Skal jeg gå for han likevel?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt "en rekke gutter"(neida, ikke så mange) i mitt liv de siste årene, og felles for dem alle er at de ikke har oppført seg ideelt mot meg. Med det mener jeg uakseptabel, respektløs oppførsel fra dem alle, som har resultatert i at jeg har måttet dumpe dem. Jeg har gjerne falt for sjarm, men det holder selvfølgelig ikke dersom man har ønsker om å inngå et forhold med en annen part. Det må ligge mer til grunn, føler jeg.

Jeg har kjent en gutt i noen år, men på grunn av avstand, har det ikke blitt noe mer. Men vi prøver og møtes i ferier, og da har vi det HELT fantastisk sammen. Vi krangler ALDRI, noe jeg alltid gjorde med de andre guttene(de gjorde meg ordentlig sur, og det hadde jeg god grunn til å være), så det føles selvfølgelig veldig uvant for meg, haha, men føles utrolig godt at man kan kunne ha en hyggelig tone stort sett hele tiden. For meg er personligheten hans tilnærmet perfekt(vet at det er litt farlig å si dette). Jeg begynner nemlig å kjenne han ganske godt, og de negative sidene han har er så lite problematiske for meg, at det ikke bryr meg. Han er helt fantastisk snill, morsom, veldig intelligent, også ser han utrolig bra ut, og er absolutt "min type". Vi hadde blitt et veldig fint par, vet jeg.

Synes vi har mange likheter. Jeg har møtt både foreldrene og venner av han, og jeg elsker de alle like mye! De er helt fantastiske, og jeg ser for meg at dette er mennesker jeg hadde villet ha kontakt med hele livet. Men, det er selvfølgelig et MEN. Jeg er utrolig glad i han, og har absolutt følelser for han, men det er liksom ingen berusende forelskelse, det har det aldri vært. Vi funker ikke 100% i senga, da han foretrekker jenter som tar litt kontroll, mens jeg utelukkende foretrekker at gutten er dominerende. Dette kan riktig nok snakkes om, og forbedres deretter, jeg tror ikke det ville ha blitt det største problemet. Er bare det at jeg savner å ha en gutt som er like bra som han, og som jeg kunne blitt VELDIG forelsket i, uten å være redd for å bli såret.

Kan jo hende det vil komme med tiden, dersom vi flytter mer i nærheten av hverandre senere, og får bruke mer tid med hverandre. Men greia med de andre guttene jeg har holdt på med, er at de har sjarmert meg i senk, jeg har blitt så forelsket at det har gjort vondt, og vi har gjerne hatt en helt fantastisk kjemi i senga fra første stund. Og det er mye dette som gjør det spennende. Men samtidig har de såret meg alle sammen, og det aller viktigste er jo å finne noen som ikke er i stand til å såre meg på samme måte med vilje, og som bare vil meg alt godt.

Skal jeg satse på han likevel? MÅ man være veldig forelsket for å gå inn i et forhold med noen, synes dere, selv om alt annet er på plass?

Anonymous poster hash: 6da4c...038

[AnonymBruker]

Du skriver at du har blitt så forelsket tidligere at det har gjort vondt og dermed blir tilsvarende såret når forholdet ryker.

Er redd det er slik det er å være skikkelig forelsket - man blir sårbar (for avvisning). Det er derfor noen beskytter seg og prøver å unngå å bli forelsket i noen (men det anbefaler jeg ikke). Vanskelig å styre følelser for de fleste.

Selv er jeg en slik som ble forelsket og dødelig såret hver gang - inntil jeg traff en mann jeg nå har levd med i mange år

Man kan også ha ting i fortiden som gjør at personligheten blir slik at man er utsatt for å bli fullstendig tapt i en annen, og dermed er livet over om den personen avviser en. Dersom det er slik for deg, anbefaler jeg profesjonell hjelp for å jobbe med dette. Da kan man bli bevisst dette, og få et bedre selvbilde, sånn at man stpr sterkere selv om man skulle bli avvist og forlatt. Og man unngår en del dårlige forhold,

Anonymous poster hash: b52ba...cac

[AnonymBruker]

Glemte åmsvare på det du egentlig spurte om:

Men det er egentlig bare du som kan vite om du bør satse på han. Det er selvsagt et minus om man i utgangspunktet har ulike preferanser seksuelt, men om andre ting veier opp,mbehøver ikke det å ha avgjørende betydning.

Og om man må være forelsket i noen: interessant sprøsmål, men kanskje uten et klart svar. Jeg ville ikke gått inn i et forhold der jeg ikke var forelsket til å begynne med, fordi det da var en grunn til at jeg ikke var forelsket (da er det enten noe i veien med kjemi, kommunikasjon, personlighet, tiltrekning osv). Men på den annen side, forelskelse gjør blind. Det er først når den første forelskelsen har lagt seg at man ser den andre som den han er. Man kan jo bli forelsket i noen som viser seg å være en skikkelig drittsekk, så forelselsen er ikke til å stole på.

Men magefølelsen ville jeg stolt på. Viktig med både fysisk og psykisk tiltrekning, ellers tror jeg forholdet ikke er liv laga.

Anonymous poster hash: b52ba...cac