

Og da kan man gjøre ett av to: bli og la barna vokse opp med begge foreldrene i barndomshjemmet eller gå og risikere at de blir ulykkelige... For det er ingen garanti for atnoen får det bedre etter et brudd, ikke engang den som ønsker seg ut...

Du har helt rett. Jeg har mange ganger angret på at jeg gikk fra mannen min, fordi ungene hadde hatt det mye bedre om vi holdt sammen. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg kanskje ikke gjort det. Men spørs om mannen min hadde holdt ut med en sexpartner som ikke klaffet med han. Aner ikke. Kanskje han ville gå på et senere tidspunkt. Ser man bort fra det, kunne vi hatt det bra. Vi trivdes sammen som venner, og det er ofte nok til å ha det bra.

Anonymous poster hash: 96b20...4b4

[Katniss]

Det virker veldig skremmende å gå fra en du har vært sammen med i 13 år, og i førsten er det litt skremmende, men det blir fort like naturlig å bo i egen leilighet og ha et liv med aktiviteter uten han, som det en gang var å bo sammen med han.

[Gjest Gjest]

Det virker veldig skremmende å gå fra en du har vært sammen med i 13 år, og i førsten er det litt skremmende, men det blir fort like naturlig å bo i egen leilighet og ha et liv med aktiviteter uten han, som det en gang var å bo sammen med han.

Det er helt sant! Men mange føler etterpå at de mistet noe verdifullt da de splittet opp. Dette verdifulle kommer ikke tilbake. Derfor er det greit å være helt sikker før man går..

[AnonymBruker]

Det er helt sant! Men mange føler etterpå at de mistet noe verdifullt da de splittet opp. Dette verdifulle kommer ikke tilbake. Derfor er det greit å være helt sikker før man går..

Og hvordan blir man egentlig helt sikker?

Anonymous poster hash: 4bf48...528

[lell]

Ja, hvordan blir man egentlig helt sikker? Jeg er helt sikker flere ganger i uka, men også sikker på at jeg ikke kan bryte familien når jeg sjekker ungene om kvelden etter at de har lagt seg. Kan være så ulykkelig at dette kjærlighetsløse forholdet at jeg nesten ikke kan smile på flere dager, men sikker på hva som er best blir jeg visst aldri.

[AnonymBruker]

Ja, hvordan blir man egentlig helt sikker? Jeg er helt sikker flere ganger i uka, men også sikker på at jeg ikke kan bryte familien når jeg sjekker ungene om kvelden etter at de har lagt seg. Kan være så ulykkelig at dette kjærlighetsløse forholdet at jeg nesten ikke kan smile på flere dager, men sikker på hva som er best blir jeg visst aldri.

Jeg tenker sånn som deg også. Jeg er egentlig sikker hele tiden, fordi jeg er så ulykkelig med mannen min.. Men når jeg ser hvor glad barna er i han så er det vanskelig å være egoistisk og gå fra han (han mener nemlig at jeg heller skal ha det vondt, og at vi skal forbli sammen, for barnas skyld). Så da er det valget, splitte opp "kjernefamilien" eller fortsette samlivet med en mann ikke elsker, en som lyver, er utro og mye sint..

Anonymous poster hash: 4bf48...528

[AnonymBruker]

Jeg vet hvor utrolig utmattende det kan være å bli kontrollert hele tiden, og ikke kunne lese, se på tv, gå en tur, trekke deg tilbake - når det passer deg/du trenger det. Selv har jeg ikke barn, og fikk det så veldig mye bedre alene. Jeg var i tillegg utsatt for ganske mye psykisk vold og til dels fysisk vold. Men for meg var den psykiske volden vanskeligst å argumentere mot/stå i mot. Kontroll som du beskriver er en form for psykisk vold, noe som tar fra deg frihet til å være deg.

Jeg vet man må gjøre kompromisser i et samliv, men for meg er det du beskriver langt fra rett.

Hvorfor må du gjøre det samme som han hele tiden? Bruker han manipulasjon? Psykisk makt ved å gjøre det veldig utrivelig om du velger å gjøre noe annet? Eller legger jeg for mye av egne opplevelser i min tolkning?

Kunne du kanskje ta kontakt med familievernkontoret og snakket med de, sjekket med kommunen om de har samtaletilbud i forhold til psykisk helse? Det er et gratis lavterskeltilbud - i Oslo i alle fall, hvor du kan sortere tanker med et annet menneske. Det virker for meg som om dine tanker/følelser ikke får stor plass eller anerkjennelse i samlivet.

Jeg kjenner ikke mannen din, jeg tror han bruker den formen for "makt" han har erfart at virker for å få det som han vil. Det gjør de fleste av oss.

Om du gjør opprør, så kan det hende han skrur opp intensiteten for å få det slik han liker det, eller han kan (eventuelt etter en stund) forstå at han holder på å miste det som er viktig og være villig til å endre ting.

Om du gjør opprør så må du være forberedt på å være utholdende, ellers så vil han merke at han får deg på gli og tilbake til gamle mønstre.

Anonymous poster hash: 9b29b...fae

[AnonymBruker]

Det med kontroll henger gjerne sammen med hans lave selvbilde, spesielt om han har blitt verre etter hvert. Han føler seg ikke bra nok for deg, derfor "må" du jo ha en annen. Det er ikke sikkert at han er klar over det selv, og mest sannsynlig vil det ikke ha noe å si at du forteller ham det.

Hvis du vil jobbe med forholdet:

- terapi, få en fagperson til å gi gode råd (Modum bad har gode samlivskurs har jeg hørt)

- forsøke å styrke selvbildet hans ved å gi ham masse positiv oppmerksomhet, både fysisk og psykisk

- oppmuntre ham til å finne på ting utenfor huset/trene osv

Anonymous poster hash: 8e5e8...c0d

[AnonymBruker]

Det med kontroll henger gjerne sammen med hans lave selvbilde, spesielt om han har blitt verre etter hvert. Han føler seg ikke bra nok for deg, derfor "må" du jo ha en annen. Det er ikke sikkert at han er klar over det selv, og mest sannsynlig vil det ikke ha noe å si at du forteller ham det.

Hvis du vil jobbe med forholdet:

- terapi, få en fagperson til å gi gode råd (Modum bad har gode samlivskurs har jeg hørt)

- forsøke å styrke selvbildet hans ved å gi ham masse positiv oppmerksomhet, både fysisk og psykisk

- oppmuntre ham til å finne på ting utenfor huset/trene osv

Anonymous poster hash: 8e5e8...c0d

Gode råd om ts ønsker å endre forholdet, og får ham med på å jobbe for det.

Jeg er enig i at kontrollen henger sammen med dårlig selvbilde, men er ikke overbevist om at masse positiv oppmerksomhet nødvendigvis styrker det. Ikke uten terapi og noe selvinnsikt samtidig.

Igjen er det egen, og derfor muligens feil i denne situasjonen, erfaring som gjør at jeg er redd for at det kan gi mere kontroll i stedet. Fordi det kan være den veien han har erfart at han får mest igjen for å bruke energien.

Jeg kjenner ikke ts sitt forhold, men det kan være ganske ødeleggende å alltid sette andres behov foran sine egne. Det å gi så mye til en som kontrollerer deg, kan ødelegge eget selvverd om det foregår over tid.

Jeg håper ikke du ts er der! Men at dere kan jobbe sammen mot noe bedre.

Anonymous poster hash: 9b29b...fae

[Gjest Gjest]

Start med å skaffe noen å snakke med, alene først. Familiekontoret. Og begyn å lære deg å sette grenser.

I det øyeblikket han ikke godtar det og tyr til verre midler, så anmelder du rett og slett. Da løser i så fall saken seg selv. Først og fremst med at du blir helt SIKKER på at du skal skilles..

Tipper han vil rase i starten, men forhold deg rolig og stå på ditt. Inviter ham med på samtaler. Tar han det ikke til seg, ja så ta ut separasjon.

Et skritt om gangen vil vise rikig vei.

[Gjest Lille-pus]

Man vet vel egentlig ikke helt hva som er helt riktig.

- fordi 'det andre', 'det der ute' kjenner man ikke lenger.

Når belastningen ved å være er større enn belastningen ved å være alene, - da er det tid for å gå.

Når de lyse dagene sammen er så få at det føles som det er 'regnvær hele året', - da er det på tide å gå.

Og når man så står der, utenfor det som var tosomheten, - da er det plutselig greit. Da er det ikke lenger så skummelt. Da blir dagene til i seg selv.

Jeg skal ikke gi deg bstemte råd om hva som er best for deg, TS, for det vet jeg ikke.

Jeg kan bare prøve å speile det du forteller i mine egne opplevelsers bilde, og dele litt av egne erfaringer.

Du har den samme opplevelsen mht. sex som jeg hadde..... Og det gikk lang tid (vi snakker om år) før alt var ferdig behandlet og jeg på nytt oppstod som en sensuell, sikker, lysten og trygg kvinne.

Du har mye å tenke på, mye å tenke igjennom før du vet vet du er klar for å gjennomføre det ene eller andre valget.

Jeg støtter rådene om å finne et menneske du kan snakke med underveis frem mot beslutningen som tas.

Lykke til, TS.

[Gjest Ironically me]

Støtter denne!

Var selv i 12 langt ekteskap, Måtte lære meg selv å kjenne. Lære å si stopp ovenfor partneren, før jeg kunne ta videre avgjørelser og tilslutt bryte.

1:Kjenn og bli sikker på deg selv først! Bruk evt. Familiehus/familiekontor. Det som måtte finnes der dere bor.

2: Følelsen av avhengihet er ikke bra.Hva kan du jobbe med? Hel/deltid, støtteordninger for deg/barna? Alt dette skal gå i orden, men først; deg selv! Hva VIL du ? Når du vet det, da står du fjellstøtt og lar deg ikke endre kurs. Lykke til!

Start med å skaffe noen å snakke med, alene først. Familiekontoret. Og begyn å lære deg å sette grenser.

I det øyeblikket han ikke godtar det og tyr til verre midler, så anmelder du rett og slett. Da løser i så fall saken seg selv. Først og fremst med at du blir helt SIKKER på at du skal skilles..

Tipper han vil rase i starten, men forhold deg rolig og stå på ditt. Inviter ham med på samtaler. Tar han det ikke til seg, ja så ta ut separasjon.

Et skritt om gangen vil vise rikig vei.