Skuffet etter samtale med barnehageansatt.

[Stinelin]

Snakket med nestleder for de kommunale barnehagene i lunsjen en dag. Jeg snakket om at ettåringen min snart skal i barnehage, og jeg er naturlig nok spent og litt nervøs. Han er ikke så vant til andre unger og blir fort redd, så vi jobber med å gjøre han tryggere på andre unger før han skal begynne i august. Men jeg vet jo at de fleste er urolige for om de små skal ha det bra, og at det mest sannsynlig vil gå helt fint.

Så sier dama: "Å ja, han kommer nok til å prøve dere ut ved å skrike og bære seg, men da er det bare å holde seg hard og ikke la han få viljen sin."

Jeg ble litt paff, og skuffet over holdningen hennes. Er det dette ettåringer møter i barnehagen? De kommer fra det trygge hjemmet og skal gjennom en stor omveltning med mye skummelt i starten. Og personalet tolker usikkerheten som at han "prøver seg"...?

Alle sier jeg skal slappe av og stole på personalet, og jeg har egentlig hatt tillit til at de vet hva de driver med, men ble både usikker og skuffet da hun sa dette.

Er jeg nærtagende og krisemaksimerer som vanlig, eller er noen enige i at dette var en rar holdning?

[Gjest RockOn]

Jeg synes dette er en spesiell holdning ja.

Og jeg hadde også reagert!

Men stort sett så er de som jobber mest med barna ganske så snille og forståelsesfulle er det jeg opplever! (Har jobber noe i barnehage, har også levert/hentet tantungene ganske mye)

Men helt klart, noen skulle aldri jobbet med mennesker, det ser jeg hver dag!

[Askmeagain89]

Tror ikke du skal legge så mye i det. Hun sa det nok bare for å berolige deg. Mange barn skriker så lenge foreldrene er der og skal til å gå også blir det helt stille så snart dere er ute av døren. Det er nok derfor mange tolker dette som trass heller enn usikkerhet. Men det finnes også barn som er genuint usikre og da vil de ansatte tilpasse seg dette. Har vært borti begge deler gjennom jobb og den første typen jeg beskrev er den mest vanlige. Er som regel kun en av alle de nye som er super usikker og da tilpasser man seg. Bare forbered deg selv på at barnet ditt kan trenge korte dager over litt lenger tid enn andre barn.

[Schadenfreude]

Jeg synes dette høres litt spesielt ut.

Til sammenligning ringer visst barnehagen vår hvis det har vært mye skrik ved levering. Mest for å berolige foreldrene, som de sa ofte er de som synes det er vanskeligst. Altså, de ringer ig sier ifra at alt går bra.

De var også veldig opptatt av tilvenningen og at det skulle gjøres sånn at ungen føler seg trygg.

Vi har vært litt i åpen barnehage, men du har kanskje ikke helt samme muligheten?

[absinthia]

Hun høres ganske gammeldags og kunnskapsløs ut! Du har all grunn til å synes at dette er en merkelig holdning hos en nestleder. Er du sikker på at hun har relevant utdanning?

Bare noen av de minst reflekterte og uerfarne assistentene jeg har jobbetmmed kunne ha funnet,på å si noe slikt til en forelder.

Det du ville ha fått hørt hos de fleste er vel at:

1: det er viktig å bruke tid sammen med barnet i barnehagen de første ukene og mest de første dagene.

2. Gå aldri uten å si fra til barnet om ikke barnet sover, selv om barnet ikke ville sett at du snek deg ut.

3. Det er helt normalt at barn gråter når foreldrene går, det tyder på at de har en god tilknytning. Du hjelper deg selv og barnet om du ikke strekker ut avskjeden i det uendelige, men har et fast rituale der du f.eks er blid og oppmuntrende, gir barnet en klem, vinker og går. - Dette gir forutsigbarhet. Du hører kanskje at barnet gråter når du er i gangen, men ofte har dette gått over, før foreldrene har fått på seg skoene.

4 Vi har alltid en voksen som er ditt barns hovedkontakt, frem til de blir mer og mer kjent med de andre voksne, dette er fordi barn trenger å etablere god kontakt til omsorgspersoner i barnehagen for å føle trygghet.

5 Om barnet gråter ekstra mye de første dagene som du forlater det alene i barnehagen, kan vi gi deg beskjed om du har mulighet til å gjøre dagen kortere. . Om du vil kan vi ringe deg for å fortelle hvordan det går midt på dagen.

Noen har en rar holdning, kanskje du heller burde snakke med de som jobber på den avdelingen barnet ditt skal gå på? Som pedleder har jeg erfaring med at assistenter som har jobbet lenge i barnehage og spesielt på småbarnsavdeling ofte er gull verd når det kommer til nybegynnerne.

[MockingJay]

Hadde nok også reagert litt på akkurat det der.. Og enda til av en pedagogisk leder?

Huff, hørtes ut som min gamle tante som mener man skal legge spedbarn på mørklofte for å få de å slutte å gråte..

[Tolly]

Uff, stakkars deg Stinelin. Sitter å kjenner på det samme rundt bhg-start, men vi fikk den helt motsatte opplevelsen. Så nå er jeg ti ganger tryggere enn hva jeg var før vi besøkte bhg. Men vi skal være i en liten familie-bhg. Håper ikke svaret mitt fornærmet deg, for det var ikke meningen. Ville bare si at jeg kjenner igjen følelsen og nok hadde reagert likeens som deg dersom det hadde hendt her.

[Redbull]

Nå vet ikke jeg om det var dette hun mente da, men når jeg jobba i bhg så var det mange foreldre som sa hadet til barnet for så å snu i døra/med bilen og komme tilbake igjen for å trøste barnet når det gråt. Det gjorde saken mye verre og barnet usikkert.

[Miranda16]

Nå er det jo også slik at majoriteten i norske barnehager ikke har pedagogisk utdanning. Har ikke akkurat blitt bedre etter reformen......

[Stinelin]

Takk for støtte. lurte litt på om det er jeg som er overfølsom.

Vet ikke hvilken utdannig hun har, men hun har vært tidligere vært leder for alle de kommunale barnehagene, og sa at hun hadde jobbet i barnehagesystemet siden 1981.

Vi snakket spesielt om situasjonen med andre barn som han har lett for å være redd. Gråter om de lager høy lyd, særlig gråt, og om noen kommer veldig tett innpå, slik små barn har lett for å gjøre. Eller om de kaster seg over han og er fysiske, da blir han livredd. Større barn som er mer forsiktige er helt greit, mens utforskende ettåringer er det verste.

Dattera til venninna mi satte seg på fanget hans (!), og han ble helt fortvilet stakkars.

Han er veldig trygg på voksne, og har aldri grått om jeg eller pappan går far han, så jeg oppfatter han ikke som spesielt utrygg. Bare overfor andre barn, som er naturlig ettersom han går mest med voksne.

Jeg trodde dama skulle svare at det går seg til, må bare sitte med han og skape trygghet i situasjonen, eller noe i den duren. Men neida, "Han vil prøve dere ut, bare å holde seg hard."

Jeg ringte leder for barnehagene og spurte litt rundt oppstart, forklarte at han er redd andre barn osv. Hun sa vi kunne komme på besøk når det passer gjennom sommeren, så blir han mer vant til lydene og aktiviteten. Det var jo veldig fint, skal benytte oss av det. Jeg jobber heldigvis bare 40%.

Men hun avfeide meg også, og fikk bekymringen min til å høres helt unødvendig ut. Vi er sikkert forskjellige som personer, men det beroliger meg mer om folk tar meg på alvor og forklarer hvilke løsninger de har, enn at de avfeier meg.

Gutten skal etter planen være i barnehage 3 korte dager i uka. Vi har heldigvis mulighet til å levere og hente når vi vil siden en av oss alltid er hjemme uansett.

[Aja]

Jeg har jobbet noen år i barnehage (som assistent, startet i ung alder) og det er forskjellige mennesketyper og meninger blant de ansatte. Har dessverre vært borti noen som er for hard med barna, som roper bortskjemt når barna er usikre osv.

Det kommer jo litt ann på hvor disse befinner seg i systemet. Førskolelærere skal jo være "øverst" og de har jo god utdannelse. Men jeg tror man kan være ped. leder på bakgrunn av ansiennitet, iallefall på dispensasjon. Jeg jobbet i en barnehage der det først var en slik som ledet barnehagen. Det var dårlig miljø både mot de ansatte (ingen tydelig leder, mye småkrangling) og for barna (mye unødvendig kjefting). Etterhvert ble det for tydelig at dette ikke fungerte, og det kom inn en yngre men bestemt førskolelærer som var en god tydelig leder. Etter det ble barnehagen helt forandret til det positive. Slik adferd ble ikke lenger akseptert, i tillegg at alt ble også mye mer positivt og motiverende, og de ansatte ble mer hørt. Så også en ansatt jeg før anså som alt for skarp, ble en god medarbeider og veldig fin med barna under en annen leder. Og du kan si at alle har forskjellige kvaliteter og det gjelder å hente frem det beste i hvert menneske. Alle barna visste godt at denne skarpe personen var den strengeste, men de visste også godt at hun var den morsomste, som fant på masse sprell med dem.
Nå skriver jeg meg litt bort, men etter min erfaring vil jeg alltid være litt skeptisk og føle veldig på hvordan miljøet i barnehagen egentlig er. Om du som forelder er litt ekstra oppmerksom, tror jeg ikke dårlig miljø skal være så alt for vanskelig å oppdage.

Men det kommer uansett alltid ann på menneskene du møter. Denne dama jobber kanskje ikke på avdelingen der sønnen din skal starte? Det er isåfall viktigere at de som jobber der er gode mot han og gir han trygghet og tid.

Jeg vil ikke skremme deg mer, men jeg har som sagt varierende erfaringer og jeg kommer til å være veldig obs når mitt barn skal i barnehage. Ser ikke det negative i det, man må jo passe på barna - og i denne barnehagens tilfelle ble det jo tatt grep som førte til at alt ble så mye bedre.

[AnonymBruker]

Hei dere. Beklager om jeg kupper tråden din TS, men jeg lurer på noe. Jeg har en sønn som IKKE gråter når jeg går og han elsker alle mennesker, smiler og stråler til ALLE. Jeg har ifra starten av vært veldig mye med ham, bysset,trøstet - han følger meg gjerne over gulvet (åler seg, krabber ikke)

Men han gråter ikke når jeg går..Har han dårlig tilknytning da?

Anonymous poster hash: 22266...54d

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk at det hun sa høres rett ut, de fleste barna skriker og er lei seg når foreldrene drar, spesielt når de er ny i barnehagen. Og noen foreldre lar barnet alltid få viljen med å bli lengre eller annet. Skulle hun holdt det hemmelig for deg? Klart hun kunne nok ordlagt seg på en hyggeligere måte og vært mer forståelsesfull men hun sa jo bare sannheten Og klart hun virket litt forhåndsdømmende, men hun prøvde sikkert bare å gi dere et råd, ikke gi opp fort om han gråter og er hysterisk.

Jeg har jobbet med barn i flere år og de tester foreldrene (og barnehageansatte) mye mer enn foreldrene merker selv, og jo mer foreldrene gir etter jo verre kan det bli. Og at barna tester foreldrene kan i mange tilfeller bety at barnet er utrygg på andre. Men man skal selvsagt ikke forvente at alle foreldre gir etter lett. Det er uansett viktig at de barnet er utrygg på tar seg tid til at barnet skal føle seg trygg med de.

Anonymous poster hash: 5c0c3...7fb

[Harlekin]

Jeg synes faktisk at folk som jobber med barn skal være myke, jeg. Bestemte, ja, men ikke harde. Jeg hadde reagert på samme måte som deg, Stinelin. Men det kan jo være at hun snakket på denne måten for å hjelpe deg til å forlate barnet ditt selv om det gråter, det er jo en kjent sak at det er kjempetøft for mange foreldre å gå fra barnet sitt når de er lei seg (heldigvis ). Noen foreldre hadde sikkert følt seg trøstet av det, men for andre, som meg og deg, har det motsatt virkning.

Endret 11. juni 2013 av Harlekin

[AnonymBruker]

Det er forskjell på trygt hjem og overbeskyttende foreldre... Velger du å ha barnet ditt i barnehage er du nødt til å stole på personalet fra start av. Barnet skal så klart ha en myk overgang, men det jeg tror hun mener er at for noen tar det kun 1 dag så er man klar for bhg. Andre kan ta opp til et halvt år. Om barnet ser at foreldre er skeptisk og sliter med og sleppe tak på bhgverdagen vil også barnet merke dette. Til lenger tid du bruker med å si hade jo mer sårbart blir barnet.

Snakk med personalet om hvordan du føler det, du er langt ifra den første foreldre som er skeptisk, dette vet de og dette kan de. Lykke til.

Anonymous poster hash: 72efa...cf1

[Stinelin]

Hun jeg snakket med jobber heldigvis ikke på avdelingen, jeg ble bare redd for at dette er kulturen i barnehagen.

Som jeg skrev handler ikke dette om å forlate gutten i barnehagen. Jeg vet at det kan være ei kneik å komme over, men han er veldig trygg på voksne.

Temaet var at han er så redd for andre unger, spesielt de på samme alder, som har lett for å være mindre forsiktige, komme tett innpå osv.

Jeg er bevisst på å sitte sammen med han på gulvet sammen med de andre, ikke bare dumpe han ned på egenhånd, siden det ender i hysterisk gråt. Jeg mener at å sitte sammen med han vil gi trygghet, samtidig som han utsettes for det han er redd. Dette kalte altså dama å "prøve ut foreldrene", og man måtte bare være hard. Jeg er altså helt uenig, og ble skuffet over at hun kunne se så enkelt på det.

Snakk med personalet om hvordan du føler det, du er langt ifra den første foreldre som er skeptisk, dette vet de og dette kan de. Lykke til.

Anonymous poster hash: 72efa...cf1

Ja det var det jeg håpet også, men må si jeg fikk meg en overraskelse når en av lederne virket så lite kyndig. Har snakket med venninner som er ped.ledere i andre barnehager, og de har vært enige i at man må skape trygghet for barnet.

[Vera Vinge]

Jeg syns faktisk at det hun sa høres rett ut, de fleste barna skriker og er lei seg når foreldrene drar, spesielt når de er ny i barnehagen. Og noen foreldre lar barnet alltid få viljen med å bli lengre eller annet. Skulle hun holdt det hemmelig for deg? Klart hun kunne nok ordlagt seg på en hyggeligere måte og vært mer forståelsesfull men hun sa jo bare sannheten Og klart hun virket litt forhåndsdømmende, men hun prøvde sikkert bare å gi dere et råd, ikke gi opp fort om han gråter og er hysterisk. Jeg har jobbet med barn i flere år og de tester foreldrene (og barnehageansatte) mye mer enn foreldrene merker selv, og jo mer foreldrene gir etter jo verre kan det bli. Og at barna tester foreldrene kan i mange tilfeller bety at barnet er utrygg på andre. Men man skal selvsagt ikke forvente at alle foreldre gir etter lett. Det er uansett viktig at de barnet er utrygg på tar seg tid til at barnet skal føle seg trygg med de. Anonymous poster hash: 5c0c3...7fb

Det kan godt være hun bare ordla seg flåsete og ikke helt mente det slik hun sa det, så jeg skal ta høyde for det. Men jeg syns det er veldig spesielt om man faktisk mener at det at barn som starter i barnehage gråter når foreldrene går, gjør dette for å teste grenser. Da hadde jeg også blitt svært skeptisk, om dette f.eks. ble sagt av den som skulle ta seg av barnet etter at jeg hadde gått. Jeg sier ikke med det at det er lurt å drøye avskjeder, men det er jo ikke for at barnet ikke skal "vinne", men fordi man bare drar ut smerten for barnet.

[Aja]

Jeg syns faktisk at det hun sa høres rett ut, de fleste barna skriker og er lei seg når foreldrene drar, spesielt når de er ny i barnehagen. Og noen foreldre lar barnet alltid få viljen med å bli lengre eller annet. Skulle hun holdt det hemmelig for deg? Klart hun kunne nok ordlagt seg på en hyggeligere måte og vært mer forståelsesfull men hun sa jo bare sannheten Og klart hun virket litt forhåndsdømmende, men hun prøvde sikkert bare å gi dere et råd, ikke gi opp fort om han gråter og er hysterisk.

Jeg har jobbet med barn i flere år og de tester foreldrene (og barnehageansatte) mye mer enn foreldrene merker selv, og jo mer foreldrene gir etter jo verre kan det bli. Og at barna tester foreldrene kan i mange tilfeller bety at barnet er utrygg på andre. Men man skal selvsagt ikke forvente at alle foreldre gir etter lett. Det er uansett viktig at de barnet er utrygg på tar seg tid til at barnet skal føle seg trygg med de.

Anonymous poster hash: 5c0c3...7fb

Hva mener du egentlig her?

[absinthia]

Hei dere. Beklager om jeg kupper tråden din TS, men jeg lurer på noe. Jeg har en sønn som IKKE gråter når jeg går og han elsker alle mennesker, smiler og stråler til ALLE. Jeg har ifra starten av vært veldig mye med ham, bysset,trøstet - han følger meg gjerne over gulvet (åler seg, krabber ikke) Men han gråter ikke når jeg går..Har han dårlig tilknytning da? Anonymous poster hash: 22266...54d

Nei, denne perioden kommer som oftest mellom ett og ett og et halvt år. Det er ikke alltid de gråter når foreldrene drar heller om de er hos noen de kjenner godt, men ofte begynner de å gråte etter en stund og snakker om mamma og pappa eller roper etter dem. Hadde barnet ditt ikke gitt utrykk for at det savnet deg når det er ett og et halvt om du hadde blitt lenge borte, hadde det garantert vært et problem med tilknytningen - enten fordi det var noe galt med barnet eller på grunn av grov omsorgssvikt.

Ofte kan en se at barn som begynner i barnehagen når de er 9 måneder ikke gir uttrykk for at de har noen spesielle problemer med å tilpasse seg det nye miljøet, men det samme barnet kunne ved 12 måneders alder gitt utrykk for at det slett ikke var fornøyd med tingenes tilstand. Så det er til en viss grad modningsbestemt. Dette betyr ikke at det er bedre å begynne i barnehage når en er 9 måneder enn ved f.eks 14 måneders alder, for om man måler stresshormoner ville det minste antagelig hatt høyere forekomst av disse enn barnet på 14 måneder.

[miss summer]

Jeg er utdannet førskolelærer og har jobbet som pedagogisk leder på småbarnsavdeling i 4år. Jeg syntes hennes holdning er helt på tryne!! Det er ikke sånn at vi tror ettåringene prøver seg! De små er selvfølgelig ofte usikre på hva som skjer og mange liker naturlig nok ikke at mamma skal gå. Vi tar barnet på alvor, trøster og bygger opp en relasjon basert på omsorg og trygghet. Jeg vil tro du og ditt barn blir møtt av et imøtekommende personale som ser deg og ditt barn og hva dere trenger. Men husk, hvis du er usikker og redd/lei deg for å gå ifra din lille merker barnet ditt dette! Barnet ditt kjenner deg og leser deg bedre enn du tror. Har du det vanskelig med barnehagestart smitter det over på barnet. For merker barnet at mor er utrygg, hvorfor skulle barnet da føle seg trygt? :-) glem hun grusomme dama du snakket med! Ta deg heller en tur til barnehagen dere har fått plass i og besøk personalet på deres avdeling så du ser hvem de er og får følt litt på stemningen! :-) lykke til!