Tror dere fosteret/barnet blir påvirket av at mor sørger i svangerskapet?

[Stinelin]

Tror dere fosteret og etterhvert barnet blir påvirket av at mor sørger når hun er gravid? Evt. på hvilken måte?

Noen som vet om det er gjort studier, eller finnes publikasjoner om dette temaet?

[AnonymBruker]

Jeg vet det er en studie på gang.Det omhandler adoptivbarn.

Hvordan påvirker mors sinnstemning barnet ,både i mage og i oppveksten.

Mange adopterte føler seg avvist.Først når barnemor blir gravid/går gravid og så igjen etter fødsel.

Dette har gitt mange adopterte problemer med å knytte seg til folk eller redd for å bli avvist.

Som sagt,det forskes på dette.Vet ikke om det alt er publisert en studie

Anonym poster: 7e338515f4e6fe1d76a83fe5116c9ea0

[AnonymBruker]

vet ikke noe om studier men jeg kan fortelle av personlig erfaring. svangerskapet gikk helt fint,alt var normalt.men når samboeren min (pappan til barnet) døde. så gikk jeg faktisk ned 8 kilo. klarte ikke å spise skikkelig. dattra mi var frisk og fin når hun ble født. ble født litt før termin.hun er 6 år og er en flott jente. men det var nok ikke optimalt at jeg gikk ned i vekt under svangerskapet. men det gikk heldigvis bra.

Anonym poster: 1133422aeab09affa5209f62c7e2396f

[AnonymBruker]

Venninnen min mistet et barn i krybbedød mens hun var gravid, og fikk selvfølgelig en voldsom søregeprossess. Barnet i magen ble senere diagnotisert med autisme, og legene mente at det var pga krybbedøden til storesøsteren....

Anonym poster: a12e4d0b16c8869979253fc60dd22062

[AnonymBruker]

Nei, det tror jeg ikke. Barnet er et eget individ i mors mage, hennes sinnstilstand påvirker ikke barnet slik Stresshormoner osv kan nok det, men ikke sorgen.

Ser man på skrekkfilm, blir ikke barnet morder. Eller ser man masse romantiske filmer, blir ikke barnet nødvendigvis kunstner..

Anonym poster: ca6c95d163a12c6fab609cea142bbac7

[Stinelin]

Jeg mistet faren min da jeg var gravid med førstemann, og slet etter fødselen med depresjon, tilknytningsvansker og urolig baby. Vet ikke om han ville vært like urolig uansett, men depresjonen påvirket han nok. Lurer på om selve sorgen også kunne hatt innvirkning på han?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det. Babyen din er nok som den er

Anonym poster: ca6c95d163a12c6fab609cea142bbac7

[Stinelin]

Nei, det tror jeg ikke. Barnet er et eget individ i mors mage, hennes sinnstilstand påvirker ikke barnet slik Stresshormoner osv kan nok det, men ikke sorgen.

Ser man på skrekkfilm, blir ikke barnet morder. Eller ser man masse romantiske filmer, blir ikke barnet nødvendigvis kunstner..

Anonym poster: ca6c95d163a12c6fab609cea142bbac7

Men sykdom, død og sorg er jo et helt vanvittig stressmoment?

[Elanore]

Tenker at stresshormoner kan være relevant å søke på...

[Gjest Riskjeks]

Venninnen min mistet et barn i krybbedød mens hun var gravid, og fikk selvfølgelig en voldsom søregeprossess. Barnet i magen ble senere diagnotisert med autisme, og legene mente at det var pga krybbedøden til storesøsteren....

Anonym poster: a12e4d0b16c8869979253fc60dd22062

Det hørtes ut som noen useriøse leger i så fall.

[AnonymBruker]

Tror ikke KG kan gi deg svar. Google "fetus affected by maternal grief" etc..kanskje du finner noen publikasjoner.

Anonym poster: 80dca79bcc3a375d7f495db74c14f2e0

[Kajal]

Nå tar jeg utgangspunkt i forskning som går på depresjon, siden det finnes mer forskning på dette. Depresjon og sorg vil jo arte seg ganske likt.

Spedbarns (og større barns) tilknytning og senere emosjonelle utvikling blir påvirket av mors sinnstemning og evne til emosjonell responsivitet og inntoning. I hvor stor grad vil være avhengig av hvor lenge sorgen/nedstemtheten varer, mors evne til å være til stede for barnet sitt, andre tilgjengelige omsorgspersoner og barnets medfødte styrker og sårbarheter. Tror du vil finne mye informasjon ved å søke på postpartum depression på google og google scholar.

Når det gjelder fosterets utvikling ser det ut som om depresjon påvirker fosterets vekst og gir større aktivitet i mors liv, at barnet har større sjanse for å bli født for tidlig og har lavere fødselsvekt. Spedbarnet kan også vise en fysiologi som ligner depresjon/morens tilstand.

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0163638306000312

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest noen publikasjoner på dette, men jeg tror i en viss grad at dette kan innvirke på barnet selv om det kun har vært ifbm graviditet.

Stresshormoner gjør jo mye med kroppen - men jeg tror også det kommer veldig an på hvordan man "håndterte" sorgen/stresset rent fysisk/mentalt.

Sorg er jo ikke nødvendigvis stress, og depresjoner kan jo ha mange utfall.

Jeg tror det er minst like viktig hva som skjer etter fødselen og etterhvert i barnets oppvekst; jeg tror man kan gjør mye med å dempe stresshormoner/uro/angst man opplever hos barnet og føler er en følge av graviditet.

Dette med angst/depresjoner/uro osv er jo også genetisk betinget(ifølge en dansk genforsker jeg så et program med), så om man opplever at et barn etterhvert som det blir eldre har endel av de samme tendenser som en selv så kan jo dette skyldes genetisk disponering kanskje?

Måter man håndterer sorg på vil jo også avhenge av hvilke slike disposjoner man har selv; noen faller i den dypeste depresjon, andre kommer seg bedre gjennom det.

Og så er jo selvsagt mye miljø - så jeg tror egentlig det er tiden etter fødsel som har størst innvirkning - og gjør mer skade/godt enn tiden inni magen.

Da handler det jo tross alt som tilstedeværende foreldre og fysisk nærhet i tillegg til at man eventuelt utstråler stress/uro selv.

Anonym poster: 39b1151d10f7ab6016c734cdffe0ac78

[AnonymBruker]

Altså; med at sorg ikke nødvendigvis er stress, så mente jeg at noen går inn i en mer "apatisk tilstand", mens det for andre kan være svært stressutløsende(bl.a ved vanskelige familieforhold/økonomiske sp.mål og uventede opplysninger som dukker opp e.l).

Jeg vil jo også si det er forskjell på sjokk, sorg og stress.

Anonym poster: 39b1151d10f7ab6016c734cdffe0ac78

[Teriyaki]

Noen barn er bare mer urolige enn andre.

Jeg gikk gjennom en stor påkjenning nesten fra start til slutt i svangerskapet, hadde det vanskelig, gråt og grublet mye. To eller tre ganger fikk jeg panikkanfall med påfølgende hyperventilasjon, men vil ikke si gutten er unormalt urolig.

Han kan fortsatt våkne av og til på natten, og vi har hatt våre perioder med nattevåk, men ikke noe mer enn andre barn, bortsett fra skikkelige sovebarn da. han er veldig balansert og så lenge han er kjent med folk så er han trygg og har ikke behov for å konstant ha meg eller faren der. Sosial med andre barn er han også.

Og for øvrig så hadde han ikke lav fødselsvekt, han var over 4 kg.

Jeg tror mer på at det er en tilfeldighet, så ville ikke plaget meg selv så mye med det der om jeg var deg.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en sammenheng med autisme og uroligheter under graviditeten. Jeg kjenner 4 barn som enten er autistiske og/eller annerledes, og alle mødrene deres hadde et ustabilt forhold til barnefaren under graviditeten. Alle parene gikk fra hverandre mens barnet var en baby.

Anonym poster: 9686612f8e4233da66e206c3568ff4f0

[Gjest Seajewel]

Venninnen min mistet et barn i krybbedød mens hun var gravid, og fikk selvfølgelig en voldsom søregeprossess. Barnet i magen ble senere diagnotisert med autisme, og legene mente at det var pga krybbedøden til storesøsteren....

Anonym poster: a12e4d0b16c8869979253fc60dd22062

Autisme er genetisk, så genetisk disposisjon er vesentlilg. Det er altså en organisk hjerneskade som regnes som grunnleggende for det. Ja, årsakene er uklare, men du kan ikke si at det barnet ene og alene ble autist pga morens sorg etter krybbedøden.

Det er viktig å ta vare på seg selv under svangerskapet, men det er også viktig å ikke stresse ekstra med å bekymre seg over eventuelle påvirkninger på fosteret ved depresjon/stress/sorg. Mange opplever traumatiske hendelser under svangerskapet, og føder likevel velskapte, velfungerende, friske barn.

[Aja]

Jeg var superlykkelig da vi planla barn og jeg ble gravid. Nesten rett etter startet "alt" å gå galt, store økonomiske problemer ut av det blå og jeg bekymret meg veldig for et dyr jeg var utrolig glad i, som jeg endte opp med å måtte avlive. + en masse småting som gikk meg imot, som man vanligvis takler men når det blir for mye så renner det over. Jeg var ihvertfall mye mer stresset og bekymret i svangerskapet enn det jeg normalt er, så jeg bekymret meg også for om dette kunne påvirke barnet.

Jenta vår er frisk og sunn, men har hatt kolikk siden vi kom hjem fra sykehuset til nå, og hun er over 3 mndr. Uansett kolikken er hun en mye mer våken og urolig baby enn babyene til folk jeg kjenner, som er på samme alder. Hun vil opp og frem, og har ikke tid til å sove. Hun er også et barn med stort nærhetsbehov.

Det blir jo veldig vanskelig å vite om det har noen sammenheng.

Kondolerer med at du mistet faren din, ikke rart du var ulykkelig...

[Teriyaki]

Det er ikke uvanlig at kolikkbarn er urolige, og fortsetter å være det etter at kolikken har gitt seg. Kolikkbarn blir gjerne båret mye mer enn "friske" barn, noe som fører til at de blir avhengige av å bli båret og få nærkontakt når de skal sove. Dette fører dermed ofte til at de generelt blir urolige på natten fordi de ikke liker å ligge alene.

For å ta et eksempel så hadde sønnen til svigerinnen min kolikk helt til han var over fem måneder gammel, og han har hele tiden vært veldig vanskelig på natten, men hun hadde det bra under graviditeten og stresset svært lite.

Jeg tror ikke det er noen sammenheng, rett og slett. Babyer er bare forskjellige, rett og slett.

[Aja]

Det er ikke uvanlig at kolikkbarn er urolige, og fortsetter å være det etter at kolikken har gitt seg. Kolikkbarn blir gjerne båret mye mer enn "friske" barn, noe som fører til at de blir avhengige av å bli båret og få nærkontakt når de skal sove. Dette fører dermed ofte til at de generelt blir urolige på natten fordi de ikke liker å ligge alene.

For å ta et eksempel så hadde sønnen til svigerinnen min kolikk helt til han var over fem måneder gammel, og han har hele tiden vært veldig vanskelig på natten, men hun hadde det bra under graviditeten og stresset svært lite.

Jeg tror ikke det er noen sammenheng, rett og slett. Babyer er bare forskjellige, rett og slett.

Ja jeg tror du har rett altså. Ville likevel dele min erfaring, det blir jo uansett ikke mulig å trekke noen konklusjoner. Spennende å høre om sønnen til svigerinnen din. Vondt å ha kolikk så lenge da!

Jeg syntes uansett det blir spennende å høre om hvordan denne babyen din blir Stinelin. Om du får verdens enkleste sovebaby nå, så gir det håp om at jeg også kan tørre meg på flere