Takler svært dårlig å bli avvist, så dårlig at jeg "forebygger" (og selvsagt går det rett til helv....)

[AnonymBruker]

Jeg er ei ung jente, som ikke har lært meg å takle å bli avvist. Så dårlig takler jeg det at jeg, i forebyggingens øyemed, har utviklet en innstilling om at det er mye bedre å avvise heller enn å bli avvist. Resultatet er at jeg har avvist haugevis av mennesker, av ulike mer eller mindre "gode" grunner.

Noen eksempler:

Jeg sendte en sms til ei venninne vedr. en avtale, det tok lang tid før hun svarte. Jeg tolket det som at hun ikke var interessert i avtalen vi hadde gjort, og sendte en sms om at avtalen var avlyst.

Jeg havnet i en slags feide med en kollega, jeg bestemte meg for å rekke en utstrakt hånd for å bli ferdig med feiden - på grunn av manglende respons fra kollegaen eller hva det var (litt usikker på hva som utløste min reaksjon der). Jeg følte meg avvist, at kollegaen avviste min utstrakte hånd og meg, så jeg ba vedkommende på en skarp måte om å bare glemme det.

Om jeg opplever at en er urettferdig, eller gjør meg urett/ tråkker over grensen etc, så er jeg svært flink til å kutte den personen tvert og avvise vedkommende. Å høre på en forklaring/ unnskyldning er i mitt hode bare tull og ikke i samsvar med mine konklusjoner jeg allerede har trukket.

Og sånn fortsetter det...

Noen som kjenner seg igjen? Eller andre kan komme med innspill? Det er slitsomt å være meg når jeg er slik og det er også slitsomt for mine omgivelser. Hadde vært fint med alle slags innspill, så lenge det er saklig.

Anonym poster: b6fc504fd1c9115e2fc5f5ac9319f607

[Jeg er den jeg er]

Hei

Kjenner meg veeeeeeldig godt igjen. Trodde det bare var jeg som var sånn. Jeg har gått i terapi i noen år og ble nylig separert på en kjempe fin måte ( mer venner enn kjærester ) men det som er værst er følelser fra gammelt av.... Å være i veien, ikke tilhørighet og avvisning. Alt av dette kom opp ekstremt, og trodde jeg skulle klikke. Bare en bitte bitte liten ting kunne utløse uante følelser. Jeg har kontaktet ham daglig med ukontrollerte følelser, og klarer ikke se at han er i en mørk mørk kjeller. ( han kjenner til min bakgrunn, vi har 20 år sammen)

Han har stilt opp når det har rast i kropp og sinn, allikevel så ser og kjenner jeg ikke det. Har aldri kjent på å være verdifull og at han bryr seg.....Jeg er ikke flink å ordlegge meg, men har det som deg.. Men nå skal dette snu!!!! Jeg vil og skal og fortjener det:-) Og det gjør jaggu meg du også;-)

Endret 3. januar 2014 av Jeg er den jeg er

[Betty Blue]

Det er dette som kalles følelsesmessig selvsabotasje.

Det er en tilknytningsstil som oppstår i tidlig barndom som kan være å enten: Å søke mot den andre, å være ambivalent, eller å holde avstand/ være selvforsynt- og som preger ens voksne relasjoner. Den første fungerer best, den siste sånn noenlunde og den ambivalente stilen er ofte preget av ustabile foreldre og avvisning i barndommen og skaper senere størst problemer.

Det er svært vanlig at de som har opplevd svik og uforståelig avvisning fra foreldre i barndommen, sliter med tillit og ubevisst i voksne relasjoner må "teste ut" risikoen for at de på et senere tidspunkt kan komme til å bli forlatt- selv om de vet at det er usunt og at selve det å gjøre dette nettopp vil støte partneren fra seg...