Når venner tar litt over.

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg har hatt et langdistanse forhold i 3 år, i tillegg jobber han offshore.

Men, dagen han kommer hjem og ofte dagen rett før han kommer hjem, så går telefonen hans i ett. Da mener jeg at sms'er tikker inn og venner ringer i ett sett.

Jeg må understreke at jeg har INGENTING imot vennene hans, er blitt veldig glade i de, og trives godt sammen med dem.

Men jeg syns det er veldig leit at han må snu døren med en gang han kommer hjem. Han er av den typen som hjelper til med en gang noen trenger det, enten det er en bil som har gått i stykker o.l

Jeg har forklart han at jeg ønsker å være litt sammen med han, alene første dagen han kommer hjem. Han sier han forstår og at han skal prøve å holde seg hjemme, men hvis noen trenger hjelp, så drar han. Og det er greit for min del. Men så skjer det samme om igjen og om igjen.

Problemet er egentlig ikke bare der, han bruker også ekstremt mye tid med guttegjengen. Jeg hiver meg med når vi har barnevakt, noe som ikke er ofte.

Nå skal vi snart på ferie og han kommer opp med ideen om å ta med en kompis.

På 17 mai kom det en kompis med.

Til jul var det 2 kompiser med.

I påsken var hele gjengen med på hytta.

Jeg kjenner jeg blir så sliten, for vi har ikke familie tid, eller kjæreste tid.

Og hver gang jeg tar det opp med han, så sier han at det skal bli bedre, men det blir aldri det.

Nå begynner jeg å bli en smule desperat og vurderer å ta det opp med vennene hans. Prøve å få de til å forstå hvordan det føles for meg. Men der igjen, så vil jeg ikke være den fæle kjæresten som nekter han å være med kompisene sine.

Jeg føler med andre ord at dette er noe jeg og han må ordne opp i.

Men jeg aaaaner ikke hvordan!

Jeg har prøvd å prate, MANGE ganger. Så da gikk jeg litt mer drastisk til verks og sa at han må være hjemme med ungen hele uken, mens jeg er ute med vennene mine. Dette gjorde jeg og det var tydeligvis helt greit for han..

Vi har et godt forhold ellers, og er veldig glade i hverandre. Flytter sammen om 4 mnd, som kanskje kan hjelpe på..

Noen gode råd?

Anonym poster: 560c2c247628f0506849add0a6c50458

[AnonymBruker]

Minner meg om exn min som ALDRI kunne gjøre noe alene med meg og ungene. Om vi skulle grille, på kino, på besøk, i byen , you name it. så skulle vi hele tiden spørre kompiser, vennerpar osv om de ble med. Følte at han aldri ville være sammen med meg og ungene som en familie. Det ble for slitsomt i lengden

Anonym poster: bd8f5afabb159cf0c9d49d11c7ad96a1

[Gjest Gjest]

Han fortsetter fordi han liker det og fordi han kan. Du er ikke først på lista hans og jeg tror ikke du blir det heller. Jeg ville ikke flyttet sammen med han.

[Havbris]

Jeg tror dere trenger noen samtaler om hvordan plattformen skal være i dette forholdet, og om prioriteringer. Jeg skjønner at du ikke vil hindre han i å være sammen med kompisene, men kompisene trenger strengt tatt ikke være med på alle ting som er forbeholdt en familie. Dersom en familie skal kunne etablere seg, så må det få lov til å være en familie.

Han kan beholde guttegutten i seg, men han må forholde seg til noen kjøreregler, - som også gjør ting oversiktelig for deg. Denne praten må du ta.

[AnonymBruker]

Å går til vennene hans vil absolutt ikke gjøre det bedre, mer stikk i mot.

Jeg tror du må gå en runde eller to med deg selv og finne ut om du kan leve med han sånn som han er og ta det derifra.

Jeg for min del hadde nok dratt.

Nå ser jeg at det er en unge i bildet, så da er det ikke "bare å dra", men for min del hadde jeg brukt så mye av min tid og energi på å være irritert og krangle pga dette, så det hadde faktisk vært bede for meg å være alenemor, og ha all energi på bare meg og barnet. For å sitte igjen skuffet gang på gang, det har jeg gjort. Jeg har pratet, jeg hat grått og jeg har gjort alt som kan gå an, og jeg har ikke hatt det bra da. Selv om det har vært bra mellom oss, så var det så sjeldent at det ikke veide opp for all skuffelsen.

Så jeg hadde nok blitt alenemor.

Anonym poster: 3acadbaacc715c902e0c1fd16f1c66a9

[AnonymBruker]

akkurat sånn var eksen min og... han jobbet også offshore. å når han var hjemme var det bare kameratene eller vennepar som skulle være med på alt vi gjorde. eller at han måtte hjelpe de med noe. jeg var ikke første prioritert,så jeg fjernet meg fra situasjonen.

Anonym poster: a22e79fff67406528a3520bece0194db

[AnonymBruker]

akkurat sånn var eksen min og... han jobbet også offshore. å når han var hjemme var det bare kameratene eller vennepar som skulle være med på alt vi gjorde. eller at han måtte hjelpe de med noe. jeg var ikke første prioritert,så jeg fjernet meg fra situasjonen.

Anonym poster: a22e79fff67406528a3520bece0194db

Hah.. Nå konfronterte jeg han og sa at jeg ikke ønsket å ha kompisen hans med. ''Javell, skal vi ringe bestemor da?'' Åååh, jeg kjenner jeg blir så frustrert. Og han skjønner IKKE hvorfor jeg blir det. Trist å se at de er blitt ekser, det gav meg ikke så veldig mye med håp:/

Jeg ser jo at vi går rundt i sirkler. Hver gang han kommer hjem, så går jeg rundt med skuffelse i halsen.

Og føler han egentlig ikke vil tilbringe tid med meg eller den lille familien vi er.

Jeg har ikke så veldig lyst til å fjerne meg fra situasjonen enda, vil prøve lengst mulig, men er litt rådløs. Skulle gjerne prøvd samlivsterapaut, men har ikke slikt tilbud her vi bor. Ikke at jeg tror han ville vært med på det heller, i hans verden har vi det perfekte forhold!

Han er veldig flink til å lytte ellers og tar tak i ting om noe ikke er som det skal, men akkurat på dette området er det som om han lukker ørene sine helt.

Tusen takk for flotte svar! TS

Anonym poster: 560c2c247628f0506849add0a6c50458

[AnonymBruker]

Jeg tror dere trenger noen samtaler om hvordan plattformen skal være i dette forholdet, og om prioriteringer. Jeg skjønner at du ikke vil hindre han i å være sammen med kompisene, men kompisene trenger strengt tatt ikke være med på alle ting som er forbeholdt en familie. Dersom en familie skal kunne etablere seg, så må det få lov til å være en familie.

Han kan beholde guttegutten i seg, men han må forholde seg til noen kjøreregler, - som også gjør ting oversiktelig for deg. Denne praten må du ta.

Det var et godt og utfyllende svar!

Får ta den praten ikveld, og se om han kanskje hører.

Tusen takk

Anonym poster: 560c2c247628f0506849add0a6c50458

[Gjest Gjest]

Enig i at dette ikke kan fortsette helt sånn det er idag.

Men samtidig er det veldig bra å ha en type som er sosial, og det er godt å ha mye folk rundt seg, spesielt er man glad for det senere, når ungene blir større.

Men jeg ville vært inkludert i det sosiale, dvs. at sosiale ting skulle foregått når vi hadde barnevakt. Kanskje prøve å få tak i en barnepike som dere kan bruke litt oftere? Og gjerne få litt venninner også inn i denne vennegjengen? Og når dere ikke hadde barnevakt, så var begge hjemme og var familie. Selvsagt er det jo greit at han har litt alenetid med kompisgjengen også da, men innenfor rimelighetens grenser.

Det er også greit med hytteturer og feiring av høytider med venner. (Det blir fort kjedelig på slike dager når man blir eldre og alle vennene kun driver med seg og sitt..) Men betingelsen må være at man også, noen av anledningene, også får familietid, uten venner.

Noe sier meg at dette ikke er hans barn, og at han ikke helt har funnet "familiefølelsen" og kjenner ansvaret, og det er kanskje litt forståelig isåfall. Det vil kanskje bli bedre om dere får barn sammen?

Ellers er det jo ofte slik med de som jobber borte, de skal ha tid til alt når de er hjemme, både kjæreste, familie og venner. Kanskje bedre om han bytter jobb?

[Luring-59]

Familie kontra venner er som det meste i livet en balansegang.

Men etter mitt skjønn bør alltid familie komme først. Men vi har ulike behov. Noen er mer sosialt anlagte enn andre

Noen er vant til å henge med kompiser/venninner i tide og utide og ønsker å fortsette med det så lenge som mulig. Men de fleste vil justere dette når de kommer i et parforhold og får unger. For da må man prioritere. Det er simpelt hen ikke tid til begge deler. Og det blir fort feil hvis den ene partneren i et forhold ikke skjønner dette.

Det er nok litt spesielt når man jobber offshore, eller er borte fra hjemstedet i lengre perioder. Men jeg vil likevel tro at familien bør være første prioritet når man kommer hjem.

Du er nok nødt til å få ham til å høre på deg.

Virker ikke som dere har noe god kommunikasjon.

Og der er jo der de fleste sliter.

[AnonymBruker]

Familie kontra venner er som det meste i livet en balansegang.

Men etter mitt skjønn bør alltid familie komme først. Men vi har ulike behov. Noen er mer sosialt anlagte enn andre

Noen er vant til å henge med kompiser/venninner i tide og utide og ønsker å fortsette med det så lenge som mulig. Men de fleste vil justere dette når de kommer i et parforhold og får unger. For da må man prioritere. Det er simpelt hen ikke tid til begge deler. Og det blir fort feil hvis den ene partneren i et forhold ikke skjønner dette.

Det er nok litt spesielt når man jobber offshore, eller er borte fra hjemstedet i lengre perioder. Men jeg vil likevel tro at familien bør være første prioritet når man kommer hjem.

Du er nok nødt til å få ham til å høre på deg.

Virker ikke som dere har noe god kommunikasjon.

Og der er jo der de fleste sliter.

Ja, det er dette jeg også mener.Og nei, vi har vell egentlig ikke så god kommunikasjon når det kommer til slikt. Det virker litt som at den ene eller den andre parten lukker ørene av og til. Jeg er i tillegg konfliktsky, og må ha et helt manus fremfor meg om jeg skal ta noe opp med han. Mens han er noe lukket, og ofte må jeg dra ting ut av han. Ikke en såå veldig god kombinasjon.

Jeg har skrevet en del stikkord ned hvordan ting er for min del, og skal bruke det ikveld som hjelp, slik at alt kommer frem. Og noen spørsmål som han kan reflektere over. Hjelp, føles litt som en skole oppgave. Men jeg tror det vil være en ryddig løsning for oss.

Enig i at dette ikke kan fortsette helt sånn det er idag.

Men samtidig er det veldig bra å ha en type som er sosial, og det er godt å ha mye folk rundt seg, spesielt er man glad for det senere, når ungene blir større.

Men jeg ville vært inkludert i det sosiale, dvs. at sosiale ting skulle foregått når vi hadde barnevakt. Kanskje prøve å få tak i en barnepike som dere kan bruke litt oftere? Og gjerne få litt venninner også inn i denne vennegjengen? Og når dere ikke hadde barnevakt, så var begge hjemme og var familie. Selvsagt er det jo greit at han har litt alenetid med kompisgjengen også da, men innenfor rimelighetens grenser.

Det er også greit med hytteturer og feiring av høytider med venner. (Det blir fort kjedelig på slike dager når man blir eldre og alle vennene kun driver med seg og sitt..) Men betingelsen må være at man også, noen av anledningene, også får familietid, uten venner.

Noe sier meg at dette ikke er hans barn, og at han ikke helt har funnet "familiefølelsen" og kjenner ansvaret, og det er kanskje litt forståelig isåfall. Det vil kanskje bli bedre om dere får barn sammen?

Ellers er det jo ofte slik med de som jobber borte, de skal ha tid til alt når de er hjemme, både kjæreste, familie og venner. Kanskje bedre om han bytter jobb?

Ja, jeg er veldig glad han er sosial og glad i å omgås mennesker. Det er godt å komme seg ut iblant, spesielt sammen! Ang. barnepike så er den barnet vårt enda litt for liten til det Vi har besteforeldre som gjerne sitter barnevakt, men de er unge og har jobb og har sitt eget liv, så vi bruker barnevakt svært sjeldent. Han er forresten barnefar

Anonym poster: 560c2c247628f0506849add0a6c50458

[AnonymBruker]

Han er kanskje redd for å bli voksen

Når dere flytter sammen og for alvor blir en familie, virker kanskje den tanken skremmende på ham og dermed tviholder han på kompisene som om han var en tenåring.

For noen er det å bli voksen svært skummelt og kan virke så veldig gravalvorlig, da er det lett å desperat klamre seg til det frie og uforpliktende.

Skjønner du er frustrert, hadde aldri orket å ha verken egne eller samboers venner rundt meg hele tiden. Jeg foretrekker pålegg på skiva, ikke folk

Han må jo bare lære seg at har man først fått familie, kommer den først uansett. Greit å ha med venner på diverse av og til, men ikke på absolutt alt.

Både han og kompisene burde få fininnstilt de sosiale antennene sine, voksne folk bør jo kunne finne en mellomting

Anonym poster: 9840a073f0ea2f70b0b725fdf0af72b0

[Luring-59]

Det er mange som har det slik at de kommuniserer lett på alt som er enkelt.

Men det er når de vanskelige temaene dukker opp at man får problemer.

Ofte er det ting som man har problemer med å takle, man reagerer følelsesmessig og hele kroppen protesterer mot å i det hele tatt ta opp disse temaene. Da er det lett å lukke både ører og sinn.

Dette er typisk temaer som krever at man endrer sin adferd, må ta oppgjør med personer eller krever at man må ta valg som fører til store endringer (som for eksempel at den ene ønsker å flytte til et annet sted).

Og det er nok lurt å lage seg et manus. Skriv ting ned og tenk godt gjennom dem. Det hjelper deg til å se ting klarere. Tenk litt over hvordan du tror han vil reagere. Fortell ham gjerne at du har tenkt på hans reaksjon og at du forventer reaksjon. Gi ham en følelse av at det er lov å reagere. At du vil høre hans oppriktige mening og du skjønner at det er vanskelig for ham også. Det er viktig at du er innstilt på å prøve å forstå hans måte å reagere på og akseptere hans reaksjon.