Førstegangsgravid i en moderne familie.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har et lite spørsmål til dere. Jeg er førstegangsgravid, men mannen har barn fra før av som er hos oss annen hver uke. I den siste tiden har jeg tenkt litt på tiden rett etter fødselen, når vi er kommet hjem. Er det noen her som har vært i samme situasjon, og hvordan har dere evt gjort det?

Tenker om barna har vært hjemme fra starten av hvis det er pappauke, eller snakket med moren om de har kunne være der de første dagene?

Jeg har et godt forhold til barna, men de krever naturligvis sin del siden de ikke er så veldig gamle.

hvis det hadde vært mine barn, ville det vært naturlig at de hadde vært der fra starten av. Men jeg tenker litt at dette er mitt første barn, jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å være fysisk og mentalt etter en fødsel. Selvfølgelig er dette vanskelig å vite på forhånd hvordan man vil reagere, men hadde jeg hatt barn fra før av så ville jeg vist litt mer om hva det vil si å gjennomgå en fødsel og den første tiden.

Håper noen kan dele sine erfaringer, og tanker rundt dette

Anonymous poster hash: 45310...a9b

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal være veldig, veldig forsiktig, så du ikke ekskluderer din manns barn på et tidlig stadiet, slik at de føler seg utelatt. Det kan fort resultere i sjalusi.

Anonymous poster hash: a41cd...f63

[Gjest Magdalene]

Jeg kan ikke helt se hvorfor de ikke kan være hos dere som vanlig?

Alle barseltider er forskjellige, også for de som har barn fra før

[AnonymBruker]

Jeg hadde, av hensyn til egen helse(man aner jo ikke hvordan ting blir) om å få overnattingfri de to første ukene - men at man er åpen for besøk både på sykehuset og hjemme av barna så de kan hilse på den nye .

Jeg ville selvsagt snakket med barna om dette, og forklart at å få baby kan være ganske slitsomt for mammaen, og for at hun skal bli "helt frisk" og babyen skal lære seg å spise ordentlig først så overnatter de mest hos mammaen sin i X antall dager - men at dere har kjempelyst på besøk, og at de selvsagt skal vært der som vanlig etter den lille perioden.

Man kan jo også forklare at når babyer er nye så kan det bli endel gråting om natten, og forklare at de kan bruke litt tid på å forstå dette med mat - og at dette kanskje blir litt kjedelig også for dem helt i starten?

Det ER forskjell på egne barn(slitsomt nok ved hjemkomst om de er små og ikke forstår så mye) og bonusbarn.

Om det var snakk om eldre barn som klarer seg selv fint, ikke trenger hjelp til grunnleggende ting osv så hadde jeg stilt meg litt annerledes.

De første dagene/par ukene er ganske kritiske ifht fødselsdepresjon, så om mor får litt ekstra ro så kan det være veldig positivt.

Når man da har en biologisk foreldre så ser jeg ikke problemet med å ha en uke eller så med overnatting hos biomor, og heller ta det igjen som gjentjeneste når hun ønsker.

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[hjärterdam]

Jeg ville så langt som mulig hatt barna som normalt. Det er snakk om en familie som skal lære seg å fungere sammen med en ny verdensborger, og i min verden vil alle typer søsken være velkomne i den perioden uansett. (Både jeg og mannen har barn fra før, kunne ikke falle meg inn å gjøre forskjell på dem)

Endret 7. juni 2013 av hjärterdam

[AnonymBruker]

Jeg hadde, av hensyn til egen helse(man aner jo ikke hvordan ting blir) om å få overnattingfri de to første ukene - men at man er åpen for besøk både på sykehuset og hjemme av barna så de kan hilse på den nye .

Anonymous poster hash: 7bf51...037

Så barna skal ikke få sove i sitt eget hjem de to første ukene, siden et nytt søsken har blitt født? Det er like mye barna sitt hjem som det er Ts og mannen sitt hjem.

Anonymous poster hash: 520d3...7f8

[AnonymBruker]

Dette gjorde eksen og samboeren hans da de fikk barn sammen. Barnet til eksen og meg hadde gledet seg voldsomt til å bli storesøster for første gang, og hun ble ufattelig skuffet over at hun ikke fikk være hos faren sin på to uker. Alt hun fikk se lillebroren var en kort visitt på føden da faren kom til meg og hentet henne for å ta henne med.

Dette er tre år siden, og hun har enda ikke glemt det. Pga dette så tror jeg hun føler seg mindre verdt enn lillebroren, unødvendig søskensjalusi førte det også til.

Mannen min og meg fikk barn nettopp, kunne ikke drømme om å be eksen min ha barnet i to uker sånn at jeg skulle få slappe av med babyen.

Du ville ikke satt bort egne barn i to uker pga du får nytt barn Ts, så hvorfor skal du nekte fars barn å være i hjemmet sitt som vanlig?

Det er et minefelt du nå holder på å tråkke inn i.

Anonymous poster hash: daaca...485

[AnonymBruker]

Så barna skal ikke få sove i sitt eget hjem de to første ukene, siden et nytt søsken har blitt født? Det er like mye barna sitt hjem som det er Ts og mannen sitt hjem.

Anonymous poster hash: 520d3...7f8

Nja, nå tenkte jeg ikke så kategorisk - men jeg tenker at dersom det dukker opp særskilte behov etter fødsel, så hadde jeg som biomor vært fleksibel, ja - og funnet måter å inkludere dem masse på selv om de ikke var der døgnet rundt.

Jeg hadde selv tilbudt meg å ta en forlenget helg eller noe ja, så de kunne få noen dagers ro her eller der.

Ikke bare for morens del, men også fordi det kan være slitsomt for barna å være hos noen som faktisk ikke kan prioritere dem som vanlig dersom fødselen var ekstra hard, mor er fødselsdeprimert eller hva enn som dukker opp.

Det ER faktisk forskningsmessig bevist at de aller første dagene kan forhindre fødselsdepresjon, og da tenker jeg det også hadde vært til mine egne barns beste - gitt at det var behov - å legge tilrette situasjonen litt ekstra når man først har anledning.

Jeg tror ikke alle barn nødvendigvis føler stor sjalusi og såre følelser, ei heller tror jeg de føler seg uvelkomne i alle tilfeller.

Samarbeider foreldrene godt, det ellers er harmonisk og man forbereder barna positiv - og planlegger lurt tror jeg ikke barn tar skade av å endre litt på rutinen noen få dager.

Sålenge de generelt blir inkludert, og ikke blir satt til side så ser jeg ikke problemet. Det handler om kommunikasjon.

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[AnonymBruker]

Jeg får forøvrig VELDIG en sterk følelse av at TS sitt spørsmål blir lest utfra at hun ikke er biomor, og at det kanskje farges bittelitt ut av situasjoner som ikke har vært særlig optimale hvor barn faktisk har blitt utelatt eller tilsidesatt.

Det er jo ikke alle bonusforeldre som er slik, eller som oppfattes slik av foreldrene - og jeg tror ikke noen få dager med god kommunikasjon og masse inkludering endrer på det.

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[Gjest RockOn]

Jeg kan forstå til dels hva TS mener, men dette er fordi jeg var så sliten etter fødsel, at jeg bare gråt og alt besøk var for meg bare utmattende. Jeg gråt etter hvert besøk de første to ukene.

Jeg mener ikke at man skal ekskludere barna, men kanskje at du avtaler med far hvordan dere skal gjøre det hvis dere skal ha barna den uken? At feks han må trå til ekstra hvis du faktisk blir fryktelig sliten.

(For noen er det en selvfølge, andre menn må ha det inn med teskje).

Men det er jo ikke sikkert du blir så sliten heller

[mammamy]

Jeg har akkurat vært i din situasjon og fått mitt første barn mens mannen har 2 stykker på 3 og 5 fra før. For all del, IKKE sett bonusbarna på sidelinjen. Far er etter all sannsynlighet hjemme når barna er der og kan hjelpe dem med det de trenger hjelp til. Du må ikke stille opp der som vanlig. Forklar barna godt at den lille krever mye fra mamman sin, men at pappa hjelper dere. la de få ta del i opplevelsen det er å få et lite søsken. Du kommer trolig til å oppleve at de er mye roligere hjemme enn de kanskje pleier. Det skedde i alle fall her. 3 åringen pleier å være høyt og lavt og veldig bråkete, men nå er han som en annen unge. Han sitter stolt ved siden av oss i sofaen å bare ser på babyen og stryker over hodet på han innimellom.

Som du selv sier, hadde det vært fellesbarn så hadde de vært der, så hvorfor ekskludere bonusbarn. De er like mye mannen din sine barn som det dere nå venter.

Det vil heller ikke være populært blant hans side av familien om du kommer å sier at hans barn ikke får være der som vanlig.

[Gjest Nikki09]

-

Endret 3. august 2015 av Nikki09

[AnonymBruker]

Dette gjorde eksen og samboeren hans da de fikk barn sammen. Barnet til eksen og meg hadde gledet seg voldsomt til å bli storesøster for første gang, og hun ble ufattelig skuffet over at hun ikke fikk være hos faren sin på to uker. Alt hun fikk se lillebroren var en kort visitt på føden da faren kom til meg og hentet henne for å ta henne med.

Dette er tre år siden, og hun har enda ikke glemt det. Pga dette så tror jeg hun føler seg mindre verdt enn lillebroren, unødvendig søskensjalusi førte det også til.

Mannen min og meg fikk barn nettopp, kunne ikke drømme om å be eksen min ha barnet i to uker sånn at jeg skulle få slappe av med babyen.

Du ville ikke satt bort egne barn i to uker pga du får nytt barn Ts, så hvorfor skal du nekte fars barn å være i hjemmet sitt som vanlig?

Det er et minefelt du nå holder på å tråkke inn i.

Anonymous poster hash: daaca...485

Men nå forutsetter jo du at det samme som skjedde med ditt barn skal skje med alle andre;

at man kun får en kort visitt på sykehuset, og ikke får se dem på to uker +/-.

Jeg ville aldri selv løst det på den måten, og lurer fortsatt på hva som ligger i at det er en minefelt å ha mer fleksibel situasjon helt i starten - hvor man selvsagt inviterer til besøk, at far kanskje tar seg et par turer ut alene med den/de eldre barna og gjør noe "spesielt og koselig" - eller at besteforeldre/biomor tar litt ekstra tak i akkurat den perioden med hyggelige aktiviteter som erstatning akkurat en veldig kort periode?

Som vanlig på KG så gjøres jo alt til ytterpunkter, og man lar egne erfaringer farge svaret kategorisk.

Det kan virke som om helsesituasjonen til mor/ny baby, uansett alvor, skal underlegges eldre barns "behov" - og det forstår jeg ikke hvordan er riktig, sålenge man håndterer en fleksibel situasjon på en god og omsorgsfull måte og planlegger godt sammen med barna også?

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[AnonymBruker]

Hei, TS her.

Takk for svar og for synspunkter på begge sider. Er glad for at jeg også har fått forståelse i de tankene jeg sitter med.

Jeg synes ordet eksludere er å ta litt hardt i, for det forbinder jeg med å stenge noen utenfor. Det er ikke snakk om at barna bare skal få komme på en kort vistitt på føden, og ikke komme hjem de første ukene. Jeg vil jo mer enn gjerne at de skal komme, for de er like mye en del av denne familien, som det vi er. Men å ta det litt gradvis de første dagene etter hjemkomst, hvis formen viser seg å være dårlig.

Jeg tenker mye på at jeg er redd for at jeg ikke skal strekke like mye til for barna, som jeg bruker og burde. At jeg vil sitte med dårlig samvittighet overfor de.

Jeg tror også, som nevnt tidligere, at en god dialog og kommunikasjon med barna, planlegging av de første dagene og fleksibilitet, ikke vil skape sjalusi og ekskludering, nettopp fordi de ville blitt forberedt og forklart om hvordan det kan være å få babyer, og være med på å planlegge begynnelsen.

Når jeg skriver at det ville stilt seg annerledes om det hadde vært mitt eget barn, så er det ikke fordi jeg verdsetter den ene høyere enn den andre. Grunnen er rett og slett at jeg da ville vist hva det innebærer å ha en nyfødt i hus, og hvilke følelser som er i sving. Selv om alle barseltider er forskjellige. Dette med om barna skulle vært hjemme 24/7 de første dagene ville da ikke vært en problemstilling, ikke på grunn av forskjellsbehandlig på mine/dine, men fordi jeg da hadde hatt egne erfaringer rundt det å ha en nyfødt.

Mest av alt håper jeg at det bare er jeg som sitter å tenker det verste, at når babyen kommer vil det være en selvfølge at de skal være hjemme hele tiden. Heldigvis har jeg en mann som jeg kan snakke med alt om, slik at jeg slipper å gå å grue meg til tiden etter fødselen. Da mener jeg ikke at jeg får det som jeg vil, men at vi sammen kan finne en løsning, enten det blir med barna hjemme på heltid, eller ved å ta de første dagene gradvis.

Anonymous poster hash: 45310...a9b

[AnonymBruker]

Jeg ser jo også at endel nevner her at "jammen far kan jo bare ta seg av de andre barna" - og det stusser jeg litt på, da jeg anser far som like viktig i den første tiden.

Om man skulle være uheldig å bli ekstra dårlig etter fødselen, eller ikke klare å bevege seg grunnet keisersnitt e.l - så kan det jo hende i enkelte tilfeller at far må ta all jobb, spesielt om man får ammetrøbbel i starten også.

Det kan jo også bli helt omvendt, at man er raskt på bena og har lyst på besøk og mennesker i huset - men poenget mitt er vel at i de situasjonene som det ikke går like bra, så har mange foreldrepar ekstra hjelp og overnatting/aktivisering på dagtid hos besteforeldre/annen familie i noen få dager.

Ingen barn tar skade av fleksibel situasjon, sålenge de er godt forberedt og blir masse inkludert underveis. Det kan man jo gjøre allerede under graviditeten, ved å knytte søskenbånd og være ekstra obs på å inkludere barnet hele veien.

Blir for dumt å sammenlikne TS eller andre med den "vrange nye kona til eksmannen min".

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[Gjest Ratata]

Hei, TS her. Takk for svar og for synspunkter på begge sider. Er glad for at jeg også har fått forståelse i de tankene jeg sitter med. Jeg synes ordet eksludere er å ta litt hardt i, for det forbinder jeg med å stenge noen utenfor. Det er ikke snakk om at barna bare skal få komme på en kort vistitt på føden, og ikke komme hjem de første ukene. Jeg vil jo mer enn gjerne at de skal komme, for de er like mye en del av denne familien, som det vi er. Men å ta det litt gradvis de første dagene etter hjemkomst, hvis formen viser seg å være dårlig.Jeg tenker mye på at jeg er redd for at jeg ikke skal strekke like mye til for barna, som jeg bruker og burde. At jeg vil sitte med dårlig samvittighet overfor de.Jeg tror også, som nevnt tidligere, at en god dialog og kommunikasjon med barna, planlegging av de første dagene og fleksibilitet, ikke vil skape sjalusi og ekskludering, nettopp fordi de ville blitt forberedt og forklart om hvordan det kan være å få babyer, og være med på å planlegge begynnelsen. Når jeg skriver at det ville stilt seg annerledes om det hadde vært mitt eget barn, så er det ikke fordi jeg verdsetter den ene høyere enn den andre. Grunnen er rett og slett at jeg da ville vist hva det innebærer å ha en nyfødt i hus, og hvilke følelser som er i sving. Selv om alle barseltider er forskjellige. Dette med om barna skulle vært hjemme 24/7 de første dagene ville da ikke vært en problemstilling, ikke på grunn av forskjellsbehandlig på mine/dine, men fordi jeg da hadde hatt egne erfaringer rundt det å ha en nyfødt. Mest av alt håper jeg at det bare er jeg som sitter å tenker det verste, at når babyen kommer vil det være en selvfølge at de skal være hjemme hele tiden. Heldigvis har jeg en mann som jeg kan snakke med alt om, slik at jeg slipper å gå å grue meg til tiden etter fødselen. Da mener jeg ikke at jeg får det som jeg vil, men at vi sammen kan finne en løsning, enten det blir med barna hjemme på heltid, eller ved å ta de første dagene gradvis. Anonymous poster hash: 45310...a9b

. Jeg synes det høres ut som litt dårlig unnskyldning..du argumenterer for at du ikke har vært hjemme med en nyfødt før..hva om du hadde vært det da? Og opplevd det som veldig tungt,ville du da også spurt om å få litt fri fra dine barn de første par ukene? Synes det høres litt rart ut. Jeg betviler ikke ett sekund i at det er tungt, men det må man håndtere på best mulig måte. Jeg synes i det minste man bør ta den holdningen at dette skal gå bra og ikke tenke på hvordan ting kan bli i verste fall hele tiden. Og om man skal følge din tankegang; hadde du hatt barn før så hadde du nok visst hvordan det er å ha en nyfødt hjemme. Men du hadde fremdeles ikke visst hvordan det hadde vært å ha en nyfødt i tillegg til et litt større barn.

[AnonymBruker]

. Jeg synes det høres ut som litt dårlig unnskyldning..du argumenterer for at du ikke har vært hjemme med en nyfødt før..hva om du hadde vært det da? Og opplevd det som veldig tungt,ville du da også spurt om å få litt fri fra dine barn de første par ukene? Synes det høres litt rart ut. Jeg betviler ikke ett sekund i at det er tungt, men det må man håndtere på best mulig måte. Jeg synes i det minste man bør ta den holdningen at dette skal gå bra og ikke tenke på hvordan ting kan bli i verste fall hele tiden. Og om man skal følge din tankegang; hadde du hatt barn før så hadde du nok visst hvordan det er å ha en nyfødt hjemme. Men du hadde fremdeles ikke visst hvordan det hadde vært å ha en nyfødt i tillegg til et litt større barn.

TS har aldri spurt om et par uker, og hun har aldri sagt at de ikke skal få være der mye DERSOM det blir fleksibel løsning i noen dager.

Les innlegget hennes.

Anonymous poster hash: 7bf51...037

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke man bør gjøre for mye forskjell på egne barn og mannens barn. Barn merker mer enn du tror og kan fort føle seg uelsket, utelatt hvis man har den holdningen der tenker jeg. Er selv vokst opp i en skilsmisse famile med både eldre og yngre halvsøsken, så jeg vet hva jeg snakker om.

Anonymous poster hash: 81b93...a5d

[Gjest Ratata]

TS har aldri spurt om et par uker, og hun har aldri sagt at de ikke skal få være der mye DERSOM det blir fleksibel løsning i noen dager. Les innlegget hennes. Anonymous poster hash: 7bf51...037

I innlegg nummer to skriver ts noe om de første ukene, derfor tolket jeg det slik at det var snakk om ett par uker . Det andre der har jeg ikke sagt noe om, jeg skrev dog litt fri fra ungene..

[AnonymBruker]

I innlegg nummer to skriver ts noe om de første ukene, derfor tolket jeg det slik at det var snakk om ett par uker . Det andre der har jeg ikke sagt noe om, jeg skrev dog litt fri fra ungene..

Hvordan kan du tolke innlegg to som at det er ment uker? står jo at det ikke er snakk om uker og bare kort visitt på sykehuset, så virker ikke som du helt leser ordentlig gjennom det jeg skrev.

TS.

Anonymous poster hash: 45310...a9b