Menn som ikke ønsker barn og familie? finnes det en kur?

[Gjest Lisa]

Hei,

Kjæresten og jeg har vært sammen i ca et år nå og samboere i 3 måneder. Jeg er i midten av 20´årene, han er 3 år eldre. Jeg vil si at vi har et godt forhold, vi ler mye sammen, gjør mye sammen, selv om han som mange andre menn gjerne kunne tenkt seg mere sex tør jeg nok påstå at vi har et godt sexliv (ca 3-5 ganger i uken). Som andre par kjekler vi noen ganger.. og forholdet går i bølgedaler. I hvertfall har det vært litt sånn nå i det siste hvor vi på en måte har vært gjennom en tilvenningsfase som samboere. For meg som var vant til å bo alene (og være min egen sjef) har det ikke vært bare bare å plutselig ikke ha noe alenetid lenger. Men alt i alt tror jeg nok ikke vi har så mye å klage på i forholdet.

Så over til min bekymring..... Jeg fyller snart 27 år og er fortsatt ikke klar for barn og familie. Jeg tenker at jeg selv først må bli ferdig med å være"barn". Men likevel føler jeg for å ta litt ansvar for framtiden. Jeg føler at samboeren min de siste par månedene bruker enhver anledning han finner til å poengtere at han overhodet ikke skal ha noe barn på leeenge. En gang brøt han også plutselig ut at han heller ikke vil gifte seg. LItt merkelig syns jeg... med tanke på at jeg aldri har nevnt noe om at jeg verken vil ha barn eller ønsker å gifte meg. Han "hetser" også kompiser som får barn... og punkterer enhver diskusjon som handler om dette temaet i felleskap med andre mennesker. Hva er det han er sååå redd for egentlig? (Han er en mannemann, men i bunn snill som et lam, tror jeg). Hvis vi ser på TV og det dukker opp et eller annet program som handler om kjærlighet, ekteskap og barn så virker det som han blir ubekvem. Hva er deres erfaringer med slike gutter? Dette er en kar jeg er veldig glad i og jeg tenker at det fort er en man jeg faktisk kunne tenkt med å dele livet med (uten at det nødvendigvis betyr ekteskap). Men jeg har ikke lyst til å være en av de som plutselig blir singel i en alder av 35 år, for så å måtte starte helt på nytt. og kanskje ikke lenger ha muligheten til å få barn.

Det var hans idé å bli samboere, jeg har til og med flyttet til en ny by for han. Fordi han ønsket å ha meg med. Jeg tok det vel som en slags kjærlighetserklæring. Jeg ofret både jobb, familie og venner for at jeg og han skulle kunne fortsette å være sammen. Da må han vel være noogen lunde seriøs tenker jeg.

Det som får meg til å tvile er at jeg ikke er hans første samboer. Han har nevnt fror meg at det ble slutt mellom han og eksen fordi de "vokste" fra hverandre., ville forskjellige ting osv. Kan vel også legge til at han er gründer i oppstartsfasen. Han er ikke den første gründeren jeg dater.. så jeg har forståelse for at familieliv ikke alltid kan være forsonelig med jobb for denne rasen. Men samtidig så mener jeg at han da heller ikke burde skape forventninger hos meg... i hvertfall om dette er et forhold som allerede nå har en sluttdato.

Har noen av dere erfaringer? Vil gjerne vite hvordan en mann tenker rundt noe sånt?

Jeg er truende nok til å gjøre det slutt på grunn av noe sånt. Det er tross alt ikke lenge til jeg er i tredveårene...

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt til han at "Det er tydelig at du har litt angst nå for at vi har blitt samboere, men jeg skal en gang i fremtiden både gifte meg og få barn, og er du helt hundre prosent sikker på at det ikke noen gang kommer til å være noen du ønsker, så kommer jeg til å finne meg noen som ønsker det. Jeg sier ikke at jeg vil har barn NÅ, men jeg kommer til å ha lyst på en familie en gang i fremtiden."

Anonym poster: 98bcd3579c07f2c2335ada1004f5441b

[skreppamedleppa]

Det at han verken ønsker seg barn (nå) eller å inngå giftemål behøver da ikke å bety at han ikke elsker deg, at han ikke ønsker å dele livet sitt med deg til døden skiller dere ad.

Men om dere har forskjellige ønsker vedrørende barn ikke bare i dag men også i fremtiden så ville jeg brakt det på det rene først, et barn bør være ønsket av begge to. Å bli forelder mot sin vilje men som gjøres for å holde parforholdet sammen fører ikke til noe godt og det å ikke bli forelder for å blidgjøre den andre part fører heller ikke godt av sted. Da bør en gi slipp på den andre.

Som kvinne som virkelig elsker og er samboer med han jeg ønsker å dele resten av livet mitt med men ikke ønsker meg barn eller å gifte meg og jeg er helt sikker på den avgjørelsen så må jeg nok si at det sjelden finnes en kur mot slike viktige avgjørelser om det er noe en selv er sikker på.

Men dere har (bare) vært sammen i et år, jeg skjønner at tanker om fremtiden tynger men du har hørt han "hetse" sine mannlige kompiser om barn og giftemål men at du ikke har hatt en samtale med hvor dypt disse "stikkene" er? I så tilfelle så ville det vært min første prioritet hadde jeg vært deg, spør han hva han mener med at han ikke vil ha barn på leeeenge, hva betyr leeenge for han?

[Gjest anonym]

Hei,

Kjæresten og jeg har vært sammen i ca et år nå og samboere i 3 måneder. Jeg er i midten av 20´årene, han er 3 år eldre. Jeg vil si at vi har et godt forhold, vi ler mye sammen, gjør mye sammen, selv om han som mange andre menn gjerne kunne tenkt seg mere sex tør jeg nok påstå at vi har et godt sexliv (ca 3-5 ganger i uken). Som andre par kjekler vi noen ganger.. og forholdet går i bølgedaler. I hvertfall har det vært litt sånn nå i det siste hvor vi på en måte har vært gjennom en tilvenningsfase som samboere. For meg som var vant til å bo alene (og være min egen sjef) har det ikke vært bare bare å plutselig ikke ha noe alenetid lenger. Men alt i alt tror jeg nok ikke vi har så mye å klage på i forholdet.

Så over til min bekymring..... Jeg fyller snart 27 år og er fortsatt ikke klar for barn og familie. Jeg tenker at jeg selv først må bli ferdig med å være"barn". Men likevel føler jeg for å ta litt ansvar for framtiden. Jeg føler at samboeren min de siste par månedene bruker enhver anledning han finner til å poengtere at han overhodet ikke skal ha noe barn på leeenge. En gang brøt han også plutselig ut at han heller ikke vil gifte seg. LItt merkelig syns jeg... med tanke på at jeg aldri har nevnt noe om at jeg verken vil ha barn eller ønsker å gifte meg. Han "hetser" også kompiser som får barn... og punkterer enhver diskusjon som handler om dette temaet i felleskap med andre mennesker. Hva er det han er sååå redd for egentlig? (Han er en mannemann, men i bunn snill som et lam, tror jeg). Hvis vi ser på TV og det dukker opp et eller annet program som handler om kjærlighet, ekteskap og barn så virker det som han blir ubekvem. Hva er deres erfaringer med slike gutter? Dette er en kar jeg er veldig glad i og jeg tenker at det fort er en man jeg faktisk kunne tenkt med å dele livet med (uten at det nødvendigvis betyr ekteskap). Men jeg har ikke lyst til å være en av de som plutselig blir singel i en alder av 35 år, for så å måtte starte helt på nytt. og kanskje ikke lenger ha muligheten til å få barn.

Det var hans idé å bli samboere, jeg har til og med flyttet til en ny by for han. Fordi han ønsket å ha meg med. Jeg tok det vel som en slags kjærlighetserklæring. Jeg ofret både jobb, familie og venner for at jeg og han skulle kunne fortsette å være sammen. Da må han vel være noogen lunde seriøs tenker jeg.

Det som får meg til å tvile er at jeg ikke er hans første samboer. Han har nevnt fror meg at det ble slutt mellom han og eksen fordi de "vokste" fra hverandre., ville forskjellige ting osv. Kan vel også legge til at han er gründer i oppstartsfasen. Han er ikke den første gründeren jeg dater.. så jeg har forståelse for at familieliv ikke alltid kan være forsonelig med jobb for denne rasen. Men samtidig så mener jeg at han da heller ikke burde skape forventninger hos meg... i hvertfall om dette er et forhold som allerede nå har en sluttdato.

Har noen av dere erfaringer? Vil gjerne vite hvordan en mann tenker rundt noe sånt?

Jeg er truende nok til å gjøre det slutt på grunn av noe sånt. Det er tross alt ikke lenge til jeg er i tredveårene...

Så gjør det slutt da for F... slutt og gnål!

hilsen kvinne som IKKE vil ha barn (eller marriage)

[AnonymBruker]

For å svare på sprøsmålet ditt: nei det finnes ingen kur! Altså du kan ikke tvinge han eller kurere han. Folk vil forskjellige ting. Sånn er det bare. Du burde diskutere dette med han fremfor å søke råd her inne.

Anonym poster: 577eb9bd14204e6a3d046869cb6c139e

[AnonymBruker]

Nei, det finnes nok ikke en "kur" mot frivillig barnløshet, evt. ønske om å ikke gifte seg hvis personen det er snakk om har tenkt gjennom saken, relfektert rundt det og bestemt seg. Syntes det egentlig er ganske frekt, det er ikke dere som ønsker å stifte familie/evt. har familie allerede som sitter med fasitsvaret på dette.

Om han har bestemt seg eller ikke må du nesten bare spørre han om. Det kan være han viser frustrasjon over at mange av kameratene hans blir mer utilgjengelige siden de nå må bruke tid på å bli forelder hvilket ikke egentlig har så mye med hans eget ønske om å få barn eller ikke få barn å gjøre, eller det kan være han hinter om at han selv ikke ønsker barn. Det vet bare han, og det beste er at dere snakker om det.

Anonym poster: ed6dca982730dcddcf306f3262558905

[AnonymBruker]

Han "hetser" også kompiser som får barn... og punkterer enhver diskusjon som handler om dette temaet i felleskap med andre mennesker. Hva er det han er sååå redd for egentlig?

Han behøver da ikke være redd for noe som helst.

Han har bare ikke lyst, og det finnes en mellomting mellom å være verpesjuk og å være redd for å få barn. Man bør ikke få barn bare fordi man ikke er livredd for det. Ei heller trenger han å "kureres". Du står selvsagt fritt til å forsøke å overtale ham (men ikke å med overlegg prøve å bli gravid mot hans ønske, uten at jeg mistenker deg for å vurdere noe sånt), og du står fritt til å gjøre det slutt dersom du ikke ønsker å være sammen med ham. Det er imidlertid ingenting av det du sier som indikerer at det er noe galt med denne mannen.

Jeg har forresten barn selv, dette handler ikke om at jeg desperat skal forsvare eget syn.

Anonym poster: a1ce71aee33b0c6e65c2d4b07294b410

[Heisenberg]

Så gjør det slutt da for F... slutt og gnål!

hilsen kvinne som IKKE vil ha barn (eller marriage)

Uff ja det er bare så syyykt irriterende når noen legger ut en problemstilling og vil ha synspunkter på den på et nettforum. Kan de ikke bare fikse sine egne problemer uten å bry oss andre lissom

[AnonymBruker]

Det finnes ingen "kur" for dette er ingen sykdom. Det er helt legitimt å ikke ønske seg barn/ekteskap, og jeg skjønner ikke hvorfor du mener han skaper falske forventninger, når hun ytrer dette så tydelig? Dersom dette er viktig for deg må du snakke med han og få klarhet i om dette er noe han mener nå, eller for alltid.

Anonym poster: 3cacc2bfed35c38dd45e572385a5b8df

[Gjest Svampebob1]

Har han "gründergenet" i seg, så skjønner jeg han godt.

Høres ut som at han har behov for å føle seg litt fri og frank i og med at han har et slikt fokus på både ekteskap og barn. Det å føle frihet er en viktig motvekt mot det å drive firma. Det å drive firma er et stort ansvar.

[umettelig]

Mange menn (og kvinner) får ikke lyst på barn før de er godt over tredve og noen får aldri lyst på det. Men å uttrykke det så sterkt til deg kan like gjerne være fordi han ikke ser for seg dette med nettopp deg.

Endret 4. juni 2013 av umettelig

[yes2yes]

Ta en endelig prat med han. Kommer dere ikke til enighet, forlat ham så fort som mulig for å finne deg noen som er egnet til ekteskap og familie.

[AnonymBruker]

Ifjor sa typen min at han ikke ville ha barn på minst 5 år. I år er han mer villig til å gå med på det og tenker at det ville ha vært koselig til og med Vi har nå vært sammen i 2 år og tenker på å bli prøvere snart. Jeg er 28 og han er 31.

Anonym poster: c2f0a0d6193401f78649f121a7062f4b

[Gjest Gjest]

Jeg er nyskjerrig, hvorfor hetse folk som velger å få barn? Er han hjerneskadd? Det må være fullstendig opp til ham selv hvordan han lever SITT liv, men å sitte som en fjortis å rakke ned på venner og bekjente som velger å få barn, det tyder på....eksistensiell angst? Har du tatt opp dette og hva sier han i så fall til det?

Hadde jeg vært 27 år gammel og sittet med en sånn mann, når jeg innerst inne visste at jeg ønsker meg barn og familie. Så hadde mitt valg vært veldig enkelt uten en masse drama. Jeg lar ikke andre bestemme hvorvidt jeg skal reprodusere eller ikke. Det er for viktig, for personlig. Så da hadde jeg valgt en mann med samme tanker om temaet som meg. Jeg har sett for mange par som dere, der hun sitter bitter igjen uten barn, eller begge parter tråkker ned dørene på fertillitetsklinikken når det går opp for dem at egg har en best før dato.

[skreppamedleppa]

Jeg er nyskjerrig, hvorfor hetse folk som velger å få barn? Er han hjerneskadd? Det må være fullstendig opp til ham selv hvordan han lever SITT liv, men å sitte som en fjortis å rakke ned på venner og bekjente som velger å få barn, det tyder på....eksistensiell angst? Har du tatt opp dette og hva sier han i så fall til det?

Uten at jeg kan snakke for samboeren til ts, så blir det vel ofte slik om en får høre

- Men kjære deg, alle ønsker seg jo barn, bare vent til du blir voksen du, da får pipa en annen lyd

--Så egoistisk du er, du må da skjønne at meningen i livet ikke er å bare leve for deg selv, men å reprodusere seg

- Det er jo litt synd i deg i grunn, jeg mener her har jeg skapt et lite vesen, en arvtager og du må sitte på gamlehjem alene du når du blir gammel.

-Elsker du noen så gifter du deg og får barn, viss ikke du ønsker deg det med den personen så elsker du h*n ikke.

Dette er noen av holdningene og gjerne også kommentarene som skinner igjennom og blir sagt høyt og tydelig i venneflokken eller av bekjente om en har andre ønsker i livet enn å gifte seg og få barn, om samboeren til ts føler disse holdningene så kan jeg også forstå at samboeren blir litt lei av det. I dag holder det på mange måter ikke å si -Nei jeg ønsker ikke barn fordi jeg ikke ønsker barn, i dag må en faktisk understreke det ganske tydelig om det er det valget en har tatt, ofte kan det føre til å være like respektløs for andres valg som andre igjen er mot dine.

Endret 4. juni 2013 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jeg er nyskjerrig, hvorfor hetse folk som velger å få barn?

Jeg er nysgjerrig på hva TS mener med "hets" Kjæresten min kan også slenge med leppa om unger, og kaller dem både parasitter og kreftsvulster, men det er mest for å stoppe kjeften på "å men det er jo så koselig med barn dere kommer helt sikkert til å bytte mening"-mafiaen. Disse menneskene gir seg faktisk ikke før du later som om du hater barn, så dersom mannen til TS opplever det likt forstår jeg han godt.

Anonym poster: 3cacc2bfed35c38dd45e572385a5b8df

[Gjest Gjest]

Fyren din høres da så teit ut.

[Gjest Lisa]

TS her,

Wow, takk for svar og diskusjon. Dette var min først post her inne. Jeg bør selvsagt og kommer nok til å snakke med han direkte om dette men syns det er veldig greit å ha muligheten til å snakke med noen andre om problemer også... se hva andre har av erfaringer før jeg konkluderer med mitt. Føler nok ikke at jeg GNÅLER mye om dette..med tanke på at jeg ikke har sagt noe om det til han. Må igjen presisere at jeg selv ikke vil ha barn I DAG. Men må være lov å ta ansvar for framtiden. For jeg skal jo bli voksen en dag jeg og forhåpentligvis.

Er vel ganske klar over at det ikke finnes en "kur" for dette. Jeg tror nok ikke det er sånn at han aldri vil ha barn. Men det virker mer som det ligger i neste 5-10 års periode for han. Og det er da jeg begynner å tenke på fertilitet osv...

jeg har ingen problemer med at noen mennesker ikke vil ha barn. Men jeg syns det er på sin plass å være ganske tydelig på dette i et forhold. Og det så tidlig som mulig. Ihvertfall før den andre parten ofrer så mye som jeg føler at jeg har gjort. Jeg vil ikke at hans motvilje mot å få barn (før det er for sent) skal gjøre meg barnløs! Det er der jeg mener han har et ansvar for å være mer klar på hva han vil og ikke.

Føler at tiden hvor man var sammen bare for å være sammen er forbi. Det å være sammen med noen bare fordi det er greit å ha noen å kose med/splitte husleia med er kanskje greit når man studerer.. men når man nærmer seg eller har passert tredve mener jeg det må gå an å forlange litt mer seriøsitet. Jeg tenker ihvertfall at majoriteten av oss fortsatt ønsker barn og familie selv om det med tiden har blitt mer akseptert å velge bort dette. Formulerer meg kanskje litt feil når jeg skriver om "falske forventninger", men jo det er faktisk litt sånn jeg føler det. Ja han er tydelig på dette NÅ.. men han kunne gjerne vært tydelig på dette før han fikk meg til å si opp jobben og flytte fra hjemplassen min.

Dette som går på at han vil ha barn, men kanskje ikke med meg føler jeg går nettopp på dette også. Han var ganske kjapp med å inkludere meg i familien sin.. det med å møte svigerforeldrene hans var ingen big deal for han. Jeg har nok en litt høyere terskel for dette. Men det virket som verdens mest naturlige ting for han... og jeg er nok ikke den første han har tatt med seg hjem til mor.

Men om jeg ikke er ei jente han kan tenke seg en framtid med så syns jeg det er ganske frekt av han å ta meg så lett inn i varmen. Hvorfor få meg til å bli glad i svigers om han allerede vet at jeg ikke er en han vil satse på.

Jeg mener at når en mann inngår et forhold til en jente som begynner å nærme seg slutten av 20´årene så må han jo regne med at før eller siden så vil det komme spørsmål om framtid osv. Om han er så bestemt på at han ikke ønsker en framtid som innkluderer en familie om noen år så kunne han vel heller satsa på ei som er yngre.. men dette er vel enklere sagt en gjort. og det er mulig at jeg er for firkanta nå... Men jeg mener virkelig at det ligger et ansvar på mannen her også. Like mye som jeg selv må ta ansvar. Syns det er like hjerteskjærende hver gang jeg hører om noen som opplever samlivsbrudd i midten av tredve årene før de har rukket å få barn.

Når det gjelder det jeg skriver om at han "hetser" kompisene sine så er det jo litt spøkefullt. Men jeg tenker at bak enhver spøk er det litt sannhet, ihvertfall når samme spøk gjentar seg for n´te gang. Han har en ganske grov form for humor. Og dette som en av dere skirver lenger opp om å kalle barn for "kreftsvulster" er fort noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg har ikke tatt opp dette med han fordi han alltid skyndter seg med å presisere at han selvsagt bare kødder og at det er på tide at jeg forstår humoren hans. Innerst inne er han voksen, smart og oppegående. Men samtidig sinnsykt barnslig til tider.

Han har nok gründergenet. men jeg føler ikke at han har det såå sterkt.

[skreppamedleppa]

Om han nå i de neste 10-15 årene ser på barn som kreftsvulster, og har dead baby jokes, (som jeg ler rått av når folk maser på meg om nårtid jeg skal få meg barn, pipen på de får en annen klang da) mens du mener at et forhold ikke er verken seriøst eller at man er voksen før en får barn og mener hans sine synspunkter om barn er barnslige så er det jo bare å innrømme at dere er på en kollisjonskurs. Hvor stor kollisjon det blir av dette vet jo ingen før dere to tar den seriøse praten om det, du finner det ikke ut her på kg sånn er det bare.

Du beskriver forholdet ditt som et godt forhold men samtidig så er det ikke til å stikke under en stol at det virker som det er en del du er misfornøyd med og at dere faktisk har noen forskjellige synspunkter (som humor, svigerfam, typ «jeg har ofret så mye for deg, mens du ikke har ofret noe for meg» diskusjoner, han må være redd siden han ikke har lyst på barn etc) kanskje er dere bare for ulike, men som jeg skrev i mitt første svar om han mener leeenge er for lang tid for deg får du ikke vite før du spør han. I dag så blir faktisk flere og flere frivillige barnfrie, og ja jeg er helt enig med deg i at siden det kanskje er det eneste en ikke bør gå på kompromiss med seg selv på så er det viktig å avklare det ganske tidlig, men siden det ikke er en selvfølge å verken kunne få barn eller ønske seg barn så bør en heller ikke ta det som en selvfølge at det er noe alle skal ha. Hvem som bør ta mest ansvar, hvem som har ofret mest, misforstått mest, er mest seriøs osv miner meg mye om «historien om alle, noen, enhver og ingen» http://home.online.n...er_og_Ingen.htm.

«Det endte med at Alle bebreidet Noen da Ingen gjorde hva Enhver kunne ha gjort».

Er du truende til å gjøre det slutt med han pga forskjellig syn på barn så er det en klok beslutning, men ta det opp med han om hva han legger i humor, om han ønsker seg barn bare ikke med deg, om fremtidsplaner osv.

Endret 4. juni 2013 av skreppamedleppa

[SaltnPepa]

Etter at jeg om min mann hadde vært sammen et halvt år tid kom den første praten om barn opp. Han har ett barn fra før av, og det var noen ting han sa som gjorde at jeg ble usikker på om han ønsket seg flere barn. Jeg tok det da opp med han, og jeg fikk da bekretet at han slett ikke var sikker på at han var interessert i flere barn. Han følte han hadde nok med det ene, og hadde aldri sett for seg noen flere.

Denne praten kom opp et par ganger til i løpet av det neste halve året og svaret var det samme. Jeg sa da til han at jeg hadde store problemer med å se for meg en fremtid med han hvis han ikke ønsket å få barn med meg. Så la jeg ballen død en periode. Noen mnd etter det sa han spontant at han gjerne ville ha barn med meg, og nå har vi begynt å prøve. Så gjenstår det jo å se om vi får et felles barn. Men; det er jo ikke dermed sagt at det samme vil skje for andre. Men for min del var det både viktig og riktig å si det jeg sa. Jeg er forøvrig 10 år eldre enn deg, så jeg kunne ikke "kaste bort" tid på en mann som ikke ville det samme som meg.