Hvordan få mamma til å forstå?

[Gjest spyko]

Visste ikke hvor jeg skulle plassere denne, men skitt la gå...

Jeg går ut av 10. klasse nå, men måtte gå et år om igjen grunnet innleggelse, så blir 17 i år. Som alle andre 10. klassinger har jeg søkt på videregående skole, men saken er den at jeg ikke kommer til å gå.

Jeg sliter enormt psykisk og har mest sannsynlig en form for personlighetsforstyrrelse (de ville ikke sette noen diagnose mtp. alder, men jeg viser såpass store avvik fra normal atferd at det egentlig bare er et spørsmål om tid), noe som forsterkes ytterligere om jeg må gjennom en skolehverdag. Det er såvidt jeg har kommet meg gjennom grunnskolen, snittet mitt er elendig og det eneste jeg klarer å tenke på i timene er ulike måter jeg kan snike meg unna for å ta livet mitt på. Dramatisk, jeg? Tro meg, det er verre i virkeligheten, og dit vil jeg ikke tilbake.

Jeg vil ikke tilbake i psykoser og selvmordstanker og aggresjon og destruktivitet. Jeg kommer ikke til å kunne følge med uansett, jeg kommer ikke til å få noe utbytte, så hvorfor gå gjennom det bare fordi det er det "riktige" å gjøre?

I arbeid fungerer jeg overraskende godt. Jeg liker å lære nye ting, jeg liker å gi av meg selv og jeg elsker å få bekreftelse på at jeg gjør er bra nok. Jeg har hatt ulike sommerjobber fra jeg var liten (alt fra jordbærplukking til lagerarbeid) og sånn sett er jeg veldig allsidig. Jeg driver også med kunst av forskjellige slag og har selvsagt en drøm om å komme meg frem på den fronten i livet, men jeg har ikke tenkt å droppe videregående til fordel for det, langt ifra!

Kort sagt: Det jeg vil er å jobbe i stedet for å gå på skole.

Pappa har jeg alt snakket med og han tenker at jeg er en såpass målbevisst og reflektert person at jeg selv vet hva som er best for meg. Mamma, derimot, er høyt utdannet og mener nærmest at akademika er meningen med livet... Hun synes det er tull å skulle kaste bort faglig talent, som hun kaller det, for å skulle "sitte i kassa på Rimi resten av livet".

Om litt over ett år fyller jeg 18, og da flytter jeg ut. Det er jo ikke så veldig lenge, men det blir en evighet dersom mamma skal gå rundt og glo på meg med avsky. Jeg aner ikke hvordan jeg kan få henne til å forstå. Hun trenger ikke å mene at det er en kjempegod idé, men jeg skulle ønske hun kunne ha litt mer tiltro til meg.

Og et litt mer konkret spørsmål: Kan mamma gjøre noe for å få meg inn på skole, rent juridisk? Har hun noen myndighet over skolegangen min sånn sett?

Så ja... Noen som har vært i lignende situasjon eller andre som har innspill? Vil gjerne høre mammaers synspunkt, også.

Til sist: Jeg trenger ikke å høre på formaninger om at jeg burde gå på skole. Jeg trenger ikke tips om forskjellige ordninger for å få meg gjennom skolen eller psykologer eller medikamenter. Og jeg vet mamma bare vil mitt eget beste og at jeg bare er 16, men noen ganger må faktisk vi unge få snakke for oss selv, også.

[Gjest iGirl]

Det første som slår meg er at du virker som en utrolig reflektert ungdom

Det at du vil jobbe istede for å gå skole når du er så ung som du er kunne jeg sagt en del om, men lar være for det er ikke det du spør om her. Moren din kan ikke tvinge deg til å gå skole, fordi en skolegang kan ikke gjennomføres ved at din mor holder deg i hånden gjennom hele skoledagen. Hun kan ikke tvinge deg til å lese, eller å gjøre det bra på eksamener.

Du burde egentlig vise henne det du skriver her, for det var utrolig godt formulert, - og selv jeg (som er godt over snittet opptatt av utdanning) skjønner til en viss grad "hvor du kommer fra".

lykke til!

[AnonymBruker]

Syns at å jobbe når du trives med det høres ut som en smart løsning. Jeg er lite fan av det presset om at alle skal gå på skole, som er nå for tiden, fordi jeg vet at mange ungdommer som fungerer bra i praksis, må gå i årevis å føle seg dumme fordi de ikke er lite teoretisk flinke.

Spesielt når man sliter psykisk føles det mye enklere å jobbe med i en fysisk jobb enn å site timesvis med teori og bøker hver dag. I en fysisk jobb har man ikke mulighet for å drive tankene over på vonde tanker på samme gylne måte som når man sitter og hører noen snakker 8 timer om dagen.

Dessuten, skulle du om 1 år eller 10 år har lyst til å ta vgs, har man mulighet for å ta fagene som privatist, dvs avlegge eksamen i fagene istedenfor undervisning med standpunktkarakter.

Anonymous poster hash: 812ae...b12

[Gjest spyko]

Tusen takk for svar, dere

Ja, privatistordningen er en mulighet om jeg skulle få lyst til å utdanne meg! Den hadde jeg helt glemt.

[Gjest Gjest]

Jeg fjorde det samme som du vil ts. Jeg jobbet noen år før jeg tok opp igjen skole. Da jeg var 25 tok jeg stuidekompetanse og året etter tok jeg fagbrev. Gikk lekende lett når jeg var eldre og motivert

[Brimi]

Jeg vet du ikke ville ha tips ang. psykose osv og du vet det sikkert allerede, men mye (nye) inntrykk kan gjøre sånn at du blir psykotisk.

Tilbake til tema. Nei, hun kan ikke tvinge deg. Jeg synes du skal sette deg ned og prate med moren din. Hvis hun ikke vil høre så sier du "mamma, vær så snill, hør på det jeg har å si nå. Når jeg er ferdig kan du si meg din mening". Også forteller du det du har å si.

[AnonymBruker]

Vil tro at det er lettere hvis du har et jobbtilbud klart sånn at hun er sikker på at du ikke bare blir gående og gjøre ingenting.

Anonymous poster hash: 12c2a...481

[Gjest spyko]

Takk

Brimi: Det er jeg klar over, og jeg jobber stadig med å bli mer var på hva som virker utløsende. Den desidert største triggeren sånn situasjonen er nå er mammas umyndiggjøring ovenfor meg; måten hun nekter å egentlig høre etter når jeg snakker. Takk for svar

[AnonymBruker]

Om hun nå skulle finne en måte å tvinge deg til å gå på skole på så finnes det mer yrkesrettede studier du kan gå. Der du får jobbe et par dager i uken.

Anonymous poster hash: 4c965...4e6