Redd for å dra ut med spedbarn

[AnonymBruker]

Jeg fødte nylig et nydelig barn, men jeg er livredd for å dra ut med henne. Hadde jeg hatt bil, hadde ting vært enklere, men det har jeg ikke, er derfor avhengig av tog, og jeg er så redd, jeg vegrer meg for å dra ut.

Det er ikke lenge siden hun ble født, men jeg må vel på helsestasjonen etterhvert og da må jeg ta tog. Holder på å gråte bare ved tanken.

Hva gjør jeg dersom hun får skrikeanfall på toget? Jeg er så fersk på det, og ønsker ikke heller å bare vippe ut puppen så alle kan se Men det er det eneste som roer henne. Med mindre det er tiss eller bæsj i bleia og den blir skiftet.

Jeg ønsker egentlig bare å stenge meg selv inne til jeg føler jeg har mer kontroll. Jeg skal ha hjemmebesøk av jordmor straks, for å veie og se utviklingen til babyen, og jeg er redd for at hun sier at jeg må til helsestasjonen uken etter eller noe, uff..

Sliter jeg med depresjon? Jeg vet jeg har barseltårer. Er livredd for alt ansvaret jeg plutselig har, og så får man sove dårlig om natten, det er jo selvsagt..

Føler jeg har mistet meg selv. Det ble en så stor omveltning i livet, og akkurat nå føler jeg meg langt nede og veldig, veldig ensom. Og redd, som sagt.

Er det vanlig å være redd for å dra ut med babyen?

Anonymous poster hash: a83ee...64b

[Stinelin]

Gratulerer med lille jenta!

Tror dette er helt normalt og naturlig. Jeg slet også med å dra ut med babyen i starten, følte at jeg ikke hadde noen kontroll. Måtte virkelig ta meg sammen da vi dro hjem fra sykehuset, 3 timers kjøring.

Hva med å få med deg noen du stoler på slik at du slipper å være alene på turen? (Noen som kjører bil kanskje om du synes det er bedre, men da må du jo få tak i bilstol som du vanligvis ikke trenger.) Jeg følte det var mye bedre når jeg hadde med meg mannen, slik at vi var to.

Snakk med helsesøster og forklar henne hvordan du har det. Kanskje hun har mulighet til å ta hjemmebesøk på andre kontroll også, man vet aldri.

Er du alene med henne, eller har du faren hennes der? Snakk med han slik at han forstår hvordan du har det, og si at du trenger støtte. Noen tror vi er "supermammaer" med det samme babyen er ute, men slik var det virkelig ikke med meg ihvertfall!

Jeg kan garantere at det blir bedre bare du får tid til å bli vant til den nye situasjonen og blir bedre kjent med babyen. Hormonene roer seg etterhvert, og du faller mer til ro. Du må ikke stresse med dette selv om det høres ut som "alle" er på kafè, trilletur, sydentur og det som verre er etter et par uker, mange føler for å ta det med ro i hjemmet i starten!

Ta det med ro, bli kjent med den lille, amminga og alt det nye før du tenker på å reise med henne.

Det blir bedre!

Vær åpen overfor helsesøster slik at du får hjelp om det ikke skulle gå over. Om det skulle utvikle seg til en depresjon er det fint å få hjelp før det går altfor lang tid.

[Gjest RockOn]

Jeg tror det du går gjennom nå er helt normalt.

Jeg var også vettskremt, det er jo litt av et ansvar.

Og hva gjør man hvis de skriker? Jeg skal love deg at det er enklere hvis man kjører tog enn bil selv. Jeg har hatt panikk noen ganger med en hylende baby og få muligheter til å stoppe.

Snakk med jordmor om det!

Men jeg tror bok at alt dette går seg til etterhvert, for livet ditt har blitt snudd på hodet og akkurat nå må du jo bli kjent med dette nydelige vesenet før du blir trygg nok på situasjonen.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik :-) Tenker at det er helt normalt.

Jeg var redd for alt: at jeg skulle glippe vognen i en nedoverbakke, at en bil plutselig skulle skjene inn på fortauet og krasje i oss, at en stor hund skulle angripe barnevognen (jeg er ikke i utgangspunktet redd for hunder heller...) o.l.

Man føler seg veldig sårbar og man har jo heller aldri vært så glad i noen før, det er en god, men også skremmende følelse.

Jeg hoppet til slutt i det (han var faktisk ca 6 uker gammel før jeg turde å gå ut med han helt alene) og så gikk det seg til etterhvert :-)

Dette er bare begynnelsen på alle bekymringer kjære deg :-P

Snakk gjerne med helsesøster om dette, så får du bekreftet fra en fagperson at dette er helt normalt! :-)

Anonymous poster hash: a3509...04a

[kaffegjest]

Jeg fødte nylig et nydelig barn, men jeg er livredd for å dra ut med henne. Hadde jeg hatt bil, hadde ting vært enklere, men det har jeg ikke, er derfor avhengig av tog, og jeg er så redd, jeg vegrer meg for å dra ut.

Det er ikke lenge siden hun ble født, men jeg må vel på helsestasjonen etterhvert og da må jeg ta tog. Holder på å gråte bare ved tanken.

Hva gjør jeg dersom hun får skrikeanfall på toget? Jeg er så fersk på det, og ønsker ikke heller å bare vippe ut puppen så alle kan se Men det er det eneste som roer henne. Med mindre det er tiss eller bæsj i bleia og den blir skiftet.

Jeg ønsker egentlig bare å stenge meg selv inne til jeg føler jeg har mer kontroll. Jeg skal ha hjemmebesøk av jordmor straks, for å veie og se utviklingen til babyen, og jeg er redd for at hun sier at jeg må til helsestasjonen uken etter eller noe, uff..

Sliter jeg med depresjon? Jeg vet jeg har barseltårer. Er livredd for alt ansvaret jeg plutselig har, og så får man sove dårlig om natten, det er jo selvsagt..

Føler jeg har mistet meg selv. Det ble en så stor omveltning i livet, og akkurat nå føler jeg meg langt nede og veldig, veldig ensom. Og redd, som sagt.

Er det vanlig å være redd for å dra ut med babyen?

Anonymous poster hash: a83ee...64b

Ja, tror alt dette er helt vanlig. Spesielt også at man føler man mister seg selv.

[Sveva]

Ja, det er helt vanlig. Jeg opplevde det også sånn.

Husker en gang jeg var ute og kjørte bil med en hylskrikende baby i baksetet, uten mulighet for å stoppe. I tillegg var det glattog mørkt ute. Kan love deg at jeg var rimelig stresset da, og etterhvert gråt både jeg og babyen. Jeg kom hjem og sverget nesten på at jeg aldri kom til å dra ut med ungen igjen ;-)

Det ble heldigvis ikke slik, ting gikk seg til etterhvert, og nå går det som en drøm å ha med meg baby. Jeg føler meg mye tryggere og sikrere, og er vant til mammarollen.

Det går seg helt sikkert, gi det bare tid!

Ellers signerer jeg Stinelin sitt innlegg :-)

[Stinelin]

Jeg har også vært fortvilet på biltur med baby. Ett minutt hvor babyen skriker føles som en evighet. Har ammet i veigrøfter og på avkjøringer, og det tok sin tid før han ble såpass forutsigbart at det føltes "trygt". Nå vet jeg hvor lang tid jeg har før han blir utålmodig/ våkner /sovner, så da går det mye bedre.

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar. Det hjelper virkelig å lese at jeg ikke er alene om dette. Skal være åpen om dette med jordmor.

Anonymous poster hash: a83ee...64b

[Vera Vinge]

Ja, snakk med helsesøster om dette. Dette høres veldig vanlig ut, syns jeg. Husker selv første gang jeg skulle ut alene med babyen, første dagen faren var tilbake på jobb igjen. Fram til det hadde vi kun ruslet turer sammen i nabolaget. Jeg skulle da gå til jobben til faren, samt handle litt på veien. Jeg er egentlig ikke en som stresser lett i utgangspunktet, men husker jeg styrte veldig med å komme meg ut dørene. Hadde ingen stellebag klar, og skulle pakke alt mens baby lå og hylte i vognbagen sin. Jeg var rimelig svett innen jeg hadde kommet meg ut. Da jeg kom ned til sentrum måtte jeg trille rundt og vente på at mannen min skulle bli ferdig på møte, og jeg husker jeg var livredd for at babyen skulle våkne, for jeg ante ikke hvor jeg kunne amme.

Men for min del var dette aldri noe problem i praksis, at babyen bare hylte ute, altså. Jeg er ikke en som blotter meg i tide og utide, men lærte fort å amme diskret, slik at ingen kunne se noe. Og så lenge jeg kunne amme, ordnet det seg alltid. Jeg hadde en gutt som var mye urolig, men roet seg godt og lenge ved brystet. Jeg kunne da sitte på kafé og kose meg ganske lenge. Etter hvert som dere blir bedre kjent og du blir vant til situasjonen, vil du sikkert stresse mindre også. Jeg har for øvrig reist med tog med baby, og gjort alt fra å bære fram og tilbake i gangen, gynge baby i vogn og amme. Jeg syns fint det går an å amme på tog, selv om det ikke er noe jeg ville foretrukket om det var tettpakket (men hadde gjort det om det var eneste måte å roe en skrikende baby på, og det tror jeg de fleste andre på toget også ville foretrukket).

[AnonymBruker]

Øv deg på å amme diskret når du er hjemme, slik at det blir lettere for deg å amme når ungen skriker i det offentlige rom. Ammetopper på H&M funket ikke for meg, bedre med en singlett, med en litt vid genser over som man kunne løfte opp litt. Det er virkelig gull verdt å kunne amme for å roe babyen når dere er ute, og da vil du også føle deg mye tryggere.

Så kan du gå turer på steder der det er "lov" å amme, i parker, på kjøpesenter (der er det ofte ammerom), lekeplasser, etc.

Jeg husker jeg tok bussen med babyen da hun var ca 1 mnd eller noe. Og var kjempenervøs. Så var det en gjeng alkoholikere som satt på bussholdeplassen, godt oppi årene, og hun ene damen der ble kjempeinteressert i babyen og kikket borti vogna og ville ha kontakt med babyen. Hun var bare snill, men de var jo litt ukontrollerte og snakket høyt, og jeg var livredd, følte at jeg mistet all kontroll, men samtidig ville jeg ikke være frekk slik at hun/de ble sinte. Var veldig hormonell og usikker og hadde mange ammetårer og mangel på søvn på den tida. Etterhvert ble det mange bussturer og jeg fikk tryggheten tilbake.

Anonymous poster hash: 47dff...3e0

[MsPaddington]

Jeg kjørte til kjøpesenteret i dag, og innså at jeg faktisk ikke har vært på en sånn tur før alene. Enten har jeg kjørt med sambo eller så har jeg møtt barselgruppen. Da er man jo en god gjeng som alle har babyer og da stresser man liksom ikke med om babyen skal hyle eller lignende. Overrasket meg selv med at jeg faktisk blei en smule stresset - og babyen min er 5 måneder...! Så ja, du er ikke alene