Møkk lei svigerfamilien

[AnonymBruker]

Jeg har gleden av å bo tett på hele min manns familie. For det meste er dette snakk om svært hygglige folk med godt humør og som er svært hygglige å ha med å gjøre, men man blir lei.

Når man bor så tett som vi alle gjør så oppdager man stadig noe, og en del ting i svigerfamilien får meg til å nesten gå på veggene. De snakker aldri ut om ting, bare går og irriterer seg og lar det ligge og gnisse, samtidig som man ler og koser seg og later som alt er bra.

Enkelte medlemmer av svigerfamilien virker å ha en angst for å være alene, og merkelig nok ser de ikke ut til å ha andre å besøke enn familien. Man får sjeldent snudd seg i døra før man er hjemme fra jobb før de står utenfor og er nysgjerrige på å få komme på besøk enten til oss eller andre i svigerfamilien som bor i samme nabolag.

De deler alt med hverandre, men vet knapt hva jeg og min mann egentlig jobber med. Vi er mer private enn resten av familien, og siden vi ikke er med på å snakke med stor entusiasme om hva vi puttet inn i vaskemaskinen i går (ja, det går helt ned i slike detaljer) så merker jeg at vi er på en måte ikke-eksisterende selv etter å ha bodd her i 10 år. Samtidig er det forferdelig frustrerende å hele tiden bli dradd helt inn i det jeg anser som den private sfæren i andres liv hele tiden. For å si det sånn blir man lei av å høre om hver eneste matvare som ble kjøpt på rema 1000 forrige gang hver gang man møtes i 10 år.

De snakker heller aldri om noe annet enn seg selv, noe jeg finner forferdelig ubehaglig siden vi liker ikke å snakke så mye om hva vi gjør hjemme for oss selv utover det som er normalt å dele. Det er aldri noe snakk om noe mer abstrakt. Noe man kan diskutere eller noe som innebærer mer enn en beskrivelse av helga eller forrige middagsbesøk. Det blir også mye snakk om hva andre i familien har sagt om hva de driver med, og av og til med enkelte stikk og ufine kommentarer.

Det er også et forferdelig press på oss, og andre, fra svigerforeldrene mine om å bruke penger. Jeg merker det når vi er samlet alle sammen at det går nesten konkurranse i å skryte over hvem som har gjort det flotteste og mest spektakulære sist. Vi har selv en del mer penger enn de andre, men sparer mye og er forsiktig med penger fordi vi vil ha mulighet til å være mer sammen med barna og bruke mindre tid på jobb. Vi ønsker også å ha minst mulig gjeld.

Akkurat dette er ikke noe vi snakker så mye om, men de andre er klar over at vi tjener godt og vi får stadig kommentarer om at "dere må bruke pengene da, må dra og kose dere litt" og det er mye av dette, noe som er slitsomt siden vi ikke vil si noe om hvordan vi bruker pengene (selv om vi har sagt det for lenge siden..) fordi slikt oppfatter de andre som kritikk av seg selv og det blir muggen stemning i ukesvis. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor at vi bare svarer enkelt uten noen baktanker at vi bruker pengene på å betale ned lån og å spare skal føre til slike reaksjoner, men sånn er nå det bare.

Alt i alt er jeg bare lei. Jeg er lei maset om at vi skal bruke mer penger og forsøkene på å omtrent kartlegge hver en fis som slippes innenfor vår leilighets fire vegger. Jeg er lei av å høre om hver en fis som slippes innenfor resten av svigerfamiliens vegger og jeg er lei av å hele tiden bli ufrivillig dradd inn i deres liv med besøk flere ganger i uka i full tropp. Jeg blir rett og slett sprø av denne svigerfamilien min!

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

[Gjest Gjest]

Synes du høres ut som ei utakknemlig megge som setter deg selv over dem og mener deg bedre. Du får ta den fine ræva di med deg å flytte lenger unna da.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres fint ut å ha en svigerfamilie som er så sammensveiset. Her er de kalde og viser ingen ineresse for andre.

[AnonymBruker]

Det er jo en åpenbar løsning her: FLYTT.

Man kan ikke forvente annet om man velger å bo nærme en familie som er vant til å omgås hverandre mye og har hverandre som sitt sosiale nettverk.

Utover det så høres de ikke spesielt vanskelige ut, problemet er jo at du ikke er vant til denne type kontakt.

Det er ikke jeg heller, hvilket er en god grunn til at jeg aldri i verden hadde bodd så tett oppå en hel familie.

Anonym poster: ad108a081f291a0bd47e9a6632da96f9

[AnonymBruker]

Synes du høres ut som ei utakknemlig megge som setter deg selv over dem og mener deg bedre. Du får ta den fine ræva di med deg å flytte lenger unna da.

Jeg er ikke bedre enn dem, jeg er annerledes. Det er forøvrig også min mann. Vi er ikke like utadvendte og har ikke det samme behovet for å samles med alle og enhver minst to ganger i uken for å sitte i timesvis og høre på hva slags do-børste svigerfar nå vurderer å kjøpe.

Jeg vil bare ha aksept for at vi er ikke slik at vi trenger dette påfyllet av info og samvær til enhver tid. I stedet blir vi uglesett og baksnakket om vi takker nei til besøk og invitasjoner.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres fint ut å ha en svigerfamilie som er så sammensveiset. Her er de kalde og viser ingen ineresse for andre.

Det må da finnes en balanse mellom for nært og for fjernt? Bare fordi vi bor alle sammen i samme gate (vi bor i en liten bygd) med ikke så altfor lang avstand mellom hverandre trenger vi ikke å stikke hodet innom hverandre til middagstid nesten hver eneste dag?

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

[Gjest Gjest]

Hver gang jeg leser denne typen innlegg får jeg en følelse av at TS bare vil ha med seg et hylekor som skal være enig med henne i at svigerfamilen er fæle og dumme. Hun må da forstå selv at hun ikke kan forandre omgangsformen til en hel familie og at det eneste alternativet er å flytte hvis hun mistrives så intenst med em?

[AnonymBruker]

Det er jo en åpenbar løsning her: FLYTT.

Man kan ikke forvente annet om man velger å bo nærme en familie som er vant til å omgås hverandre mye og har hverandre som sitt sosiale nettverk.

Utover det så høres de ikke spesielt vanskelige ut, problemet er jo at du ikke er vant til denne type kontakt.

Det er ikke jeg heller, hvilket er en god grunn til at jeg aldri i verden hadde bodd så tett oppå en hel familie.

Anonym poster: ad108a081f291a0bd47e9a6632da96f9

Det er ikke noe løsning. Vi bor ikke slik til at vi kan flytte til noe nytt sted. Det vil i så fall innebære å rive barna bort fra nærmiljøet sitt og flytte til nabobygda eller enda lengre.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

[AnonymBruker]

Synes du høres ut som ei utakknemlig megge som setter deg selv over dem og mener deg bedre. Du får ta den fine ræva di med deg å flytte lenger unna da.

Utrolig at det ALLTID må være en sånn tulling med trang til å være så forbanna spydig! Har du ikke noe bedre å komme med er det vel bare å la være å skrive??

Anyways..

Å ha en svigerfamilie som bryr seg er jo vel og bra, men skjønner du syns det er slitsomt. Er heldigvis så heldig at jeg slipper å ha verken egen familie eller svigerfamilie på brødskiva

Noen bare er veldig familiære, familien til ei venninne er likedan. De henger sammen til alle døgnets tider og jeg kan ikke fatte og begripe at de orker. Venninna mi trakk seg litt unna da hun innså at hun ville ha et eget liv, familien ble ikke akurat smørblide kan man si, men etter en stund gikk det seg til og det ser ut til at de har akseptert at det er slik hun vil ha det.

Hadde det vært en mulighet å bare snakke med dem, uten å være krass/nedlatende/uhyggelig? Sier ikke at du har vært det eller kommer til å være det altså, men tenkte bare siden de var så nærtagende at her må du kanskje rett og slett "slikke" dem opp etter ryggen, men samtidig få frem at selv om det er hyggelig med besøk, så trenger dere litt tid for dere selv også?

Hvordan dere bruker deres penger er jo ingen andres sak enn deres egen. Skjønner de vil dere skal kose dere, men det gjør dere sikkert også selv om dere ikke "sløser"

De skulle nok bare ønske de var like bemidlet selv tenker jeg

Men dersom dette virkelig er et stort problem, er det nok kanskje ikke annet å gjøre enn å rett å slett bare bite i det sure eplet og prate med dem...de blir kanskje sure, men det går nok også over

Eller hva med å la din mann ta den jobben dersom han mener det samme som deg? Det er jo tross alt hans familie

Anonym poster: 03b7470979f642173489e1526c769f93

[*Nellik*]

Når det å flytte ikke er et alternativ, så er det nok ingen vei utenom å ha en samtale med dem, om dere ønsker forandringer.

De må jo få leve livene sine på sin måte, slik dere må få leve slik dere vil.

Dere kan ikke forvente at de automatisk skal forstå at dere ikke ønsker å være så mye sammen med dem, uten at dere forklarer dem det.

Hvis du er så lei som du sier, og går rundt å surmuler istedenfor å ta det opp med dem på en hyggelig måte, er det kanskje ikke så rart at de synes du oppfører deg merkelig.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke bedre enn dem, jeg er annerledes. Det er forøvrig også min mann. Vi er ikke like utadvendte og har ikke det samme behovet for å samles med alle og enhver minst to ganger i uken for å sitte i timesvis og høre på hva slags do-børste svigerfar nå vurderer å kjøpe.

Jeg vil bare ha aksept for at vi er ikke slik at vi trenger dette påfyllet av info og samvær til enhver tid. I stedet blir vi uglesett og baksnakket om vi takker nei til besøk og invitasjoner.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

Og det har tatt deg ti år å finne ut av dette? Du er ikke annerledes, du føler deg smartere, rikere og bedre. De er under deg.

Og hadde ikke DET vært det egentlige problemet, så hadde du heller ikke ramset opp hvor korte de er med sine små liv og trivielle interesser.

Ikke er du villig til å flytte heller. Så lykke til med å gjøre deg til uvenn med hele slekta, for de kommer til å sky deg, bli såret og hevngjerrige, og de kommer til å lage trøbbel med mannen din om du forsøker å spille finfruekortet ditt og ta den pedagogiske talen. Du blir utfrosset, og da får du vel den friheten du ønsker deg.

Nobody likes a wise- ass. Nemlig.

[AnonymBruker]

Ikke er du villig til å flytte heller. Så lykke til med å gjøre deg til uvenn med hele slekta, for de kommer til å sky deg, bli såret og hevngjerrige, og de kommer til å lage trøbbel med mannen din om du forsøker å spille finfruekortet ditt og ta den pedagogiske talen. Du blir utfrosset, og da får du vel den friheten du ønsker deg.

De er vel ikke det spor bedre hvis de fryser henne ut og blir hevngjerrige hvis hun sier at hun ikke har kapasitet til å få besøk omtrent hver eneste dag?

Vanskelig situasjon, men jeg tror det beste er å være ærlige på at dere trenger litt mer tid alene som egen familie. Jeg vet hvordan det føles, mine svigerforeldrene er veldig snille og koselige, men vi er så forskjellige at de går meg på nervene hvis jeg ser dem for ofte. Dette vet mannen min, og han ser ikke noe poeng i kvantitet over kvalitet. Derfor sørger vi for å ikke se dem for ofte, slik at det faktisk blir koselig for alle parter når vi treffes.

Anonym poster: 3bc6dff03d9ca550a0047895b31c4c25

[AnonymBruker]

Det er ikke noe løsning. Vi bor ikke slik til at vi kan flytte til noe nytt sted. Det vil i så fall innebære å rive barna bort fra nærmiljøet sitt og flytte til nabobygda eller enda lengre.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

OK, men da må dere sette egne grenser fremfor at du skal irritere deg over helt "normale" ting i deres øyne.

De er jo ikke tankelesere

Du irriterer deg jo ikke egentlig bare over besøk, men også at du føler de snakker mye "overflatisk pjatt"(hvilket jeg er enig i).

Enten får dere holde ut, eller så får dere ta det opp på en hyggelig måte at dere liker privatliv. At de snakker om uinteressante ting må du bare holde ut.

Sånn blir det når dere har valgt å bosette dere i ei bygd som består av en såpass bittelite boområde at det er vanskelig å bo annerledes med mindre dere flytter milevis

Anonym poster: ad108a081f291a0bd47e9a6632da96f9

[lillevill]

Jeg er ikke bedre enn dem, jeg er annerledes. Det er forøvrig også min mann. Vi er ikke like utadvendte og har ikke det samme behovet for å samles med alle og enhver minst to ganger i uken for å sitte i timesvis og høre på hva slags do-børste svigerfar nå vurderer å kjøpe.

Jeg vil bare ha aksept for at vi er ikke slik at vi trenger dette påfyllet av info og samvær til enhver tid. I stedet blir vi uglesett og baksnakket om vi takker nei til besøk og invitasjoner.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

Desverre får man ikke alltid aksept. Og man trenger ikke aksept for å være lykkelig. Hvorfor skal La DE bestemme om du skal være lykkelig? Og ja du gjør faktisk det om du TRENGER noe de ikke kan gi.

Du trenger bare akseptere at de er sånn, og sånn er ikke du. Og blås i at det blir dritt om du takker nei, og blås i drittslenging og sure kommentarer.

Du er sugd inn i verdenen deres. Så klart har du har fått nok. og så klart er du irritert når du er dradd ned i dritten. Jeg forstår deg godt! Hvorfor flytter dere ikke litt lengre unna? En time feks hadde gjort susen.

[Gjest Eurodice]

Det er ikke noe løsning. Vi bor ikke slik til at vi kan flytte til noe nytt sted. Det vil i så fall innebære å rive barna bort fra nærmiljøet sitt og flytte til nabobygda eller enda lengre.

Anonym poster: 7a004459befe3f7ae800348db0ad9f7a

Du er ikke bundet for evig tid til å bo på samme sted. Det at du har barn, er en tom unnskyldning. Det er mange barnefamilier som av forskjellige årsaker har (måttet) flytte. Tror du for alvor at alle disse barna blir skadelidende av det? Finnes det vilje, finnes det vei, er det noe som heter.

PS: Hvordan er dine egne foreldre? Rart det der at bare jentesvigerforeldre er så plagsomme og korte i hodet.

PS igjen: Hvis du ikke har sagt et pip i løpet av 10 år om hvordan du opplever å leve så tett innpå famile, er du usigelig treg. Klart de vil ikke skjønne med en gang hvorfor du plutselig ikke vil ha kontakt.

Nei, flytt heller et annet sted hvor du har større sjanser til å treffe folk på ditt eget nivå, er mitt råd.

Endret 4. juni 2013 av Arabella

[AnonymBruker]

Går det ikke an å begynne å venne familien til at dere ikke alltid er tilgjengelige, da? Når de kommer på døra kan dere si "Akkurat i dag vil vi gjerne slappe av litt alene / jeg har med noen viktige papirer fra jobben som jeg må lese over" eller lignende, og si at det dessverre ikke passer. Med et smil. Eller begynne å gjøre besøkene kortere og kortere, trekk dere rett og slett litt tilbake. Trenger ikke være verre enn det, vel?

Hvis mannen din synes det er helt greit å skravle med slekta, kan du bare sende ham i middagsbesøket, og du selv kan ta deg et langt bad eller gjøre noe annet?

Det er sikkert fordeler med slekta, også, kanskje de er flinke til å passe barna? Nesten så jeg sier som dine svigerforeldre: Bruk penger, ta dere en ferietur du og mannen, så kan de passe barna, og dere får koblet av. Kanskje du etterhvert får til å snu den negative vinklingen på svigers til noe positivt?

Hvis du er langt forbi dette stadiet, er det nesten bare å flytte, kjedelig hvis dette skal gnage på deg/dere i lang tid.

Anonym poster: 5cde26a79738aae9961e104e1258bf32

[Gjest navnelapp]

Synes du høres ut som ei utakknemlig megge som setter deg selv over dem og mener deg bedre. Du får ta den fine ræva di med deg å flytte lenger unna da.

Kva slags måte er det å snakke til folk på? Utidig.

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige. Bare flytt 30min unna, så er nok problemet løst

Anonym poster: 29a96bfe2cdcbe7493489a19518a0370

[Sol79]

Det går da vel an å flytte vekk fra svigersgata, men samtidig ikke ut fra bygda? Få litt luft.

[AnonymBruker]

PS: Hvordan er dine egne foreldre? Rart det der at bare jentesvigerforeldre er så plagsomme og korte i hodet.

For min del må jeg bare si at det er det samme med min familie som med hans; kvalitet over kvantitet. Han blir gal av mine foreldre etter en stund. Helt greit det.

Anonym poster: 3bc6dff03d9ca550a0047895b31c4c25