Sterk bildedokumentasjon om vold i hjemmet.

[AnonymBruker]

Fotografen Sara Lewkowicz skulle dokumentere hvordan hverdagen er for en dømt kriminell, og fulgte ham og hans kjæreste på veien - og etterhvert ble det også en dokumentar om den skjulte volden.

Fotografen ble vitne til vold, der mannen slo kvinnen, men fotografen hadde først sørget for at politiet ble kontaktet før hun tok bilder av volden som ble utøvd.

Imidlertid var det ikke volden, eller at det ble tatt usminkede bilder av volden, som gjorde sterkest inntrykk, det var den lille jenta på to år gammel som ble vitne til volden. Den lille jenta prøvde å beskytte sin mor ved å stampe med føttene og skrike, og til og med gå imellom. Det gjorde så sterkt inntrykk, og er det sterkeste jeg har sett på lenge.

Og det får meg til å tenke hvor synd det er på disse barna, som ofte blir glemt (mor og far tar hele "bildet") og som blir påført traumer som følge av at de blir vitne til noe de ikke skal oppleve i så unge år. Jeg synes så forferdelig synd på den lille jenta. Sjelden jeg har følt på en så stor klump i halsen når jeg så dette bildet:

Her prøver den lille jenta å gå mellom mannen og moren:

Resten av bildene kan sees i denne linken:

LINK

Jeg håper dette kan få folk til å tenke seg om en eller to ganger før de begir seg ut på veien, enten ved å bli sammen med noen som er kapabel til å utøve vold, eller den som utøver vold selv forstår at dette ikke er veien å gå og oppsøker hjelp. Særlig når det er småbarn involvert. Denne jenta er dessverre bare en av veldig, veldig barn som lever i et hjem som ikke er et hjem for småbarn.

Anonymous poster hash: e09e9...9ea

[Gjest Gjest]

...dreiv han og banka dama mens en fotograf stod og knipsa bilder?

[Chloe-]

...dreiv han og banka dama mens en fotograf stod og knipsa bilder?

Ja.

Fotografen sørget for at politiet ankom.

[AnonymBruker]

...dreiv han og banka dama mens en fotograf stod og knipsa bilder?

Fotografen sørget først for at politiet ble kontaktet, deretter tok hun bilder for å dokumentere dette.

Anonymous poster hash: e09e9...9ea

[AnonymBruker]

For en white trash familie.. Jeg har ingen sympati med moren, som utsatte barna for denne mannen.. Og mannen er sikkert oppvokst med voldelig stefar også..

Anonymous poster hash: 0463e...1c5

[Gjest Gjest]

For en white trash familie.. Jeg har ingen sympati med moren, som utsatte barna for denne mannen.. Og mannen er sikkert oppvokst med voldelig stefar også..

Anonymous poster hash: 0463e...1c5

Og det er godt mulig moren har vokst opp med vold, og dermed er mer disponert til å tro at slik er det bare..

[AnonymBruker]

Wow! Når han kan gjør slik foran barn og fotograf lurer jeg på hvordan han er på tomanshånd... Får veldig vondt av begge barna.

Anonymous poster hash: d597e...2e9

[Gjest Gjest]

Jeg er vokst opp slik og brukte barndommen min på å beskytte min mor slik den lille jenta gjør.

Til jeg ble voksen og skjønte at hun sviktet meg like mye som han, hun er like skyldig som han. Hun VET hva som trigger ham, hun VET at han kommer til å gjøre det igjen. Allikevel tar hun ham inn i varmen igjen hver eneste gang. De fester sammen, hun kakler og han eksploderer.

Det er KUN barna som er oftre her. Ta ungene fra dem og kjerringene kommer til å slenge ham ut etter første gangen. Som det er, så er det jo godt å være litt offer og... masse omsorg..

[AnonymBruker]

Hvordan havnet denne damen med denne mannen i utgangspunktet, lurer jeg på.
Han virket jo ikke god en plass. Og den tatoveringen på halsen med navnet hennes..? Jadam.

Anonymous poster hash: c3a6b...80a

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp slik og brukte barndommen min på å beskytte min mor slik den lille jenta gjør.

Til jeg ble voksen og skjønte at hun sviktet meg like mye som han, hun er like skyldig som han. Hun VET hva som trigger ham, hun VET at han kommer til å gjøre det igjen. Allikevel tar hun ham inn i varmen igjen hver eneste gang. De fester sammen, hun kakler og han eksploderer.

Det er KUN barna som er oftre her. Ta ungene fra dem og kjerringene kommer til å slenge ham ut etter første gangen. Som det er, så er det jo godt å være litt offer og... masse omsorg..

Dama i bildeserien ga sin forklaring til politiet og flyttet fra ham.

Anonymous poster hash: d597e...2e9

[Gjest Elseby13]

Og det er godt mulig moren har vokst opp med vold, og dermed er mer disponert til å tro at slik er det bare..

Enig med deg..

Det som er enda mer trist, er at om 15 år er den lille jenta selv en forvirret mor som hopper fra drittsekk til drittsekk.

[Gjest Mordi]

For en white trash familie.. Jeg har ingen sympati med moren, som utsatte barna for denne mannen.. Og mannen er sikkert oppvokst med voldelig stefar også..

Anonymous poster hash: 0463e...1c5

For en white trash kommentar!

[Gjest mordi]

Jeg har selv vært den lille jenta.. Alt er ikke bare svart/hvitt her i verden! Jeg blir mildt sagt forbanna over kommentarer som "hun fortjener det om hun er så dum å bli sammen med en sånn fyr" osv osv. Setter derimot pris på de som stiller spørsmål og prøver å forstå. Fordi jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå, jeg forstår det ikke selv.

Det kan være mange årsaker til at noen er voldelige/ender opp som offer for vold. Min mor har så vidt jeg vet aldri vært utsatt for det i barndommen. Men hun ble sammen med min far som var en kjekk (utseendemessig) mann, med gode personlige egenskaper. Hun fikk flere barn med min far, de giftet seg og bygde opp et liv sammen. Min far har blant annet dårlig impulskontroll og et stort temperament. På den andre siden har han mye omsorg, han er sjenerøs og snill. Det høres sikkert sykt ut at det går an å være glad i noen som har gjort så mye skade, men INGEN mennesker er bare gode eller dårlige. Da jeg var 5-6 år husker jeg de første episodene med grov vold i mitt hjem. Den siste gangen det hendte var jeg 16-17 år. Nå som moren min har blitt syk skjer det ikke lenger. Faren min har også forandret seg mye de siste årene. Hva han har opplevd i sin barndom vet jeg lite om.. Men jeg tror han har en psykisk lidelse.

Selv om en skulle tro jeg hadde lært av mine foreldre så endte jeg selv opp i et forhold med en som knakk meg psykisk og var voldelig. Det varte i noen år. Grunnen til at jeg ble hos ham var nok min barndom. Det er jo jævlig typisk og jeg hadde lovt meg selv det aldri skulle skje. Men det skjer ikke over natta heller. Slike ting utvikler seg over tid og så smeller det plutselig. Min evne til å tilgi gjorde at jeg ble i et dårlig forhold. Det ble jeg svært god på som barn.

Jeg husker en barndom der jeg prøvde å beskytte mamma. Gikk i mellom, ringte politi, varslet naboer. Jeg lå nettene våken for å passe på at ingenting hendte. Jeg turte ikke puste eller bevege meg, fordi jeg var redd for å ikke være nok på vakt. Jeg var livredd for å våkne og finne mamma drept. Jeg prøvde å spørre min mor hvorfor hun fant seg i det, overtale henne til å kaste han ut for godt. Men jeg hadde ikke noen stemmerett. Pappa kom alltid tilbake og foreldrene mine oppførte seg som ingenting hadde hendt. Det var ikke noe å snakke om, gråte over eller bry seg om. Jeg måtte bare godta det, tilgi og gå videre. Jeg opplevde å se pappa banke mamma bevisstløs, politiet kom på døra noen ganger og snakket med mamma. Men ingen snakket med meg eller søsknene mine. Vi var liksom aldri en del av dette. Ryktene gikk i nærområdet. Alle visste, men ingen gjorde noe for oss barna. Jeg husker at jeg ble tatt inn på et lite rom når jeg gikk i 1.klasse. Rundt meg sto 3-4 lærere. De prøvde å få ut av meg hva som hadde skjedd hjemme hos meg. De var vel nysjerrige. Det var en jævlig opplevelse. Bortsett fra det kan jeg ikke huske at noen brydde seg.

Jeg kunne sikkert ha skrevet ei bok om dette temaet. Fordi jeg har utrolig mye tanker om det...

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært den lille jenta.. Alt er ikke bare svart/hvitt her i verden! Jeg blir mildt sagt forbanna over kommentarer som "hun fortjener det om hun er så dum å bli sammen med en sånn fyr" osv osv. Setter derimot pris på de som stiller spørsmål og prøver å forstå. Fordi jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå, jeg forstår det ikke selv.

Det kan være mange årsaker til at noen er voldelige/ender opp som offer for vold. Min mor har så vidt jeg vet aldri vært utsatt for det i barndommen. Men hun ble sammen med min far som var en kjekk (utseendemessig) mann, med gode personlige egenskaper. Hun fikk flere barn med min far, de giftet seg og bygde opp et liv sammen. Min far har blant annet dårlig impulskontroll og et stort temperament. På den andre siden har han mye omsorg, han er sjenerøs og snill. Det høres sikkert sykt ut at det går an å være glad i noen som har gjort så mye skade, men INGEN mennesker er bare gode eller dårlige. Da jeg var 5-6 år husker jeg de første episodene med grov vold i mitt hjem. Den siste gangen det hendte var jeg 16-17 år. Nå som moren min har blitt syk skjer det ikke lenger. Faren min har også forandret seg mye de siste årene. Hva han har opplevd i sin barndom vet jeg lite om.. Men jeg tror han har en psykisk lidelse.

Selv om en skulle tro jeg hadde lært av mine foreldre så endte jeg selv opp i et forhold med en som knakk meg psykisk og var voldelig. Det varte i noen år. Grunnen til at jeg ble hos ham var nok min barndom. Det er jo jævlig typisk og jeg hadde lovt meg selv det aldri skulle skje. Men det skjer ikke over natta heller. Slike ting utvikler seg over tid og så smeller det plutselig. Min evne til å tilgi gjorde at jeg ble i et dårlig forhold. Det ble jeg svært god på som barn.

Jeg husker en barndom der jeg prøvde å beskytte mamma. Gikk i mellom, ringte politi, varslet naboer. Jeg lå nettene våken for å passe på at ingenting hendte. Jeg turte ikke puste eller bevege meg, fordi jeg var redd for å ikke være nok på vakt. Jeg var livredd for å våkne og finne mamma drept. Jeg prøvde å spørre min mor hvorfor hun fant seg i det, overtale henne til å kaste han ut for godt. Men jeg hadde ikke noen stemmerett. Pappa kom alltid tilbake og foreldrene mine oppførte seg som ingenting hadde hendt. Det var ikke noe å snakke om, gråte over eller bry seg om. Jeg måtte bare godta det, tilgi og gå videre. Jeg opplevde å se pappa banke mamma bevisstløs, politiet kom på døra noen ganger og snakket med mamma. Men ingen snakket med meg eller søsknene mine. Vi var liksom aldri en del av dette. Ryktene gikk i nærområdet. Alle visste, men ingen gjorde noe for oss barna. Jeg husker at jeg ble tatt inn på et lite rom når jeg gikk i 1.klasse. Rundt meg sto 3-4 lærere. De prøvde å få ut av meg hva som hadde skjedd hjemme hos meg. De var vel nysjerrige. Det var en jævlig opplevelse. Bortsett fra det kan jeg ikke huske at noen brydde seg.

Jeg kunne sikkert ha skrevet ei bok om dette temaet. Fordi jeg har utrolig mye tanker om det...

Jeg er mann og har vokst opp med vold i hjemmet. Hvorfor har da ikke jeg blitt voldelig?

Jeg har ikke en eneste voldsepisode bak meg, ikke noe kriminelt rulleblad og en helvetes tålmodighet ovenfor bullshit.

... og en masse problemer + destruktive forhold i mitt voksne liv, fordi jeg ikke har visst bedre.

Men jeg er ingen voldsutøver.

Vet du hva jeg har fått som ikke moren min (voldsutøveren) fikk? Oppdragelse. Mange foreldre som lever slik får og veldig dårlig samvittighet og skal gjøre godt for seg. Dette resulterer hos mange manglende oppdragelse og at de blir skjemt bort på andre måter.

Moren min kan og være veldig snill, men hun har hatt mye problemer selv. En dårlig barndom er det mønsteret som gjentar seg. Faren min hadde også sine ting og hun fant seg ham som en slags beskytter.

Ting er ikke svart-hvitt, nei.. men for den som ikke har fått det rette grunnlaget i ung alder vil og slite med å skape seg et godt liv i voksen alder.

Anonymous poster hash: 708ab...07e

[Gjest mordi]

Jeg er mann og har vokst opp med vold i hjemmet. Hvorfor har da ikke jeg blitt voldelig?

Jeg har ikke en eneste voldsepisode bak meg, ikke noe kriminelt rulleblad og en helvetes tålmodighet ovenfor bullshit.

... og en masse problemer + destruktive forhold i mitt voksne liv, fordi jeg ikke har visst bedre.

Men jeg er ingen voldsutøver.

Vet du hva jeg har fått som ikke moren min (voldsutøveren) fikk? Oppdragelse. Mange foreldre som lever slik får og veldig dårlig samvittighet og skal gjøre godt for seg. Dette resulterer hos mange manglende oppdragelse og at de blir skjemt bort på andre måter.

Moren min kan og være veldig snill, men hun har hatt mye problemer selv. En dårlig barndom er det mønsteret som gjentar seg. Faren min hadde også sine ting og hun fant seg ham som en slags beskytter.

Ting er ikke svart-hvitt, nei.. men for den som ikke har fått det rette grunnlaget i ung alder vil og slite med å skape seg et godt liv i voksen alder.

Anonymous poster hash: 708ab...07e

Jeg syns du kommer med et godt poeng. At man har vokst opp med vold trenger ikke bety at man blir voldelig. Det du skriver på slutten om at man vil slite med å skape seg et godt liv i voksen alder er jeg enig i. Jeg sliter nok litt.. Men hva er et godt liv? Man må vel bare godta det som har vært og gjøre det beste ut av det. Jeg kommer nok aldri til å være voldelig. Jeg er også veldig tålmodig og lar sjelden sinne gå utover andre enn meg selv. Jeg er allikevel ikke konfliktsky.

Jeg har gått til psykolog og i terapi, noe som har hjulpet en del for meg. Det hjalp meg til å komme ut av "offer-rollen". En ting jeg husker en psykolog sa var noe sånt som: "De som vokser opp med vold i hjemmet ender i de fleste situasjoner enten opp som voldsutøvere eller offere selv"

Jeg skjønner jo denne påstanden. Foreldrene er for de fleste de viktigste rollemodellene. Men jeg vil ikke ende opp som noen av foreldrene mine. Hvorfor ikke ta de gode egenskapene fra begge og velge selv hvem jeg vil være..

[Gjest gjest17]

Nå har han nå "White Trash" tatovert også da, hva er det å forvente?