Opprettet Facebook-konto selv om jeg sa nei - konsekvens?

[Gjest Anonym nå]

Min snart 12 år gamle sønn har i over et år mast om å få opprette konto på Facebook, mest fordi "alle andre har det" (noe som selvfølgelig ikke stemmer )

Facebook har sist jeg sjekket 13-årsgrense, så jeg har sagt han må vente. Jeg er nok litt prinsippfast på slike ting. Han har mast litt, men har oppført seg som om han er skuffet, men skjønner.

Så fant jeg ut helt tilfeldig i går at han har opprettet en konto allikevel! For sju måneder siden! Først ble jeg kjempesint, så kjempeskuffet. Jeg trodde vi hadde en god kommunikasjon på dette, men der tok jeg altså feil. Dette er en veldig opposisjonell og til tider kverulant gutt som i tillegg har et voldsomt temperament. Vi har mye konflinkter. Nettopp derfor har jeg syntes at han i grunnen har tatt dette veldig fint. Jeg skjønner jo at han er skuffet over å måtte vente til han er 13, og det er jo selvfølgelig greit, men så viser det seg altså at han bare har bestemt seg for å gjøre som han selv vil.

For en måneds tid siden ble han og storebror tatt for å stjele masse penger av min mann og meg, over tusen kroner tatt over en periode på en måneds tid. Det svei langt inn i sjelen min, og jeg var skikkelig skuffet over guttene mine. Vi hadde en lang prat og de fikk begge husarrest og skjermforbud i en uke, pluss at de selvsagt måtte betale pengene tilbake.

Facebook-saken blekner litt i forhold til dette, og jeg er nå usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg håper noen vise Kg-sjeler har noen gode råd til en meget opprådd mor! Alle råd og innspill tas imot med stor takk!

[Gjest Gjest]

Spar kruttet til han virkelig driter seg ut. Legg ham til som venn og gi beskjed om at du overvåker hva han gjør.

Det holder lenge.

[Gjest TS]

Så selv om han har gjort noe vi har gitt klar beskjed om at han ikke får lov til, skal vi bare la ham fortsette? Dette skjærer litt i mine ører...

Hva syns andre? Både om mitt første innlegg og dette første rådet?

[AnonymBruker]

Off, hørtes ikke bra ut. Kanskje du kan ringe barnevernet og be om råd?

Anonym poster: b4d20711e0640015a8f68b8475f22f05

[AnonymBruker]

Jeg antar det du har et problem med er at han løy, ikke at han har skaffet seg Facebook-konto? Jeg tror nemlig nesten det er flere 12-åringer her til lands som har Facebook-kontoer under falsk fødselsdato enn de som ikke har det. Det betyr ikke at du ikke kan straffe ham noe for det, men hvor vanlig og forståelig utskeielsen hans er bør ha noe å si for konsekvensene den får.

Selv synes jeg det holder å si fra til ham om at du kommer til å finne ut av slike ting fremover, og at du kommer til å følge med på Facebook-profilen hans (som venn, jeg synes ikke du skal kreve å ha passordet hans). Streng straff vil neppe ha noen preventiv effekt, det han gjorde er altfor vanlig til det. Han tar heller en uke uten internett enn å være han som ikke får lov til å ha Facebook-profil.

Ellers enig i at dette med penger var langt verre. At han registrerer seg på Facebook er en "victimless crime", knapt en "crime" i det hele tatt. Å stjele fra foreldrene sine er ikke det.

PS: Personlig synes jeg riktignok at hele Facebook-forbudet var rart i utgangspunktet, siden det nærmest er å be om at gutten får gjennomgå av vennene sine, så synet mitt på hvilke følger det her bør få er nok farget av dette.

Anonym poster: 93c1bb69f3719dccc084f7f68ff9b7df

[Gjest Malika]

Om du stenger kontoen, så kan han like fort opprette en ny en! Så facebook er jeg usikker på! Når det kommer til pengene en veldig god konsekvens er f.eks og ta de med til blå kors ol steder! Vis dem folk som er litt "shavy"! Forklar dem forskjellen på å trenge penger for å overleve og vil ha penger for å kjøpe unødvendige ting! Vis dem at livet deres og alt dere allerede gir til dem, er mere enn nok i forhold til andre personer i landet/verden!!

Det er nok en lærdom mange voksene og kunne ha trengt

[AnonymBruker]

Om du stenger kontoen, så kan han like fort opprette en ny en! Så facebook er jeg usikker på! Når det kommer til pengene en veldig god konsekvens er f.eks og ta de med til blå kors ol steder! Vis dem folk som er litt "shavy"! Forklar dem forskjellen på å trenge penger for å overleve og vil ha penger for å kjøpe unødvendige ting! Vis dem at livet deres og alt dere allerede gir til dem, er mere enn nok i forhold til andre personer i landet/verden!!

Det er nok en lærdom mange voksene og kunne ha trengt

Så nedverdigende det må være for folka på Blåkors å måtte stille opp som skrekkeksempler for TS's sønn

Det forslaget det støtter jeg IKKE

Anonym poster: 99788b62f53bdeeb931287e113a231cd

[AnonymBruker]

Jeg ville reagert langt mer på at han løy og at han stjal penger enn facebook-kontoen i seg selv.

Men jeg ville gitt ham en konsekvens, ja. Slik oppførsel og mangel på respekt er uakseptabel.

Anonym poster: 6be0330f525de9c1a90d0d08b312850c

[Gjest Malika]

Så nedverdigende det må være for folka på Blåkors å måtte stille opp som skrekkeksempler for TS's sønn

Det forslaget det støtter jeg IKKE

Anonym poster: 99788b62f53bdeeb931287e113a231cd

Det er absolutt ikke noe nedvergende å gå på blåkors! Det er et fantastisk tilbud for de "uheldige" i norge! Man møter alle slags folk der! Og ja, både barn og voksene kan lære MYE av de menneskene! Inkludert sette pris på hva de faktisk har, og ikke alltid hva de har lyst på!

[Dresden]

Det er absolutt ikke noe nedvergende å gå på blåkors! Det er et fantastisk tilbud for de "uheldige" i norge! Man møter alle slags folk der! Og ja, både barn og voksene kan lære MYE av de menneskene! Inkludert sette pris på hva de faktisk har, og ikke alltid hva de har lyst på!

Det vel nettopp det med å stikke bort dit å si "se, så ille kunne du hatt det" som kan oppleves nedverdigende. Det selvfølgelig et flott tiltak, men kan oppleves kjipt om det kommer foreldre med barn på slep for å vise hvor kjipt livet ditt er før de drar hjem igjen til overflod. Veldig satt på spissen.

[AnonymBruker]

Det er absolutt ikke noe nedvergende å gå på blåkors! Det er et fantastisk tilbud for de "uheldige" i norge! Man møter alle slags folk der! Og ja, både barn og voksene kan lære MYE av de menneskene! Inkludert sette pris på hva de faktisk har, og ikke alltid hva de har lyst på!

Så om du hadde vært fattig og sittet på Blåkors hadde du ment det var helt OK at velstående mennesker tok med ungene sine, pekte på deg og sier "Se på den "shavy" dama der. Hun er fattig, hun! Hun har bare penger til det aller mest nødvendige, det kan du se på de loslitte klærne hun går med og den gustne ansiktsfargen.

Jeg skrev ikke det er nedverdigende å gå på Blåkors, jeg skrev det er nedverdigende å bli brukt på den måten du foreslår!

Anonym poster: 99788b62f53bdeeb931287e113a231cd

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med Dresden at det nesten gjør vondt. Det handler ikke om at du, Dresden eller jeg mener det er ille å gå på Blåkors. Det handler om at foreldre som ønsker å vise barna hvor takknemlige de bør være ikke bør bruke Blåkors som en dyrehage av skrekkeksempler. Helt greit om skoleklasser avtaler å få prate med en som har fått hjelp av Blåkors og som ønsker å fortelle sin historie, men foreldre bør ikke dra med seg barna på Blåkors for å peke på andres ulykke.

Anonym poster: 93c1bb69f3719dccc084f7f68ff9b7df

[Gjest Malika]

Det vel nettopp det med å stikke bort dit å si "se, så ille kunne du hatt det" som kan oppleves nedverdigende. Det selvfølgelig et flott tiltak, men kan oppleves kjipt om det kommer foreldre med barn på slep for å vise hvor kjipt livet ditt er før de drar hjem igjen til overflod. Veldig satt på spissen.

Om noen går noen steder for å føle seg bedre av andres smerte o.l!! Ja de kan ikke jeg snakke for! Det var no ikke det keg mente! Som sagt å gå der være frivillig, hjelper, snakke med dem, høre deres historier! Ja, da vil de fleste sette pris på det livet de allerede har, og forhåpentligvis skjønne forskjell på det nødvendige og overflødige de trenger i livet! Både store og små! Det er ikke "se, så ille kunne du hatt det" men mere " se ikke alle har det nødvendige i verden!"

Men dette er no meg, vi alle kan ikke ha samme konsekvenser, oppdragelse!

[Gjest TS]

Her sklei det ut, ser jeg!

Jeg nevnte det med stjeling av penger for å sette ting i perspektiv, den saken er over og jeg trenger ikke råd om den. Jeg skjønner at stjeling er langt verre enn å opprette Facebook-konto uten lov.

Det er forøvrig ikke synd på min sønn som ikke får lov til å ha Facebook-konto. Jeg snakker faktisk med foreldrene til vennene hans, og vet godt at han ikke er den eneste. Noen av dem som faktisk har konto er også lite aktive, så i hvertfall i hans klasse og vennekrets kan det ikke kalles vanlig å ha Facebook-konto.

Det er heller ikke selve Facebook-kontoen som er problemet akkurat nå, det er det at han gjorde noe han visste veldig godt at han ikke fikk lov til, faktisk etter at vi hadde snakket om det flere ganger.

Er det noen som har noe konstruktivt å komme med? Jeg har ikke tenkt å ta ham med på Blåkors, ellers takk for det rådet

[AnonymBruker]

Det er en grei holdning, Malika, men du må nesten vente at folk reagerer når du sier ting som:

"Vis dem folk som er litt "shavy"!".

Tror ikke du mente noe vondt med det, og jeg skjønner hva du mener nå. Men du skjønner sikkert også at det er mulig å tolke det utsagnet der som mer nedlatende enn du nok mente

Anonym poster: 93c1bb69f3719dccc084f7f68ff9b7df

[AnonymBruker]

Han har "stjålet" 7 måneder med Facebooktilgang som han ikke skulle hatt, og de skal han betale tilbake ved å vente 7 måneder etter 13-årsdagen før han får lov til å opprette konto.

Det er hva jeg ville sagt.

Anonym poster: 99788b62f53bdeeb931287e113a231cd

[AnonymBruker]

Jeg hadde nektet ham å bruke datamaskin uten oppsyn i laaaaaaang tid fremover, og selvfølgelig slettet FB-kontoen hans. Så hadde all hans databruk måttet skje i sofaen i stua med meg ved siden av.

Anonym poster: d5a1b6f0f17409adf33f74a033a01da9

[AnonymBruker]

Håper du har div sperrer på nettverket. Du kan legge ned kontoen, eller overvåke den vi din facbook, du kan si at vist du føler det er "ugler i mosen" så skal du få gå inn på facen hannes og se (han kan stå ved siden av). Jeg ville ikke bedt om passordet!

Konsekvens ikke bruk av internett på en uke, deaktivere facebook kontoen!

Anonym poster: 4dde9591bd6114d3a5abd9f005a7052c

[Sweet77]

Hei TS,

Her tenker jeg at det er viktig å gå på årsaker istedenfor symptomer. Slik jeg ser det er utagerende oppførsel symptomer - ikke årsaker. Så før du reagerer for sterkt eller setter konsekvens, så tenk litt over hva som kan ligge til grunn. Ikke fordi du ikke bør sette en konsekvens, tvert om, men fordi den kan bli feilslått om du ikke tar disse faktorene med i beregningen.

Barn og tenåringer som tillater seg å oppføre seg sånn, har ofte ikke følelsen av "forpliktelse" overfor foreldrene. Og når de mangler forpliktelsen, så er det gjerne noe med den nære relasjonen mellom foreldrene og barna som ikke er helt som det bør.

Dette sier jeg ikke fordi jeg mener du er en dårlig mor eller at ikke du gjør "jobben din", men fordi det er mer vanlig enn man tenker at det glipper der. Foreldre har ofte en stresset hverdag og mye som skal klaffe for å få både tidsskjema og økonomi til å gå ihop, og på samme tid så forandrer barna seg - dag for dag, år for år. Det som funket i går, funker kanskje ikke i dag. De får nye kamerater, ny input, de opplever mengder av synspunkter gjennom sosiale medier og forandrer bevissthet ettersom de vokser til og erfarer ting.

Å lose barna gjennom alt dette og å holde øye med deres utvikling, hva som rører seg inni dem, hvilke tanker de strever med og hva som opptar dem sånn egentlig, kan være en utfordring og krever mye både oppmerksomhet og tid. Og plutselig er tiden gått - meninger er endret og holdninger dannet, kanskje basert mer på kameratflokkens normer enn de du har prøvd å lære dem. Og så sklir de, mentalt, fra deg.

Å sette konsekvenser i en slik situasjon kan fort ende med kamp istedenfor aksept, der foreldre blir noe man "forholder seg til" heller enn å lytte til. Så om du kjenner igjen noe av dette, TS, så må du forsøke å gjenopprette denne nære og på en måte intime kontakten dere kanskje en gang hadde. Samtidig med at du setter grenser.

Dra på tur med ham, gjør noe sammen - som han liker, og som krever at dere har lange stunder sammen. Forsøk å være åpen med ham, ikke dømmende. Dette kan gjøres parallelt med at du setter konsekvenser. Han vil kanskje være sint - så la ham være det, men på en slik tur vil han kanskje åpne seg og begynne å snakke om akkurat det, om du spør hvorfor han mener du er urimelig. Lytt da til ham, og se det som en anledning til å få i gang en samtale der han også ser det fra din side.

Denne kontakten må du så følge opp. I små ting i hverdagen, og prøv å legge opp til at dere får litt lengre tid sammen med jevne mellomrom. Han vil høyst sannsynlig etter hvert føle at han får mer lyst til å samarbeide enn å slåss med deg, rett og slett fordi denne nære delen av forholdet vil bety noe for ham og kjennes godt. Og det vil han bidra til, ikke ødelegge.

Jeg tror du har mye større sjanse til å nå fram med de konsekvenser du setter om du gjør det på denne måten. Jeg håper også at dette var til hjelp, og ønsker deg lykke til

[Gjest TS]

Hei TS,

Her tenker jeg at det er viktig å gå på årsaker istedenfor symptomer. Slik jeg ser det er utagerende oppførsel symptomer - ikke årsaker. Så før du reagerer for sterkt eller setter konsekvens, så tenk litt over hva som kan ligge til grunn. Ikke fordi du ikke bør sette en konsekvens, tvert om, men fordi den kan bli feilslått om du ikke tar disse faktorene med i beregningen.

Barn og tenåringer som tillater seg å oppføre seg sånn, har ofte ikke følelsen av "forpliktelse" overfor foreldrene. Og når de mangler forpliktelsen, så er det gjerne noe med den nære relasjonen mellom foreldrene og barna som ikke er helt som det bør.

Dette sier jeg ikke fordi jeg mener du er en dårlig mor eller at ikke du gjør "jobben din", men fordi det er mer vanlig enn man tenker at det glipper der. Foreldre har ofte en stresset hverdag og mye som skal klaffe for å få både tidsskjema og økonomi til å gå ihop, og på samme tid så forandrer barna seg - dag for dag, år for år. Det som funket i går, funker kanskje ikke i dag. De får nye kamerater, ny input, de opplever mengder av synspunkter gjennom sosiale medier og forandrer bevissthet ettersom de vokser til og erfarer ting.

Å lose barna gjennom alt dette og å holde øye med deres utvikling, hva som rører seg inni dem, hvilke tanker de strever med og hva som opptar dem sånn egentlig, kan være en utfordring og krever mye både oppmerksomhet og tid. Og plutselig er tiden gått - meninger er endret og holdninger dannet, kanskje basert mer på kameratflokkens normer enn de du har prøvd å lære dem. Og så sklir de, mentalt, fra deg.

Å sette konsekvenser i en slik situasjon kan fort ende med kamp istedenfor aksept, der foreldre blir noe man "forholder seg til" heller enn å lytte til. Så om du kjenner igjen noe av dette, TS, så må du forsøke å gjenopprette denne nære og på en måte intime kontakten dere kanskje en gang hadde. Samtidig med at du setter grenser.

Dra på tur med ham, gjør noe sammen - som han liker, og som krever at dere har lange stunder sammen. Forsøk å være åpen med ham, ikke dømmende. Dette kan gjøres parallelt med at du setter konsekvenser. Han vil kanskje være sint - så la ham være det, men på en slik tur vil han kanskje åpne seg og begynne å snakke om akkurat det, om du spør hvorfor han mener du er urimelig. Lytt da til ham, og se det som en anledning til å få i gang en samtale der han også ser det fra din side.

Denne kontakten må du så følge opp. I små ting i hverdagen, og prøv å legge opp til at dere får litt lengre tid sammen med jevne mellomrom. Han vil høyst sannsynlig etter hvert føle at han får mer lyst til å samarbeide enn å slåss med deg, rett og slett fordi denne nære delen av forholdet vil bety noe for ham og kjennes godt. Og det vil han bidra til, ikke ødelegge.

Jeg tror du har mye større sjanse til å nå fram med de konsekvenser du setter om du gjør det på denne måten. Jeg håper også at dette var til hjelp, og ønsker deg lykke til

Å, jeg er så enig med deg! Det er jo derfor jeg spør om råd, fordi jeg er rådvill

Gutten min strever, det er helt klart, og det er så vanskelig med dette temperamentet. Han blir fort sint, og det er aldri hans skyld, og det er vanskelig å prate med ham om ting fordi han er en ordentlig liten kverulant. Prate om følelser evner han ikke, selv om jeg har stor tålmodighet. Vi kan godt prate fint sammen, men han klarer aldri f.eks. å forklare meg hvorfor han gjør de valgene han gjør.

Jeg har vært syk lenge med det som ser ut som det er ME. Han uttrykker iblant (som oftest i sinne) at jeg "aldri har tid til ham" og han er møkklei av at jeg glemmer alt mulig. Jeg ser at dette kan være ting som gjør at han utagerer. Alt det du foreslår er ting jeg ønsker å gjøre for og med ham, men akkurat nå evner jeg ikke. Jeg sliter med samvittigheten og skulle virkelig ønske at han kunne klare å sette ord på ting, for jeg gjør alt for ham (misforstå meg rett, jeg er slett ingen curlingforelder).

Jeg tar ordene dine med meg, de var fine å høre Særlig det om at han skulle ønske å samarbeide i stedet for å slåss med meg - dette er noe jeg virkelig ønsker meg. Jeg lurer allikevel allikevel på hva jeg kan gjøre i hverdagen og med det lille jeg har av energi. Og hva er en fornuftig konsekvens?