Humørsvinginger hos menn... lite trening.. lavt blod sukker?

[Gjest TSS]

Kæresten min har en tendens til å gå inn i perioder hvor han virker veldig humørsyk. kan vare i en dag eller to noen ganger i opp til en uke eller mer.

Med humørsyk mener jeg at det ikke er et smil å se på lang vei... at han virker sur eller grinete. eller deprimert. veldig stille. uffer seg over ting. kanskje slenger litt ekstra med skuffene. knapt nok sier god natt. og bare grynter ut et lite hei når han kommer hjem. viktig å presiserer at dette bare går i perioder og at det ikke er sånn konstant!

Jeg vet at han reagerer veldig hvis han ikke har spist på for mange timer.. jeg klarer ikke helt å forstå dette. For jeg kan gå leeeenge uten mat. Er av typen som glemmer at kroppen er sulten hvis jeg har mye å gjøre. Og får sjeldent høre at jeg er sur. Noen andre som blir sinna hvis dere får lavt blodsukker og som kjenner dette skikkelig?

Syns det er så vanskelig å skjønne noen ganger.. om han er sint på meg for noe.. om det er noe som plager han eller om han rett og slett bare er skrubbsulten. Begynner å bli litt lei av å spørre "Er du suuur eller?" ikke et bra spørsmål å få om man faktisk er sur..

Kan også legge til at han treeener veldig mye. Dette er sinnsykt vikti for han. Minst 4 ganger i uken. Mest styrke. Om han ikke får trent nok en uke virker det kanskje som om dette også kan slå inn på humøret.. noen som kjenner seg igjen?

Noen som vet om det er noen sammenheng med været eller sesongen? Det er vanlig å tro at man kanskje blir litt deppa om vinteren... men inntrykket mitt er at dette hos noen gjerne slår inn på våren/sommeren og ikke vinteren?

[AnonymBruker]

Jeg kan bli sur hvis jeg har lavt blodsukker Ofte blir jeg bare mutt og stille, men jeg kan også bli direkte sint - mest hvis den andre vet at jeg er sulten (at jeg har sagt fra) og velger å ikke ta hensyn til dette; enten ved å skulle diskutere/krangle der og da, eller ved å skulle gjøre diverse ærender før vi spiser (noe som kan skje på reiser, shoppingturer o.l.). Etter at jeg har spist er jeg stort sett en veldig grei, blid og medgjørlig person, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg bør spise.

Jeg tror også det er vanlig at man blir i dårligere humør etter noen dager uten trening. En slags abstinenser, eller at en faktisk trenger treningen for å holde seg jevnt "oppe". Og noen kan sikkert bli deppa om sommeren; kanskje de ikke liker å være ute, men føler at de "burde", eller det kan ha sammenheng med allergi eller varme?

Men uansett: Jeg synes en bør jobbe med seg selv om en er veldig humørsyk. Bli bevisst på når en er urimelig utålmodig og si fra til kjæreste eller andre det går ut over, slik at man får være litt i fred eller viser at man vet man selv er litt teit der og da. Og så er det lurt å kjenne på kroppens signaler: Spise når en er sulten i stedet for å smelle med dørene i for lang tid osv...

Anonymous poster hash: ae669...0da

[AnonymBruker]

Mja, lavt blodsukker er ikke så moro. Eller å egentlig ha så lite energi på lur at en ser prikker noen øyeblikk, hvis en f.eks bare reiser seg for fort.

Men det er jo fornuftig å tenke på å spise i blant, når en er sulten. Jeg er ikke så flink på dette egentlig, da jeg ikke blir sulten, før jeg egentlig er veldig sulten. Og burde ha spist for lenge siden. Har ikke noen rutine heller, på når jeg gjør mine matinntak. Men det er jo en trist bakside med det da, når humøret synker og man slettes ikke synes det er noen god tilværelse. Er viktig å spise da. Jeg går nesten fra å være ett menneske til et annet i løpet av et måltid om jeg har vært sulten nok.

Jeg husker en gang, jeg skulle ta bussen til jobb en regnfull morgen. Spiser aldri frokost og det ble ganske fuktig å gå rundt i regnet uten paraply, men så når jeg kom inn på bussen så var den nærmest full. Så jeg måtte stå, og vi sto pakket som sild i tønne. Allerede da var blodsukkeret veldig lavt, men så når temperaturen ble varmere på bussen ble jeg bare enda mer satt ut. Kombinasjonen, av å stå der, med våte klær, i et varmt luftfuktig miljø. Jeg kjente det holdt på å svartne litt og jeg ble veldig kvalm. Sto sånn i noen minutter før vi var kommet frem til stoppet og jeg gikk ut. Jeg klarte gå en 5 - 10 m før det holdt virkelig på å slukne for meg. Så jeg bare bøyde meg over et gjerde og sto slik, i tilfelle jeg måtte spy eller hva enn og bare lukket øyene. Det var grusomt altså, å virkelig ha 0 kontroll. Så jeg sto sånn i 4 - 5 m før jeg klarte å puste normalt igjen og åpnet øyene, og gikk videre.

Kjøpte meg noe frokost da. Det var skummelt egentlig.

Men ja, viktig å ta vare på blodsukkeret sitt og helst spise med jevne mellomrom.

Og når man er i en 'treningssyklus' og går så ofte på treningssenter, så vil det merkes markant om det går noen dager uten. Man mister all energi en hadde, fordi det ikke blir vedlikeholdt, noe det virkelig må altså. Men det gjør jo litt med en da, både fysisk og mentalt, da kan føle seg mye bedre etter en liten time. Men det kan og være dødsslitsomt og man er fullstendig knekt etter en lang time, og man føler seg ikke like vel etter på. Gikk på sats i nesten et helt år, men det gikk ikke mange månedene før jeg falt ut av noen som helst 2 til 3 ganger i uken, til maks 1 og kanskje en tur ute i stedet. Men jeg trente ikke styrke da, i den forstand.

Og noen blir deppa av sommeren. Det er jo fåtall av dem, men det er jo noen. Og det er en kjent greie at solen påvirker langt mer om sommeren, men jeg vet rett og slett ikke. Vil ikke si for mye om svada jeg ikke vet så mye om, men allergi høres jo ut som en valid årsak. Men da er de jo ikke nødvendigvis deppa heller, men bare innesittere. Så helt vantett blir det jo ikke. Men jeg tenker det ville vært større sannsynlighet for å finne en bedre sammenheng mellom folk som langt nord og som blir relativt deppresiv når vinteren slår inn og solen knapt viser seg i løpet av døgnet.

Og det er jo sannsynlig at det er flere faktorer som kan bety noe, andre enn allergier.

Anonymous poster hash: 0fd47...783

[AnonymBruker]

Dersom man har lavt blodsukker så har man diabetes. Folk uten diabetes får ikke lavt blodsukker. Så det er bare tull at det er derfor han er sur og grinete. Er nok mer pga sult (sult er noe annet enn lavt blodsukker).

Hvis det er om våren og sommeren så kan det jo være pollenallergi?

Anonymous poster hash: f6683...bc1

[Gjest Tss]

Ts her. Han har nok ingen pollenallergi. Men jeg har jo hørt om andre som mener at menn til tider har behov for å trekke seg litt tilbake. Og at de blir litt stille og utilgjengelige.. uten at det nødvendigvis handler om den andre parten. jeg føler ikke at jeg er en klengete jente.. Nå har jeg begynt å bare stikke ut og finne på noe annet når jeg merker at han er litt grinete.. Bare for å gi han litt alene tid. Håper ikke det slår feil tilbake på meg.

[AnonymBruker]

Hm. Blodtrykk, mente jeg jo. Lavt blodtrykk, noe man får når man er sulten. Ikke blodsukker. Hehe.

Hva sier han i denne situasjonen da? Er han klar over at at han ikke er seg selv? Og eventuelt hva som er gale?

Det stemmer til en viss grad at vi menn liker å trekke oss litt tilbake i oss selv noen ganger og blir stille, men det er begrenset over hvor lenge det er normalt å gå sånn utilgjengelig da.

Anonymous poster hash: 0fd47...783

[Gjest Tss]

Hm. Blodtrykk, mente jeg jo. Lavt blodtrykk, noe man får når man er sulten. Ikke blodsukker. Hehe.Hva sier han i denne situasjonen da? Er han klar over at at han ikke er seg selv? Og eventuelt hva som er gale?Det stemmer til en viss grad at vi menn liker å trekke oss litt tilbake i oss selv noen ganger og blir stille, men det er begrenset over hvor lenge det er normalt å gå sånn utilgjengelig da. Anonymous poster hash: 0fd47...783

Ts her

han svarer at han ikke er sur.. Eller så sier han at det er jeg som er sur. Men jeg får aldri noe svar på hva som evt er galt. hvis det er noe som er galt og han ikke sier det så får jeg jo ikke mulighet til å fikse det om han ikke sier noe til meg! syns bare det er slitsomt... (Dette er en kar som har passert 30 år) Pleier menn å være flink til å si i fra hvis noe er feil i et forhold? Føler kanskje vi jenter er flinkere til å klage om noe først er feil..

[Gjest Svampebob1]

Kæresten min har en tendens til å gå inn i perioder hvor han virker veldig humørsyk. kan vare i en dag eller to noen ganger i opp til en uke eller mer.

Med humørsyk mener jeg at det ikke er et smil å se på lang vei... at han virker sur eller grinete. eller deprimert. veldig stille. uffer seg over ting. kanskje slenger litt ekstra med skuffene. knapt nok sier god natt. og bare grynter ut et lite hei når han kommer hjem. viktig å presiserer at dette bare går i perioder og at det ikke er sånn konstant!

Jeg vet at han reagerer veldig hvis han ikke har spist på for mange timer.. jeg klarer ikke helt å forstå dette. For jeg kan gå leeeenge uten mat. Er av typen som glemmer at kroppen er sulten hvis jeg har mye å gjøre. Og får sjeldent høre at jeg er sur. Noen andre som blir sinna hvis dere får lavt blodsukker og som kjenner dette skikkelig?

Syns det er så vanskelig å skjønne noen ganger.. om han er sint på meg for noe.. om det er noe som plager han eller om han rett og slett bare er skrubbsulten. Begynner å bli litt lei av å spørre "Er du suuur eller?" ikke et bra spørsmål å få om man faktisk er sur..

Kan også legge til at han treeener veldig mye. Dette er sinnsykt vikti for han. Minst 4 ganger i uken. Mest styrke. Om han ikke får trent nok en uke virker det kanskje som om dette også kan slå inn på humøret.. noen som kjenner seg igjen?

Noen som vet om det er noen sammenheng med været eller sesongen? Det er vanlig å tro at man kanskje blir litt deppa om vinteren... men inntrykket mitt er at dette hos noen gjerne slår inn på våren/sommeren og ikke vinteren?

Høres mer ut som at det er noe som plager han.

Jeg blir slik selv når jeg har noe som plager meg... Og før var jeg ikke villig til å dele hva det var som plagde meg heller. Skulle liksom klare meg på egenhånd og ikke prate med noen om det. Det hjelper ikke akkurat heller.

[Gjest Tss]

Ts her. i og med at du sier du selv kunne være slik, hva slags type ting var det som plagde deg når du var sånn? Små filleting? Personrelaterte eller jobbtelaterye ting? Jeg tror også det er noe som plager han. man ser det liksom lett på kroppsspråket. det jeg i bunn og grunn lurer på er vel om det er noe i forholdet vårt som ikke er rett for han. og om han kanskje ikke tør å ta det opp med meg (fordi han er redd for å såre meg feks) men heller velger å svelge en kamel.. Er dere menn flinke til å snakke om problemer i et forhold eller velger de ofte bare å se en annen vei?

[AnonymBruker]

Ts her

han svarer at han ikke er sur.. Eller så sier han at det er jeg som er sur. Men jeg får aldri noe svar på hva som evt er galt. hvis det er noe som er galt og han ikke sier det så får jeg jo ikke mulighet til å fikse det om han ikke sier noe til meg! syns bare det er slitsomt... (Dette er en kar som har passert 30 år) Pleier menn å være flink til å si i fra hvis noe er feil i et forhold? Føler kanskje vi jenter er flinkere til å klage om noe først er feil..

Dere jenter er nok helt klart hvert fall flinkere til å klage tidligere om noe først er feil. Vi menn er flinke til å ikke klage med en gang, men heller se det an litt og når begeret er fult, når det er alt for sent egentlig, da først hender det at man tar til motet og sier i fra. Det er snodig hvorfor det må gå så lang tid noen ganger, men det er jo ikke alltid med alt heller da. Å derimot aldri si noe om hva som er gale er bare destruktivt for hans del og. Han vil grave seg ned slik og vil muligens aldri komme seg opp igjen. Det er klart det er bra å si i fra, men dere jenter er nok helt klart flinkere ja.

Anonymous poster hash: 0fd47...783

[Gjest Svampebob1]

Ts her. i og med at du sier du selv kunne være slik, hva slags type ting var det som plagde deg når du var sånn? Små filleting? Personrelaterte eller jobbtelaterye ting? Jeg tror også det er noe som plager han. man ser det liksom lett på kroppsspråket. det jeg i bunn og grunn lurer på er vel om det er noe i forholdet vårt som ikke er rett for han. og om han kanskje ikke tør å ta det opp med meg (fordi han er redd for å såre meg feks) men heller velger å svelge en kamel.. Er dere menn flinke til å snakke om problemer i et forhold eller velger de ofte bare å se en annen vei?

Dette varierer nok fra mann til mann, men generelt sett (etter mitt synspunkt) så oppdras vi til at det er feil å vise følelser. Dermed er det mange som blir innesluttet og som ikke prater om ting. Jeg var slik selv tidligere.

Og hvis jeg ikke pratet om det tidligere, så kunne det være av 2 årsaker. Enten fordi det var jobbrelatert eller noe som jeg anså at hun ikke hadde noe å bidra med og som jeg ikke ville ha fokus på på privaten. Eller det kunne være at jeg hadde tatt opp noe med henne gjentatte ganger uten at hun klarte å tilpasse seg. Reaksjonen på sistnevnte var at jeg ble mye sur og irritert mot henne.

Beste du kan gjøre er å få han til å prate..

[Gjest Gjest]

Ts her. Han har nok ingen pollenallergi. Men jeg har jo hørt om andre som mener at menn til tider har behov for å trekke seg litt tilbake. Og at de blir litt stille og utilgjengelige.. uten at det nødvendigvis handler om den andre parten. jeg føler ikke at jeg er en klengete jente.. Nå har jeg begynt å bare stikke ut og finne på noe annet når jeg merker at han er litt grinete.. Bare for å gi han litt alene tid. Håper ikke det slår feil tilbake på meg.

Jeg er mann, og jeg har ikke behov, men preferanser om å trekke meg litt tilbake. Det har ingenting med humøret å gjøre da jeg har et veldig stabilt og godt humør. Det handler kun om at jeg er introvert og ønsker helst noen våkne timer hver dag (helst 2-3) da jeg er helt alene og får lade opp batteriene Det handler ikke om at jeg syntes de jeg er med er slitsome, men det er utrolig herlig å bare kunne la tankene flyte fritt og ikke måtte følge med i en samtale eller tenke på at jeg må forholde meg til andre. Om jeg ikke får være alene og "lade batteriene" så vises det ikke for andre annet enn at jeg kansje ikke er like aktiv i samtaler.

Dersom dette kun skjer med typen din når han er sulten, om sommeren eller andre spesielle omstendigheter, så tror jeg ikke det er introvasjon som er problemet da introverte mennesker som meg selv som oftest ønsker alenetid hver dag hele året, sulten eller mett. Noen er veldig humørsyke og det skal gjerne lite til før de viser at de ikke er fornøyd. Alle som er veldig humørsyke, både menn og kvinner, burde innse at dette er slitsomt for andre, og dermed jobbe med problemet sitt. At en går rundt å surmuler over en bagatell mens den andre går rundt å lurer på hva som er gale er vertall ikke et ideelt liv i mine øyne. Noen mennesker er følelsesmennesker som må vise hvordan de føler seg til en hver tid (selv om det ikke nødvendigvis er noe du kan gjøre med det). Egoistisk å innvolvere andre i sine problemer dersom det ikke er noe konkret en kan gjøre med det, vertfall dersom det er små daglige problemer av sorten at en gikk glipp av en treningsøkt.

Ved å prøve å bare stikke ut å gjøre noe annet når han blir sånn, så finner du vertfall ut mer om problemet og kan lære deg hvordan du håndterer det. De fleste blir grinete når de ønsker oppmerksomhet, og dersom du stikke og han blir mer grinete eller oftere grinete, så høres det ut som oppmerksomhetsbehov, sympatibehov eller liknende problem. Dersom alt er bra når du kommer

tilbake så kan det være det at han trengte alenetid, eller bare litt mat. Noen har gjerne ikke behov for oppmerksomhet og sympati, men er dårlig på å holde private problemer private.

[Gjest TJ Oshie]

Har han alltid vært sånn? Mange som er humørsyke av natur. Dessuten går vi alle inn i dårlige perioder i blant, slik må man bare komme seg gjennom. Det er unaturlig å være blid hele tida.

Hvis det er noe nylig kan det feks være stress på jobben. Merker at jeg er i jævlig dårlig humør (og det smitter over) når jeg har alt for mye å gjøre og irriterer meg over enkeltpersoner som ikke drar lasset osv. Sånt gidder man ikke snakke så mye om hjemme, da man prøver å koble av og tenke på andre ting

Endret 8. juni 2013 av TJ Oshie

[Gjest Tss]

Har han alltid vært sånn? Mange som er humørsyke av natur. Dessuten går vi alle inn i dårlige perioder i blant, slik må man bare komme seg gjennom. Det er unaturlig å være blid hele tida.

Hvis det er noe nylig kan det feks være stress på jobben. Merker at jeg er i jævlig dårlig humør (og det smitter over) når jeg har alt for mye å gjøre og irriterer meg over enkeltpersoner som ikke drar lasset osv. Sånt gidder man ikke snakke så mye om hjemme, da man prøver å koble av og tenke på andre ting

Ts her. Ja han har alltid vært sånn til og med i starten av forholdet når vi ikke bodde sammen og en skulle tro at alt burde være rosenrødt. Da var det ekstra ille å oppleve han slik. Han er vel kanskje bare litt sånn da.. jeg husker i starten at jeg konfronterte han med det.. Sa det tidvis virket som om han ikke hadde noen verdens interesse av å henge med meg, o da virket det som han ble litt overrasket. Han begynte å lure på om andre mennesker oppfattet han på samme måte osv. men inntrykket mitt var at han var ekstra humørsyk rundt meg da. Kanskje fordi jeg lot meg påvirke av det og ble humørsyk selv i hans nærvær.

[Gjest Tss]

Ts igjen. Det var faktisk så plagsomt en gang at jeg sa til han at hvis han ikke var glad med meg så burde han kanskje finne seg noen som kunne gjøre han litt glad da. Det ble dog ikke slutt....

[AnonymBruker]

Dersom man har lavt blodsukker så har man diabetes. Folk uten diabetes får ikke lavt blodsukker. Så det er bare tull at det er derfor han er sur og grinete. Er nok mer pga sult (sult er noe annet enn lavt blodsukker).

Hvis det er om våren og sommeren så kan det jo være pollenallergi?

Anonymous poster hash: f6683...bc1

Dette er direkte feil. Diabetes betyr mangel på insulin/manglende virkning av insulin, og insulins virkning er blant annet å senke blodsukkeret. Diabetikere kan kun få lavt blodsukker ved å sette for mye insulin/ikke spise nok i forhold til insulindose.

Ikke-diabetikere kan fint få lavt blodsukker hvis man ikke spiser nok eller spiser mye raske karbohydrater som gir store utslipp av insulin. Ved det sistnevnte vil man få et høyt insulinnivå som varer lenge, og som dermed virker lenge og gjør blodsukkeret lavt etter en stund.

Jeg ble før veldig sint og irritert når jeg ble sulten. De fleste merket det kun som at jeg ble mutt og innesluttet. Ved å spise mer fett og protein, litt langsomme karbohydrater og å unngå raske karber helt, har jeg blitt kvitt problemet.

Anonymous poster hash: 2916b...551

[Sweet77]

TS, om han har vært sånn fra starten og med det andre han forteller så virker det overhodet ikke som det er knyttet til deg.

Kjenner du bakgrunnen hans? Mange, mange sliter med ting fra fortiden som har satt sitt preg, det er ikke sikkert de husker selv en gang. Og mange har en eller annen grad av depresjon som de aldri har diagnostisert. Fordi den ikke hindrer dem i det daglige arbeidet - de greier å "holde seg sammen" - så er den ikke alvorlig nok til at de har tenkt over at det er noe å legge oppmerksomhet på.

Mange av disse tingene er det svært vanskelig å finne ut av, og enda vanskeligere og tidkrevende å behandle, om det i det hele tatt vil ha noen særlig effekt.

Så hva jeg tenker, eller min filosofi, går i grunn mye ut på "å gi mennesker rom" - om du skjønner hva jeg mener? Jeg tror man kommer svært langt ved å ha forståelse og gi hverandre fred, heller enn å skulle grave og grave etter et svar på alt mulig.

Det kan ha en stor terapautisk effekt i seg selv, å vite at kjæresten forstår. Nettopp fordi han eller hun ikke graver, men at man skjønner at kjæresten forstår og heller trekker seg unna og gir en fred til å være med sitt tunge sinn når man har det sånn. Den forståelsen kan være gull verdt.

Jeg mener ikke da nødvendigvis at man må forlate rommet eller huset, det er mer den energien man legger igjen i luften. For om du tenker med deg selv at du forstår, og så lar være å "mase" eller spørre og grave om ting, så tror jeg han vil merke det på stemningen. Og det gjelder andre trivielle ting også. Har han det sånn, så trenger han nok litt tid til å ha tankene for seg selv, så la ham ha det og ikke bryt for mye inn i dem.

Det virker absolutt ikke som det er forholdet til deg han sliter med, så jeg tror du kan ta det med ro. Kok heller en kaffekopp til ham og sett deg og les en bok eller noe, så finner han det godt å ha det rundt når han har sine tunge stunder Og vil han, så snakker han. Jeg tror den stilltiende forståelsen er det viktigste.

[Gjest Tss]

TS, om han har vært sånn fra starten og med det andre han forteller så virker det overhodet ikke som det er knyttet til deg.

Kjenner du bakgrunnen hans? Mange, mange sliter med ting fra fortiden som har satt sitt preg, det er ikke sikkert de husker selv en gang. Og mange har en eller annen grad av depresjon som de aldri har diagnostisert. Fordi den ikke hindrer dem i det daglige arbeidet - de greier å "holde seg sammen" - så er den ikke alvorlig nok til at de har tenkt over at det er noe å legge oppmerksomhet på.

Mange av disse tingene er det svært vanskelig å finne ut av, og enda vanskeligere og tidkrevende å behandle, om det i det hele tatt vil ha noen særlig effekt.

Så hva jeg tenker, eller min filosofi, går i grunn mye ut på "å gi mennesker rom" - om du skjønner hva jeg mener? Jeg tror man kommer svært langt ved å ha forståelse og gi hverandre fred, heller enn å skulle grave og grave etter et svar på alt mulig.

Det kan ha en stor terapautisk effekt i seg selv, å vite at kjæresten forstår. Nettopp fordi han eller hun ikke graver, men at man skjønner at kjæresten forstår og heller trekker seg unna og gir en fred til å være med sitt tunge sinn når man har det sånn. Den forståelsen kan være gull verdt.

Jeg mener ikke da nødvendigvis at man må forlate rommet eller huset, det er mer den energien man legger igjen i luften. For om du tenker med deg selv at du forstår, og så lar være å "mase" eller spørre og grave om ting, så tror jeg han vil merke det på stemningen. Og det gjelder andre trivielle ting også. Har han det sånn, så trenger han nok litt tid til å ha tankene for seg selv, så la ham ha det og ikke bryt for mye inn i dem.

Det virker absolutt ikke som det er forholdet til deg han sliter med, så jeg tror du kan ta det med ro. Kok heller en kaffekopp til ham og sett deg og les en bok eller noe, så finner han det godt å ha det rundt når han har sine tunge stunder Og vil han, så snakker han. Jeg tror den stilltiende forståelsen er det viktigste.

TS her. Takk for svar Flair.

Mye av det du skriver har også streifet meg. Jeg vet ikke så mye om barndommen hans og ungdomstiden, annet enn at han komme fra en tilsynelatende normal familie.

Jeg har også flere ganger lurt på om han kanskje har en veldig svak grad av depresjon.

Jeg har konkludert med at det eneste jeg kan gjøre er å gi han rom.. jeg føler nå at det er ubehagelig å mase og grave om ting. Vil ikke sette han i en situasjon hvor han føler ubehag og føler seg presset til å "smile" om han faktisk trenger litt ro...

[Sweet77]

TS her. Takk for svar Flair.

Mye av det du skriver har også streifet meg. Jeg vet ikke så mye om barndommen hans og ungdomstiden, annet enn at han komme fra en tilsynelatende normal familie.

Jeg har også flere ganger lurt på om han kanskje har en veldig svak grad av depresjon.

Jeg har konkludert med at det eneste jeg kan gjøre er å gi han rom.. jeg føler nå at det er ubehagelig å mase og grave om ting. Vil ikke sette han i en situasjon hvor han føler ubehag og føler seg presset til å "smile" om han faktisk trenger litt ro...

Høres veldig riktig ut Forsøk det, og se om ikke det fungerer. Det er ikke sikkert det hjelper på tungsinnet hans, men jeg tenker at det kan gjøre at han i hvert føler seg forstått. Og det vil jo igjen komme deg til gode også, det kan ikke annet enn styrke forholdet deres

Endret 8. juni 2013 av Flair

[Teriyaki]

Dersom man har lavt blodsukker så har man diabetes. Folk uten diabetes får ikke lavt blodsukker. Så det er bare tull at det er derfor han er sur og grinete. Er nok mer pga sult (sult er noe annet enn lavt blodsukker).

Hvis det er om våren og sommeren så kan det jo være pollenallergi?

Anonymous poster hash: f6683...bc1

Hvor i alle dager har du dette fra? Når han har diabetes så er jo problemet at blodsukkeret blir for høyt fordi man ikke produserer insulin som altså senker blodsukkeret. Medisinen diabetikere tar (noen har kostregulert, mens andre tar insulin) har altså den funksjon at den senker blodsukkeret. For eksempel så kan en diabetiker ha 10,6 mmol/l på morgenen. Da kan han for eksempel ta 18 IE (dette er et eksempel, er ikke helt stødig enda på hvor store doser som må til) med insulin for å senke blodsukkeret.

Så friske mennesker kan absolutt ha lavt blodsukker. Når det er kjempelenge siden du har spist, du føler deg slapp, tung i hodet, lettere irritabel, lavere konsentrasjonsevne osv. så har du lavt blodsukker. Er ikke sånn at man får alle disse symptomene med en gang man er sulten.

Edit: Har forresten ikke lest resten av tråden, så mulig noen andre har påpekt dette.

___________

Til ts: Min samboer blir humørsyk dersom det er lenge siden vi har hatt sex. Men sånn som din høres ut så virker det nesten som at det er noe spesifikt som plager han?

Endret 9. juni 2013 av Teriyaki