Vellykket nettdate, men går litt for fort unna for meg?

[AnonymBruker]

Egentlig et håpløst spørsmål, for alle er forskjellige, så kanskje er jeg mest på jakt etter å "høre" meg selv skrive ned det jeg tenker.

Jeg er alenemor og har vært singel lenge, dette har fungert fint, har egentlig ikke hatt overskudd til å gå inn i noe nytt forhold. Siste tiden har jeg oftere savnet fellesskapet, nærheten, den daglige støtten og tilstedeværelsen. Har prøvd nettdating flere ganger, men gitt opp litt fordi det blir for forretningsmessig hver gang. Litt som et jobbintervju.

Men nå tok jeg meg sammen og initiativ til en nettdate, bestemte meg for å ta det over et par øl men uten noe som helst forventninger. Det ble hyggelig, mindre anstrengt enn noen av de datene jeg har vært på før. Jeg fikk en veldig hyggelig sms rett i etterkant. Det er nå to uker siden, vi har i mellomtiden hatt barn på hver vår kant og nok med det. Jeg lurte litt på neste steg, skulle skulle ikke..... Fant ut at jo, bedre å ta initiativ til et treff til. Jeg vet jo at hvis jeg synes noe er litt skummelt og ukomfortabelt, så er det så lett å backe ut. Med det resultat at vi traff hverandre til en lunsjavtale igår, som ikke sluttet før nærmere midnatt etter både flere flasker vin og middag. Og så traff vi hverandre igjen i dag, hvor hele poenget var å ha sex.... vellykket...

Men nå lurer jeg litt. Han har åpenbart falt helt pladask og kommer med masse komplimenter, og det kjenner jeg at er litt stressende. Jeg "vet" ikke så kjapt.Holder litt tilbake. Samtidig blir jeg litt i tvil, er det ikke riktig siden jeg ikke er like "på" som det han er allerede? Jeg kjenner at jeg blir redd for at dette skal være feil, og derved måtte avslutte noe som allerede betyr noe for den andre, og masse andre følelser som er en herlig blanding av frykt, tap av kontroll, begjær.... Jeg har også sagt det tydelig til han, at jeg trenger tid.

Så, hvordan skal jeg gå frem videre her?

Anonymous poster hash: b963e...d84

[Gjest Stjerner og planeter]

ta det i det tempoet du er komfortabel med

[Gjest Svampebob1]

De gangene jeg er klar på den måten, så vet jeg jo fortsatt ikke om det kommer til å fungere.

Hvorfor la usikkerhet og tvil ødelegge for noe som har potensiale for å bli veldig fint?

Etter det jeg hører er ikke dette uvanlig. Mannen blir klar. Damen blir redd og usikker. Hele greia ender med å gå på trynet og begge sitter igjen totalt utslitte.

Det han må gjøre er å roe ned tempoet litt, mens du må bli kvitt usikkerhet og frykt. Tvilen kan man ha med seg, men man trenger ikke å la det ødelegge.

Endret 10. juni 2013 av Svampebob1

[AnonymBruker]

De gangene jeg er klar på den måten, så vet jeg jo fortsatt ikke om det kommer til å fungere.

Hvorfor la usikkerhet og tvil ødelegge for noe som har potensiale for å bli veldig fint?

Etter det jeg hører er ikke dette uvanlig. Mannen blir klar. Damen blir redd og usikker. Hele greia ender med å gå på trynet og begge sitter igjen totalt utslitte.

Det han må gjøre er å roe ned tempoet litt, mens du må bli kvitt usikkerhet og frykt. Tvilen kan man ha med seg, men man trenger ikke å la det ødelegge.

De gangene jeg er klar på den måten, så vet jeg jo fortsatt ikke om det kommer til å fungere.

Hvorfor la usikkerhet og tvil ødelegge for noe som har potensiale for å bli veldig fint?

Etter det jeg hører er ikke dette uvanlig. Mannen blir klar. Damen blir redd og usikker. Hele greia ender med å gå på trynet og begge sitter igjen totalt utslitte.

Det han må gjøre er å roe ned tempoet litt, mens du må bli kvitt usikkerhet og frykt. Tvilen kan man ha med seg, men man trenger ikke å la det ødelegge.

Veldig godt svart! Takk. TS

Anonymous poster hash: b963e...d84

[AnonymBruker]

Jeg tror at noe slags tvil - eller en usikkerhet om det kommer til å fungere - er det naturlig at det er i starten. Selv om begge er betatt er det jo som Svampebob sier ikke sikkert en passer sammen i lengden, en må jo bli kjent med hverandre I den fasen tror jeg det er forskjellig hvordan folk føler det er riktig å gjøre det. Selv liker jeg å bruke tid - både på hverandre og seg selv, og i og med at dere har barn vil det jo ta litt tid uansett. Det at du blir stressa av at han er veldig på trenger ikke være noe dårlig tegn, men jeg tror det er lurt å være tydelig på at du trenger litt mer rom og tid og ikke er klar for å kunne gi like mye bekreftelse selv ennå. Hvis han trenger det, er det kanskje feil. Men hvis han kan være tålmodig kan det jo fint være håp for dere Min erfaring er vel mest at om det blir mye fram og tilbake, at den ene (eller begge) vakler fram og tilbake på om en vil treffes, eller om den ene faktisk trenger (urimelig) mye bekreftelse og definering fra tidlig av, kan det bli vanskelig.

Anonymous poster hash: 1bc49...01a

[AnonymBruker]

Jeg tror at noe slags tvil - eller en usikkerhet om det kommer til å fungere - er det naturlig at det er i starten. Selv om begge er betatt er det jo som Svampebob sier ikke sikkert en passer sammen i lengden, en må jo bli kjent med hverandre I den fasen tror jeg det er forskjellig hvordan folk føler det er riktig å gjøre det. Selv liker jeg å bruke tid - både på hverandre og seg selv, og i og med at dere har barn vil det jo ta litt tid uansett. Det at du blir stressa av at han er veldig på trenger ikke være noe dårlig tegn, men jeg tror det er lurt å være tydelig på at du trenger litt mer rom og tid og ikke er klar for å kunne gi like mye bekreftelse selv ennå. Hvis han trenger det, er det kanskje feil. Men hvis han kan være tålmodig kan det jo fint være håp for dere Min erfaring er vel mest at om det blir mye fram og tilbake, at den ene (eller begge) vakler fram og tilbake på om en vil treffes, eller om den ene faktisk trenger (urimelig) mye bekreftelse og definering fra tidlig av, kan det bli vanskelig.

Anonymous poster hash: 1bc49...01a

Jeg tror at noe slags tvil - eller en usikkerhet om det kommer til å fungere - er det naturlig at det er i starten. Selv om begge er betatt er det jo som Svampebob sier ikke sikkert en passer sammen i lengden, en må jo bli kjent med hverandre I den fasen tror jeg det er forskjellig hvordan folk føler det er riktig å gjøre det. Selv liker jeg å bruke tid - både på hverandre og seg selv, og i og med at dere har barn vil det jo ta litt tid uansett. Det at du blir stressa av at han er veldig på trenger ikke være noe dårlig tegn, men jeg tror det er lurt å være tydelig på at du trenger litt mer rom og tid og ikke er klar for å kunne gi like mye bekreftelse selv ennå. Hvis han trenger det, er det kanskje feil. Men hvis han kan være tålmodig kan det jo fint være håp for dere Min erfaring er vel mest at om det blir mye fram og tilbake, at den ene (eller begge) vakler fram og tilbake på om en vil treffes, eller om den ene faktisk trenger (urimelig) mye bekreftelse og definering fra tidlig av, kan det bli vanskelig.

Anonymous poster hash: 1bc49...01a

Det var også et godt svar! Jeg har igrunn vært så ærlig og sagt akkurat det, at jeg trenger litt tid til å venne meg til det helt, og det kan faktisk også bety at jeg ikke klarer å være for lenge sammen av gangen hver fordi jeg må "ta det inn" på en måte, en bit av gangen. Det er så mye inntrykk å fordøye fra starten. Og det har han sagt at han skjønner og respekterer. Han sa vel direkte at dette har et for bra potensiale til å ødelegge med å være for kjapp. Så han har kanskje skjønt det. Jeg synes nok også det hele er betraktelig skummelt.... :-). Faller ikke så ofte.....

Anonymous poster hash: b963e...d84