Vet ikke hva jeg skal gjøre. Enveiskjærlighet

[Gjest EnMann]

Tenkte jeg skulle legge inn innlegg her fordi jeg er mest ute etter hva en kvinne ville føle.

Min kone og jeg har vært sammen i cirka 10 år (gift noen få av de) har barn.

Vi møttes da vi var unge og har kommet langt sammen i forhold til bopel og slikt.

Fysisk har vi alltid hatt det bra.

Nylig kom det fram at jeg har misbrukt alkohol siden før jeg møtte henne og derfor hatt humørsvingninger, depresjoner og mye sinne som følge av dette. Dette måtte frem uansett for vi hadde allerede store vanskeligheter.

Begge har i år gått på en smell slik at begge går nå til psykolog og vi har nettopp begynt med familierådgivning.

Problemet er at etter slik jeg har behandlet henne, sier hun at hun overhodet ikke er interessert i meg lenger, og jeg klarer bare ikke å la henne gå. For jeg er fremdeles hodestups forelsket i henne. Underveis i år har jeg hatt en del nedturer som følge av "gravingen" hos psykolog og min egen reflektering, det er det som har for henne, virker det som, satt spikeren i kisten.

Jeg er 99.9% sikker på at jeg er på riktig vei nå men hun har ikke tro på meg lenger. Jeg sliter med å ikke ha noen å være glad i som jeg kan holde rundt, altså ikke som venner eller barna dine, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenker periodevis veldig mye og blir veldig lei meg av å tenke på et liv uten henne i armkroken. Det tar mye krefter, og tærer på motivasjon til alt.

Idag lurte jeg på om jeg skulle si til henne at eneste måten jeg klarer å gi slipp er å innlede noe med noen andre, (i utgangspunktet ikke seksuelt forresten) fordi det føles som det er slik jeg er skrudd sammen. Hvis det er virkelig ikke noe håp. Gi henne litt tid å tenke på det først.

Men dette føles ondskapsfullt ut å si, men hvis hun ikke bryr seg om meg skulle hun da reagere?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, for egentlig vil jeg bare vise at jeg kan være den hun ble glad i. Har kuttet ut negative mennesker og alkohol fullstendig.

[Luring-59]

Høres veldig rart ut at du har misbrukt alkohol fra siden før dere kom sammen og at det har tatt 10 år før dette har kommet frem. Er det virkelig mulig å holde slikt skjult for sine nærmeste?

[Gjest Gjest]

Høres veldig rart ut at du har misbrukt alkohol fra siden før dere kom sammen og at det har tatt 10 år før dette har kommet frem. Er det virkelig mulig å holde slikt skjult for sine nærmeste?

Ja det er faktisk ikke umulig i det hele tatt. Ikke alle alkoholikere er døddrukne og fulle hver eneste dag.

[Gjest navnelapp]

Så du har altså brukt alkohol på ein usunn måte gjennom heile samlivet, og på grunn av dette hatt depresjonar, humørsvingingar og vore oppfarande og sint? Då må eg seie at eg forstår at dei kjenslene ho ein gong hadde for deg er borte. Det treng ikkje å ha med alkoholen i seg sjølv å gjere, men med det alkoholen gjorde med deg som emosjonelt tilstadesverande person. Ho har sikkert levd med masse angst for din aggresjon, beskytta barna etter beste evne og prøvd å halde heimen saman. At ho no slår handa av deg er ikkje overraskande, sjølv om ein i ei ideell verd skulle ønske det annleis.

Mitt forslag til deg er at du aksepterer hennar avvising, og flyttar ut, eller hjelper til slik at ho kan gjere det. Så lever du som den beste mogelege familiefaren, tek ansvar for fritidsaktivitetar, har så mykje samver og foreldreomsorg som du får, og viser henne at du respekterer hennar kjensler. Samtidig viser du henne tillit, og du viser at du er verd hennar tillit. På den måten kan du med tida vinne tilbake hennar kjensler for deg. Ho kan til slutt bli klar over at den mannen ho var glad i var der inni deg heile tida, han var berre tilslørt av alkoholtåke. Det trur eg er din einaste sjanse. Viss dokke i tillegg, parallelt med dette kan ha samtalar med ein terapeut, der du stiller deg open for det ho seier, og tek sjølvkritikk for det du har påført henne og barna, så kan det hende det kan gå din veg. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Tenkte jeg skulle legge inn innlegg her fordi jeg er mest ute etter hva en kvinne ville føle.

Min kone og jeg har vært sammen i cirka 10 år (gift noen få av de) har barn.

Vi møttes da vi var unge og har kommet langt sammen i forhold til bopel og slikt.

Fysisk har vi alltid hatt det bra.

Nylig kom det fram at jeg har misbrukt alkohol siden før jeg møtte henne og derfor hatt humørsvingninger, depresjoner og mye sinne som følge av dette. Dette måtte frem uansett for vi hadde allerede store vanskeligheter.

Begge har i år gått på en smell slik at begge går nå til psykolog og vi har nettopp begynt med familierådgivning.

Problemet er at etter slik jeg har behandlet henne, sier hun at hun overhodet ikke er interessert i meg lenger, og jeg klarer bare ikke å la henne gå. For jeg er fremdeles hodestups forelsket i henne. Underveis i år har jeg hatt en del nedturer som følge av "gravingen" hos psykolog og min egen reflektering, det er det som har for henne, virker det som, satt spikeren i kisten.

Jeg er 99.9% sikker på at jeg er på riktig vei nå men hun har ikke tro på meg lenger. Jeg sliter med å ikke ha noen å være glad i som jeg kan holde rundt, altså ikke som venner eller barna dine, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenker periodevis veldig mye og blir veldig lei meg av å tenke på et liv uten henne i armkroken. Det tar mye krefter, og tærer på motivasjon til alt.

Idag lurte jeg på om jeg skulle si til henne at eneste måten jeg klarer å gi slipp er å innlede noe med noen andre, (i utgangspunktet ikke seksuelt forresten) fordi det føles som det er slik jeg er skrudd sammen. Hvis det er virkelig ikke noe håp. Gi henne litt tid å tenke på det først.

Men dette føles ondskapsfullt ut å si, men hvis hun ikke bryr seg om meg skulle hun da reagere?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, for egentlig vil jeg bare vise at jeg kan være den hun ble glad i. Har kuttet ut negative mennesker og alkohol fullstendig.

Her viser du at du ikke er kommet lenger enn fem cm unna det kreket du en gang var. Du setter fortsatt dine egne følelser forran henne. Du er desperat etter å ha noe/noen i ditt eget liv for din egen del, hvem som helst for å slippe å stå alene og ta ansvar. I den grad at du vurderer å slenge noe sånt i trynet på henne for å skremme henne til å gjøre som du vil.

Skjønner at hun er ferdig og håper hun ALDRI går tilbake!

[Gjest EnMann]

Takk for innspill, det med at jeg skal innlede noe med noen andre har jeg egentlig slått fra meg igjen allerede... Jeg har bare vært desperat etter å finne en løsning, og veldig egoistisk. Det eneste som vi ikke har forsøkt er at jeg faktisk har klart å la henne være i fred å se hva som skjer, være der for barna. Så blir det antagelig lettere å takle et fullstendig brudd dersom det ikke er noe følelser som blusser opp igjen.

Vi har hatt det helt greit inntil bare en uke siden, når hun reiste vekk til familien med barna et annet sted i landet. Stresset før de skulle reise fordi jeg var redd for at jeg skulle drikke når de var borte, og hjalp ikke til med noe.

Hun sa hun ville ha fred, og hvis jeg bare hadde gitt henne det istedet for å ringe hele tiden hadde hun ikke hatet meg nå. Jeg har klart å ikke drikke noe. Gjort mye hjemme i huset.

Vi var på en utflukt nylig og hadde en fantastisk dag sammen, det var vi enig i begge to, så jeg håper det ennå ligger noe der.

Jeg føler at "Alt godt" traff spikeren på hodet, og er enig med at det gjør meg til et krypdyr hvis jeg sier og mener at jeg vil gå til noen andre.

[AnonymBruker]

Her viser du at du ikke er kommet lenger enn fem cm unna det kreket du en gang var. Du setter fortsatt dine egne følelser forran henne. Du er desperat etter å ha noe/noen i ditt eget liv for din egen del, hvem som helst for å slippe å stå alene og ta ansvar. I den grad at du vurderer å slenge noe sånt i trynet på henne for å skremme henne til å gjøre som du vil.

Skjønner at hun er ferdig og håper hun ALDRI går tilbake!

Dette er et godt svar!! Som om jeg skulle sagt det selv, og jeg er i din kones sko, jeg mener så mye om hvilken effekt det har det du har gjort at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne!

Anonymous poster hash: 2cffa...282

[Gjest navnelapp]

Takk for innspill, det med at jeg skal innlede noe med noen andre har jeg egentlig slått fra meg igjen allerede... Jeg har bare vært desperat etter å finne en løsning, og veldig egoistisk. Det eneste som vi ikke har forsøkt er at jeg faktisk har klart å la henne være i fred å se hva som skjer, være der for barna. Så blir det antagelig lettere å takle et fullstendig brudd dersom det ikke er noe følelser som blusser opp igjen.

Vi har hatt det helt greit inntil bare en uke siden, når hun reiste vekk til familien med barna et annet sted i landet. Stresset før de skulle reise fordi jeg var redd for at jeg skulle drikke når de var borte, og hjalp ikke til med noe.

Hun sa hun ville ha fred, og hvis jeg bare hadde gitt henne det istedet for å ringe hele tiden hadde hun ikke hatet meg nå. Jeg har klart å ikke drikke noe. Gjort mye hjemme i huset.

Vi var på en utflukt nylig og hadde en fantastisk dag sammen, det var vi enig i begge to, så jeg håper det ennå ligger noe der.

Jeg føler at "Alt godt" traff spikeren på hodet, og er enig med at det gjør meg til et krypdyr hvis jeg sier og mener at jeg vil gå til noen andre.

Eg trur ikkje det at du ikkje klarte å la henne vere i fred gjorde så mykje frå eller til. Ho har sikkert ikkje hatt det greit dei siste ti åra, så det er nok det som velta lasset, ikkje at du har masa den siste veka. Det einaste som kan redde deg no er di evne til endring, og at du slepp henne fri. Då kan ho sjølv vende tilbake til deg viss ho ser at du har endra deg, og med tida kan stole på at det vert ei varig endring utan tilbakefall.

Har du vurdert å snakke med ein psykolog? Det kunne du kanskje ha nytte av, mellom anna for å hindre tilbakefall både av rus og av aggresjon.

[Gjest X'n]

La henne gå!

I ditt hode handler det helt og holdent om deg selv, dine følelser og dine behov. Men i hennes hode handler det selvsagt om henne selv. Det virker som hun har vært igjennom mye i samlivet med deg, humørsvingninger og depresjoner er meget tungt fordøyelig i et samliv. Hun er kanskje ferdig med å måtte ta hensyn til deg. Nå handler det om henne selv, om å ta vare på det som er igjen. Og da er det nok ikke plass til deg hos henne mer.

Så hvis du virkelig elsker henne, og vil henne alt vel: la henne gå!

[AnonymBruker]

Jeg kan liste opp for den hva som er mine ankerpunkter i en tilsvarende situasjon:

• Sviket ved å unnlate og fortelle om alkoholproblemene FØR hun forpliktet seg
• Alle løgnene,bortforklaringene og løftebruddene
• Sviket overfor barna og deres dårlige erfaringer
• Fornektelsen til tross for flere opphold på avvenningsinstitusjon
• Den dårlige oppførselen og all innsats som ble lagt ned med det eneste formål å såre og være slem
• At hverdagene besto i lite søvn, angst for tilstanden ved arbeidstidens slutt, angst for hvilket helvetes leven resten av ettermiddagen og kvelden måtte føre med seg
• Forbannelsen over at angsten rammet ALLE rundt som famililie og venner.

Jeg kommer aldri til å repektere min eks-mann igjen, langt mindre stole på ham. Ikke på grunn av alkoholismen alene, men på grunn av fornektelsen og det faktum at han innerst inne forsto at vi kom til å stå overfor denne erkjennelsen en dag, men valgte å fortsette så lenge det gikk. Dvs. til familie, jobb, hus og penger var borte.

Han er ribbet for alt, også verdighet. Hans største frykt er i likhet med din, er å bli forlatt. Å stå alene igjen. Ingen å føle tilhørighet og nærhet til i tykt og tynnt.

Sorry altså, jeg har ikke mer å by på. Nå er det meg og mitt liv som gjelder for meg. Jeg ønsker faktisk at han kan innlede et forhold til noen som ikke opplevde han slik, og som kanskje klarer å respektere han for den han påstår han er nå.

Jeg har reist. Forlengst. Og som er siste spark til meg er denne stadige ringingen for å ta opp ting som for lengst er utdebatert, for jeg oppfatter det som nok en ting som IKKE blir respektert til tross for at jeg har sagt fra om at slike telefoner sliter meg ut.

Anonymous poster hash: 2cffa...282

[AnonymBruker]

Huff du minner meg om min ex. Ikke at han hadde alkoholproblemer men han var ekstremt egoistisk og var livreddd for å være alene.

Han brydde seg bare om seg selv og sitt og var ofte sint og deprimert, og tok meg for gitt hele forholdet. Når jeg da slår opp blir han helt desperat og ringer heletiden selv om han helt sikkert ikke hadde så mye følelser for meg sånn som han oppførte seg.

Du er vel samme tingen, du orket ikke å behandle dama di bra når du hadde henne, men nå som du er alene så snakker du masse om å angre men du gjør ikke noe for å forbedre deg i det heletatt. Denne fyren har nå de siste årene hoppet fra dame til dame og blir knust hver gang de slår opp fordi han fortsatt oppfører seg helt på samme måte.

Anonymous poster hash: 13dd5...f72

[Gjest Gjest]

Jeg tar til meg det dere sier. Og jeg gjør faktisk noe med problemene. Jeg går til psykolog, jeg har sluttet å drikke, jeg har begynt å trene skikkelig. Negative mennesker har jeg kuttet ut,

Jeg har virkelig følelser for henne. Og jeg tenker nå at jeg skal gi henne tid hvis hun trenger det og stille opp hvis hun trenger noe. Riste av meg forhåpninger, være der mest mulig for barna.

Har fremdeles jobben, huset, og økonomien er ok. Jeg har brukt alkoholen når jeg har hatt vanskeligheter med andre ting enn familien også.

Bare gi meg mer pepper, jeg fortjener det.

[Gamerfrue]

tror du oppriktig talt at å fortelle din kone at du har lyst til å innlede noe med noen andre vil hjelpe på denne situasjonen?? What? Det virker som om det du prøver på er å fremskynde en eller annen reaksjon som skal fortelle deg at hun fremdeles er glad i deg.
Tro meg, dette er ikke den riktige måten å gjøre det på...

[Gjest EnMann]

Jeg skal ikke gjøre det.. Det var komplett idioti og egoisme som fikk meg til å tenke slik. Vi hadde som sagt en fantastisk dag sammen for bare uker siden, og har klart å være intime selv om vi ikke er "perlevenner" så for meg å tro at det ikke ligger noe inni der så lenge jeg ikke vender tilbake til kreket i meg...

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke gjøre det.. Det var komplett idioti og egoisme som fikk meg til å tenke slik. Vi hadde som sagt en fantastisk dag sammen for bare uker siden, og har klart å være intime selv om vi ikke er "perlevenner" så for meg å tro at det ikke ligger noe inni der så lenge jeg ikke vender tilbake til kreket i meg...

Løftene og forsikringene dine er ikke en dritt verdt hvis du ikke klarer å vise det i handling.

Jeg og min eks har også hatt hyggelige stunder (dog ikke noe av seksuell art) siden jeg har gjort mitt beste for å støtte opp under hans rehabilitering. Men det er kun av terapeutiske hensyn fra min side. Sier ikke at dette gjelder for dere.

Det er to ord som gjelder for deg hvis du skal ha noe som helst håp om at fremtiden blir god: YDMYKHET for alkoholismen og hva du har utsatt andre for. RESPEKT for andre og de grensene de setter! Inkudert din kone!

Anonymous poster hash: 2cffa...282

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke giddet en deppa menn med problemer rett og slett!

Hvis du har alkoholproblem og har drukket tett mens dere er sammen eller om du har alkoholproblem og ikke har rørt alkohol etter du møtte henne. Det er faktiske en stor forsjell. uansett handler det om ærlighet for seg selv og vis man ikke er det, kan man ikke få respekt heller. (husk alkoholisme kan arves til dine barn)

Ett ekpepar som går til psykolog hver for seg og har store problemer,kan umulig fungere sammen.Dette fordi dere faktisk ikke fungerer alene hver for seg heller!

[Gjest navnelapp]

Jeg tar til meg det dere sier. Og jeg gjør faktisk noe med problemene. Jeg går til psykolog, jeg har sluttet å drikke, jeg har begynt å trene skikkelig. Negative mennesker har jeg kuttet ut,

Jeg har virkelig følelser for henne. Og jeg tenker nå at jeg skal gi henne tid hvis hun trenger det og stille opp hvis hun trenger noe. Riste av meg forhåpninger, være der mest mulig for barna.

Har fremdeles jobben, huset, og økonomien er ok. Jeg har brukt alkoholen når jeg har hatt vanskeligheter med andre ting enn familien også.

Bare gi meg mer pepper, jeg fortjener det.

Bra, då gjer du ein ordentleg innsats for både deg og ikkje minst for forholdet til barna. Det beste du kan gjere no er å vere ein så god far som råd er, gjerne vere open overfor barna om problema du har hatt, og at du har gjort alt du kan for å kome ut av det. Barn får med seg det meste av det som skjer, så det er ingen grunn til å ikkje vere open med dei.

[sandkri01]

Jeg orker ikke lese de andres svar, jeg vil heller si min mening uten påvirkning :-) Jeg ville fått ut alle følelsene mine til henne. Jeg ville vist all åpenhet, sagt alt det du skrev her. MEN, for all del ville jeg kuttet ut "eneste måten jeg klarer å gi slipp er å innlede noe med noen andre".

Du må skape trygghet og tillit. Du må MENE det du sier, og vise det med hele deg. Det ville jeg gjort. Gjør alt for å bevise henne at hun betyr alt for deg. Kanskje nevn framtiden. Tenk på barna... Tenk om dere faktisk kan fikse dette og elske hverandre like mye!

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort. Jeg ville gjort alt i min makt for å få henne på min side..

[Gjest daysy]

For å være en del av hennes liv på noen måte, bare for samarbeid om barna til og med, må du nok forandre deg momentant til det MYE bedre. Hun stenger deg nok mer og mer ute for hver dag det skjer noe galt. Du skriver mye om dine følelser, hva med hennes??

Man kan lure seg på hvorfor hun har holdt ut i 10år? Har hun sagt hos rådgiveren at hun vil ut av forholdet?

Det er vanlig å sette opp en plan/avtaler, har dere gjort det?

Det høres ut som du har en lang vei å gå når det kommer til behandling. Sikker på at du takler å drive parallelt å redde ekteskapet?

Mulig det skader enda mer, du kommer til å trenge mye støtte gjennom rehabilitering.

[Sommee]

Synes du har kommet langt på vei jeg TS! Men det du kanskje trenger er tid på egenhånd, og det trenger nok kona også. Se deg omkring, (det kan hende forholdet ikke lar seg reparere), det finnes mer fisk i havet!