Humørsyk samboer

[Gjest Basic]

Jeg lever med en utrolig humørsyk mann. På tross av dette har vi levd sammen i mer enn 10 år, og har to barn... Jevnt over lever vi et helt vanlig familieliv, og har ALLE forutsetninger for å ha det veldig bra.... Økonomi langt over snittet, greie og selvstendige barn, gode venner sammen og på hver vår kant, flott hjem, hyggelige fritidsaktiviteter, blablabla... Vi har altså fiiiint lite å krangle om annet enn det svingende humøret hans som tar han fra å være en veldig sjarmerende og hyggelig familie-far som stiller opp på alle måter, til å være en utrolig nedlatende, sarkastisk, umoden, furtende, surmulende, atal og missfornøyd DUST...

Jeg blir så påvirket, sliten og utrrrolig LEI av å hele tiden skulle forholde meg til og lure på hva som nå enn er sagt eller gjort galt i hans øyne...Han gir meg som regel the silent treatment slik at jeg bare så vidt kan ane hva som er galt uten at jeg vet helt sikkert. Jeg blir gående å bruke masse energi på å lure på om jeg skal gidde å konfrontere han bare for å la han vite at det IKKE er greit å oppføre seg som en egosentrisk tulling, eller la han bare overse han og la han surmule ferdig... Jeg kan velge å konfrontere han, men av erfaring ender dette opp i en meningsløs krangel hvor vi ikke blir enige om noen verdens ting annet at vi er uenige.. det generer altså bare mer langvarig dårlig stemning enn om jeg bare lar han furte til han er ferdig som kan ta alt fra en dag til en uke...

Kommunikasjon er altså ikke vår greie rett og slett fordi det aldri har ført til annet enn mer uenighet... og i tillegg har det hendt at vi begge har sagt ting vi ikke kan trekke tilbake... .Vi prater fint når det ikke er en konflikt, selvsagt... men det låser seg fullstendig, mest for han, når noe, aller helst en bagatell, skurrer... Jeg har nok med årene bare lært meg å leve med dette, men kjenner som sagt at jeg blir så LEI av å i det ene øyeblikke tenke at jeg vil bli gammel med denne mannen til å ønske han til helvete vekk.... Jeg elsker han, men hater han...Jeg tenker stadig på samlivsterapi, men før man vet ordet av det har stemingen snudd, han er ferdig og furte, og vi fortsetter et helt vanlig og hyggelig familie-liv....

[Gjest C4r1n3]

Har du prøvd å ta det opp på en saklig og rolig måte når han er i godt humør?

[Gjest Gjest]

Jada, det har jeg prøvd - og de samtalene er ikke særlig konstruktive... . det er aldri han som er skyld i at noe går galt eller at noe blir feil... Så igjen; det er lettere for alt og alle at "situasjonen" bare får gå over av seg selv... late som ingenting... mens inni meg KOKER jeg av frustrasjon...

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen.. Vet dessverre ikke hva man skal få gjort med det, men jeg tror samlivsterapi er et godt tips.

Anonymous poster hash: 9da54...a23

[Gjest Julie]

Kanskje du skal ta det opp med partneren din når han ikke har en dårlig dag og er villig til å møte deg og dine følelser uten å gå i forsvarsangrep.

Åpne deg og fortell hvor mye det tærer på deg, det spiser deg innvendig og toleransen din for hans humørsvingninger er snart nådd og vel så det..

Videre kan du lufte terapi, eventuelt samlivsterapi siden så dominante svingninger ikke er normalt. Kanskje han har noe han bærer på som han selv ikke er bevisst på, kanskje han for eksempel er deprimert, utbrent, er utilfreds med noe, kanskje han har en annen psykisk lidelse som bipolar og trenger medisin og kognetiv terapi for å "dempe" og lære seg og kjenne igjen sitt eget reaksjonsmønster? Du kan for eksempel gjøre det så enkelt som dette:

Tegn en enkel tegning som skal forestille deg, vis hvordan hans dårlige humør påvirker deg ! Kanskje fysiske plager som hodepine, følelser av fortvilelse, vondt i magen, utbrenthet, depresjon , etc.

Så kan du fortelle ham hvorfor du vil bli hos ham, hans gode sider og hvorfor du ønsker så inderlig at dere skal fungere. Fortell ham at du elsker han, men de dårlige sidene hans er for sterke til å leve med for deg, det er rett og slett utmattende og gir deg dårligere livskvalitet.

Jeg tror jeg ville gått ut av dette samlivet hvis vedkommende ikke ville lytte eller møte deg på halvveien,

eller hvis det ble så belastende at jeg ikke gledet meg over livet lengre og kun ser håpløshet...

Lykke til

[Gjest Gjest]

Det som er så frustrerende er jo at vi er av og på hele tiden - uten at jeg egentlig føler at jeg kan gjøre så mye med det... Når vi er av føler jeg meg låst og hjelpeløs. Han har selvinnsikt på nivå med en fjortis, og ser sjeldent egne feil, iallefall ville han aldri ha innrømmet eller beklaget disse "situasjonene" som stadig oppstår ut av det blå... Det er derfor jeg mener han er umoden og lite voksen i disse settingene som oppstår mellom han og meg. Ellers i livet er han en svært ansvarsfull og oppegående fyr, både som far og som eier og leder av en suksessfull bedrift med 70 ansatte som han har bygget opp fra 0,-.

Slik jeg ser det sliter han med nære relasjoner og ting som følger med i et samliv. Jeg har en anelse av hvor alt dette kommer fra mtp oppvekst osv. Jeg kan forstå hvorfor han har blitt som han har blitt, selvom jeg ikke tror han forstår dette selv (selvinnsikt osv...) men det hjelper ikke oss i vårt liv idag at jeg forstår... Etter 10-15 år har det ikke lenger noen hensikt å stadig prøve på vanlig fornuftig resonering - han er ikke der... Uten sammenligning forøvrig; prøv å fortelle en 4-åring at de ikke skal bli sure og trassige fordi de må rydde opp lekene sine...

Siden han sjeldent er mottakelig for vanlig prat, og jeg ikke er tilhenger av å komme med trusler før jeg faktisk mener det jeg sier, så fantaserer jeg i mitt stille sinn om å sette en endelig stopper ved å flytte ut for å vise han at jeg ikke finner meg i hans humørsvingninger. Men hvem hjelper dette for...? Det vil jo bare skape masse støy for alt og alle... Vi vil jo begge være sammen! Og prøv å få en alfa-hann, som ikke syns han har noen issues, til å gå i terapi... Lykke til... Så jeg har gått fra å være en som ikke finner seg i å bli pirket på nesa til å være hun som stadig svelger kameler og bare finner seg i at ting er som de er... What to do...

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen Hvordan er det med spisingen hans? Spiser han regelmessig? Drikker han brus? Opplever at min samboern er helt dust når blodsukkeret hans er lavt. Det er ikke vits å snakke med han når han er stressa og sulten.

[Gjest Gjest]

Jeg er mann og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg blir furten og gir "silent treatment" til kjæresten min når ting ikke blir slik jeg "planla det i hodet".

Når jeg blir furten så vil jeg helst bare være i fred til jeg er ferdig med å koke bort problemet i hodet.

Grunnen til at jeg gir "the silent treatment", er ikke så mye for at kjæresten min skal føle seg ubekvem, men det er vel mest for å roe meg selv ned. For jeg vet meget godt at de tingene som ødela humøret mitt er bagateller og jeg blir kanskje mest sint på meg selv fordi jeg reagerer så sterkt på det.

Det er i mitt tilfelle ikke behov for noe konfrontasjon, det vil bare gjøre at jeg blir enda mere irritert på meg selv, for da jeg må forsvare de tullete grunnene for at jeg blir irritert/mistet humøret.

Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke...

Min far var på akkurat samme måte, verdens beste humør intill f.eks en plan han hadde lagt gikk i vasken. Da kunne han sture og furte i timesvis, men så ble plutselig alt bra igjen. Jeg har stort sett hele livet gjort det jeg kan for ikke å ligne på min far, men dette har jeg tydeligvis arvet.

Så hvis din kjæreste er som meg, så la han bare være i fred når han furter. Det går som regel fort over og da vil vi bare glemme hele greia...

[Gjest Gjest]

Så godt å høre fra en mann med samme "lynne" som min mann... Men jeg kommer ikke forbi følelsen av å bli "overkjørt" siden jeg stadig velger å svelge kamelene han serverer meg.. Jeg føler meg svak siden jeg tillater han å holde på sånn. Jeg har mest lyst til å skriiiike at jeg ikke finner meg i å bli snakket nedlatende til osv osv. Har lyst til å skremme han noe alvorlig... Men jeg vet at dette bare vil forverre situasjonen... Dette er slik han ble behandlet av sin far, og jeg forstår at han ikke vet noen annen måte å reagere på... Jeg har lyst til å bruke mot han at han er prikklik sin far og storesøster, men det ville være forferdelig stygt å si... Så jeg "tar igjen" med sarkasme, ironi og spydigheter... Jeg hater at barna ofte hører oss når han/vi holder på sånn! De lærer jo å snakke sånn de også! Men er det bedre at de ser at faren oppfører seg som en dust mens moren står og tar imot...? Ikke i min verden... Da vil jeg heller vise barna mine at man står opp for seg selv og sier ifra når andre behandler deg dårlig!! Ond sirkel...

[Gjest Gjest]

Jeg har dessverre ikke noen løsning på problemet ditt, mitt tilfelle er likt men samtidig annerledes. Jeg snakker aldri nedlatende til min kjæreste eller forsøker å skylde på henne. Jeg blir bare stille og furt (samt at jeg kan merke at stemningen blir dritt).

Vi har snakket sammen om dette (jeg har heldigvis ingen problemer med å snakke om mine egne følelser og har sett nok romatiske komedier til å vite at det er enklere å forklare situasjonen enn å bortforklare den) så hun er klar over at det er bare sånn som skjer med meg innimellom.

Jeg er aldri sint ellers. Forrige gang jeg husker å ha vært sint var i 2001. Så siden jeg aldri er sint, så føler jeg derfor at jeg får lov til å furte litt noen timer annenhver måned

[Amarinda]

Jeg har også en mann som i enkelte situasjoner blir fullstendig passiv-aggressiv. Når dette skjer er det ofte en helt urimelig reaksjon på noe som "trigger" dette humøret hos han. Her lar jeg han være en stund før han kommer krypende tilbake og ser angrende ut. Like fullt er det jeg som må ta opp situasjonen for å få en unnskyldning på bordet.

[Gjest Gjest]

Ja, hadde han enda innrømmet at det er han selv det er noe feil med og ikke bestandig alle andre, og snakket med meg om hva han faktisk tenker og føler i disse "settingene", så hadde min terskel for å godta han som han er blitt mer eller mindre utslettet. Siden han har så mange gode kvaliteter ville jeg gladelig ha ført opp hans tidvis dårlige oppførsel i boka for tankeløshet, men det er den selvrettferdige furtingen uten forklaring jeg blir så frustrert av. Han kommer ikke krypende tilbake og angrer - han nevner det aldri igjen! Han har aldri bedt noen om unnskyldning for noen verdens ting som helst!

Han kalte vår eldste datter udugslig her en dag pga en bagatell... Jeg sa på en rolig måte etterpå at det syns jeg du kan be henne om unnskyldning for og heller snakke med henne om det som egentlig skjedde... Men nei; han syns det var på sin plass, han... han så ikke noe feil idet, nei... Men innerst inne VET jeg at HAN vet at man ikke kaller barn (eller voksne) noen verdens ting - man snakker med hverandre om problemer... Men han vil aldri innrømme at han tråkker feil... Igjen - lite voksen...

[Gjest Julie]

Vet du.. jeg ser nå at du plages virkelig med dette, og du har jo to valg.

Enten innse at dette ikke fungerer lengre og at det spiser deg opp innvendig, selv om dere begge så inderlig ønsker å være sammen.

Eller finne deg i det du gjør nå og leve slik resten av ditt liv og forbli sammen med den mannen du elsker.

Jeg forstår din frustrasjon, men du har også noe å tenke grundig gjennom. Det å gå å bære på vonde følelser over lang tid er ikke bra for noen.

Du er ikke et "offer" , men en sterk kvinne som må foreta deg et valg for din del og for hans del.

Så mitt forslag er å gjøre et valg.