barn som slår foreldrene

[Gjest mor]

Vi har en sønn som slår oss og kaller oss dumming o.l når han blir sint. Han er snart 4 år.

Som regel når vi sier nei til noe han vil...

Han gjør det samme både mot meg og mannen, men jeg føler kanskje det er litt verre ovenfor meg.Dette skjer omtrent hver dag.

Reaksjonen fra oss er "nei, det er ikke ikke lov å slå" være strenge/sinte osv, si vi blir lei oss når han slår og kaller oss stygge ting osv.

Det føles som han ikke respekterer oss. Hvorfor reagerer han på denne måten, og hva skal vi gjøre med det!??

[Platitude]

Kanskje han ikke vet hvordan han heller burde takle sinnet? Oppfordrer dere ham til å kommunisere med dere, bruker dere noen form for time-out? F.eks. kan dere sitte med ham mens han har pause, vente til han er rolig, og så be ham fortelle på en ordentlig måte hvorfor han er sint.

[Atrix]

1) se om det er en årsak til at han slår

2) snakke med han om hvordan dere har det når han slår og at dere og ikke vil leke med han, når han slår og at det vil ikke de andre barna heller.

Endret 4. juni 2013 av Atrix

[Gjest Gjest]

Lei han inn på rommet sitt og si i fra at han kan komme ut når han er klar for å be om en ordentlig unnskyldning. Dersom han kommer ut uten å be om unnskyldning, lei han inn igjen. Når han sier unnskyld så kan dere snakke med han om hvorfor det er galt å slå. Fungerer fint med mine barn.

[Platitude]

Og når dere forteller at det er galt å slå, gjør dere dette når han er rolig? Det nytter sjeldent å snakke rasjonelt med et rasende barn (dette gjelder jo for voksne også).

[Erica❤]

Og hvis dere bestemmer dere for å ta barnet med på rommet, ikke hver hardhendte

[Gjest Eurodice]

Lei han inn på rommet sitt og si i fra at han kan komme ut når han er klar for å be om en ordentlig unnskyldning. Dersom han kommer ut uten å be om unnskyldning, lei han inn igjen. Når han sier unnskyld så kan dere snakke med han om hvorfor det er galt å slå. Fungerer fint med mine barn.

En tvungen unnskyldning bare fordi dere foreldre forlanger det, har ingen verdi.

[Gjest Gjest]

En tvungen unnskyldning bare fordi dere foreldre forlanger det, har ingen verdi.

Den har stor verdi. Og formålet med å leie de inn på rommet er for å fjerne de fra situasjonen og la de roe seg før man begynner å snakke med dem om det å slå. Når de har roet seg ned såpass mye at de klarer å si unnskyld snakker man mer om det å slå.

Når det gjelder så små barn som fireåringer må man være nokså konkrete. Jeg pleier å si "I dette huset slår vi ikke hverandre" da barnet ofte har "adoptert" det å slå fra f.eks barnehagen og kanskje opplevd at det ikke settes grenser for det der (voksne har ikke sett det osv). Grenser for denne adferden settes først hjemme, deretter ute i forhold til andre barn dersom barnet slår andre. Har fungert utmerket i forhold til alle mine tre barn.

[Gjest Gjest]

Og når dere forteller at det er galt å slå, gjør dere dette når han er rolig? Det nytter sjeldent å snakke rasjonelt med et rasende barn (dette gjelder jo for voksne også).

Ja, når barnet har roet seg såpass mye ned at det kommer ut fra rommet og ber om unnskyldning snakker vi rolig om det.

[Trimsi]

Enkelte barn har lettere for å slå enn andre, og det kan være at han er inne i en periode der han sliter med sinnet sitt. Han må rett og slett lære seg å utrykke/få ut sinnet sitt på en annen måte. Si til han at det er helt greit at han er sint, men at det IKKE er greit at han slår. La han få en tid til å "kjøle" seg ned før dere prater med han, vær rolige og konsekvente. Jeg tipper dere gjør det meste riktig, så det er nok et spørsmål om å gi han tid.

Hva med å belønne hver dag han ikke slår med et klistremerke? 10 klistremerker så kan han bestemme middag eller noe annet. Dette kan jo være med å bevisstgjøre han.

[Gjest Gjest]

Enkelte barn har lettere for å slå enn andre, og det kan være at han er inne i en periode der han sliter med sinnet sitt. Han må rett og slett lære seg å utrykke/få ut sinnet sitt på en annen måte. Si til han at det er helt greit at han er sint, men at det IKKE er greit at han slår. La han få en tid til å "kjøle" seg ned før dere prater med han, vær rolige og konsekvente. Jeg tipper dere gjør det meste riktig, så det er nok et spørsmål om å gi han tid.

Hva med å belønne hver dag han ikke slår med et klistremerke? 10 klistremerker så kan han bestemme middag eller noe annet. Dette kan jo være med å bevisstgjøre han.

Enig med deg i det første du skriver her. Når det gjelder belønning mener jeg at man skal belønne positiv adferd hos barn (hjelper til osv), ikke belønne de for at de lar være å gjøre negative ting. Kan fort bli ris til egen bak for foreldrene, er jeg redd...

[Trimsi]

Enig med deg i det første du skriver her. Når det gjelder belønning mener jeg at man skal belønne positiv adferd hos barn (hjelper til osv), ikke belønne de for at de lar være å gjøre negative ting. Kan fort bli ris til egen bak for foreldrene, er jeg redd...

Egentlig enig med deg men i en litt "desperat" situasjon, og siden sønnen er ganske liten kan det være en mulighet å prøve hvis ingenting annet hjelper. Jeg har selv en bror der en av sønnene slår foreldrene i perioder. Denne gutten er større, adoptert og har en tøff bakgrunn. Det er beintøft å ha litt større barn som har problemer med utagerende sinne, og broren min og kona har fått profesjonell hjelp som har hjulpet de en del.

Ofte er det mønstre der stress og forandringer utløser usikkerhet og frustrajon og dette kan gi seg utslag i voldelig adferd. Ofte kan det dreie seg om en måte å få bekreftet en underliggende følelse som barnet har opplevd tidligere. Uansett er det en uønsket adferd som dessverre gir barnet oppmerksomhet og fokus. Klarer man å være rolig, snakke med barnet og ikke gi mere fokus enn nødvendig er dette det beste. Er det lite som nytter får man prøve ut andre metoder

[Gjest Gjest]

Egentlig enig med deg men i en litt "desperat" situasjon, og siden sønnen er ganske liten kan det være en mulighet å prøve hvis ingenting annet hjelper. Jeg har selv en bror der en av sønnene slår foreldrene i perioder. Denne gutten er større, adoptert og har en tøff bakgrunn. Det er beintøft å ha litt større barn som har problemer med utagerende sinne, og broren min og kona har fått profesjonell hjelp som har hjulpet de en del.

Ofte er det mønstre der stress og forandringer utløser usikkerhet og frustrajon og dette kan gi seg utslag i voldelig adferd. Ofte kan det dreie seg om en måte å få bekreftet en underliggende følelse som barnet har opplevd tidligere. Uansett er det en uønsket adferd som dessverre gir barnet oppmerksomhet og fokus. Klarer man å være rolig, snakke med barnet og ikke gi mere fokus enn nødvendig er dette det beste. Er det lite som nytter får man prøve ut andre metoder

Ja, da skjønner jeg bedre hva du mener, og det er jeg enig i. Forhåpentligvis trenger ikke TS å gjøre dette med sin 4-åring, er som nevnt redd for at det kan slå ut skjevt senere, men som du skriver hvis ingenting annet hjelper kan det være verdt et forsøk.

[Gjest Gjest]

Sende ungen på rommet sitt når han er frustrert og absolutt trenger foreldrene sine har jeg ingen tro på. Prøv å sette deg ned å bare la han forsette å slå, og se hva som skjer da. Når han er ferdig, så kan dere prøve å snakke ut med han og spørre hvorfor han slår og si at det gjør veldig vondt. Dette er sikkert bare en periode, også går det over. Siden han bare slår dere, er han iallefall veldig trygg på dere.

[AnonymBruker]

Hvis han tvinges til å be om unnskyldning, må du være sikker på at han vet hva han ber om unnskyldning for. Så små barn klarer ikke å koble ting sammen som skjer et stykke unna i tid. Skal "unnskyld" være et magisk ord som løser alt? Skal det være "lydighetstrening"?

Jeg ville ha sagt til ham at det er ok å være sint, og så ville jeg ha vist ham alternative måter å være sint på og alternative måter å bruke ordene sine på. Kanskje dere kan ha en "sintepute"? Den kan man slå i når man er sint. Man slår ikke folk.

Jeg hadde heller ikke sagt "det er ikke lov å slå", men "du får ikke lov å slå" eller "du får ikke lov å slå meg" - jo mer personlig du gjør det, jo bedre.

Hvis du skjønner hvorfor han er sint, kan du si "Jeg ser at du er sint og jeg skjønner at du synes det er dumt at jeg sa nei til å få is nå, men du får ikke lov å slå og du får ikke lov å kalle meg dumming."

Anonym poster: 99ab220c970f843d316b52e6bf66d3ca

[Gjest mor]

TS her:

Takk for mange gode råd, godt å få litt nye innfallsvinkler på problemet. Tror at det er mye vi gjør riktig, men også noe feil og akkurat i selve situasjonen er det ikke så lett å få inn noen fornuftige ord til han.

Vi får han til å si unnskyld, men jeg er redd for at han lærer at bare så lenge han sier det etterpå kan han gjøre hva han vil...

Har ikke sett eller hørt noe om at han slår andre i barnehagen osv, så det er nok bare oss han gjør det med, heldigvis.

[Trimsi]

Dette kommer sikkert til å gå bra! Det er i hvert fall ikke uvanelig at barn i den alderen slår foreldre når de blir sinte og frustrerte, det er jo et godt tegn at han ikke slår andre barn. Har en god venninne der sønnen, som er en smart og grei gutt, kløp, dyttet og bet lillebroren og slo foreldrene mye i 3-4 års alderen. Dette forsvant helt når han nærmet seg 5 år, og gutten er i dag harmonisk og snill mot lillebror og foreldre.

[Gjest Eurodice]

Hvis han tvinges til å be om unnskyldning, må du være sikker på at han vet hva han ber om unnskyldning for. Så små barn klarer ikke å koble ting sammen som skjer et stykke unna i tid. Skal "unnskyld" være et magisk ord som løser alt? Skal det være "lydighetstrening"?

Anonym poster: 99ab220c970f843d316b52e6bf66d3ca

Det var dette jeg også siktet til i mitt innlegg nr. 7.

[Trimsi]

Det var dette jeg også siktet til i mitt innlegg nr. 7.

Ja "unnskyld" har like stor verdi å si for en 3 åring som abrakadabra eller et annet trylleord... Det er greit å lære små barn å si unnskyld som rene høflighetsfraser. Som når man skal forbi i en kø, raper eller prumper

Det er supert å lære ungene så tidlig som mulig hva ordet unnskyld egentlig betyr. Når så barnet er stort nok vil det selv kunne bruke ordet når man har gjort/sagt noe sårende etc. Dette må komme av seg selv ellers betyr det ingenting og vil nok bare virke feil....

[Gjest Gjest]

Enig med de over at en unnskyldning kun har verdi når barnet har roet seg og en har fått til en kommunikasjon som gjør at barnet forstår hvorfor det som skjedde var feil.

Jeg mener det er viktig å ta tak i problemet med en gang (f.eks. ta barnet inn på et annet rom for en samtale, men det er ikke sikkert at det å få en unnskyldning er så viktig i det øyeblikket. Kanskje 10 minutter senere kan være bedre såfremt det ikke føles som om en trekker fram saken på nytt etter at en egentlig er ferdig med den.