Emosjonell utroskap

[Gjest Gjest]

Ja, det er noe som heter emosjonell utroskap, og nå er jeg den bedratte part for emosjonell utroskap forårsaket av min mann. Mange tenker på utroskap som sex men noen andre, men i følge terapeuter jeg har lest litt av de siste dagene, kalles det jeg har blitt utsatt for nå for emosjonell utroskap. Min mann har med viten og vilje åpnet seg opp for et nært og intimt vennskap med en langt yngre kvinnelig kollega på jobben, som utviklet seg til forelskelse fra hans side, og et ønske om mer. Det ble det heldigvis ikke, for hun stoppet ham i tide. Dette har pågått i tre måneder, og tok riktignok slutt i forrige uke, men likevel.... dette er ikke bra. Sist fredag natt kom han inn på vårt rom etter å ha vært på fest med sine kolleger, hvor hun (som han angivelig allerede hadde avsluttet "romansen" med) var så nedbrutt over tanken på å forårsake et brudd mellom meg og ham. Han ville ha meg til å hjelpe henne! Han kom inn og fortalte at han og hun hadde utviklet nære og sterke følelser for hverandre, og at han hadde blitt forelsket. Men at han hadde avsluttet det hele før det gikk "for langt", men nå var det helt krise, så nå måtte jeg bli med og hjelpe henne ut av fortvilelsen! Riktignok var han nok ikke helt edru, men dette er det mest absurde våset jeg noen gang har hørt! Og for en måte å bli kjent med dette på! Vel, han fikk så hatten passet, og jeg gjorde det klinkende klart at jeg ikke aksepterte dette eller noe av det han sa, og at det var umulig for meg å la de to fortsette å arbeide sammen. Da truet han med brudd. det kunne være det samme med en slik mann tenkte jeg. Dagen etter, klarere i toppen, trodde han fremdeles at det var mulig for meg å imøtekomme forventningene hans, men han sa nå at han var redd for å miste meg. Forståelig nok, etter hudflettingen han fikk av meg måtte han vel begynne å innse at dette ikke var så lurt. Jeg sa at det er han allerede i ferd med å gjøre, og refererte til at forholdet vårt ikke var så solid som han trodde. Da skulle han brått si opp jobben, men jeg stoppet ham. For jeg trengte tid til å fundere på om det egentlig hadde noen hensikt, jeg ville egentlig kjenne etter om dette var verdt å fortsette. Vel, denne uka har bestått i en masse frem og tilbake, jeg har plukket fra hverandre det han har sagt, konfrontert ham med hans egne uttalelser, spurt om hvordan ting egentlig hang sammen osv. Han avsluttet det hele etter at hun andre gikk til seng med an annen mann noen dager i forveien, men min mann påstår nå at det ikke hadde en sammenheng. Påfallende sammenfallende tidspunkt likevel, vil jeg si. Nok til at jeg ikke tror ham. Han forsøker også å oppnå en slags rederlighet ved å fortelle at han fra dag en har sagt til henne at han ikke vil forlate meg. Hvilket ikke gjør ham til noe mer enn en mann som utnytter en stakkars ung kvinne uten nok livserfaring til å ikke godta slikt. Men nå grper han fatt i det jeg har fortalt om vårt forhold før alt dette. at jeg har slitt meg gjennom det i flere år. At jeg, for våre barns skyld, har lett etter de små positive tingene å bygge videre på. At jeg innrommer å ha vært avvisende og gretten fordi jeg har følt stor urett i flere sammenhenger. At jeg har følt meg overkjørt og overstyrt osv. Dette har jeg ikke sagt like rett ut før, og nå bruker han det for alt det er verdt. Han forsøker å flytte fokus, virker det som. Han bygger opp min misnøye, som etter hans eget synspunkt er helt uforståelig da "alle" rundt liker ham, gir ham komplimenter, og verdsetter det han gjør. Ja, innenfor hans egen krets på jobb, blant venner og i familie. Hvorfor kan ikke jeg også like ham? Nåja, jeg traff ham for 11 år siden, da var han 35 og hadde ikke hatt ett eneste forhold med lengre varighet enn ett år. Hvilket forteller meg en hel del. Nå kjenner jeg at jeg ikke godtar han fokusoverføring, han har visst hva han har gjort, han har vært åpen for det, og gått inn i det med åpne øyne. Han har til og meg forventet at jeg skulle støtte ham, selv om det ble sagt litt i påvirket tilsatnd. han har også sagt at han angrer på at han fortalte det, for det var jo "slutt", men han angrer ikke på affæren, selv om han har hatt dårlig samvittighet overfor meg underveis. Han gjør nå sitt best e på å overbevise om at han og hun skal klare å jobbe like tett sammen uten innslag av det som har vært før. I lys av det tillitsbruddet han har gjort, selv om han ikke var tilfreds i vårt forhold heller (han merket jo misnøyen min), så klarer jeg ikke å stole på det. Jobbsituasjonen hans er avgjørende, og hvordan han forholder seg til det. Han ville jo først si opp jobben, nå har han snudd, og sier at først må han finne seg en ny jobb (som tar minst tre måneder) og så må han stå ut oppsigelsestiden (tre måneder). Dessuten er han jo bedriftslederen (klassisk ikke sant?) osv osv vi må ha stabil inntekt and so on... Jeg hadde tenkt å holde fast ved det positive jeg hadde klart å samle opp den siste tiden, og vi har hatt det bedre enn på veldig lenge et par måneder nå, det har han merket også. Jeg trodde jeg ville klare å gå videre sammen med ham etter dette, for han virket veldig ydmyk en stund (en dag eller to), men jeg har jo vært fryktelig lei meg, såret, og sint. Og det er når jeg uttrykker sinne at han hardner til og ikke blir så medgjørlig . Jeg har forsøkt å forberede ham på at brudd er aktuelt for meg, men at jeg holder døren åpen for videre forsøk til å gjøre det bedre mellom oss. Jeg har ikke sagt at jeg vil bryte med ham. Men i går kveld kjente jeg et sinne og en fortvilelse som fikk meg til å si "jeg har så lyst til gi deg en på trynet!". Da sa han at nå trodde han det beste var bare å bryte for det var jo tydelig at jeg ikke kunne være innstilt på å fortsette det her. Han sa også at det umulig kunne være bare det siste som hadde hendt som var årsaken, men den årelange misnøyen hos meg forut for dette. Merkelig hvordan han snur, og jeg forholder meg stabil i hva jeg mener, for jeg sa ikke noe om at et brudd kunne være det beste. Jeg sa at ja, vi må se på en helhet, men han skulle ikke våge å undervurdere sin egen rolle i dette. Nå er han bortreist på tur med gutta, og jeg kjenner en enorm lettelse. Likevel vil jeg ikke helt gå med på et brudd, vi må prøve alt, og vi kan ikke ta avgjørelser i affekt og i sinne. Vi har fire barn å tenke på, og jeg vet at jeg kan hente opp positive ting. Men jeg tror ikke jeg holder ut at han vil jobbe like tett med sin unge kollega som før. Og ikke vil han sette i gang tiltak for å få henne flytte heller, for da får han et forklaringsproblem. Men, selv om han retter fokus mot min misnøye i forholdet vårt, som har gjort ham mer "disponibel" for å gå inn i et slikt emosjonelt utroskap, og jeg kan forstå at det kan skje, (jeg har også kunnet gjøre akkurat det samme, jeg har hatt mange anledninger og grunner til det. Men jeg har valgt å ikke åpne opp for en slik mulighet, i motsetning til ham) så går jeg likevel ikke med på dette. Han hadde et valg. Uff, dette ble alt for langt for dere, men nå måtte jeg åpne ventilen. Ingen vet om dette.

[Gjest Gjest]

Glemte å si at for kvinner er emosjonell utroskap verre å komme over enn utroskap hvor kun sex har vært inne i bildet, også i følge terapeuter. Så vet dere det...

[AnonymBruker]

Avsnitt!

Anonym poster: 705295b4adf45eab233a67be0b6cae3c

[AnonymBruker]

jeg hadde ikke ville hatt den mannen der. du virker utrolig reflektert og rolig mye mer enn det jeg hadde klart i den situasjonen. han hadde sittet på fortauet første kvelden om jeg var deg.

Anonym poster: 719aca8a9e20e3a1d03f820ac188156d

[AnonymBruker]

Forstår jo at du ikke ønsker å hoppe rett ut i et brudd uten å ha prøvd å fikse dette først, men samtidig syns jeg det blir litt "feil" om det kun er for barnas del.

Så klart er det best for barna om foreldrene holder sammen, men er det bra for barna med foreldre som ikke "tåler" hverandre?

Bare en tanke, ,ener på ingen måte å være ufin

Han dreit på draget, kanskje ikke fysisk, men det er jo like vondt å finne ut at den man lever med faktisk forelsker seg i en annen.

Hadde han oppriktig elsket deg, hadde han ikke falt for en annen, det tviler jeg sterkt på. Hun var noe nytt og spennende, hjemme har han det vante og forpliktende. At han er redd for å miste deg kan jo både være fordi han angrer, men også fordi han vet hva han har, men ikke hva han går til.

At han i tillegg forventer at du skal stille opp og bare akseptere situasjonen er jo nok til å forstå at denne karen ikke er helt navla. Han kan da ikke forvente å få i pose og sekk...

Men dersom dere virkelig elsker hverandre og er villige til å kjempe for at forholdet skal fungere og bli bra igjen, er jo god kommunikasjon en viktig del av dette. Samtidig kunne det kanskje vært en ide med par terapi.

Selv hadde jeg aldri takla tanken på å fortsette et slikt forhold vel vitende om at min bedre halvdel skulle fortsatt et tett samarbeid med forelskelsen sin. Ingenting fysisk har skjedd så langt, men det var vel fordi en annen kom han i forkjøpet.

Jeg hadde ikke klart å stole på at han var ferdig med henne, følelser kan man ikke bare skru av...

Han har som sagt driti på draget, da bør han også være mann nok til å ta konsekvensene av det.

Anonym poster: b2075fbbe439df584dfeb29d69f6f857

[MyElixir]

Jeg heller til ideen om at emosjonelt utroskap er verre enn utroskap der det kun er seksuelt. Jeg har opplevd det siste, og det kunne jeg tilgi. Tror ikke jeg kunne ha tilgitt det første.

Terapi, en god ide!

Å gjenopprette tillit til hverandre, kanskje en prøvelse for din del.

Det er iallefall ikke din skyld at han er emosjonell utro, it takes two to tango, han må innse og forstå sin egen rolle i dette.

4 barn med i bildet her. Her har jeg sterke meninger og det med å holde sammen for barna eller ikke. Skal ikke utbrodere det nå, det er noe du selv må finne ut av.

At han skal fortsette å jobbe sammen med denne unge kvinnen... der må du virkelig vise ham hva du synes om det og hva du forventer av ham.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Nei, forelskelse har ingen av og på knapp, og jeg har sagt til ham at jeg ikke tror på at noen mennesker klarer det fullt ut, i hvert fall ikke i så stor grad som han påstår for sin egen del. Han vil nok fremstå som en som har kontroll, og vil gjerne være en som har kontrollen også. Klart det hadde vært enklere med noen mer perifer, og som ikke satt på samme kontor. Hva synes dere om fokusflyttingen hans? Han påstår jeg ikke vil, at jeg har bestemt meg for ikke å ville, at det er er det som er forut for hans egen avsløring som er det største problemet? Altså min egen manglende vilje? Jeg sitter her og prøver å tenke positivt, men herregud, hva er det jeg må tåle å høre?

[Gjest Gjest]

Og terapi, ja, det har jeg allerede bestilt, men gudhjelpemeg, 6 ukers ventetid! Jeg tror ikke jeg holder ut 6 dager med viten om at de to er på samme kontor hver j*****a dag!

[Gjest Gjest]

Avsnitt!

Anonym poster: 705295b4adf45eab233a67be0b6cae3c

Og beklager mangelen på avsnitt.

[Gjest Gjest]

Jeg heller til ideen om at emosjonelt utroskap er verre enn utroskap der det kun er seksuelt. Jeg har opplevd det siste, og det kunne jeg tilgi. Tror ikke jeg kunne ha tilgitt det første.

Terapi, en god ide!

Å gjenopprette tillit til hverandre, kanskje en prøvelse for din del.

Det er iallefall ikke din skyld at han er emosjonell utro, it takes two to tango, han må innse og forstå sin egen rolle i dette.

4 barn med i bildet her. Her har jeg sterke meninger og det med å holde sammen for barna eller ikke. Skal ikke utbrodere det nå, det er noe du selv må finne ut av.

At han skal fortsette å jobbe sammen med denne unge kvinnen... der må du virkelig vise ham hva du synes om det og hva du forventer av ham.

Lykke til!

Kan du likevel utbrodere bare ørlitt om det å holde sammen for barnas skyld?

[MyElixir]

Det virker som om du er en oppegående, reflektert og voksen kvinne. Hva med å ta hele styringen? Ikke la ham få gå rundt med ideen av at du er noe av grunnen, ville gå før dette skjedde. Kom med klare betingelser, vær litt hard og fortell hva du føler og at det SKAL taes hensyn til hvis du skal bli.

[Gjest Gjest]

My Elixir: jeg har klart og tydelig sagt at jeg ikke aksepterer at han prøver å sette fokuset på meg. Men betingelsene har jeg vært litt forsiktig med. Jeg har sagt at jeg ønsker at han ikke er på jobb med henne, men det er nok for forsiktig. Jeg er forsiktig fordi vi har mange barn, og vi må tenke oss om. Men nå har jeg endelig tiden til det frem til søndag. Og jeg trenger oppmuntring. Jeg har ikke vært hard nok eller tøff nok før, og det har jeg sagt at er det jeg angrer mest på i forholdet vårt. Nå er det vel på tide å si Dont fuck with me.

[MyElixir]

My Elixir: jeg har klart og tydelig sagt at jeg ikke aksepterer at han prøver å sette fokuset på meg. Men betingelsene har jeg vært litt forsiktig med. Jeg har sagt at jeg ønsker at han ikke er på jobb med henne, men det er nok for forsiktig. Jeg er forsiktig fordi vi har mange barn, og vi må tenke oss om. Men nå har jeg endelig tiden til det frem til søndag. Og jeg trenger oppmuntring. Jeg har ikke vært hard nok eller tøff nok før, og det har jeg sagt at er det jeg angrer mest på i forholdet vårt. Nå er det vel på tide å si Dont fuck with me.

Skrev et langt innlegg om mitt syn på det å holde sammen for barnas skyld, men det lot seg ikke poste...

[MyElixir]

Barn leser oss som åpne bøker. Forholder er langt fra perfekt, kanskje ødelagt, men man gjør sitt beste for barnas skyld. Vi lurer oss selv, de forstår så mye mer enn vi tror. Kroppsspråk, små ord, blikk, de får med seg det meste. En aleneforelder som er tilfreds er mye bedre enn to foreldre som er ulykkelige sammen. De små skal lære av oss voksne. Hva som er kjærlighet, hva som er det som holder to voksne sammen, hva som gjør livet godt å leve.

Jeg er selv skilt, 2 år siden seperasjon. Gikk fra ulykkelig gift til tilfreds separert. Mine 3 barn har det bedre med meg nå enn på leeenge.

[MyElixir]

My Elixir: jeg har klart og tydelig sagt at jeg ikke aksepterer at han prøver å sette fokuset på meg. Men betingelsene har jeg vært litt forsiktig med. Jeg har sagt at jeg ønsker at han ikke er på jobb med henne, men det er nok for forsiktig. Jeg er forsiktig fordi vi har mange barn, og vi må tenke oss om. Men nå har jeg endelig tiden til det frem til søndag. Og jeg trenger oppmuntring. Jeg har ikke vært hard nok eller tøff nok før, og det har jeg sagt at er det jeg angrer mest på i forholdet vårt. Nå er det vel på tide å si Dont fuck with me.

Selv om man er mor, kone så er man også seg selv, et ego som skal taes hensyn til. Ta din plass!

[Gjest Gjest]

Barn leser oss som åpne bøker. Forholder er langt fra perfekt, kanskje ødelagt, men man gjør sitt beste for barnas skyld. Vi lurer oss selv, de forstår så mye mer enn vi tror. Kroppsspråk, små ord, blikk, de får med seg det meste. En aleneforelder som er tilfreds er mye bedre enn to foreldre som er ulykkelige sammen. De små skal lære av oss voksne. Hva som er kjærlighet, hva som er det som holder to voksne sammen, hva som gjør livet godt å leve.

Jeg er selv skilt, 2 år siden seperasjon. Gikk fra ulykkelig gift til tilfreds separert. Mine 3 barn har det bedre med meg nå enn på leeenge.

Takk. Dette samsvarer jo også med det terapeuter selv skriver på nettet. Og jeg vet det egentlig.

[Gjest gjest]

Hva handler dette om TS: "At jeg innrommer å ha vært avvisende og gretten fordi jeg har følt stor urett i flere sammenhenger. At jeg har følt meg overkjørt og overstyrt osv"... ?

Og den årelange misnøyen du nevner? Høres ut som noe dere begge må ta og føle på om dere skal satse videre. Samtidig som du må "godta" at utroskapen har hatt dette som grobunn. Han var jo ikke utro fordi han med vilje ville deg vondt. Eller?

[Gjest Gjest]

Jeg godtar at denne misnøyen kan ha skapt en grobunn for at han ble mer disponibel for å la seg rive med. Men man har alltid et valg. Som jeg sa, jeg har også hatt mange anledninger og muligheter til å gjøre akkurat det samme som ham, men valgte det IKKE. Det er en vesensforskjell. Jeg godtar ikke hans valg. Jeg godtar ikke at han ikke har hatt noe valg. Jeg tror heller ikke at han med vilje har ment å gjøre meg vondt, i så fall ville han ikke ha uttrykt så sterkt at han angrer på at han fortalte det (men han angrer ikke på selve handlingen, eller valget). Dessuten må jeg opplyse om at vi hadde en god utvikling med en mer positiv dialog og kommunikasjon de siste par månedene (noe som skyldtes min egen kraftanstrengelse om å tenke positivt og se etter noe vi kunne bygge videre på). Dette samtidig med hans svik. Jeg velger å utelate hva min misnøye består i, med mye overkjøring og overstyring. Jeg og min mann har allerede fått klarhet i mye av dette, og jeg trodde at vi, med det som utgangspunkt, kunne gå videre med større forståelse for hverandres handlinger. Men nå liker jeg ikke måten han forsøker å gjenvinne kontroll på.

[Gjest Gjest]

TS her igjen: er fristet til en litt "ondskapsfull" handling i dag. i forkant av den nevnte festen han var på kjøpte han blomster til meg, en liten søt bukett. Men siden det var vorspiel hos den nevnte unge kvinnelige kollegaen fikk hun også blomster, og vertinnen for selve festen senere fikk også en kvast. Men han sa da han ga dem til meg at han syntes det var litt fælt for han oppdaget at min bukett var mindre enn de andre. Ja ja, tenkte jeg, det var jo egentlig ikke så mye å beklage, fremdeles lykkelig uvitende om det jeg senre den natten fikk vite. Poenget er at den buketten jo har stått i vasen her hjemme hlee denne uka. Men i går kveld orket jeg plutselig ikke å se dem lengre, og spontant gjorde noe symbolsk. Jeg la dem på gassgrillen, skrudde på fullt, og grillet dem lenge og vel til de ble helt svarte og forkullet. Så tok jeg bilde av dem. Jeg er fristet til å sende bildet til ham der han er på tur, med meldingen "Takk for blomstene.". Takk skal du faen meg ha!

[AnonymBruker]

Emosjonell utroskap er ikke noe nytt, men noe som gjerne blir litt oversett.

Du sier jo selv at man kan bli betatt av andre, og det skulle vel mangle hvis man har vært sammen i en evighet, har et hverdagsliv, barn og den samme gamle tralten. Spørsmålet er jo hva vi selv velger å gjøre hvis vi blir småforelsket i en kollega. Du har alltid stått imot dette, mens han har latt det gå seg til. Han har følt på den spennende følelsen det var å være nybetatt igjen, av en fremmed, og det er jo der det kommer fra. Da er det lett å si at "Det går ikke så bra hjemme...". Nei, det er klart at hvis man vil fikse problemene hjemme så må man da for all del kjøre på med flørten på jobb, det bedrer jo situasjonen...

Uansett, du virker veldig oppegående og reflektert og jeg forstår godt at du er forbannet. Han har da ingen rett til å bli sur for at du er skuffet og forbannet. Jeg hadde sendt ham det bildet, jeg. Jeg hadde vist ham min vrede. Så hadde jeg brukt denne tiden til å tenke over hva du vil. Hva gjør han neste gang han blir betatt? Hvordan skal han unngå disse følelsene på jobb? Hva er hans plan? Hvis han ikke setter opp en motstand, hva skal da forandres? Vil det fremdeles føles spennende for ham og at hjemme er kjedelig?

Har du fortalt ham at det er vanlig å treffe folk man blir sjarmert av i løpet av livet, men at folk flest unngår situasjonen da en kjappis eller forelskelsesbrusen egentlig ikke er verdt så mye i lengden, da man har kone og barn, og et helt liv hjemme?

Hva sier han til slike spørsmål?

Anonym poster: e27570bc8b8716dcba0ee609c715fa07