Lei meg på min datters vegne, oppgitt over mannen min

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på snart 7. Da hun var 4 uker gammel, døde pappaen hennes brått, så det har bare vært meg og henne ganske lenge. Da hun var 4 år, møtte jeg min nåværende samboer. Han har hele tiden vært kjempeflink med min datter, og oppfører seg som en far ovenfor henne. Det virker som om han er oppriktig glad i henne, og hun i ham.

Siden jenta mi begynte på skolen, har hun vært veldig opptatt av dette at alle andre sier "mamma og pappa", mens hun må si "mamma og Erik". Dette har hun nevnt flere ganger.

I dag overhørte jeg til min store overraskelse at jenta mi kalte samboeren min for pappa. Hun gikk ut på kjøkkenet, litt nølende, til der han sto og lagde mat, og sa bare forsiktig: "Pappa..?" Hjertet mitt svulmet over av denne kjærlighetserklæringen lille vakre jenta mi viste frem.

Men mannen min klarte å ødelegge det. Han sa: "Pappa? Jeg er jo bare Erik jeg, vet du?" Og så tullet han litt med henne, og jeg hørte de lo begge to. Men jeg ble litt sint fordi han ikke så hva hun prøvde å be om - nemlig tillatelse til å kalle ham for pappa.

Eller hva tror dere? Tolker jeg for mye inn i dette? Bør jeg snakke om hendelsen med jenta mi, eller kan det gjøre vondt verre. Jeg er så usikker, og er redd for at hun går rundt og tenker på at hun ble avvist. Men samtidig kan det være hun ikke tenker på det, og så setter jeg en tanke i hodet hennes.

Jeg skal uansett ta det opp med mannen.

Anonym poster: 3075caee0e678dfd887e355d37cfb49e

[Gjest Murica]

Har du spurt din mann om han ønsker å bli kalt for pappa? For det har noe å si det også.

[AnonymBruker]

Ta det opp med ham. Hvis han syns det er greit å bli kalt pappa, så kan dere prøve å "omtale ham" som pappa en gang eller to, og se hva som skjer?

Anonym poster: 948664df623cc51caab868e6bf12132e

[AnonymBruker]

Awwww. Jeg kjente at jeg fikk vondt inni meg. Jeg syns du bør ta det opp med mannen og si hva hun prøvde på. For å være helt så skjønner jeg ikke at han ikke skjønte det selv... eller kanskje han gjorde det, men ble litt tatt på sengen, og ville tenke litt på om det var noe han ville. Veldig trist at når hun forsøkte, så gikk det ikke da.

Anonym poster: 7a86e395e126488ec5dfcb9f950feadd

[Jolene]

Han er jo ikke pappaen hennes. Hun har jo en pappa, bare at han er død. En jeg kjenner mistet faren sin da han var under 1 år. Da moren etter ca 2 år fant seg en ny, som hun ble samboer med og til slutt giftet seg med ble han kalt ved navn. Nettopp fordi hun ville at sønnen skulle ha én pappa, den avdøde biologiske pappaen. Synes i grunn det er forkastelig når man kan glemme den avdøde faren så lett...

[AnonymBruker]

Han er jo ikke pappaen hennes. Hun har jo en pappa, bare at han er død. En jeg kjenner mistet faren sin da han var under 1 år. Da moren etter ca 2 år fant seg en ny, som hun ble samboer med og til slutt giftet seg med ble han kalt ved navn. Nettopp fordi hun ville at sønnen skulle ha én pappa, den avdøde biologiske pappaen. Synes i grunn det er forkastelig når man kan glemme den avdøde faren så lett...

Handler vel ikke om at hun skal glemme sin avdøde far. Hun vil helt sikkert alltid huske han

Anonym poster: e3657099d3004c29e37b7eafe1e72939

[Jolene]

Handler vel ikke om at hun skal glemme sin avdøde far. Hun vil helt sikkert alltid huske han

Anonym poster: e3657099d3004c29e37b7eafe1e72939

Man kan da ha gode relasjoner til noen uten å erstatte den avdøde faren.

[AnonymBruker]

Handler vel ikke om at hun skal glemme sin avdøde far. Hun vil helt sikkert alltid huske han

Anonym poster: e3657099d3004c29e37b7eafe1e72939

Nå var hun bare 4 uker da han døde da... men jeg skjønner hva du mener. Hun kommer aldri til å glemme at hun hadde en annen pappa først, som også var viktig.

Jeg ser ikke helt problemet her. Det er helt latterlig å foreslå at man ikke kan ha flere enn en pappa. Bare fordi hun kaller stefar for pappa, betyr ikke det at avdøde pappa ikke betydde noe, eller at han skal glemmes bort. Hun ser på stefar som en pappa, og det er helt naturlig at hun har lyst til å kalle han den, siden han er den eneste farsfiguren hun kjenner til. Avdøde far husker hun jo ikke en gang, så hun føler det sikkert ikke slik at "hun har en pappa" fordi det kan ikke hun huske.

Anonym poster: 7a86e395e126488ec5dfcb9f950feadd

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er galt å kalle sin stefar, pappa når hun ikke har en pappa som er i livet. Men å kalle en stepappa når hun har en pappa i livet, så mener jeg det blir feil. Og hun vil jo alltid vite at han ikke er den biologiske pappan.

Jeg kan tenke meg han ble litt satt ut og ikke viste helt hva han skulle si, og at han kanskje er usikker om det er greit for deg at han blir kalt pappa. Kanskje derfor han svarte som han gjorde?

Anonym poster: a3901b115a9fada3c30add2dd32ca678

[Naos]

Kanskje din mann er usikker på om han får lov til å kalle seg pappa? Kanskje han korrigerer henne fordi han tror eller går ut fra at ikke du ønsker at han skal ta noens plass?

I så fall vil en samtale hvor man ikke uttrykker skuffelse men tillatelse og velsignelse til å "ta den plassen" ordne opp i misforståelsen.

Endret 6. juni 2013 av Naos

[AnonymBruker]

Et vennepar av meg har dine, mine og våre barn. Mor til ene jenta er død. Hun kaller sin stemor for mamma, mens hennes stesøster kaller sin stefar for Ola-pappa (hun har jevnlig samvær med sin far).

Anonym poster: 86f8680add106a1f56342d5256155bfa

[MsPaddington]

Jeg ville først snakket med mannen din om det. Det må jo kanskje være hans valg om han vil bli kalt pappa eller ikke? Hvis han føler seg ukomfortabel med å bli kalt pappa, bør vel det kanskje være greit. Men hvis grunnen til at han svarte som han gjorde var at han ble litt paff, så kunne dere jo forsøkt (som allerede nevnt) å omtale han som pappa et par ganger for å se hvordan hun reagerer. Og så vær grei med han da, uansett hva han velger. Han høres jo ut som en god mann! Litt usikker på om jeg ville snakket med datteren din om det, av samme grunn som du har nevnt selv. Jeg ville i hvert fall ventet og sett om behovet meldte seg.

[Gjest Phoenix]

Kanskje din mann er usikker på om han får lov til å kalle seg pappa? Kanskje han korrigerer henne fordi han tror eller går ut fra at ikke du ønsker at han skal ta noens plass?

I så fall vil en samtale hvor man ikke uttrykker skuffelse men tillatelse og velsignelse til å "ta den plassen" ordne opp i misforståelsen.

Jeg er enig med dette innlegget.

Om dere ikke har snakket om dette før, så kan han jo ikke vite at han har din vesignelse til å bli kalt pappa. Det er nemlig relevant, ikke at han har en 7 åring vesignelse, men også din. Jeg ville tatt hensyn til hva partneren min mente, først og fremst.

[Gjest Gjest]

Temaet er interessant, kan du komme tilbake og fortelle hva dere ble enige om alle tre? Jeg har to fra før uten far og de kaller min mann for pappa. Han reagerte automatisk med å si "ja" og jeg tror ikke han reflekterte to sekunder over det engang. Ikke etterpå heller.

[AnonymBruker]

I dette ligger at relasjonen er mindre verdt fordi han ikke heter pappa, og det er veldig trist. Det er i realiteten ingen forskjell om hun kaller ham pappa eller Erik, det forandrer ingenting mellom dem. Jeg ville heller snakket med barnet om det, for akkurat det er utrolig viktig.

Anonym poster: 36c8db7602ee15f9f82fa523985c5c4f

[AnonymBruker]

Det første jeg tenkte på var også om han ble tatt på sengen da du og ham kanskje ikke har pratet om om det hadde vært greit at hun kaller ham pappa?

At han ville hatt ditt OK på det først?

Anonym poster: 1fd5044c5f8a85aa7aaa0cdefbfba10d

[AnonymBruker]

Naos har et poeng her, kanskje han selv er usikker på om han får lov til å kalle seg pappa? Han kan korrigere henne fordi han er redd for at du TS eller andre rundt (familie og venner) ikke vil ønske at han skal ta biologisk far sin plass (spesielt iforhold til resten av familien til biologisk far).

Jeg skjønner at mange vil reagere hvis det er slik at man "tvinger" barnet til å kalle en mann for pappa hvis barnet ikke tar initativ til det eller ønsker det selv. Det har jeg sett skje, og det gir en vond magefølelse.. Men i dette tilfellet var det barnet selv som ønsket det.. Et savn og en lengsel barnet selv har. Barnet ønsket å kalle han pappa, og det synes jeg er nydelig - det burde bli tatt imot som en velsignelse

Anonym poster: 37929393f6a20a784dbf6b4a149a3e13

[AnonymBruker]

Som de andre her (fleste) så tror jeg at han ble tatt litt på sengen av dette.

Hvis dere ikke har snakket om dette, så kan det være at han ikke visste hva han skulle svare.

Har selv et barn som kaller sin stefar for pappa, og det skjedde naturlig når vi fikk felles barn. For ham er han pappa i det daglige (selv om vi nå er skilt) men han vet at biologisk far var en annen. Forskjellen er kanskje at vi hadde snakket om det som voksne først, så vi var enige om hvordan vi skulle takle dette når det en gang skjedde. For vi var nemlig sikre på at det ville skje den tid alle andre rundt ham hadde en pappa og en mamma og vi skulle få en til som naturlig nok ville kalle oss mamma og pappa.

Anonym poster: c2094b7b2c39ab072ebbdff01552ddc1

[Miss moneypenny]

Kanskje din mann er usikker på om han får lov til å kalle seg pappa? Kanskje han korrigerer henne fordi han tror eller går ut fra at ikke du ønsker at han skal ta noens plass?

I så fall vil en samtale hvor man ikke uttrykker skuffelse men tillatelse og velsignelse til å "ta den plassen" ordne opp i misforståelsen.

Det var det første jeg tenkte også, han var kanskje redd for å tråkke over noen grenser og ble nok litt overrasket over situasjonen?

[Patton]

Hvis jeg hadde vært "Erik" hadde nok jeg også vært litt forsiktig her.