Hvordan merket dere verpesyken?

[AnonymBruker]

Er en jente på 25år, som lider av akutt verpesyke! Hva er det som skjer med meg? I det siste har jeg følt et enormt behov for å bli gravid/få barn. Det virker som kroppen rett og slett skriker etter å få utføre denne jobben. Er virkelig biologien så sterk?

Jeg klarer jo å tenke rasjonelt heldigvis, og jeg vet at selv om mye er på plass, så er vi ikke helt klare enda. Men dette behovet som plutselig har meldt seg er totalt overveldende. Jeg har gått fra å ikke like barn - ja en periode var jeg sikker på at jeg aldri ville ha barn heller! Til å nesten være på gråten hver gang jeg ser et lite nurk, eller å kjenne skuffelsen hver gang mensen er på plass, på tross av at vi fremdeles tar våre forhåndsregler for å ikke bli gravide! Skal det være slik? =/

Anonymous poster hash: 5caae...1eb

[Gjest Teta]

Skulle gjerne hatt et snev av verpesyke! Jeg er i midten av tyveårene, og tror fremdeles at jeg aldri kommer til å ville ønske barn...

[AnonymBruker]

Skulle gjerne hatt et snev av verpesyke! Jeg er i midten av tyveårene, og tror fremdeles at jeg aldri kommer til å ville ønske barn...

men.. det var jo ikke det temaet på tråden er?

Jeg merket den vel bare komme snikende... Så fikk en venninne barn, og vi har et stabilt liv og er gift og alt,, så det falt seg bare naturlig. Den kom heftig da vi først hadde bestemt oss, da var jeg helt på knea etter å bli gravid.

Anonymous poster hash: 6ebef...c75

[AnonymBruker]

Jeg var aldri verpesyk, men ble glad når jeg ble gravid (hadde droppet pillene noen mnd tidligere pga bivirkninger) og er veldig glad for babyen jeg har fått.

Anonymous poster hash: 6d505...a37

[AnonymBruker]

Skulle gjerne hatt et snev av verpesyke! Jeg er i midten av tyveårene, og tror fremdeles at jeg aldri kommer til å ville ønske barn...

Jeg bytter gjerne med deg=) Er ikke rette tiden for å gå rundt med disse tankene, og spesielt når det plutselig er blitt så altoppslukende. Føler det ble en besettelse over natten..

Anonymous poster hash: 5caae...1eb

[Gjest Teta]

men.. det var jo ikke det temaet på tråden er?

Jeg merket den vel bare komme snikende... Så fikk en venninne barn, og vi har et stabilt liv og er gift og alt,, så det falt seg bare naturlig. Den kom heftig da vi først hadde bestemt oss, da var jeg helt på knea etter å bli gravid.

Anonymous poster hash: 6ebef...c75

Da beklager jeg at jeg deltok

[Gjest Teta]

Jeg bytter gjerne med deg=) Er ikke rette tiden for å gå rundt med disse tankene, og spesielt når det plutselig er blitt så altoppslukende. Føler det ble en besettelse over natten..

Anonymous poster hash: 5caae...1eb

Jeg regner med at det er helt normalt. Litt betryggende å høre at ting plutselig kan endre seg!

[Veggdyret]

Har du for mye kan du gjerne dele noe med meg, 16 uker på vei og fremdeles ikke det minste lyst på noen baby

Tipper det ene er like normalt som det andre.

[AnonymBruker]

Jeg fikk det plutselig over meg jeg også. Har alltid vært veldig u-klar for å få barn. Ikke likt barn, ikke hatt lyst på barn osv. Nå verker det på en måte etter å få barn, jeg ønsker det virkelig og tenker på det hver dag. Nå er det bare fødselen som står i veien for meg. Jeg gruer meg så mye at den gjør at jeg stopper meg selv. Ellers har vi alt på stell med jobber, biler, hus, osv. Er straks 30 :S

Så de som tror de vil sterilisere seg ved 25 (jeg var en av de som vurderte det) så KAN det endre seg!!

Anonymous poster hash: 77e6d...d41

[Stinelin]

Jeg fikk det som 29-åring, da jeg forstod at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Vi hadde vært sammen og samboere i 1,5år da jeg reiste for å studere i USA. Mens jeg var borte merket jeg hvor utrolig bestemt jeg var på at dette var Mannen, og da han etter 4mnd kom på besøk ble jeg enda sikrere.

Vi hadde et stabilt liv med hus, jobb/ jobbtilbud og alt vi trengte, og alt falt på plass.

Før det var jeg aldri inne på tanken om å få barn. Men da tanken kom ble den altoppslukende!

[ara]

Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 15 år tror jeg! Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om barn og det har ofte vært slitsomt.

Men man greier som regel å vente til tiden er mer rikitg! Du er absolutt ikke unormal. For veldig mange på din alder er det vanlig å få lyst på barn når ting er på plass i livet. Mann/kjærste/samboer, hus/leilighet, ferdig med studier osv

Lykke til videre. En gang er det din tur til å bære på et lite nurk! Kanskje det ikke trenger å bli så lenge til ?

[Teriyaki]

Jeg kjenner det i hele kroppen. Kjennes så sterkt at det føles som en evighet å vente et helt år med å begynne prøvingen.

[Fim]

Jeg kan sympatisere! Har hatt noen perioder med altoppslukende verpesjuke, sånn fra tid til annen de siste par-tre årene. (Er 27) Det manifesterte seg som en voldsom interesse for alt som har med graviditet å gjøre, og resultatet ble at jeg har pløyd gjennom store deler av dette forumet, mammanett, Jordmor Kristinas hjemmefødsel-blogg og diverse annet. Og det er i grunnen fint, for nå når jeg har bruk for infoen er jeg ganske belest Du får drømme deg bort som best du kan, og glede deg til den dagen det blir alvor!

[Longgone]

Har du for mye kan du gjerne dele noe med meg, 16 uker på vei og fremdeles ikke det minste lyst på noen baby

Tipper det ene er like normalt som det andre.

[Lucid]

Når alle rundt meg begynte å klemme ut avkom i hytt og gevær.. Jeg tuller ikke, ALLE i vennegjengen til samboer har unger, noen har tilogmed starta på nr 2. Han ene hadde en fra før og fant seg ferdigpakke, så han har to. Jeg blir skrullete. Når jeg ikke får mens så går jeg rundt og håper, og håper, og så blør jeg, så griner jeg litt, og så kommer jeg på at "faen, jeg kan umulig være gravid, samboer er ikke en gang i samme by som meg" - og så tenker jeg litt mer rasjonelt og innser at vi ikke er klare for det enda. Sukk. Men jeg har ikke fylt 22 enda, så jeg har det ikke travelt. Det er bare alle rundt meg som har det, hvilket er noe som får min biologiske klokke til å ule.

[AnonymBruker]

Har egentlig aldri merket noe særlig til den. Jeg og min bedre halvdel snakket om det, og ble enige om at vi ville bli foreldre sammen. I etterkant av barn nr 1 har jeg merket det litt når jeg ser søte, små babyer og søte, små klær. Men pga diverse erfaringer blir det kun 1 barn på oss.

Anonymous poster hash: e9c26...5ed

[AnonymBruker]

Jeg har alltid likt unger, sittet masse barnevakt, hatt barnehage som praktisk prosjektarbeid og stort sett alltid hatt mange barn rundt med. Fra jeg var ca 18 til 23 visste jeg at jeg skulle ha barn "etter hvert", sannsynligvis etter fylte 30. Da en av mine venninner plutselig fikk unge, jeg fikk en ny venninne med unge og svigerinnen min fikk unge det året jeg fylte 24 slo det meg plutselig hardt og brutalt at jeg vil ha barn, og det fort. Siden jeg hopper over mensen og bare har det to ganger i året tar jeg en graviditetstest ca hver andre måned, jeg innså vel kanskje for alvor at jeg ønsket barn den første gangen jeg håpet testen var positiv og ikke negativ, som jeg alltid håpet på før det.

Jeg har luftet det for kjæresten min (stabilt forhold, sammen i syv år, bor sammen, det meste på plass), men han er ikke klar og tror ikke han blir det på to-tre år heller. Likevel, han er enig med meg at om jeg plutselig skulle bli gravid, til tross for prevensjon, så beholder vi.

Anonymous poster hash: 6c09c...120

[*Frida*]

Min verpesjuke kom brått, når Mannen I Mitt Liv blei min. Eg har vel alltid rekna med at eg skulle bli mor når eg blei voksen, men har aldri planlagt/sett for meg barna/planlagt navn og sånn. Det har vore et ikkje-tema.

Så, når min mangeårige forelskelse/venn blei min kjærast, kom instinktet. Eg plar sei at (den biologiske) klokka begynte å tikke. Veldig høgt! Heldigvis var kjærasten min lik, og me planla vårt første barn allerede et ar månadar som kjærastar. Inn i framtida sjølvsagt - eg var midtveis i utdanninga.

Eg kunne grine når andre blei gravide - heilt absurd... Og tråla nettet om prøver- og gravid-stoff.