Jeg:barnløs. De fleste jeg kjenner:har barn/planlegger barn

[AnonymBruker]

Jeg ser flere og flere på min alder i disse dager etablerer seg.

På grunn av psykiske problemer har jeg for lengst skrinlagt det å få barn, og jeg kjenner det er en sorg for meg samtidig som jeg er veldig bevisst på at det å få barn for meg når jeg er såpass ustabil både økonomisk og ellers er idiotisk.

Det går ikke an å planlegge noe med noen lenger fordi det som regel aldri blir noe av. Folk har ikke tid/ungene er syke/fikk ikke barnevakt..

Føler jeg er den eneste jenta i midten av tjueårene som er slik. Og jeg kjenner meg fryktelig alene.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget..

Anonymous poster hash: 3e845...c5e

[Gjest mo]

Har det akkurat på samme måte selv, så du er ikke den eneste..

[Gjest Carla]

Du er ikke alene om å ha det slik. Jeg er i en helt annen situasjon, men det går på det samme. En står bare der, mens verden rundt deg raser videre med sitt. Det er den ensomheten som gjør det hele litt tyngre. Man kan lett bli fortvilet over slikt, men nå får du se at du ikke er den eneste som har det slik

[AnonymBruker]

Godt jeg ikke er helt alene da:)

Fikk forresten en kommentar på cven jeg leverte her om dagen: jeg burde ikke skrive at jeg ikke har barn på cven min fordi det ikke "ser bra ut" å være 25 år og ikke ha etablert seg.. Det er ikke sosialt aksepert, kunne kurslederen fortelle meg

Elsker livet mitt

Anonymous poster hash: 3e845...c5e

[Chloe-]

Dere er bare i midten av tjueårene? Jeg er 26, og kun de færreste av mine venner har barn!

[Gjest Naria]

Jeg forstår ikke hvorfor man skal skrive noe om barn på CV'en i det hele tatt jeg, uavhengig av om man har eller ikke.

Dessuten er det på ingen måte unormalt å ikke ha barn og være etablert som 25-åring. Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende her i landet er jo 30 år.

Endret 8. juni 2013 av Naria

[Gjest Elissima]

Har de samme følelsene jeg og, så du er ikke alene! Virker som alle er gift og har barn, mens jeg er mislykket for jeg har ingenting.. bare en katt Kommer til å dø alene og bli spist opp av schæfere.

Ikke orker jeg ha noe med mine vellykkede venner å gjøre, føler meg bare enda mer dritt.

[Gjest Carla]

Dessuten er det på ingen måte unormalt å ikke ha barn og være etablert som 25-åring.

Det er sant, men om du er en av dem som befinner deg i et miljø der flestparten har/er i ferd med å etablere seg, så blir det likevel lett for å føle at en befinner seg på en annen planet.

[blabla-]

Jeg forstår ikke hvorfor man skal skrive noe om barn på CV'en i det hele tatt jeg, uavhengig av om man har eller ikke.

Dessuten er det på ingen måte unormalt å ikke ha barn og være etablert som 25-åring. Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende her i landet er jo 30 år.

Hvis det er snakk om en jobb hvor de søker noen som kan stille på kort varsel/er fleksibel, og de har fått inn 2 søknader hvor den ene er tobarnsmamma og den andre er en uten barn har det ganske mye å si

[AnonymBruker]

Har de samme følelsene jeg og, så du er ikke alene! Virker som alle er gift og har barn, mens jeg er mislykket for jeg har ingenting.. bare en katt Kommer til å dø alene og bli spist opp av schæfere.

Ikke orker jeg ha noe med mine vellykkede venner å gjøre, føler meg bare enda mer dritt.

Samme som meg det:) Jeg synes spesielt ferier(julehøytiden spesielt) er det verste. De snakker og de snakker og de snakker om barna sine og hva de har oppnådd i livet sitt og det er umulig å stoppe kjeften på de. Da er det HVERTFALL kjipt å skulle snakke om seg selv og det enkle livet en selv lever.

Anonymous poster hash: 6bb8b...1c3

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg vil bare påpeke at hvis vennene dine avlyser hele tiden er det ikke barna som er problemet. Problemet er at vennene dine ikke respekterer deg.

[AnonymBruker]

Jeg er ti år eldre og har heller ikke barn (selvvalgt). For det første blir det lettere å avtale med venner etter hvert som barna blir eldre. For det andre er det mange som klarer å opprettholde vennskap selv om de har småbarn, jeg har i hvert fall flere venninner som enten har tatt med seg babyen eller invitert meg hjem - men man må jo tilpasse seg litt som barnløs også, og ikke forvente at folk har anledning til å bli med ut på byen så ofte Sorgen over å ikke ha egne barn må man bare jobbe med og akseptere. Jeg kan tenke noen ganger at jeg jo går glipp av noe stort, samtidig som jeg vet morsrollen hadde medført masse jeg tror jeg ikke hadde taklet særlig bra. Og jeg trives godt med livet uten barn - det gir jo mye frihet (som man kanskje setter mest pris på som frisk og velfungerende?). Jeg liker barn, og har kjæreste med barn fra før, noe som fungerer supert. Livet har mange muligheter selv om man ikke får gjort det "alle andre" gjør.

Anonymous poster hash: 8440b...4b8