Fosterhjem

[AnonymBruker]

Hei!

Trenger litt råd til en skeiv tankegang..

Flyttet i fosterhjem som 13åring, og er nå fortsatt veldig ung (dvs. 17). Har flotte fosterforeldre, fostersøsken og resten av deres familier er suverene! De ser på meg som en av deres, og det føles veldig godt. Har mye kontakt med mamma, mindre med pappa.

Det som er vanskelig er denne situasjonen. Jeg hater at dette er livet mitt, at jeg ikke hører til noen steder, for jeg gjør ikke det. Jeg er langt ifra trygg nok på mine fosterforeldre. Betror meg aldri til de, tør aldri å spørre om å få ting osv.. Hører åpenbart ikke hjemme hos foreldrene mine, der bytter vi roller, og jeg må leke voksen.

Noen ganger stopper tiden, og jeg kan stå helt stille og forundre meg over hvordan livet mitt har blitt, og det gjør veldig vondt. Det meste av vonde ting som har vært har roet seg, men dette vil aldri kunne bli en drømmesituasjon, og jeg har problemer med å akseptere den realiteten. Kan ofte ligge og gråte meg i søvn fordi situasjonen er blitt som den har blitt.

Vil bare understreke at jeg er i et langvarig stabilt og flott forhold, har mange gode venner og er egentlig en super sprudlende og blid jente. Ønsker bare å få snudd litt på disse tankene. Blir ei lita jente igjen..

Anonymous poster hash: 4e625...b09

Anonymous poster hash: 4e625...b09

[AnonymBruker]

Har du noen å prate med? En psykolog eller noen annen å betro deg til?

En ting må du huske på! Disse vonde erfaringene du har vært igjennom, og går igjennom nå, er med på å forme deg. Kanskje til et bedre menneske?
Om du hadde vokst opp med moren og faren din, og hatt det bra med de, ville du da hatt de vennene du har og den kjæresten du har nå? Kanskje ikke?

Jeg har selv hatt et vondt liv, og jeg er glad for det. Glad for at jeg har blitt det gode menneske som jeg er idag. Jeg ville aldri møtt mannen i mitt liv om jeg ikke hadde vært igjennom alle disse vonde årene.

Jeg ville aldri blitt så kreativ om jeg ikke satt alene i ensomheten og utviklet meg, mens jeg gjemte meg i en drømmeverden.

Livet du lever er egentlig bra, bortsett fra at du savner det som skulle vært... Men du blir snart voksen, med tiden, og sårene dine vil bli til arr som vil få deg til å huske og minnes.

Om du en gang får barn, kan du tenkte at du ikke vil at de skal oppleve noe vondt, men samtidig så må man oppleve vonde ting for å forstå hva gode ting er.

Det er farlig å gå igjennom et liv uten å ha det vondt, fordi da får man aldri føle på det gode. Det fins en gylden middelvei, såklart...

Vi lever alle hver våre liv for å lære noe. Erfare noe. For å bli formet til det som er meningen at vi skal bli til. Må fortelle en liten historie:

Det var en gutt som ble mobbet som barn. Han var veldig lei seg og gråt hver dag. Da han kom i tenårene ble han veldig sint og ville slå tilbake mot de som mobbet og plaget han. Da kom det en engel og ville vise han noe.
Engelen sa at det er en grunn til alt som skjer, og man har alltid valg i livet. Engelen sa at han kunne velge å leve to liv:

Enten som berømt og rik forfatter, eller som en berømt og rik bokser. Hvem vil du bli?

Anonymous poster hash: d0b91...469

[Niennas]

Hei TS.
Velger å flytte tråden til fra Vi som sørger til Barn og familie, der jeg håper du får flere svar

Niennas, mod.

Endret 8. juni 2013 av Niennas

[Gjest Gjest]

Kjære ts. Det virker som om du har et godt forhold til fosterforeldrene dine. Hva med å prøve å åpne deg litt for en av dem? Enten gjennom å si noe eller skriftlig. Jeg er selv fostermamma, og ønsker virkelig at fosterbarna mine skal komme til meg uansett hva de trenger. Men jeg kan jo ikke bestemme at de skal gjøre det, bare være åpen og tydelig på at de er høyt elsket. Jeg savnet selv et nært forhold til min egen mor i oppveksten. Det vil si, vi hadde og har et godt forhold. Men jeg følte ikke at jeg kunne betro meg til henne. Tror det er mange som har det slik. Og det er i hvert fall veldig vanlig å ha slike tanker som du har, når man er på din alder. Det blir nok forsterket pga dine tidligere opplevelser og at du nå bor i fosterhjem, men mange tenåringer er ensomme. Jeg sier ikke dette for å bagatelliserer tankene dine, men tenker det er viktig at du vet at du ikke er alene. Og siden du tydeligvis ikke kunne være bare et barn da du var liten, er det jo absolutt ikke noe merkelig at du innimellom kanskje ønsker å bli tatt litt ekstra vare på. En helt naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon, som psykologen til ett av barna mine ville ha sagt.

Kanskje du trenger hjelp frå profesjonelle til å snu tankegangen din. Vi har veldig gode erfaringer med Bup. Det er i hvert fall kjempeviktig at du åpner deg for noen. Om det blir for vanskelig å gjøre det med noen du kjenner, kan du feks sjekke ut http://www.korspahalsen.no/. Lykke til! Klem

[AnonymBruker]

Jeg tror også du burde prate med noen om dette, for dette er nok helt vanlige tanker. Har du ren oppfølger/saksbehandler som du stoler på?

Du sier jo selv at fosterfamilier din ser på deg som "sin egen" og det er jo flott, så tror du ikke at de ønsker å hjelpe deg med dette her? Fosterforeldre har jo vært igjennom kurs som omhandler blant annet dette, og kan sikkert være en god støtte for deg for at du skal bygge et sterkt selvbilde og føle tilhørighet, både til dem og til din biologiske familie.

Anonymous poster hash: 61e81...282

[AnonymBruker]

Snakk med fosterforeldrene dine! Hvis de er så flotte mennesker som du opplever dem som så vil de sette stor pris på din åpenhet og prøve å hjelpe deg sånn at du kan få det bedre i hverdagen. Siden du til vanlig er blid og sprudlende så vet jo ikke de at du sliter med vonde tanker og følelser. Du kan jo vise dem denne tråden?

Jeg har selv vært fostermor til en tenåring. Hun ønsket ikke å bo hos oss og hadde et sterkt ønske om å få flytte hjem til foreldrene sine igjen. Det kan hende hun ønsket et nærere forhold til oss fosterforeldre enn det vi fikk til, men jeg som fostermor var opptatt av to ting: Vise henne at vi var glad i henne og at hun alltid kunne komme til oss, men samtidig gi henne rom og luft nok sånn at jeg ikke presset meg på henne på et område som var forbeholdt moren hennes. Kanskje opplevde hun meg som en som invaderte hennes privatliv og blandet meg opp i for mye, eller kanskje opplevde hun meg som distansert og uinteressert. Ikke godt å vite. Det er en vanskelig balansegang, og selv om man er voksen så klarer man ikke alltid å se hva barn og unge trenger og ønsker hvis de ikke er åpne om det selv.

Snakk med fosterforeldrene dine. Det er særlig viktig nå som du nærmer deg 18. Jeg tror du vil få mange tanker om hva som skjer når du blir myndig. Skal du plutselig stå på egne ben? Skal du fortsette å bo hos fosterfamilien? Hvilke ting skal du spørre dem om hjelp til? Husk at enten du flytter for deg selv når du blir 18 eller 25 så er det en stor omveltning i livet. Man er jo voksen og klarer seg, men det er så uendelig mye tryggere og greiere om man har noen trygge voksenpersoner som kan støtte en på veien. Noen som gi råd om alt fra depositum når man skal leie leilighet til hva man gjør når kjøleskapet slutter å virke. Noen som kan trå til om man en måned mangler penger til husleie. Noen som man kan reise hjem til i ferier og høytider så man har en trygg havn. Et sted man vet man alltid kan komme tilbake til når livet går trått. Jeg tror dine fosterforeldre er villige til å stille opp for deg som for sine biologiske barn. Men de må vite at du ønsker det, ellers kan de være redde for å trenge seg på og du kan føle de tar avstand. Selv mistet jeg begge mine foreldre i en ulykke da jeg var i slutten av 20-årene, og selv om jeg da var godt voksen og etablert med egne barn så var det i tillegg til sorgen også vondt å føle at jeg nå ikke lenger hadde den trygge havnen å komme tilbake til om livet skulle gå meg imot.

Lykke til!

Henriette

Anonymous poster hash: c560c...0cc

[Gjest Gjest]

Tror litt at det at du er i den alderen er litt årsaken til hva du føler..

Jeg vokste opp med mine forelder og søsken, men følte på akkurat det som du føler på...

At man er litt alene.. For man er det... Man står og er midt i mellom det å være et barn og det å være en voksen..

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar, det betyr veldig mye.

Jeg ser ikke på det jeg føler som upassende til situasjonen, men det er slitsomt å drømme om noe som aldri ble realiteten, åpenbart. Henger nok også mye sammen med alderen min, har mye som underbygger det, haha. Det hjelper alltid å se på småsøsknene mine(fostersøsken), på vennene, fosterforeldre og spesielt kjæreste. Jeg hadde gått igjennom det samme 1000 ganger til for å få møte disse menneskene.

Tenker ofte at jeg ikke er bra nok for fosterforeldrene mine. Deres biologiske barn og foreldrene har mange felles interesser som de gjør sammen, sykling, turgåing osv.. Jeg interesserer meg absolutt ikke for dette, og føler kanskje at de skulle ønske jeg var anderledes. Dette er nok grunnen til at jeg har vanskligheter for å åpne meg for de. Det har skjedd noen ganger at jeg bare har brast ut i gråt og fortalt hva jeg har følt, og det har vært veldig godt etterpå, men jeg får det alltid til å renne over.. Tenker at jeg bare må ta meg sammen og hoppe ut i det!

Når det er sagt er det nok noen følelser som vil legge seg som tiden kommer. I starten følte jeg veldig på urretferdighet, og var sjalu på fostersøsknene mine som var så heldige å ha en perfekt start på livet, uten noen form for bagasje. Denne, samt flere følelser, har lagt seg til ro med tiden. Må lære meg å leve med min livssituasjon, og min historie. Enkelte ting er enklere i teorien, men det kommer nok!

Igjen, takk for svar!

Anonymous poster hash: 4e625...b09

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg ikke snakker med noen form for psykolog akkurat nå, har gjort det flere ganger før. Føler at dette bringer meg enda lengre ned, trives best med å løse mine egne problemer, og skulle det bli for ille stoler jeg på at det alltids skulle være noen der for meg!

-TS

Anonymous poster hash: 4e625...b09

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du har mye positivt i livet ditt, jeg. Venner, forhold, fine fosterforeldre.

Det er ikke nødvendigvis slik at man har det så veldig bra selv om man bor sammen med sine biologiske foreldre.

Ta vare på de relasjonene du har og gled deg over dem, en vakker dag skal du stifte familie selv.

Anonymous poster hash: 7a106...870

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har også hatt en tøff start på livet, og bodde selv i fosterhjem fra jeg var 15. Jeg forstår mange av følelsene du beskriver, jeg hadde det slik selv. Og ungdomstiden min var ganske tøff.

Nå er jeg 28, har møtt mannen i mitt liv, fått barn selv og er i gang med utdannelse. Det tok lang tid med utdannelsen nettopp pga. fortiden min, men sånn var det. Uansett; nå som jeg er blitt voksen, har jeg "fått fred" med at det var sånn starten på livet mitt skulle være og det er det som gjør meg til den jeg er i dag.

Når det gjelder fosterforeldrene dine, synes jeg du skal tenke at de faktisk har valgt deg. Når man får forespørsel om fosterbarn, får man også informasjon om hvem dette barnet er, dette fikk de før du fikk vite noe om dem. De kunne sagt nei da. De kunne også ha ombestemt seg, det hender jo at fosterbarn må flytte ut igjen. Siden du bor der fremdeles, tror jeg du trygt kan slå deg til ro med at de er glad i deg akkurat slik du er.

Anonymous poster hash: 4a06d...a6e

[Gjest Gjest]

Veldig enig med det siste innlegget her. Jeg er akurat like glad i fosterbarna mine som i de biologiske barna mine. Og fosterbarna valgte vi jo faktisk. Vi ville ha akkurat dem. De sliter med sine ting pga hvordan de hadde det før, vi gikk glipp av de første årene i livene deres og det er ingen fysisk familielikhet mellom oss. Men følelsesmessig er det ingen forskjell mellom dem og resten av familien. Det med felles interesser kan også vere litt avhengig av alder. Jeg kjenner i hvert fall relativt få tenåringer som synes det er gøy å vere med familien på sykkelturer o.l. Istedenfor å tenke på det ville jeg heller ha fokusert på å være en god storesøster, som småsøskenene føler de kan støtte seg til. Kanskje har du noen interesser som en eller flere av småsøskenene dine også kan være interessert i?

Mvh fostermammaen som har svart tidligere