Klår når jeg sover, + masse annet

[AnonymBruker]

Noen vil sikkert si jeg er prippen og vanskelig, man skal jo helst tåle hva som helst i disse dager ... Saken er den at jeg har tatt samboer på fersken et par ganger for et halvt år tid siden når han fingret meg når han trodde jeg sov. Jeg gjorde det da helt klart at dette er IKKE greit. Overhode. Jeg spurte da om dette hadde skjedd flere ganger, og ja, det hadde det. Jeg ble rasende.

Men, i natt våknet jeg av at han hadde tatt min hånd og brukte den til å runke seg selv, jeg ble kvalm, og flyttet meg så til sofaen. Nå er han sint på meg for at jeg reagerer sånn, og ja, noen mener garantert at dette er bagateller, men det er virkelig ikke det for meg! Jeg har ikke blitt voldtatt før, er ikke derfor jeg reagerer på det, men dette er MIN kropp, JEG bestemmer over den, gjør jeg ikke? Han er av typen som ikke kan unnskylde seg i tillegg, han kan si ordet, men da er det i furte/skrikestemme "UNNSKYLD DA, herregud ...", han sykeliggjør meg stadig og sier at det er jeg som er problemet.

Han er veldig sjalu også, jeg har bare en jeg kan snakke med, det er min kusine. Her om dagen fant han ut at jeg hadde tekstet litt på et chatteprogram med en gammel venninne, vi er ikke egentlig venner lenger heller, var mye drama, og han KLIKKET. Tvang meg til å logge på å vise han loggen, jeg har ingenting å skjule, selv om jeg først nektet av prinsipp. Da han så at det ikke var noe farlig der, ville han ikke si unnskyld, det var JEG som måtte unnskylde meg for at jeg i det hele tatt var vanskelig, men selv skjuler han ting som hevn, sier da det er prinsipp.

Krangler vi (som er ofte) sier han ikke unnskyld for ting han sier, det gjør jeg. Han kan si de styggeste ting, han SKRIKER, kjefter, skjeller ut, sier jeg er syk i hodet, at "det jævla hodet ditt fungerer faenmeg ikke som det skal!", slike ting. Han har kort lunte, og flere ganger har han hevet gjenstander i veggen, truet med å kjøre over PCen, ødelagt flere telefoner, brukket en haug med sim-kort, med mer ... Flere ganger har det gått for langt og jeg har begynt å strigråte, da blir det VERRE. Han kan ignorere meg i en times tid, der jeg sitter ved siden av og gråter og trygler han om å bare SVARE, men han forblir like taus, kan tilogmed SMILE av ting som foregår på TVen eller PCen, mens jeg gråter, det er som om jeg er usynlig ...

Det er det samme hver gang, dagen etter er alt som før, ingenting har skjedd, vi snakker om hva vi skal spise den dagen, sånne ting. Tar jeg det opp, hva som hendte dagen før blir det bråk igjen for at jeg ikke kan la ting ligge, at jeg bare bråker, alt er min feil, kan takke meg selv, andre gutter ville gått for lengst, jeg er helt håpløs osv, så jeg har sluttet med det. Greit nok, blir mindre bråk da, men det hjelper ikke for meg å tie ihjel ting, spesielt når det blir sagt så stygge ting som det gjør! Føles bare vondt og rart, og jeg har merket at jeg rett og slett ikke tenner seksuelt på han lenger, så vi har veldig sjeldent sex. Kanskje derfor han tar på meg når jeg sover, men det er fortsatt ikke greit for meg.

Han innrømmer for meg når han er blid at han har problemer med følelsene sine, at han ikke får dårlig samvittighet, osv. Jeg tror han, for jeg har merket det i ord og handling, selv om jeg synes det er rart.

To ganger har han sagt kaldt og kjølig mens han stirret meg i øynene, at han har så lyst til å SLÅ meg. Dette har bare blitt med ord.

MEN, ting er ikke bare svart-hvitt. Nå har jeg ramset opp litt forskjellig rett etter hverandre, da kan det se verre ut enn det er, selv om det som står ovenfor er sant. Dette skjer jo ikke på en og samme dag, skjønner? Vi har gode stunder og, vi har vokst opp sammen, vi liker samme spill, har ofte en god tone sammen, og viktigs av alt: Vi ER glade i hverandre. Basta. Men ting er jo ikke bra, jeg ser det tydeligere og tydeligere, jeg skulle ønske han hadde mer empati, ga ros, viste mer respekt, at jeg ikke var redd han når vi kranglet, er en del ting som ikke stemmer, skjønner?

Beklager at dette ble langt, men jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Eller, går til psykolog, kanskje jeg bør nevne dette for henne? Eller kanskje vi burde prøve samlivsterapeut, selv om han har sagt det ikke kommer på tale for hans del ...

Var uansett deilig å lufte litt tanker, takk for de som gidder å lese. Har noen av dere egne, lignende erfaringer eller råd, hadde jeg satt STOR pris på innspill!

Anonym poster: 7e549ad4fab09e2d1c3f45ac2832e547

[Gjest gjest]

Beklager, men han der hadde jeg kjapt gjort det slutt med. For en manipulatør!

[AnonymBruker]

Kom deg vekk fra denne fyren. Det neste som skjer er at han voldtar deg. Seriøst, dette er ikke noe å tenke på engang. Her er det ALTFOR MYE som skurrer.

Anonym poster: 916564deb9bf778f13e73aee49266eea

[org]

Jeg tror ærlig talt ikke jeg hadde holdt ut med ham, jeg, altså.

Men kanskje kan du vise innlegget til psykologen din, og få hennes synspunkt på det?

Gjør forholdet deg mer trist enn glad (i sum), bør du kanskje vurdere å bryte ut, for din egen skyld?

[Surriball]

Kjære TS. Det denne mannen driver med kalles psykisk vold. Du skal ikke måtte finne deg i å bli behandlet på denne måten. Jeg synes du burde vurdere å gå ifra ham.

Endret 7. juni 2013 av Surriball

[Gjest navnelapp]

Kom deg unna denne mannen! Han er jo heilt ustabil, og behandlar deg som sin eigen eigedom som han kan bestemme over. Fyttikatta, for eit liv du får saman med han. Og få for all del ikkje barn med han!

[Gjest Stjerner og planeter]

psykisk vald!

kom deg vekk!!

[Raven Emerald]

Denne gangen mener jeg det: DUMP HAM!

Han respekterer deg ikke, hverken fysisk eller psykisk. Han oppfører seg som om du var en eiendel han kan bruke, og overse alt etter hva som passer ham. Du skal ikke finne deg i hva som helst, bare fordi du er glad i ham. Kjærlighet alene er ikke nok. Et parforhold skal (bør, i alle fall) inneholde respekt, også.

[Gjest SweetSunshine]

Det handler om respekt, kjære deg. Vis ved handling at du fortjener noe helt -HELT-annet enn dette!

[Gjest Trådstarter]

TS her:

Ja, jeg skjønner jo hva dere mener, alle sammen. Men igjen må jeg bare få poengtere at alt dette skjer ikke på en og samme dag, og jeg skal ikke glorifisere meg selv eller noe, ingen er perfekte. Men ja, det jeg skriver er sant, og etter litt googling ser jeg jo at dette kan gå under psykisk vold, det er ikke bra nei ... Jeg er ikke en som pleier å rope "Dump han" jeg heller, men dersom en annen hadde skrevet dette ville jeg nok sagt det selv ... Kanskje. Men så sitter jeg her selv.

Men vi har gode stunder og som sagt. Vi planlegger hus, ferier og det er dessverre fakta, at dersom jeg bare lar være å ta opp ting, så er det jo rolig. Begynner å føle at det ER meg det er noe galt med, men det er også gale ting med han! Jeg vet han er glad i meg, og jeg føler liksom ikke at jeg kan gå fra han heller, av den grunn at jeg er glad i han og, pluss at han har hatt veldig mange før meg, og de har alle dumpet han, så selvfølelsen er lav. Jeg er den han har vært lengst med, vi lekte i sandkassa sammen, det er noe spesielt der, men som noen sa over meg, JA, det er for mange ting som skurrer. Men det kan jo bli bedre, ikke sant? Sjalusi kan man få hjelp til, sinnekontroll og. Noen som har vært i lignende forhold, og hvordan gikk, eventuelt går det?

Skal ta det opp med psykologen ja

Tusen takk for svar, er så utrolig godt å endelig få høre noen andres synspunkter på dette her.

[Raven Emerald]

TS her:

Ja, jeg skjønner jo hva dere mener, alle sammen. Men igjen må jeg bare få poengtere at alt dette skjer ikke på en og samme dag, og jeg skal ikke glorifisere meg selv eller noe, ingen er perfekte. Men ja, det jeg skriver er sant, og etter litt googling ser jeg jo at dette kan gå under psykisk vold, det er ikke bra nei ... Jeg er ikke en som pleier å rope "Dump han" jeg heller, men dersom en annen hadde skrevet dette ville jeg nok sagt det selv ... Kanskje. Men så sitter jeg her selv.

Men vi har gode stunder og som sagt. Vi planlegger hus, ferier og det er dessverre fakta, at dersom jeg bare lar være å ta opp ting, så er det jo rolig. Begynner å føle at det ER meg det er noe galt med, men det er også gale ting med han! Jeg vet han er glad i meg, og jeg føler liksom ikke at jeg kan gå fra han heller, av den grunn at jeg er glad i han og, pluss at han har hatt veldig mange før meg, og de har alle dumpet han, så selvfølelsen er lav. Jeg er den han har vært lengst med, vi lekte i sandkassa sammen, det er noe spesielt der, men som noen sa over meg, JA, det er for mange ting som skurrer. Men det kan jo bli bedre, ikke sant? Sjalusi kan man få hjelp til, sinnekontroll og. Noen som har vært i lignende forhold, og hvordan gikk, eventuelt går det?

Skal ta det opp med psykologen ja

Tusen takk for svar, er så utrolig godt å endelig få høre noen andres synspunkter på dette her.

Mange kan få hjelp, ja. Men da må man innse at man trenger hjelp, og det gjør han jo aldeles ikke. Tvert imot, han prøver å skyve alt over på deg.

At dere har gode dager, er bare en unnskyldning for å slippe å ta tak i dette, og å gjøre en endring. Du sier du lar være å ta opp ting fordi han blir sint. Du unnskylder deg i hytt og pine, selv om det er han som har ansvaret for situasjonen. Du bøyer deg for ham og hans innfall, hvor et av innfallene er at han skal få bruke kroppen din til å tilfredsstille egne lyster. At du ikke egentlig har noe du skulle sagt, at det ikke skal være din sak hva han gjør. På hvilken måte skal gode dager veie opp for alt det, mener du? Du må hele tiden innrette deg etter ham, ellers smeller det.

Unnskyld sammenligningen, men du virker nesten som en kuet hund, som knapt tør å bevege seg i frykt for eierens utbrudd. Og du har i praksis en eier; han som skulle være en partner.

[Gjest Gjest]

Enda en som sitter og forsvarer en helvetes møkkamann med "han mener det jo ikke, og det er jo ikke hver dag..".

Gud for et krek av en fyr. http://www.varningst...eringsprocessen

[Gjest Trådstarter]

Enda en som sitter og forsvarer en helvetes møkkamann med "han mener det jo ikke, og det er jo ikke hver dag..".

Gud for et krek av en fyr. http://www.varningst...eringsprocessen

Hei gjest, kikket på linken du skrev, og jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i mye av det som står her! Så da er det vel sant da, bevisst eller ubevisst så er dette psykisk vold ja ... Men hva søren gjør en nå da? Vet i hvertfall at jeg skal ta opp dette med psykologen min, hun er veldig forståelsesfull og lett å prate med, så da kan vi sammen komme frem til noe.

Men tusen takk for svar alle sammen, det føles på en måte godt at utenforstående mener dette er uakseptabelt, da er jeg ikke helt på jordet i hvertfall

Hilsen TS

[MilleVanille]

Han virker psykopatisk, og det vil ikke bli noe bedre senere. Kom deg unna.

[Gjest Gjest]

DUMP HAN!!

[Gjest Maria]

Han høres litt ut som eksen min.. Jeg sier bare LØP! Det forholdet kommer aldri til å bli bra. Tro meg, du kan få det så mye bedre.

Nå har jeg en ny kjæreste, og han er verdens beste. Han skriker aldri til meg, kaller meg aldri stygge ting og hvis vi er uenige om noe, så snakker vi om det på en rolig måte. Nå skjønner jeg ikke hva jeg noensinne i eksen min.

[AnonymBruker]

Jeg forstår det som at du er glad i han osv. alle er det i kjæresten sin,

MEN det du beskriver i innlegget ditt er ikke slik en kjæreste skal behandle deg. Selvom du selv ser at tingene du gjør er galt er det kanskje en del av deg som tar til seg disse tingene han sier (at du er gal, hodet ditt ikke fungerer og at alt er din feil) dette er en form for psykisk misbruk, man kaller rett og slett ikke andre slike ting, og om man under lengre tid blir utsatt for så mye vonde ord (og til dels handlinger), så vil det tære på deg psykisk, MYE mer enn du tror.

Det at han tar på deg mens du sover osv, er å gå LANGT over streken, som du sier, det er din kropp og du bestemmer, her trår han over din grense, og nedverdiger deg til noe du ikke er. Ingen skal få lov til å bruke en seksuelt når man ikke er med på det selv, om så det er å penetrere eller bruke dine kroppsdeler til å tilfredsstillle seg selv.

Du må komme deg ut av dette, det kan være vondt, det kan være vanskelig. Men om du forsetter i det forholde du beskriver over vil utfallet være enda vondere og vanskeligere. Jeg tror det blir lettest for deg om du kommer deg vekk fra han, gjør det slutt, steng alt som heter forelskelse eller kjærlighet til de gode stundene dere har, og gi det litt tid, i ettertid vil du se at det var riktig, og at du vil finne en kjæreste som respekterer deg og som kan gi deg dobbelt så mye glede.

LYKKE TIL!: )

Anonym poster: 227049d8ffc1d952d73708d2d70c1012

[AnonymBruker]

dersom jeg bare lar være å ta opp ting, så er det jo rolig. Begynner å føle at det ER meg det er noe galt med,

Det er nettopp dette som skjer med en når man er utsatt for psykisk mishandling, du begynner å tro på det.

Vil du ha et forhold hvor du ikke kan si ifra om du er uenig? Hvor du ikke kan bestemme over din egen kropp?

Det tror jeg ikke du vil..

Anonym poster: 227049d8ffc1d952d73708d2d70c1012

[Gjest Trådstarter]

TS her.

Nå skjedde en episode igjen her. Ligger på senga med sønnen min nå (1 år), og fortviler. Er tilfeldig at noe skjedde nå rett etter at jeg opprettet tråden, ting er ikke sånn her hele tiden. Jeg kan forklare ganske nøyaktig hva som skjedde nå, er en ganske typisk ting, så forstår dere bedre da jeg er dårlig til å ordlegge meg ...

Vi ble enige om å kjøre en tur, pleier det for moro skyld da vi tar en del bilder. Dette ble vi enige om for noen timer siden. Han sitter på PCen og spiller et onlinespill. Jeg spør han av og til med jevne mellomrom om vi snart skal dra, han sier han skal gjøre noe på spillet først, men at han snart er ferdig, dette gjentar seg et par timer, snart ferdig du liksom ... Så blir jeg irritert. Sier jeg vil dra hjem til søsteren min for et par timer, hvis han likevel skal spille, da får vi jo begge gjøre det vi vil. Da blir han kjempesinna, han hater det når jeg vil være med henne, han sier det ikke men har merket det mange ganger. Han reagerer da med at jeg ikke vil være sammen med han, at jeg bare vil vekk fra han, begynner å heve stemmen. Jeg sier at det er ikke det at jeg ikke vil være med han, men sett bortifra at jeg avogtil chatter med min kusine, så er søsteren min og jeg hverandres eneste venner, og vi liker å være sammen, så hvorfor ikke liksom, hvis han likevel skal spille. Jeg mener jo ikke noe vondt med det, og han og jeg er sammen hele tiden ellers uansett.

Det bygger seg opp derifra, og så var det jeg som var dum ... Jeg leste jo den linken som en gjest over meg viste til i sted, og når jeg blir opprørt tenker jeg meg ikke alltid om, så jeg sa at noen ganger følte jeg han drev med psykisk vold, DA klikket det for han, og han KASTET PC-skjermen i gulvet, herregud, jeg ble redd! Tok gutten på armen og løp ut døra, satte meg litt på en stol utenfor. Han kom ut, spurte hva jeg drev med, og hvorfor jeg på død og liv måtte krangle sånn (han pleier å si det). Jeg sa jeg ville hente et par ting inne, og så dra hjem til min mor. Han reagerte med å låse meg ute (!), jeg ble sint og begynte å gå med gutten på armen. Han gikk omsider ut etter meg, til slutt snudde jeg, gikk inn igjen og la meg på senga med gutten min, her ligger jeg nå ... Hva gjør man? Er jeg på bærtur?? Jeg sa noe dumt, vet det, men det er jo litt sant og! Ting begynner med småirritasjon, det eskalerer og blir ille, som nå, og jeg får beskyldninger om at jeg vil krangle, det er ikke sant

[Gjest Gjest]

Han er redd pga at han begynner miste kontrollen over deg. Det vil eskalere over en viss tid, helt til han slår enten deg eller barnet, eller du underkaster deg fullt ut.