Ettervirkninger av mobbing?

[AnonymBruker]

Barnet mitt har blitt mobbet i et par år. Har nå byttet skole, og har fått et nytt liv! Men innimellom ser vi trekk som er vonde å se, reaksjoner hos barnet som vi ikke helt vet hva er. Det kan være sjalusi, stahet og et sinne som er vanskelig å håndtere. Holder på å sortere litt hva som er hva, og noen ganger er det tydelig at dette er ettervirkninger av mobbingen, noen ganger er det tydelig barnets egen personlighet, mens andre ganger er det bare en dårlig dag, eller vi som har feilet litt i oppdragelsen. Verden rundt derimot ser bare barnet, og antar selvsagt at det er personligheten. Det er vondt for en mor...

Er det andre som har lignende erfaringer?

Hvilke ettervirkninger etter mobbing ser dere hos deres barn?

Hvordan slår et ødelagt selvbilde ut hos deres barn?

Anonymous poster hash: 40ab3...941

[Gjest Morteno]

Nå har ikke jeg et barn som er mobbet, men ble en del mobbet på ungdomskolen så jeg kan kanskje dele mine synspunkt på den tiden.

Jeg var veldig populær på barneskolen. En av de "kuleste" i klassen, og også på selve skolen. Når jeg begynte på ungdomskolen endret alt seg. Jeg gikk på en av de "dårligste" ungdomskolene i Bærum som har mest mobbing, og det merket jeg veldig godt allerede første skoledag.

Etter skolen på barneskolen var jeg veldig sosial og aktiv. Etter skolen på ungdomskolen var det mye tid alene på gutterommet og PCen. Det var vel sånn det hele startet. Begynte å "lukke" meg selv inne i PC verdenen og "søkte tilflukt" i diverse spill, som slukte tiden. Det at jeg ikke trivdes på skolen gjorde også at karakterene falt. Jeg har hatt et dårlig forhold til moren min siden jeg begynte på ungdomskolen, mye på grunn av at jeg forandret meg drastisk i løpet av tre år. På barneskolen var jeg skoleflink, var veldig glad i å lære. På ungdomskolen hatet jeg mer eller mindre hver eneste time. Kunne aldri rekke opp hånden fordi folk lo og mobbet uansett.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Det var en del sinne. Når en blir mobbet så bygger det opp mye følelser uansett om du prøver å holde det inne. Det var mye, mye lettere for meg å la dette sinne gå utover moren min og broren min, enn på de som mobbet. Når jeg ser tilbake på det så kan det sammenlignes som om jeg gikk med fire vegger rundt meg, alltid stengte folk ute.

Høres kanskje veldig dramatisk og forferdelig ut, men jeg hadde noen venner også. Mistet dessverre besteveninninen min da jeg begynte på ungdomskolen også. Dette var en jeg var med nesten hver eneste dag. Plutselig tok det slutt.. Puberteten, kanskje?

Uansett. Kom meg igjennom ungdomskolen med relativt greie karakterer faktisk. På videregående gikk det rett ned. Orket ikke å være sosial med noen så hadde få venner, bare noen fra ungdomskolen. Det var her skulkingen begynte. Det var plutselig mye bedre lokaler så jeg kunne sitte på biblioteket og gjøre det jeg ville. Litt rart å skulke mens man faktisk er på skolen, men sånn var det. Det var egentlig ikke noe mobbing på videregående, men det at det var såpass ille på ungdomskolen gjorde at jeg ikke hadde så veldig lyst til å "prøve" på videregående. Hadde jeg hatt det bra på ungdomskolen er jeg sikker på at videregående hadde vært helt annerledes. Angrer mye i dag på at jeg skulket så mye, men ikke noe å gjøre med det.

Nå i dag er jeg egentlig glad for at det ble sånn, hvis ikke hadde jeg ikke møtt de vennene jeg har og antageligvis ikke møtt min samboer. Det er jeg takknemlig for.

Hvordan man skal takle en slik situasjon som forelder er jeg ganske usikker på. På den tiden ble jeg veldig irritert dersom mamma blandet seg inn i skole greier, mobbe greier og så videre. Ble også veldig irritert om jeg ikke fikk gjøre det jeg ville. Hvordan skal man takle at barnet sitt gjør sånt vet ikke jeg. Jeg kan ikke se for meg at noen hadde klart å få kontroll på meg. Håper mine fremtidlige barn ikke er så ille, hehe.

Jeg sitter i hvert fall ikke her helt ødelagt. Tvert i mot. Når jeg ser tilbake på det angrer jeg også på at jeg taklet det som jeg gjorde. Mobbingen jeg ble utsatt for virker så veldig.. ikke ille, når jeg tenker på det, men det var jo noe helt annet da jeg var på den alderen.

Vet ikke hvor gammel sønnen/datteren din er, men jeg vil nok tro at den beste måten å håndtere det på er å være litt forsiktig med det, kanskje ikke presse deg på. Vis barnet at du er der og at hun/han kan snakke med deg.

Litt langt innlegg. Menmen. Mobbing er idiotisk, men vanskelig å bli kvitt. Det er alltid de som er mer populære som rakker ned på andre for å vise hvor tøffe de er.

Han som mobbet meg mest på ungdomskolen kom ut av fengsel for et år eller to siden, forresten. For hva er jeg ikke sikker på. Morsomt å se de som mobbet meg på Facebook. De har det ikke så bra.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg et barn som er mobbet, men ble en del mobbet på ungdomskolen så jeg kan kanskje dele mine synspunkt på den tiden.

Jeg var veldig populær på barneskolen. En av de "kuleste" i klassen, og også på selve skolen. Når jeg begynte på ungdomskolen endret alt seg. Jeg gikk på en av de "dårligste" ungdomskolene i Bærum som har mest mobbing, og det merket jeg veldig godt allerede første skoledag.

Etter skolen på barneskolen var jeg veldig sosial og aktiv. Etter skolen på ungdomskolen var det mye tid alene på gutterommet og PCen. Det var vel sånn det hele startet. Begynte å "lukke" meg selv inne i PC verdenen og "søkte tilflukt" i diverse spill, som slukte tiden. Det at jeg ikke trivdes på skolen gjorde også at karakterene falt. Jeg har hatt et dårlig forhold til moren min siden jeg begynte på ungdomskolen, mye på grunn av at jeg forandret meg drastisk i løpet av tre år. På barneskolen var jeg skoleflink, var veldig glad i å lære. På ungdomskolen hatet jeg mer eller mindre hver eneste time. Kunne aldri rekke opp hånden fordi folk lo og mobbet uansett.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Det var en del sinne. Når en blir mobbet så bygger det opp mye følelser uansett om du prøver å holde det inne. Det var mye, mye lettere for meg å la dette sinne gå utover moren min og broren min, enn på de som mobbet. Når jeg ser tilbake på det så kan det sammenlignes som om jeg gikk med fire vegger rundt meg, alltid stengte folk ute.

Høres kanskje veldig dramatisk og forferdelig ut, men jeg hadde noen venner også. Mistet dessverre besteveninninen min da jeg begynte på ungdomskolen også. Dette var en jeg var med nesten hver eneste dag. Plutselig tok det slutt.. Puberteten, kanskje?

Uansett. Kom meg igjennom ungdomskolen med relativt greie karakterer faktisk. På videregående gikk det rett ned. Orket ikke å være sosial med noen så hadde få venner, bare noen fra ungdomskolen. Det var her skulkingen begynte. Det var plutselig mye bedre lokaler så jeg kunne sitte på biblioteket og gjøre det jeg ville. Litt rart å skulke mens man faktisk er på skolen, men sånn var det. Det var egentlig ikke noe mobbing på videregående, men det at det var såpass ille på ungdomskolen gjorde at jeg ikke hadde så veldig lyst til å "prøve" på videregående. Hadde jeg hatt det bra på ungdomskolen er jeg sikker på at videregående hadde vært helt annerledes. Angrer mye i dag på at jeg skulket så mye, men ikke noe å gjøre med det.

Nå i dag er jeg egentlig glad for at det ble sånn, hvis ikke hadde jeg ikke møtt de vennene jeg har og antageligvis ikke møtt min samboer. Det er jeg takknemlig for.

Hvordan man skal takle en slik situasjon som forelder er jeg ganske usikker på. På den tiden ble jeg veldig irritert dersom mamma blandet seg inn i skole greier, mobbe greier og så videre. Ble også veldig irritert om jeg ikke fikk gjøre det jeg ville. Hvordan skal man takle at barnet sitt gjør sånt vet ikke jeg. Jeg kan ikke se for meg at noen hadde klart å få kontroll på meg. Håper mine fremtidlige barn ikke er så ille, hehe.

Jeg sitter i hvert fall ikke her helt ødelagt. Tvert i mot. Når jeg ser tilbake på det angrer jeg også på at jeg taklet det som jeg gjorde. Mobbingen jeg ble utsatt for virker så veldig.. ikke ille, når jeg tenker på det, men det var jo noe helt annet da jeg var på den alderen.

Vet ikke hvor gammel sønnen/datteren din er, men jeg vil nok tro at den beste måten å håndtere det på er å være litt forsiktig med det, kanskje ikke presse deg på. Vis barnet at du er der og at hun/han kan snakke med deg.

Litt langt innlegg. Menmen. Mobbing er idiotisk, men vanskelig å bli kvitt. Det er alltid de som er mer populære som rakker ned på andre for å vise hvor tøffe de er.

Han som mobbet meg mest på ungdomskolen kom ut av fengsel for et år eller to siden, forresten. For hva er jeg ikke sikker på. Morsomt å se de som mobbet meg på Facebook. De har det ikke så bra.

Tusen takk, et slikt svar gir på en måte håp. Godt at du kjente igjen dette med sinne, det er heftig til tider, og jeg som mor tar imot mye.

Anonymous poster hash: 91ed1...3be

[AnonymBruker]

Barnet mitt har blitt mobbet i et par år. Har nå byttet skole, og har fått et nytt liv! Men innimellom ser vi trekk som er vonde å se, reaksjoner hos barnet som vi ikke helt vet hva er. Det kan være sjalusi, stahet og et sinne som er vanskelig å håndtere. Holder på å sortere litt hva som er hva, og noen ganger er det tydelig at dette er ettervirkninger av mobbingen, noen ganger er det tydelig barnets egen personlighet, mens andre ganger er det bare en dårlig dag, eller vi som har feilet litt i oppdragelsen. Verden rundt derimot ser bare barnet, og antar selvsagt at det er personligheten. Det er vondt for en mor...

Er det andre som har lignende erfaringer?

Hvilke ettervirkninger etter mobbing ser dere hos deres barn?

Hvordan slår et ødelagt selvbilde ut hos deres barn?

Anonymous poster hash: 40ab3...941

Har ikke barn som blir mobbet selv, men var selv mobbeoffer store deler av barneskolen og hele ungdomsskolen.

Husker at det i løpet av hver skoledag bygget seg opp et sinne og en sorg inni meg, som dessverre ofte fikk utløp hjemme. Kunne bli rasende på mamma og lillebror for bagateller, og angrer enormt mye på det i dag. Mamma aner fremdeles ikke at jeg var mobbeoffer, tror bare at jeg var en ekstra vanskelig tenåring. Har sagt til henne at jeg synes jeg var skikkelig dum og utagerende i tenårene, at jeg skulle ønske jeg kunne kontrollert temperamentet mitt bedre. Hun sier at gjort er gjort, og bærer heldigvis ikke nag til meg.

Men det var vanskelig, å bli mobbet; kalt stygge ting, få ekle blikk mot meg, merke at folk hvisket og tisket om meg så snart jeg snudde ryggen til, grue meg til å måtte svare på noe i timen for da begynte flere i klassen umiddelbart å hviske og le for å gjøre det ubehagelig for meg. Burde vel egentlig vært tøffere og tatt til motmæle og blitt rasende på dem - ikke på familien min. Og på lærerne, som jeg er overbevist om må ha merket noe - men som snudde ryggen til fordi de som mobbet meg var de mest populære i klassen og på skolen.

Det meningsløse med mobbingen, og det helt uutholdelig urettferdige med det, er jo at man selv ofte ikke aner hvorfor man ble mobbet, og, som meg, ender opp med generelt elendig selvtillitt fordi jeg lenge innbilte meg at det kunne være ditt, eller datt, eller kanskje alt ved meg var galt eller rart - fordi jeg aldri klarte å finne ut hvorfor akkurat meg.

Jeg var skoleflink, pen, snill, hjelpsom....men også ganske sjenert og turte aldri ta igjen når noen slengte kommentarer til meg, så jeg ble vel tidlig plukket ut som et enkelt offer. Utrolig urettferdig, og jeg hater den dag i dag de verste mobberne og vil aldri tilgi dem.

Anonymous poster hash: a2145...b0a

[AnonymBruker]

Kan du forestille deg at hver eneste jævla dag i timesvis hver dag sier folk stygge ting til deg, fryser deg ute, sørger for at du ikke har venner, kaster ting på deg og slår deg? Sånne foregår det i flere år. Når man da kommer vekk fra miljøet så føler man uendelig lettelse og man fortrenger mesteparten av det som har skjedd. Men allikevel, så er det vanskelig å være helt upåvirket av en sånn opplevelse selv om man ikke lenger blir mobbet. Blir man bitt av en hund, blir man ofte skeptisk til hunder etterpå, man blir mer på vakt ovenfor mennesker etter å ha blitt "bitt" så mange ganger.

Ex-mobbeoffer.

Anonymous poster hash: ddefd...525

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra 6klasse tilogmed andre år på vgs. Er nå 25år og det sitter dypt inni meg ennå. Jobber mye med meg selv, men tror ikke de arrene noen gang kan fjernes.

Jeg har et stort bekreftelsesbehov, dårlig selvbilde, redd for å drite meg ut og si feil ting, tar meg lett nær. Føler at ingen liker meg, selvom det ikke er tilfelle.

Er egentlig ei veldig energisk jente som står veldig frem i forsamlinger, men når det begynnes å dannes små "klikker" som det ofte blir i f.eks skoleklasser så trekker jeg meg tilbake og blir "usynlig". Dette er nok en forsvarsmekanisme jeg har.

Ble mobbet i form av at jeg ble kalt stygge ting hver dag, utestengt og ikke sett. Dette sammen med at jeg har fått lite oppmerksomhet i oppveksten min (av foreldrene mine) har virkelig ødelagt en del av meg.

En episode på vgs var når vi hadde tentamen, jeg gikk hotell og næring og vi skulle lage mat til sensor. Jeg hadde akkurat gjort ferdig desserten og hadde akkurat nok ingredienser (noe feil i bestillingene som gjorde det) så tok ei i klassen min og spiste av maten jeg skulle servere sensor. Jeg ble ganske sint og gikk på bakrommet for å roe meg ned der jeg fortalte ei annen at jeg trodde jeg måtte gå hjem for jeg var så sint.

Hu som spiste av maten min kommer bort til meg etterpå og sier på en bitchy måte "slå meg da, slå meg da". Jeg snudde ryggen til og gikk inn på toalettet for å puste ut siden det kokte bra inni meg.

Jg ble sittende 2timer inne på toalettet (som var i garderoben) fordi det hele tiden var folk i garderoben som snakka stygt om meg så jeg turte ikke gå ut. Til slutt fant de ut at jeg var der inne og begynte å skru av hengslene på døra mens de kalte meg stygge ting.

Jeg kom ut, gikk inn til læreren og hoppa ut vinduet der og begynte å løpe mot bussen mens hele klassen fulgte etter og kalte meg hore mens de kasta snøballer mot meg.

Etter dette kutta jeg ut skolen i noen mnd. Gikk vgs året på nytt, men det ble like ille da.

Jeg hadde aldri gjort noe mot noen, kanskje jeg bare har blitt et lett offer pga usikkerheten min.

Mitt beste tips er å støtte barnet ditt, gi mye oppmerksomhet, påpek positive ting som blir gjort

Anonymous poster hash: 5d6f9...370

[#Sunrise]

jeg vil ikke si at jeg ble mobba på barneskolen, men vil si at folk ofte påpekte feilene, mine og ofte mente at jeg var mindre smart fordi jeg hadde lese og skrive vansker, og konsentrasjons vansker.

eneste som har hjelpet for meg er psykolog, er kanskje lurt og finne noen fagpersoner som ungen kan få snakke med.

[Gjest Gjest]

Jeg ble mobbet fra barneskole til videregående.

Det gikk fint i en del år, jeg fikk nye venner da jeg tok høyere utdanning, men var alltid veldig var på folk. Slapp aldri noen helt inn, og hadde aldri kjæreste. Jeg fortrengte mye av det som hadde skjedd...

Så møtte jeg en gutt som ikke gav opp selv om jeg prøvde alle forsvarsteknikkene jeg hadde, og vi ble kjærester. Da kom smellen for min del, jeg turde åpne opp og da kom alt... Jeg har fått masse hjelp, men det gikk så langt før jeg ba om det, at jeg nok er kronisk deprimert og dermed trenger medisiner i all overskuelig framtid. Men jeg har det bra nå, jeg er gift med han som fikk meg til å åpne meg, jeg har høy utdannelse og god jobb!

Det jeg tenker at kan være lurt for dere, er å oppsøke hjelp før det går for lang tid, slik at dette bearbeides nå og ikke er noe å ta tak i senere. Og det er så flott å se foreldre som bryr seg på denne måten! Stå på videre!

[Gjest Gjest]

jeg opplevde dette i ca et år - av totalt 12 års skolegang er jo tross alt det ikke så mye. Men minnene dukker fortsatt opp når det dannes "klikker" - er veldig var på drittslenging blant folk osv.